SOMMERFORELSKELSE OG ET NESEHJULSLØFT

- Hør! Hysssjj!!! Stiiilllle!!! Hør! Der kommar han!

- E`de han då?

- Eeeeh..? Vent litt…naa…?

- JAAA! De e` han! De e´ han! Sjekk no, sjekk no! Hyssssjjj!!

Vi var på ”Drikkiset”. Storhilderens gamle drikkevannskilde som ligger klemt langs riksvei 555 mellom Vest Trafikk eller Tide, eller Suss eller hva det nå enn heter, og rådhuset som den gang kun var lyngkledde hauger. På bergene ved ”Drikkiset” nøt vi appachegutta fra Storhilderen late sommerdager med bading og stuping, ofte etter harde fotballøkter på ”Marken” like bak Bensinstasjonen til Ole. Fra ”Drikkiset” hadde Steinar og jeg verdens beste utsikt opp på den nye riksveien hvor en og annen villstyring bokstavelig talt tok av ut fra krysset på Straume. Det kunne være en hes Opel Commodore 2,8 GSE med sort vinyltak og automat, eller en ”klæsy” Pontiac GTO med ”stars & stripes-dekor” og V8er fra Foldnes… Vi hadde full kontroll på det som var av kule doninger, og kunne ”ta” mange av dem på lyden.  

Én kropp utmerket seg særlig positivt i våre øyne... Ja, for det var fullt mulig å karakterisere vedkommende som en ”kropp”, for på varme sommerdagen var størsteparten av kroppen synlig. For mannen kjørte motorsykkel kun iført rød Adidasshorts og klogger. Ikke hvilke som helst motorsykkel heller, men en rålekker Suzuki 550 GT. En ekte klassisk motorsykkel med stor rund frontlykt, doble eksosrør og spilefelger. Ikke nok med det, men dette var noe så sjeldent som en totakter med oljeblanding og blå røyk. Med du verden for en lyd.

Vi kjente igjen totakteren på tusenvis av meter. Deretter kom hjelm og bar overkropp til syne, før den røde ”kortikken” kunne skimtes over autovernet på andre siden vannet. En ivrig høyrehånd frigasset lekent inn mot krysset til riksveien under heftige nedgiringer gjennom hele tannhjulsregisteret. Vi var musestille. Alle sanser var skjerpet hos ”motorhodene” nede på berget. Full av forhåpning. Ville han innfri? Ville han dra til?

Å jada, ”Olaffen” sviktet aldri. Han var sannsynligvis på vei til ”kjiket” på Knarrevik, og han hadde dårlig med tid. Inn med første, og full ”throttle”, og så… Nesehjulsløft. Selv med andre tannhjul koblet inn, var det luft mellom asfalt og nesehjul… Vi bannet og hyllet denne villstyringen for sitt mot og sine magiske evner bak ståltanken. Vi var i himmelrike. Det kunne bare begynne å regne, vi var ekstatisk. Ferieminnet var sikret. 

 ”Drikkiset” var en idyll, med furutrær, god lunk i vannet og haugevis med unger som badet. Av og til om fredagene tok vi kveldsbad. Fatter tok med ungene på en lett springmarsj over riksveien og ned i ”kulpen”. Særlig flaut var det når enkelte av ”ungdommene” hang der fortsatt når vi kom fykende med hvite Fokusposer med ”badikk”, og fatter med såpe og vaskeklut(!). Ganske kjipt å se fatter ta helgevasken i ”unndikk” med slakk strikk så skummet velter inn på badeplassen, mens Gemsen, Lars´n og Pelle, og alle de andre kule gutta fra onsdagens fiskebilkø, titter vanntro ned på denne selvsikre bussjåføren. Det var da jeg skulle ønske jeg kunne dykke, og ikke være redd for å få vann i ørene. Jeg ville bare vekk. Den kvelden var det ingen andre som badet etter at skumboblene hadde lagt seg inn mot de avkjølte svabergene …

Det var deilige sommerdager som ble avrundet akkurat slik som Trond Viggo synger om; hvor en la seg om kvelden, utslitt, lettere solbrent i nytt sengetøy, nybadet, og mett etter å ha kvelvet innpå 6 skiver med jordbærsyltetøy og drukket tre glass med iskald helmelk. Ingen bekymringer, men bare en enorm glede og iver etter å møte neste sommerdag. Snart drev jeg over i drømmeland og satt med ett bak tanken på en 550 med nesehjulsløft. På full fart bort til kjæresten min Nina, hun med det lange lyse håret fra Knarrevik, som akkurat hadde fått sommerjobb hos Ole…

-Nina, vil du sitte på en liten tur bort på ”drikkiset” eller?

…Du må holde deg godt fast.

Hør! Hysssjj!!! Stiiilllle!!! Hør! Der kommar han!

- E`de han då?

- Eeeeh..? Vent litt…naa…?

- KEM FA…

- E` de Pål´l! Kem fa.. e de han har bakpå…?

Drøm søtt!

Pål





SI DET MED BLOMSTER…

I min ordentlige jobb sysler jeg med helse, miljø og sikkerhet (HMS). Med min bakgrunn fra politiet, hvor jeg arbeidet med mennesker, på godt og vondt, og forholdt meg til hendelser, herunder også trafikkulykker, har jeg i økende grad utviklet en interesse for adferd og risiko. Hva styrer adferd, og hvem styrer risiko? Hvordan kan det ha seg at vi mister hundrevis av medborgere langs norske veier hvert år, når det finnes kjente effektive tiltak? Meningsløse tap for familier, kolleger og ikke minst for samfunnet.

I min bransje snakker vi ikke om flaks eller uflaks, men om hvor dyktig vi er til å forebygge uønskede hendelser. Jeg underviser stadig nye medarbeidere om teorien til James Reason fra Manchester; om at en hendelse ikke oppstår, men den skapes, og om Murphy fra amerikanernes romprogram, som ikke stolte på assistenten sin som alltid gjorde feil. Vi kjenner vel alle ”loven” hans: ”Det som kan gå galt vil gå galt.”. Stikkordet er barrierebygging. Altså menneskeskapte sikkerhetsrelaterte tiltak som skal forebygge uønskede hendelser og ulykker. Dette kan være kulturelt betingende barrierer (ledelse og økonomi), utstyrsbarrierer (lys- og lydalarmer), strukturelle barrierer (sjekklister og instrukser) og ikke minst de menneskelige faktorene (dagsform, kunnskap osv.). Min gode kollega, menneskekjenner og mentor innen HMS-arbeid, Leiv Prestegård, har omtalt mennesket som et mobilt katastrofeområde. Min erfaring tilsier dessverre at både han og Reason har rett.

Flysikkerhetsarbeid er et annet bevis på at denne metodiske måten å forebygge hendelser på virker. Først på 50 tallet snudde flyselskapene en elendig ulykkesstatistikk. Ikke fordi flygerne fikk bedre trening eller fordi flyene ble vesentlig bedre, men fordi det ble erkjent at mennesker gjør feil, også topptrente håndplukkede jagerflygere. Det er ikke flygeren i seg selv som er begrensningen, men menneskehjernen. Et arbeid med å bygge opp en kjede av barrierehjul rundt mennesket i cockpit ble systematisk igangsatt. I 2009 viste internasjonal flyulykkesstatistikk 0,45 havari pr. 1 mill. flyavganger. Dette er meget imponerende tall. Det er sannsynligvis tryggere å fly enn å sitte hjemme i sin egen stue. Hvis du tviler på dette, så lytt til den fantastiske foredragsholderen og tidligere SAS-kapteinen Jarle Gimmestad fra Gloppen.

Vi sikkerhetsfolk er også opptatt av det som i pedagogikken kalles for adferdstrekanten, nemlig kunnskaper, ferdigheter og holdninger. Dette styrer i følge pedagogisk teori vår adferd. Hva har dette med bil og veitrafikk å gjøre? Vel, med dette pedagogikkperspektivet er det rimelig innlysende: Vi ser allerede nå hvorfor de unge er overrepresentert på ulykkesstatistikken i trafikken. De har ofte uslipte holdninger preget av ungdomskultur med press og et ønske om å bli sett og anerkjent, de har begrensende kunnskaper og erfaring, og de har hatt relativt liten tid til å utvikle sine (motoriske) ferdigheter som bil – og motorsykkelførere.

Hva blir så resepten? Skal vi skremme eller bygge opp. Jeg mener de unge må bygges opp. Men vi må også bygge baner og anlegg hvor ungdom og bilinteresserte kan kjøre med veiledning og glede uten å få dårlig samvittighet og skam for å ha kjørt en bredsladd eller hatt en heftig hjulspinn. Vi er et U-land når det gjelder motorsport og tilrettelegging for motorinteressert ungdom. Ved å legge til rette for trening og utfoldelse under trygge forhold med veiledning fra gode forbilder, kan vi påvirke alle sidene i adferdstrekanten og sannsynligvis redde flere liv langs veiene.

Hvor mye tekst klarer du å lagre? Hva husker du igjen fra vegtrafikkloven, trafikkreglene, skiltforskriften, førerkortforskriften osv osv. Vel, vi klarer oss jo stort sett, men du verden som vi synder vi to. Burde vi gjøre regelverket enklere og mer lettlest. Sannsynligvis. Burde vi hatt enkle krav til repetisjon? Sannsynligvis. I følge erfarne pedagoger er vårt viktigste verktøy for å lære, og for å opprettholde innlærte ferdigheter, nettopp repetisjon.

Så har vi dette med årsaksforhold. Vi kan grovt sett dele dette mellom handling og forhold. Trafikken er ett av få unntak i forhold til dette med flaks eller uflaks. Jeg vil kort illustrere dette med følgende hendelse fra min tid som operativ politimann. En ettermiddag fikk makkeren min og jeg melding om at to kjøretøyer hadde kollidert front mot front i en av tunnelene rundt Bergen. Vi kjørte frem, og fant fort ut at dette var en dødsulykke. En lastebil hadde skjenet over i motsatt kjørefelt og truffet en mindre personbil i fronten. Føreren av personbilen døde på stedet. Han hadde ingen mulighet til å påvirke utfallet. Han kjørte i sammenhengende kø, og hadde ingen steder å ”gjemme seg”. Det ble hans skjebne. Veldig mange av dødsulykkene langs våre veier er slike møteulykker.

 

Jeg mener mange av disse ulykkene kunne vært unngått om staten hadde satt opp fysiske midtdelere. Alt for mange usikkerhetsmomenter og tilfeldigheter får regjere i trafikken. Hvilke barrierer fanger opp f. eks akutt sykdom, rus, uoppmerksomhet, feilvurdering, mental ubalanse, søvn, m.m. hos bilføreren i motgående. Svaret på det er i mange tilfeller kun en gul stiplet stripe. Konsekvensene er at uskyldige rammes og familier utslettes. Der mennesket ikke strekker til, må vi kompensere med fysiske tiltak, eller barrierer, som flyindustrien gjorde.

Staten er største eier i et norsk børsnotert oljeselskap. Her er det enorm fokus på sikkerhet. Nullvisjoner og barrierer har første prioritet. Petroliumstilsynet følger nøye med, det samme gjør store internasjonale kunder. HMS er derfor ”big business” og et konkurranseparameter. Staten har også en annen hatt på ett av sine mange hoder, nemlig ”samferdselshatten”, hvor trafikksikkerhet er ett av flere ansvarsområder. Er det egentlig noe prinsipiell forskjell for staten å være medansvarlig for dødstallene i trafikken og for HMS-statistikken på norsk sokkel gjennom sitt eierskap i olje -og gassindustrien? Staten ville aldri akseptert dødstallene vi har i trafikken om de hadde funnet sted på norsk sokkel. De som husker Alexander Kielland ulykken, hvor 123 mennesker omkom på Ekkofiskfeltet, vet at virksomheten sannsynligvis ville blitt stanset på dagen. På norske veier har vi ca 3 Kielland ulykker pr. år. Hvorfor aksepteres dette, og hvorfor gir pressen politikerne fred i denne saken.

Det er ikke meningen å drepe kjøregleden, men hvor mange blomsterbuketter skal vi egentlig legge ned langs norske veier? Hadde vi delt fartsretningene i de mest ulykkesutsatte 70 og 80 -sonene her til lands ville vi sett dramatisk nedgang på dødstallene, og vi hadde tatt kvanteskritt mot nullvisjonen til samferdselsministeren. I tillegg hadde vi redusert graden av uflaks som dessverre får regjere i veitrafikken. En uflaks som i dag aldri ville blitt akseptert av oljeministeren, men som samferdselsministeren åpenbart ikke plages nok av til å intensivere jobben med midtdelere. Svenskene er i full gang, og bygger milevis med rekkverk hvert år. Pussig, men er et liv langs veien mindre verdt enn et liv på sokkelen…?

Hva er det med disse blomstene de ikke forstår i Oslo?

Pål 

Foto: Googles bilder, UP.

 

SVENSKEN, ”PRIMUSEN” OG ET SKIPPERTAK

Hva skjedde med gleden rundt bilvasken? Hvor ble denne kvalitetstiden mellom mann og maskin av? Hvorfor har jeg sunket så dypt?  En hel vinter er gått siden sist jeg endevendte bilen med støvsuger, såpevann og støvklut? Jo lengre jeg venter og utsetter, jo større blir offeret til denne ubarmhjertelige bilvaskeguden som krever sitt i form av en glupsk og umettelig støvsuger på Fjell.

 I de senere år har jeg ikke vært særlig flink til å følge opp dette med bilklargjøring før tur slik kulturen var hjemme hos oss. Særlig krevende har dette blitt etter at vi ble en familie på 5. Både fordi 5 griser mye mer enn 2, og fordi 5 betyr mer å gjøre for en mann som lever på en annen planet enn hva våre fedre gjorde, i hvert fall hva angår kjønnsrollemønster. Når det er sagt, ligger ikke min styrke, ifølge Åse, i å bidra på ”pakkeavdelingen” før avreise. Så der er jeg og ”gamlingen” i hvert fall fra samme gallakse. Men det som før var en hel seremoni med bilklargjøring før en langtur, har i det siste begrenset seg til lett kupérydding, og koffertbæring med kreativ stabling i bagasjerommet. Jeg liker selvsagt aller best å reise på tur i en bil som lukter av såpe, og ”cockpit shine” fra sprayboks. Men i stedet er jeg blitt et gissel av denne tidsklemma. Eller er det tidsklemme å sitte svimeslått foran TV´n, eller i koma på facebook, eller isolert i sin egen bilbloggverden…? Sannsynligvis ikke. Tid er et relativt begrep, og ordet ”travelt” og ”tidsklemme” misbrukes hver eneste dag av oss alle. Det handler vel egentlig om å prioritere. Det som var så kjekt og fredfylt, det som skulle gi energi og sjelero, nemlig bilvasken, er blitt et skippertaksfenomen. Hvorfor?

Bilvask assosieres ikke lengre med to halvnakne kvinner med helt naturlige bryster (!), utstyrt med hver sin svamp og masse skum mens de uten å oppdage det plutselig vasker hverandre (!). Bilvask er ikke lengre mann mot maskin, eller spørsmålet ”hmmmm, skal jeg ”rubbe” eller bare polere i dag? Det var tider. Ungkar og spellemann, helt alene om en bil, innvendig og utvendig. Hva forventet jeg egentlig å finne med en svær støvsuger i trange BMW-bakseter 15 år tilbake i tid? Støv? Fastklistret snop? Eller kanskje en klyse med inntørket Hubba Bubba? Neppe, eller aldri. Jeg ville jo fått hjerteflimmer. Ikke engang en ølkork. I så fall ville jeg visst hvem det var sin.

Jeg vet det finnes mannfolk der ute som går over felgene med tannbørste, sånn for sikkerhetsskyld, eller som tar en lett rengjøring av maskinrommet en gang i uken…Jeg var aldri der, og håper jeg får et lite hint om jeg beveger meg inn i den sonen. Tid er som sagt en knapp ressurs, og derfor alt med måte. Jeg tror helt grunnleggende at ingen har vondt av litt smuss på innsiden av en turbinfelg… Men bevares, det er et fritt land, og vi har dessuten et godt utbygd helsevesen i dette landet, så det er fullt mulig å få hjelp…

Livet har altså forandret seg på de siste 15 årene. Nå er spørsmålet hvor stor støvsuger jeg klarer å få plass til der bak. For resten av familien tror vist at bilene våre er uteboder. Ja, for her ligger vesker, bagger, støvletter, hageredskaper og fjellsko. Lekeparaply uten skaft, to knekte snøbørster fra fjorårets vinter og en snømåke fra siste tur på ”Skogen”. I dag måtte jeg bare…

Jeg har tegnet et bilde av meg selv som ”litt over snittet interessert i bil”. Og de av dere som ikke kjenner meg personlig, tror kanskje at Pål kjører noe ”orntlig” spennende… Vel, here it comes: Volvo V70 fra 2007 med diesel og integrerte barneseter. Vel, det med Volvo var vel ingen bombe, men det finnes selvsagt sprekere svensker… Men ikke på vårt tun. Så har vi en bil nr. 2. Sliteren vi kjøpte av ”svigers” for en rimelig penge i 2005, en 1998 English racing green, Nissan Primera 1,6 GX, 16V. (Jeg bare må ha med det der med fargen, og at motoren har 16 ventiler. Det pynter liksom så fint opp på bildet av denne stusselige "riskokeren" med litt gryende krokan rundt bakdørene). Teknisk sett er bilen helt super. Nylig EU- godkjent i to nye år uten feil, og så vidt bikket 130 tusen på telleren. Mye bil igjen, -dessverre.

Jeg er altså som dere. I hvert fall de fleste av dere. Jeg må handle bil med hjernen, altså i forhold til de rådende økonomiske forhold og behovet, og dessverre ikke etter hjertet og drømmene. Men begge bilene har sine øyeblikk. Som trekkvogn og feriebil er Volvoen herlig. 100 % lojal, sikker som banken og utstyrt med verdens beste seter. Noen små justeringer i form av nye felger og dekk, GPS og litt småtteri her og litt småtteri der, og far var fornøyd. Et kompromiss vi alle lever godt med, samtidig som vi er tro mot storfamiliens kjerneverdi, ”Volvo for life”.

Nissan, eller ”Primusen” som vi kaller den, blir brukt til det den var designet for, nemlig korte turer til og fra jobb. ”Vest om” Sotra, med 50 og 60 sone på en smal riksvei uten gul stripe. Jeg kjører Pirmusen med et smil om munnen de 12 kilometerne ”vest om”, mens jeg lytter til veimelinger på NRK Hordaland hver morgen. Det meldes om kø fra Bildøy til evigheten. Da tenker jeg i mitt still enkle sinn at det faktisk er gøyere å sitte i en ”Primus” som tross alt beveger seg, enn i en Porsche som står stille i fastlåst kø (sannsynligvis den tynneste ”fattigmannstrøsten” du noen gang har hørt, men den får meg gjennom dagen…)

Men uansett, svensken og "riskokeren" trengte sårt stell i dag, etter en lang vinter med vannskjøtsel og salt. Det bar derfor til Statoil på Fjell for støvsuging og sjampo, i tur og orden. Volvoen først. Etter å ha gravd frem to matter bak, og kastet et plastnett med paraplyhank, (der var den ja…) billetter, slushbeger, sugerøret til slushbegeret, lokket til dette helv…begeret, tre kroner og 50 øre, en dorullkjerne, tre kulepenner og en 12 volts mobillader, kunne jeg endelig koble til ”den store” fastmonterte støvsugeren på Fjell. Det er en svær ”jævel”, som nærmest dimmer ned alle lysene på hele Fjell gard når bryteren forventningsfullt vippes over på ”on”. Det rasler og slår i slangen når munnstykke føres inn under førersetet. Jeg tørr ikke tenke på hvilke verdier som går tapt. Her ofres det villig til bilvaskeguden og prisen for latskap og utsettelser må betales. Her ryker det til ett og annet Pokemon-spill, kindereggkapsler og solbriller til små barneneser, og nonstop, masse nonstop. Alle kjenne vi lyden av nonstop som klunker mot et sultent støvsugerrør. Støvsugeren grynter og freser.

Når den ene baksetematten spyles, oppdages to små føtter(!) Det er ingen av mine barns´ føtter, da de er betydelig større, og ville sannsynligvis ikke ha smeltet seg så innmari fast nedi mellom disse ekle gummicellene på matten. Ahh! Kolaføtter… Jeg føler meg som ”Basil”, hotelldirektøren i ”Fawlty Towers”, i John Cleese´s skikkelse. Nærmest på kanten, like før galskapen river meg over ende til det glade vannvidd: De forb….Nå er det slutt. Dette er siste gang… Jeg skal … osv, osv.

Jo da, det er en velsignelse med barn. ”Mange barn” var det en som sa, men kolaføtter hørte vi ingenting om.

Du får lyst til å resignere: ”Greit!, legaliser narkotika, gratis brennevin til alle, slepp alle fanger løs det er vår, men for f… se å fa stoppet importen av all den klistrete gummisnopen som smelter ved 20 grader i mitt baksete…”

Jeg vippet opp de integrerte Volvosetene i sofaen bak. Under disse pleier det å være en egen fauna av snop og plastleker fra McDonalds. Et nedstøvet vareutsalg, med melkepletter, skjeletthoder og Mentos… som for øvrig også smelter ved 20 grader… Denne gangen var det heldigvis ikke sjokolade og Mentos, men et mylder av disse små tyttebærlignende dropsene i rødt og blått som du får kjøpt i løs vekt i alle snopedisker. Og jeg husket umiddelbart hvilke tur disse kom fra… og mine advarsler om å ikke dra den der dr…inn i bilen fordi…Akkurat! --ned i setene…

Så var det Primusen. Denne trofaste sliteren som blir så usannsynlig glad når noen gidder å fôre den med spylervæske, eller klø den hardt med en ru støvsugerbørste mot det lodne gulvteppet. Og du verden så fin den blir…I dag kunne jeg ringe til banemesteren på Skålvik og be ham avlyse bestillingen av 1 tonn nye gummikuler til krøllgressbanene våre. For de gamle kulene fant jeg igjen under mattene i baksetet. Rart hvor mye gummikuler to små fotballspillere kan trekker inn i en bil i løpet av en vinter… Både banemester og bil ble flere kilo lettere da jeg ringte…

Nissan, og til dels Mitsubishi, var meget uheldig med stålet noen av modellene ble laget av på slutten av 90-tallet, (og 80 tallet for den saks skyld), dog ikke like ”uheldig” som Mercedes E-klasse… Tenk deg det, at en Mercedes E200 fra 1998 sannsynligvis ruster mer og fortere enn en Nissan Primera… Verden vil bedras. Denne stålkvaliteten, selvsagt kombinert med norsk veisalt, gjør sitt til at ”krokan” tyter ut enkelte steder på ”primusen” vår; foran begge hjulbuene bak, og i forkant av begge bakdørene. Ingen dramatikk, men du verden så meningsløst kjedelig det er å vaske oppå rust…(!) Men ”Primusen” liker litt stell, og den grønne metallikklakken skinner om kapp med den mer avslappede svensken i blått.

Nå står det to blanke biler på tunet, som lukter godt av såpe og avfetting. Like ren som min samvittighet når jeg nå tar fatt på en ny arbeidsuke, på en vei langs vestsiden av Sotra, helt fri for kø, tyttebær og kolaføtter. Bilvaskeguden har fått sitt, og jeg har sverget på at det ikke blir lenge til neste vask, og atter en gang lovet både "primusen" og svensken; aldri mer gummisnop i baksetet, i hvert fall ikke før på lørdag…

God uke!

Pål.



Foto: Googles bilder og Pål Samuelsson

GULL BLANT GRÅSTEIN

Kjørte du inn på Storhilderen på slutten av 70-tallet, den opprinnelige veien mellom husene til Tellnes´n og Nilsen, ble du møtt av et pulserende liv hvor blandemaskinene jobbet på høygir, jenter som hoppet strikk og gutter som holdt gatene ”trygge” fra sine appachepatruljer med tre gir på grove spordekk. Bilene stod oppstilt langs halvferdige hager, blant mer eller mindre vellykkede forskalinger og godt brukte trillebårer. Bilene var tydelige vitnesbyrd på hvor interessert fedrene i de respektive hus var i bil, eller hvor uinteressert de var… Selv om de fleste fikk utbetalt momsen når huset stod ferdig, var det ikke alle som brukte alt på bil. For det var langt mellom ”edelsteinene”, men alle vekket min oppmerksomhet på en eller annen måte, med sine mange særegenheter.

La oss ta det fra toppen: Tellnes´n med sin hvite Renault 10 med hekkmotor. Det var spesielt. Renault med motoren bak, som om ikke Renault var ille nok, måtte franskmennene i tillegg hive motoren inn bak, akkurat som i boblen, dette ”marerittet” uten varmeapparat. Så var det Dalseid´n med sin Taunus, datidens Mondeo, et allemannseie uten sjel. Da ble det litt mer ”svung” på sakene da Haukedal´n overtok huset, og ”jazzet opp kyllingen” med en Oldsmobile med plysjsofa, og understell fra Ekornes. MYKT. Senere kom det også en grønn Chevrolet Malibu inn på tunet, bak smijernsportene.

Over haugen, med ”skiltet”, gikk grensen i forhold til hvor langt opp mot hovedveien vi fikk lov til å ”patruljere” av strenge husmødre. Her bodde Våge´n med sin Toyota Carina. Vis á vis Våge var det aldri bil å se, bortsett fra en Ascona combi coupé 1,8 E, men da var vi godt inn på 80-tallet. Nakken hadde en staselig Audi 100 i carporten, lenge før Audi ble statussymbol. Han tok godt vare på doningen, og vasket en gang i uken. Minst. En fin vogn med noe så sjeldent som viskere på lyktene.

 Jacobsen kjørte Vauxhall Viva, rød tror jeg, med super på tanken. Jeg husker at fru Jacobsen snudde nede i veien der vi sto og ventet på fiskebilen blant hjemmeværende mødre, som skulle friste hardt arbeidene fedre med røykt blåkveite. Snuoperasjonen ble utført med full choke, og etterlot en deilig eksoslukt fra brent 98 super bensin med masse bly.

”Offshore-Ellingsen” i bakken, kjørte sliteren 17M, mørk blå, en av flere doninger med V4 under panseret. Så var det lærerboligene, fire eneboliger i rekke, eid av Fjell kommune og brukt bl.a. til å lokke lærere til øykommunen i vest. Og det greide de. I lærerboligene bodde det for det meste lærere som jobbet på Fjell ungdomsskole. 5 år fikk de bo, før nye skulle inn. Senere ble boligene solgt til private, som oppgraderte med hager og egne påbygg. Som dere sikkert forstår, var det mange lærere innom. Blant de første var Gundersen som kjørte hvit Saab 95, også den med V4. Senere bodde Anne Berit, læreren til storesøster Lisbeth, Birthe og Jarl Erik, i denne delen. De kjørte en blå Datsun 180B, for øvrig en skolebil.

Vegg i vegg bodde Torp´n med deres Morris, og senere Sørensen/Ravatn med sin Peugeot 304. I den andre lærerboligen bodde familien Vatne med sin hvite Datsun Cherry, hvis bakrute jeg knuste med en stein under et ”verdensrekordforsøk” i en alder av 6 år. Verdensrekorden ble ikke slått, i hvert fall ikke etter kastets lengde å bedømme, men jeg tangerte muligens kretsrekorden på 60-meter sekunder senere. For her var det bare å stikke. Vatne hadde lette lærerføtter, selv med tøfler… Etter Vatne overtok Dinesen, som senere bygget nytt hus på Storhilderen. Dinesen kjørte noe så sjeldent som en hvit Citroen CX 2200. En bil som kunne heves og senkes med en ekstra spake mellom setene, og som hadde roterende speedometer bak et glassprisme i dashbordet (!). Citroenen var stor, og skapte ikke rent lite oppmerksomhet da den kom svevende inn på feltet som et romskip. På andre siden av veggen til Vatne og Dinesen, holdt Ellingsen til, våre gode naboer i 5 år, med sin Vauxhall Victor, og like etter en Mazda 1500, en bil Ellingsen hadde i nesten 100 år. Enkelte japanske biler fra 70 tallet måtte nemlig skytes skulle en bli kvitt dem.

Hos Drønen, oppe i veien, var det garasje med grønn Datsun 120 Y stv., som senere ble erstattet med en 929 stv. Rasmussen kjørte rød Saab 95 stv., og Hansen hadde overtatt fam. Pamers beige Ford 17 M. Oppe på haugen var det Renault 12 hos Toft´n, VW Variant 411 og senere blå Corolla stv. fra 1977 hos den andre Drønen-familien. Andersen kjørte Variant eller Passa, senere Honda Accord, for øvrig blant de første bilene med 5 gir. Jensen klarte seg uten bil, men kjøpte etter hvert en Datsun, muligens en 140 eller 160.

Pamer kjøpte en oransje Volvo 145 Deluxe etter 17M´en, Møller kjørte Escort, Hauge en blå Toyota Carina stv. og Selstø en Renault 12 stv., det samme som Syltøy´en.

Nedover veien var det hvit  Volvo 144 Sport og senere en blå 144 Grand luxe hos oss, og Mazda 1300 og Renault 4 hos Andersen. Renault 4 var modellen med ”paraplygiret” som stod rett ut av dashbordet. En helt ny måte å gire på.

Hos Karlsen var det Mazda, nærmere bestemt en 929 stv. og en 818 sedan. Over veien bodde Misje´n med en Datsun 160 J. Bergesen hadde brun Toyota Corolla, og deretter en Simca 1308, mens det var Volvo 145 Express og Corolla hos brdr. Isager. Den andre Selstø-familien kjørte Escort mrk 1. Nede på snuplassen var det Volvo og Datsun. Volvo 242 hos Olsen, Datsun 180B stv. hos Sørensen og Wiborg hadde mørk blå Volvo 244, en 2 CV og senere en Audi 100 5S. Sistnevnte en ”kanon” med herlig femmerlyd.

Angående denne 180B´en til Sørensen, var den visst verdt en anselig sum penger, i hvert fall skulle en tro eldste sønnen i huset. Men da det ble bekreftet at det faktisk ikke var krokan, men rust, alt dette som tøt ut rundt skjermbuene, ble denne oppfatningen justert. (Den historien får vi ta en annen gang Roar).

Én bil er utelatt, og den oppvakte ”Storhilder” vil oppdage at Ness´n sin ”stasvogn” mangler i denne buketten av 70-tallsdoninger.

Ness´n var den lille tette naboen med den kjappe replikken. Tjuagutten fra Nordnes som slo seg opp som offshorepioner med stort hus og en unik bil. Ness´n var eventyreren som hadde reist til sjøs, sett den virkelige verden og som fortalte oss appachepatruljerende gutta i gaten historier vi knapt kunne tro var sanne. Ness´n betalte fiskemannen i fiskebilen med tusenlapper. Ness´n hadde opplevd totalhavari med brann og eksplosjon på oljerigg utenfor Malta. Han hadde svømt for livet blant giftige slanger i Middelhavet. Ness´n var den folkelige typen som ikke var redd for å ta i et tak, eller å bli skitten på nevene. Han ledet dugnadsgjengen på lekeplassen, og fikk laget fotballbane til oss som alle skulle bli Liverpool-spillere når vi ble stor. Han var den hardføre typen. Kanskje fordi han opplevde å bli sendt til Sunnfjord som guttunge under krigen. Uten foreldre. Ikke fordi Sunnfjord er så fælt, men fordi han fikk tøff behandling på gården der han kom. Ness´n hadde levd, og det syntes på hans brune furete ansikt.

Ness´n var gift, men hadde ingen barn. Han syns derfor det var stas å ta med oss drittunger på Brann stadion en gang i ny og ne. Dette var midt i Branns jo-jo-tid med alt fra Vidar til Vålerenga på motsatt banehalvdel. Det ble ofte ulidelig kjedelige kamper, og lenge å vente på kjøreturen hjem. For det var utelukkende bilturen som fikk meg til å takke ja til en gratisbillett med ”Brannterror” hvor Neil McCloud, Arne Møller og en ung Brandtun slet stadiongress.

Ness´n hadde en tvillingsøster som utvandret til USA. Ness´n, som var meget opptatt av penger og gode ”dealer”, fikk derfor bestilt en ny amerikansk Volvo 244 DL i 1976. Bilen ble plassert på en låve til avgiftsnivået var akseptabelt, og importert noen år senere. Jo da, Ness´n var flink til å få en krone til å bli to. For dere Volvokjennere der ute høres ikke denne vognen spesielt spennende ut, men som 7 åring fant jeg ut at dette faktisk var en aldri så liten juvel. For siden bilen var tilpasset det amerikanske marked, var den utstyrt med en B21E, altså innsprøytningsmotoren, lettere trimmet til 140 hester, soltak med skjerm og ikke minst Volvos gull metallik som kun var å få på Volvos GL-modeller her til lands. Dette var altså en kamuflert GL fra selveste Amerika. Bilen hadde i tillegg oransje markeringslys bak på begge sider, og som en av veldig få biler i byggefeltet, automatgir. Dette var himmelrike, og vel verdt to ganger 45 mot Vidar på en regntung stadion. Jeg hadde til og med tålt ekstraomganger og straffekonk.

Ness´n kjørte som en prest. Og bilen fulgte ham nærmest til det siste. Den var gjennom to hel-restaureringer. Den første etter et trafikkuhell på Hardangervidda der doningen havnet på taket. Den siste som følge av tidens tann, noe som fikk Ness´n til å sende bilen til Polen i en konteiner for en full ”make over” hos rimelige, men flinke fagfolk.

Ness´n og fruen solgte huset sitt for noen år tilbake og flyttet utenlands hvor han dessverre døde i fjor, 70 år gammel. Tilbake til 70-tallets slutt, var det liten tvil i mitt unge, noe subjektive og miljøskadde Volvosinn, at dette var ”edelsteinen” langs nyoppførte gråsteinsmurene nedetter veien. Jo da, en kan saktens finne noe fint ved gamle Renaulter og svære Forder, men den som lette fant gull, i form av en kamuflert Volvo GL fra Amerika, med gull metallikk...

Takk Bjørn, for humøret, engasjementet og denne flotte vognen fra ”Uniten”.

Pål.

(Takk til Steinar, min gode venn og appache-kollega fra Storhilderen, med minst like stort hjerte for bil, for å ha kvalitetssikret det ”bilhistoriske” innholdet)

Foto: Goolgles bilder

KIRKERUTE

Bildefjellet, et yndet turmål for store og små i flere tiår. Tilbake på 70 tallet var dette vår søndagstur, med kakao, sorte plastsekker i snørike barndomsår.

Fatter kjørte buss i Øygarden og Sotra rutelag på denne tiden, og jeg var engasjert ”sidemann” i en alder av 7-8 år. Med dongerijakke med påsydd Øygarden og Sotra-logo på brystet, var jeg fast inventar på ”rutebilstasjonen” i Brattholmen. På grunn av en lei klasseromskabal på Foldnes skole, som rektor Rød ikke fikk til å gå opp, ble det fri på A-klassen hver fredag de tre første skoleårene. Dette ga meg mange lykkelige kilometer langs smale kystveier i vest, samt en og annen bytur med pommes frites og annet godteri på busstasjonen i by`n. Dette var kvalitetstid mellom en far og en bilgal sønn. Og sannsynligvis kvalitetstid for en hjemmeværende mor…

På toppen av fjellet, med kakaobarter og sommerfugler i magen, før den intense nedfarten,  fikk fatter plutselig Mariakjeksen i halsen!

- Faen!…jeg har jo kirkeruten i dag!

- Søren! Kom det fra den 7 år gamle ”kollegaen”. (Selv om vi hadde plukket opp ett og annet banneord fra Lars og ”Gemsen” i det de brøytet seg frem mellom drittunger i fiskebilkøen for å kjøpe paprikachips, passet vi oss vel for å imponere feile folk med nye ord…). Derfor ”søren”…

Vi hadde jo takket ja til overtiden Buss-Bjarne tilbydde oss på fredagen, og nå hadde vi begge glemt hele kirkeruten på denne flotte søndagen. Dette var årtier før mobiltelefoner og andre moderne huskemaskiner, og det var dessverre for sent å rekke ruten til gudshuset på Fjell, men akkurat tid nok til å få de søvnige kirkegjengerne hjem. Her var det bare å hive seg rundt og håpe på en håndsrekning fra Gud og presten, i form av en ny, tøff buss og en ekstra lang preke.                               

Korte minutter senere hadde mor levert sine to ”sjåfører” på Brattholmen, hvor vi skulle få svar på hvor ny og tøff buss vi skulle kjøre. Jeg hadde alltid store forventninger når vi gikk forbi den store nøkkeltavlen utenfor Anton sitt dekkontor på verkstedet. Det var alltid mange ledige nye busser med svart ratt på tavlen, men vi endte alltid opp med en gammel ”lørje” med kvitt ratt. De med svart ratt og motor under gulvet var alltid opptatt, og sånn var det også denne gangen. Hvitt ratt og svær polstret motorkasse midt i ”trynet”. B57, en såkalt overligger. Jævlig kjipe busser. Noen av dem til og med uten turbo. Selv uten lass, gikk de så tregt at du kunne stikke ut å pisse opp Bildøybakken, riste godt og løpe etter, og være tilbake på plass i god tid før Kolltveitskiftet. I hvert fall var det slik det ble fremstilt av vittige sjåførtunger på det røykfylte pauserommet på Brattholmen.  Dette visste jeg alt om, for jeg hadde hørt Slåttens mange skrøner. Jeg visste hvor mye ”gamle-Egil” tjente året før, og hvor mange sylindre det var på en Vauxhall Ventora 2300 med sort vinyltak. Denne gutten fikk med seg det meste. Vi snakker STORE ører. De samme ørene som snart skulle skaffe meg mer trøbbel enn jeg noen gang kunne drømme om. For Gud var ikke med oss denne dagen, i hvert fall ikke foreløpig, og mye verre skulle det altså bli…

Et annet sørgelig kapittel ved disse gamle lørjene var trykkluftsystemet som åpnet og lukket dørene. Disse kom med en brå og nærmest skremmende bevegelse. Når hendelen ble utløst av den ”ekte” sjåføren, strømmet luft gjennom en ventil, og ”PANG” (!). Fordøren lukket seg med et smell! En livsfarlig giljotin som hadde ”sjokket” mang en gammel kjerring og en og annen liten skolegutt… For ikke å snakke om sjåførene som lærte å kjenne disse dørene på denne utilgivelige måten. – Obs, årsak frue…eh!

Fremme ved kirken var kakaobarter erstattet med påklistrede smiletryner og engleblikk til ære for kirkegjengerne. Disse søvngjengerne som forgjeves hadde ventet på kirkebussen i formiddagstimene, mens bussjåføren rente i bossekk ned fra Bildefjellet. Jeg smilte litt for meg selv der jeg satt og tenkte på nettopp det.

Men vi holdt fasaden. Jeg visste hva lojalitet var og hvor den skulle være. Vi var et team. Jeg speidet etter kirkegjengere og potensielle kunder, mens fatter satt i ”cockpit”, helt i egne tanker… Jeg stod fremme ved det første setet, like bak fordøren. Med overkroppen bøyd fremover, med hodet ut døren for å se etter tungtsovende etternølere, hørte jeg den karakteristiske lyden av luftventilen som åpnet seg. Som i en tegnefilm stanset tiden, og øynene mine sperret seg helt opp. Tiden sto faktisk helt stille (!) Jeg skjønte umiddelbart at dette kom til å gjøre skikkelig vondt, og at ørene mine kom til å se ut som Øyvind Slåtten sine ekstramonterte bremselys bak på den staselige Vauxhall Ventoraen. RØDE og STORE(!) Og det i tre uker. Hva ville Hege Renate si? Min aller første kjærlighet og klassevenninne fra Vågaleitet. Hun kom aldri til å ville ha meg med sånne ører. Ikke en gang Gud kunne hjelpe meg ut av denne knipen. For dette var bokstavelig talt en knipe. PANG! Den grønne foldedøren kom med full kraft, drevet av luft under høyt trykk. Refleksene trakk overkroppen inn, men for sent. Ørene var i veien. Snakk om panikk. Jeg ble halshogget i en Arnabuss med hvitt ratt uten turbo ved Fjell kirke. Var det sånn det skulle ende? Var dette Guds straff for at vi glemte kirkeruten hans?

Bussjåføren oppdaget straks tabben, og med brennende kirkegjengerblikk i ryggen, var han snau med å reversere dørspaken. Døren åpnet seg, og gutt, ører og tårer kom veltende inn gjennom døren med et vræl. Ikke akkurat god stemning om bord, og hele halve Fjell satte kirkekaffen i halsen i det luften kom ut av belgen. Nei, dette var ikke vår dag, og tillitsforholdet mellom passasjerer og bussjåfør var så å si utslitt. Nei, kirkerute med gamle busser var no´orntlig dritt. I hvert fall frem til de forløsende ordene fra fatter:

- Tørk tårene Pål! Vi kjøper nåkke godt når vi kommer te by`n.

Da gjenoppsto både Gud og Jesus, og barnetroen fikk nytt liv.

- Kjære Gud, gi oss en buss med svart ratt og motor under gulvet, så skal vi aldri glemme kirkeruten din mer...

Amen!  

Foto: Googles bilder.

PETTERØES MED ENKELT PAPIR OG 3 SMÅ SMURFER

-Kan ikkje dåkkar åpne litt til på vinduene der fremme? Eg blir kvalm av den røyken!”

Vinterferien arter seg litt annerledes i dag, enn for 30 år siden, da vi var barn. Dette er ikke en fortelling om hvor mye bedre alt var før i tiden, snarere tvert i mot. Noe er selvsagt ved det samme, som skiturer med appelsin og kvikklunsj, dog på treplanker med store klabber, men likefullt sol og snø. Men mye er også forandret, heldigvis.

For oss innebar vinterferie egentlig stille og rolige dager i byggefeltet på Storhilderen. For Nordfjord, det var først og fremst påskeferiemål. Men, noen år våget vi oss likevel nordover denne nedprioriterte ”stamveien”, den første uken i mars. E39, som den gang hadde fire fergeturer mellom Bergen og Nordfjord, var seig for småfolk som ikke likte biler og bilkjøring…Men jeg var heldigvis ikke blant dem.

I bagasjerommet var det helt fullt, og på takgrinden var det stuet beksømmere og fatters gamle hoppski, delvis skjult under en sølvfarget presenning, eller skiboks som det heter i dag. Nedpakket var hjemmestrikkede ullbukser, og hjemmesydde skibukser, ja det meste var hjemmelaget på 70-tallet, men du verden så kry vi var. Det var en herlig bekymringsløs tid, kjemisk fri for klesmerker og Nike-logoer. Var det blått, så var det fint.

Første stopp var bompengeboden på Knarrevik. Her satt gamle Sverre, eller den like gamle broren, Ivar.  En blå knitretier og to kronestykker var prisen for å kjøre over Sotrabroen, som nå, 30 år senere er blitt for trang. Spørsmålet er om vi i dag er villig til å betale like mye for en ny bro(omregnet i 2011 kroner). I baksetet fikk vi billetten å krangle om til neste stopp, som var fergekaien på Steinestø.

På Steinestø åpenbarte de deiligste matpakker seg. Vi hadde tross alt reist i over en time, rundt alle nes og viker fra Lille Sotra til Åsane. Nykokte egg og leverpostei, sylte og Peanøttsmør. Men aldri sjokoladepålegg, for det var farlig for tennene. En herlig kulinarisk blanding, og en kupéodeour som kunne kamuflere en hver smyger fra små reisemager, ned i klamme skinnseter. Ja, for dette var familiens stolthet, blå Volvo GL med svarte skinnseter og automatchoke. Og da promper man ikke i bilen, gjør man vel?

I bakgrunnen, eller nærmere bestemt over alt, var det Smurfene og Geir Børresen som underholdt de tre smattende og smulende blandemaskinene i baksetet. Smurfene var datidens ”Kabel Satan”. Disse småjævlene med blå kropper og hvite luer var alle steder, og de var på begge sider av kassetten.

Peder´n slapp oss etter hvert om bord på Steinestø, en fergetur som var unnagjort på vel 10 minutter. Så bar det inn i de nordhordalandske skoger, på vei mot Duesund. Nå var ungene mett, og jentene sov ofte helt frem til kaien, mens gutta holdt vakt på ”Volvobroen”. God stemning i traktoren så lenge fatter fikk ”løype”, og mutter rullet ”bastuser” på forespørsel. ”Petterøs 3 med enkel papir”. For fremme i cockpit, med hvert sitt lille trekantvindu med glipe, som alle 140er var utstyrt med, var det tobakksrøyking og kaffesuping så både blærer og unger ble satt på prøve.

-Kan ikkje dåkkar åpne litt mer på vinduene der framme…? Lisbeth var eldst, og likte dårlig utviklingen…

- Då blir det trekk på dåkke der bak, og de´kkje bra…Ka de seie, ska vi snu kassetten ein gong til?

Mutter parerte elegant på en avslept nordfjorddialekt, for det verste du kunne utsette unger for på 70-tallet var trekk og sjokoladepålegg. Det var ingen som så farene med passiv røyking, manglende sikring av barn i bil, eller det å eksponere barn for barne-TV-figurer som Pompel og Pilt en gang i uken.

Jo da, det var stort sett god stemning om bord. I hvert fall så lenge poden fikk stå mellom setene i ”midten” og lillesøster Tolla ikke klaget og sutret over at jeg sto rett foran henne og blokkerte utsikten fremover. Med overkroppen hengende over fatters høyre skulder, ropte jeg ”Flis han pappa, flis han!” Volvo var riktignok først ute med sikkerhetsseler i baksetet, men det var først i 1975. Dermed fikk jeg stå mellom setene hele veien i vår 1973 modell. Herfra hadde jeg full kontroll på alle biler og alle merker, i tillegg til trafikkskilt og hvem som ble definert som idioter, og hva som ble definert som idiotkjøring(!) Her ble sunne holdninger bygget stein på stein.

Vi var nok ikke de eneste passive røykerne i trange bilkupeer på denne tiden. Vi var heller ikke alene om å sitte (eller ligge) usikret i bilens baksete. En tidligere kollega fra politiet kunne også kvittere for dårlig HMS i kupeen på 70 tallet. Han tilbrakte de fleste av sine turer nordover sovende i hattehyllen på farens Rekord.… Men der gikk grensen for fatter. Det var visstnok ikke bra å ligge oppi der hvis han plutselig måtte bråbremse(!) Mye tryggere å stå mellom setene og holde seg fast…

Fra Duesund gikk fergen til Sævråsvåg. Her var det om å gjøre å få en god start slik at vi fikk en god plassering i fergekøen på neste fergekai, Brekke. Da fergen la fra kai fra nettopp Brekke, hadde vi vært på veien i ca 4 timer. Nå var det tid for litt varm mat, vanligvis ertersuppe og kanskje en is over Sognefjorden. Små reisemager ble ytterligere satt på prøve. Det samme ble prompeløftet gitt til en overfølsom storesøsternese…Land i sikte! Lavik, stedet som selv Kapein Sabeltann ville seilt rett forbi, med mindre han trengte bunkers eller en ”drivers dog” på ”snacken”. Noe særlig mer var det ikke å hente her…

Stadig nytt terreng ble vunnet innover fjorden mot Vadheim, hvor ”snarveien” vår lå klar. Det var ikke mange andre enn oss som visste om denne ”lureveien”, som på en god dag kunne ”flise” både tre og fire biler midt i Vadheim sentrum. Dette var mulighetenes tid. Tid for handlekraft. Tiden for den tilpasningsdyktige. Det var darwinisme i praksis langs trange sogneveier.

Mellom Vadheim og Sande var det svingete veier på grus. Over gamle steinbroer på kryss og tvers langs elven. Her, for enda flere år siden, da mutter og fatter kom kjørende nyforelsket oppover dalføret i en Trabant, holdt det på å gå galt i en av disse svingene. Dermed ble ”Trabantsvingen” født. Svingen er i dag det eneste som er synlig av den gamle veien, og ligger der som et ”kulturminne” på oppsiden av dagens trasé, som om veimyndighetene ville spare denne til ære for oss.

Så full fart ned til Førde, videre opp mot Vassenden hvor en tydelig kunne se av landskapet og snøflekkene i fjellet, særlig ved påsketider, at det var her Nikolai Astrup hentet sine mange kjente naturmotiver fra. Smurfene var for lengst kneblet inne i hanskerommet, mens Abba og Baccara holdt liv i opphavet foran meg. Som ”bilsamler” stående mellom to sorte Volvoseter, gjaldt det å følge nøye med på møtende trafikk. I Sogn og Fjordane byttet ikke nøysomme gårdbrukere bilene sin så ofte. Den som fulgte med kunne få raske eksklusive glimt av gamle PVer med delt rute og store staselige ”Opler”, aller helst Admiral eller Diplomat med både 6 og 8 sylindre. For ikke å snakke om ”gubbe-Volvoer”, eller 164 som den betegnes. Da ville hele turen være reddet for min del. Jeg understreker, for min del.

I andre enden av et ulidelig kjedelig Jølstervatn, lå Skei, dagens knutepunkt mellom Sogn, Sunnfjord og Nordfjord. Herfra listet vi oss gjennom 60- sonen, hvor lensmannen yndet å stå, før vi fliste videre rundt Klakegg og inn i Våtedalen. Her fikk jentene sitt, ved at vi stoppet og foret de søte geitene med litt Petterøe´s nr.3, før vi hastet videre gjennom Byrkjelo, Reed og Sandane. Her var det ingen av oss som ville stoppe. Her startet nemlig ”revelukten”, eller lukten av stram reveavføring som denne ”pelsdyrproduksjon” i området førte med seg. De skulle bare visst, disse pene bergensfruene, hvordan revepelsen luktet før den havnet rundt parfymerte dobbelthaker på Kalfaret. Det visste vi, og vi lo hele veien…Ekte glede i en verden som vil bedras, for fint skal det jo som kjent være…



Etter snart 9 timer i bilen, hadde fatter kjempet seg til en ”pole position” på siste ferge over Nordfjorden, nærmere bestemt mellom Anda og Lothe. Dette hadde gått bra i alle år, det vil si helt frem til Påsken 2005, da fatter i sin Volvo nr. 6, V70 med skovlhjul, nok en gang hadde opparbeidet en ”Pole position” på siste fergen. Da fergebillettøren viftet med den røde kluten på Lothe, hadde oksen for lengst målt motstanden i høyrefeltet, og bestemt seg for å gå for gull. Men etter å ha undervurdert kruttet i dieselbørsa ved siden av, samt det faktum at gamlingen fikk yttersving og noe lengre spor inn på kaien, endte det med skjerm mot skjerm i flettefeltet, og en skamfull skademelding(!) Ikke mye ros fra den strikkende copiloten, og heller dårlig med skryt fra politisønnen som var sannhetsvitne noen billengder lengre bak…Tap og vinn med samme sinn Gunnar. Men gullet og latteren gikk til tyrefekteren med billettvesken…

Vel over fjorden og ut av køen, forhåpentligvis først, bærer det gjennom den laaange tunnelen og vips, Nordfjordeid. Sjarmøretappen ut fjorden, opp i dalen og inn på tunet var aldri noe problem.

-”Pål, flytt deg over på Lisbeth sin side det siste stykket er du snill. Så får hon sitte å se litt på veien” Hon ikkje helt bra!”

-Ruller du meg en te, Kirsti? No er vi snart fremme dåkkar! Flott tur, hæ!

Fantastisk!


Foto: Googles bilder.

- HOLD FAST TOLLA! NÅ SLIPPER HAN KLØTSJEN SNART!

Mamma! Kan vi få være med ”Bestefaren” å kaste boss? Pliiiiis!” Bestefaren satt allerede i bilen, i full gang med oppstartsprosedyren.

Oppvakte lesere har nok fått med seg min tilknytning til Nordfjord og mine morsrøtter til gården Kjørstad i Hjelmelandsdalen. Kjørstad ligger idyllisk til ved elven Hjalma, vest i dalen som strekker seg parallelt med Nordfjorden, i dalføret nord for kommunesenteret Nordfjordeid, eller ”Eida” blant innfødte.

Tunet på kjørstad i dag. Fantastisk holdt av Onkel Jon og Tante Tove (Foto: Pål Samuelsson)

Kjørstad er et barns ferieparadis, i hvert fall var det vårt paradis tilbake på 70 - og 80 tallet, når alle søskenbarna fra Stryn og Tretten samlet seg på gården til mormor og ”bestefaren”. Her var det frilek hvor tid og plass ikke var en begrensning. Det var Låve med høy, hester, store marker, eller fotballbaner, sykkelvogn, elv med badeliv og fiske, - ja simpelthen himmel på jord! De voksne hadde nok et annet inntrykk av dette bilde, da de for det meste måtte hesje og drive med matlaging til en hel feriekoloni, (selv om det var en og annen far som snek seg av gårde med en fiskestang i en blå Volvo GL med metalliklakk…).

I "Likhølen" er det fint å bade. Mye finere enn navnet skulle tilsi. (Foto: Pål Samuelsson)

”Bestefaren”, som vi faktisk kalte ham, i entall, bestemt form, fordi han var nettopp det for oss; en helstøpt bestefar med stor B. Et stort hjerte og et stort sinn, alltid hjertelig til stedet med en god historie, eller som engasjert hestekar, hotellmann eller visevert og felespiller. Bestefaren var en personlighet, og fikk også Nordfjordeids kulturpris for innsatsen han la ned gjennom et langt liv som kulturbærer i lokalmiljøet, bl.a. gjennom etablering og drift av selve hjertet i dalen, nemlig Harpefossen Fjellstove. 

Men det skulle jo selvsagt handle litt om bil også. For denne bestefaren, eller Kristian som han het, var bil en ren nyttegjenstand, verken mer eller mindre. Han kjøpte sine Volvoer på Volvo i Sandane. To i tallet, og slet dem ut i tur og orden. Som ”hotelldirektør” og hestebonde, var det praktisk med plass, derfor Volvo stasjonsvogn. Først en 145 fra 1973, så sliteren 245 fra 1977. Sistnevnte står fortsatt i redskapshuset, avskiltet under et tykt lag med sagmugg og gammelt listverk. Jeg antar dette ikke er den eneste kulturskatten som står skjult under stabler med tørr ved bakom gamle skurtreskere og sprukne sleder i Sogn og Fjordane, (eller landet for øvrig for den saks skyld).

Da vi var små, før Gro ble Miljøvernminister, og lenge før miljøkrav og militære miljøorganisasjoner brydde seg så mye om livet i fjæra, lå det en søppelplass langs Nordfjorden. Nærmere bestemt mellom Verftet på Haugen og selve Eid. Her kunne hvem som helst deponere sitt avfall, uansett fraksjon eller form. Det var bare å rygge bil og henger til fyllingskanten og skufle driten utfor kanten. Det var et kontinuerlig brennende bål på plassen, slik at det som ikke gikk i fjorden, ble til aske… Så enkelt, så praktisk. Ute av syne, ute av sinn. ”Svåra” het stedet. Var det noe som ikke virket, eller noe som vi ikke trengte, så kastet vi det på ”Svåra”. I dag, et mye brukt uttrykk i vår familie: Hiv det på ”Svåra”! ”Svåra” finnes selvsagt ikke i dag, dog kanskje på et miljøkart i Eid kommunes arkivskuffer (!)

Utsikt fra Eid utover fjorden. (Foto Pål Samuelsson)

En varm sommerdag, det kan ha vært i 1979 eller 80, fikk min lillesøster Tolla og jeg lov å være med Bestafaren til ”Svåra” med et tilhengerlass med boss. Etterpå øynet vi muligheten for en tur til ”Eida”, hvor sannsynligheten for en is var rimelig stor.

Kristian var alltid iført blå kjeledress og sine karakteristiske briller med stor tung innfatning. Personlig hygiene ble stort sett løst med litt ”Old Spiece” etter barbering, som alltid ble unnagjort før ”Eidatur”.

”Bestefaren” var mildt sagt impulsiv, og handlet som regel like før han hadde fått tenkt. Det var brå bevegelser, rykk og napp, av eller på. Dette gjeldt også hans bilkjøring. Giret ble håndtert med en hard og bestemt hånd… Den som ikke ville i gir, den skulle i gir. Derfor kjentes girstanga ut som om den sto ned i et kar med rød jordbærgele iblandet en neve spiker og en pakke med skruer. Kristian var glad i å kjøre bil, men han hadde absolutt null innsikt i hvordan redskapen virket rent mekanisk.

Men likefullt hadde han en nærmest rituell tilnærming til det å sette seg inn, starte opp og det å kjøre. Når ”prosedyren” for oppstart og innkobling av gir var utført, og setebeltet sirlig festet bak ryggen for å slippe den ubehagelige tikkelyden fra dashbordet, festet han et solid ”ti på to” grep om rattet. Med litt nedsatt hørsel, ble deretter turtallet hevet mot øvre begrensning. Kløtsjen ble deretter sluppet fri, og jerngrepet om rattet var det eneste som holdt gamlingen på plass i setet. Alt som ikke var festet, løsnet og ga fra seg en lyd, enten det var døde ting eller høyst levende ting, som for eksempel min mormor... Full fart fremover!

Slik var det også denne dagen. Full oppstartprosedyre, henger full av drit, og full fart fremover. Tolla og meg var ”trygt” plassert i baksetet. Bestefaren hadde mer enn nok med bil, og hadde sannsynligvis glemt tilhengeren i det tunet forsvant i det fjerne i bilens sladrespeil. Så, etter et par minutters kjøring, 2-300 meter etter ”Espebrua” klinte gamlingen inn bremsepedalen, og da mener jeg KLINTE INN!. Jeg tror, hvis vi hadde lagt Tolla og undertegnede under et mikroskop i dag, ville en fortsatt kunne finne avtrykk i ansiktene våre etter de karakteristiske nakkestøttene som var på Volvos 240-modellene på den tiden. Hva i ”heieren”, (for vi sa ikke helv… den gangen), skjedde? Var det en hjort? Låste bremsene seg uten forvarsel? Hadde han sett en mår eller en rev, for han var jo en ivrig jeger… Men nei… Ingenting var å se. Ikke så mye som en maur.

 -Er dere tilbake så fort? Kom det fra en hesjende, eller matlagende mor (eller begge deler), da vi omtåket steg ut av bilen på Kjørstadtunet, en U-sving og noen minutter senere.

-Ja, piska de (det er Nordfjordsk for Helv…), kom det fra ”Bestefaren”, - eg gløymde å barbere meg!

Så om en er aldri så mye natursvin, skal en i hvert fall være nybarbert og lukte godt av Old Spice når driten går i fjorden. Og sist men ikke minst, dette betydde ”Eidatur” og IS!

I baksetet med solbrune ferieskitne hender, holdt de hverandre hardt i hånden, mens storebroren hvisket forventningsfullt: Hold fast Tolla! Nå slipper han kløtsjen snart!

Pål