GULL BLANT GRÅSTEIN

Kjørte du inn på Storhilderen på slutten av 70-tallet, den opprinnelige veien mellom husene til Tellnes´n og Nilsen, ble du møtt av et pulserende liv hvor blandemaskinene jobbet på høygir, jenter som hoppet strikk og gutter som holdt gatene ”trygge” fra sine appachepatruljer med tre gir på grove spordekk. Bilene stod oppstilt langs halvferdige hager, blant mer eller mindre vellykkede forskalinger og godt brukte trillebårer. Bilene var tydelige vitnesbyrd på hvor interessert fedrene i de respektive hus var i bil, eller hvor uinteressert de var… Selv om de fleste fikk utbetalt momsen når huset stod ferdig, var det ikke alle som brukte alt på bil. For det var langt mellom ”edelsteinene”, men alle vekket min oppmerksomhet på en eller annen måte, med sine mange særegenheter.

La oss ta det fra toppen: Tellnes´n med sin hvite Renault 10 med hekkmotor. Det var spesielt. Renault med motoren bak, som om ikke Renault var ille nok, måtte franskmennene i tillegg hive motoren inn bak, akkurat som i boblen, dette ”marerittet” uten varmeapparat. Så var det Dalseid´n med sin Taunus, datidens Mondeo, et allemannseie uten sjel. Da ble det litt mer ”svung” på sakene da Haukedal´n overtok huset, og ”jazzet opp kyllingen” med en Oldsmobile med plysjsofa, og understell fra Ekornes. MYKT. Senere kom det også en grønn Chevrolet Malibu inn på tunet, bak smijernsportene.

Over haugen, med ”skiltet”, gikk grensen i forhold til hvor langt opp mot hovedveien vi fikk lov til å ”patruljere” av strenge husmødre. Her bodde Våge´n med sin Toyota Carina. Vis á vis Våge var det aldri bil å se, bortsett fra en Ascona combi coupé 1,8 E, men da var vi godt inn på 80-tallet. Nakken hadde en staselig Audi 100 i carporten, lenge før Audi ble statussymbol. Han tok godt vare på doningen, og vasket en gang i uken. Minst. En fin vogn med noe så sjeldent som viskere på lyktene.

 Jacobsen kjørte Vauxhall Viva, rød tror jeg, med super på tanken. Jeg husker at fru Jacobsen snudde nede i veien der vi sto og ventet på fiskebilen blant hjemmeværende mødre, som skulle friste hardt arbeidene fedre med røykt blåkveite. Snuoperasjonen ble utført med full choke, og etterlot en deilig eksoslukt fra brent 98 super bensin med masse bly.

”Offshore-Ellingsen” i bakken, kjørte sliteren 17M, mørk blå, en av flere doninger med V4 under panseret. Så var det lærerboligene, fire eneboliger i rekke, eid av Fjell kommune og brukt bl.a. til å lokke lærere til øykommunen i vest. Og det greide de. I lærerboligene bodde det for det meste lærere som jobbet på Fjell ungdomsskole. 5 år fikk de bo, før nye skulle inn. Senere ble boligene solgt til private, som oppgraderte med hager og egne påbygg. Som dere sikkert forstår, var det mange lærere innom. Blant de første var Gundersen som kjørte hvit Saab 95, også den med V4. Senere bodde Anne Berit, læreren til storesøster Lisbeth, Birthe og Jarl Erik, i denne delen. De kjørte en blå Datsun 180B, for øvrig en skolebil.

Vegg i vegg bodde Torp´n med deres Morris, og senere Sørensen/Ravatn med sin Peugeot 304. I den andre lærerboligen bodde familien Vatne med sin hvite Datsun Cherry, hvis bakrute jeg knuste med en stein under et ”verdensrekordforsøk” i en alder av 6 år. Verdensrekorden ble ikke slått, i hvert fall ikke etter kastets lengde å bedømme, men jeg tangerte muligens kretsrekorden på 60-meter sekunder senere. For her var det bare å stikke. Vatne hadde lette lærerføtter, selv med tøfler… Etter Vatne overtok Dinesen, som senere bygget nytt hus på Storhilderen. Dinesen kjørte noe så sjeldent som en hvit Citroen CX 2200. En bil som kunne heves og senkes med en ekstra spake mellom setene, og som hadde roterende speedometer bak et glassprisme i dashbordet (!). Citroenen var stor, og skapte ikke rent lite oppmerksomhet da den kom svevende inn på feltet som et romskip. På andre siden av veggen til Vatne og Dinesen, holdt Ellingsen til, våre gode naboer i 5 år, med sin Vauxhall Victor, og like etter en Mazda 1500, en bil Ellingsen hadde i nesten 100 år. Enkelte japanske biler fra 70 tallet måtte nemlig skytes skulle en bli kvitt dem.

Hos Drønen, oppe i veien, var det garasje med grønn Datsun 120 Y stv., som senere ble erstattet med en 929 stv. Rasmussen kjørte rød Saab 95 stv., og Hansen hadde overtatt fam. Pamers beige Ford 17 M. Oppe på haugen var det Renault 12 hos Toft´n, VW Variant 411 og senere blå Corolla stv. fra 1977 hos den andre Drønen-familien. Andersen kjørte Variant eller Passa, senere Honda Accord, for øvrig blant de første bilene med 5 gir. Jensen klarte seg uten bil, men kjøpte etter hvert en Datsun, muligens en 140 eller 160.

Pamer kjøpte en oransje Volvo 145 Deluxe etter 17M´en, Møller kjørte Escort, Hauge en blå Toyota Carina stv. og Selstø en Renault 12 stv., det samme som Syltøy´en.

Nedover veien var det hvit  Volvo 144 Sport og senere en blå 144 Grand luxe hos oss, og Mazda 1300 og Renault 4 hos Andersen. Renault 4 var modellen med ”paraplygiret” som stod rett ut av dashbordet. En helt ny måte å gire på.

Hos Karlsen var det Mazda, nærmere bestemt en 929 stv. og en 818 sedan. Over veien bodde Misje´n med en Datsun 160 J. Bergesen hadde brun Toyota Corolla, og deretter en Simca 1308, mens det var Volvo 145 Express og Corolla hos brdr. Isager. Den andre Selstø-familien kjørte Escort mrk 1. Nede på snuplassen var det Volvo og Datsun. Volvo 242 hos Olsen, Datsun 180B stv. hos Sørensen og Wiborg hadde mørk blå Volvo 244, en 2 CV og senere en Audi 100 5S. Sistnevnte en ”kanon” med herlig femmerlyd.

Angående denne 180B´en til Sørensen, var den visst verdt en anselig sum penger, i hvert fall skulle en tro eldste sønnen i huset. Men da det ble bekreftet at det faktisk ikke var krokan, men rust, alt dette som tøt ut rundt skjermbuene, ble denne oppfatningen justert. (Den historien får vi ta en annen gang Roar).

Én bil er utelatt, og den oppvakte ”Storhilder” vil oppdage at Ness´n sin ”stasvogn” mangler i denne buketten av 70-tallsdoninger.

Ness´n var den lille tette naboen med den kjappe replikken. Tjuagutten fra Nordnes som slo seg opp som offshorepioner med stort hus og en unik bil. Ness´n var eventyreren som hadde reist til sjøs, sett den virkelige verden og som fortalte oss appachepatruljerende gutta i gaten historier vi knapt kunne tro var sanne. Ness´n betalte fiskemannen i fiskebilen med tusenlapper. Ness´n hadde opplevd totalhavari med brann og eksplosjon på oljerigg utenfor Malta. Han hadde svømt for livet blant giftige slanger i Middelhavet. Ness´n var den folkelige typen som ikke var redd for å ta i et tak, eller å bli skitten på nevene. Han ledet dugnadsgjengen på lekeplassen, og fikk laget fotballbane til oss som alle skulle bli Liverpool-spillere når vi ble stor. Han var den hardføre typen. Kanskje fordi han opplevde å bli sendt til Sunnfjord som guttunge under krigen. Uten foreldre. Ikke fordi Sunnfjord er så fælt, men fordi han fikk tøff behandling på gården der han kom. Ness´n hadde levd, og det syntes på hans brune furete ansikt.

Ness´n var gift, men hadde ingen barn. Han syns derfor det var stas å ta med oss drittunger på Brann stadion en gang i ny og ne. Dette var midt i Branns jo-jo-tid med alt fra Vidar til Vålerenga på motsatt banehalvdel. Det ble ofte ulidelig kjedelige kamper, og lenge å vente på kjøreturen hjem. For det var utelukkende bilturen som fikk meg til å takke ja til en gratisbillett med ”Brannterror” hvor Neil McCloud, Arne Møller og en ung Brandtun slet stadiongress.

Ness´n hadde en tvillingsøster som utvandret til USA. Ness´n, som var meget opptatt av penger og gode ”dealer”, fikk derfor bestilt en ny amerikansk Volvo 244 DL i 1976. Bilen ble plassert på en låve til avgiftsnivået var akseptabelt, og importert noen år senere. Jo da, Ness´n var flink til å få en krone til å bli to. For dere Volvokjennere der ute høres ikke denne vognen spesielt spennende ut, men som 7 åring fant jeg ut at dette faktisk var en aldri så liten juvel. For siden bilen var tilpasset det amerikanske marked, var den utstyrt med en B21E, altså innsprøytningsmotoren, lettere trimmet til 140 hester, soltak med skjerm og ikke minst Volvos gull metallik som kun var å få på Volvos GL-modeller her til lands. Dette var altså en kamuflert GL fra selveste Amerika. Bilen hadde i tillegg oransje markeringslys bak på begge sider, og som en av veldig få biler i byggefeltet, automatgir. Dette var himmelrike, og vel verdt to ganger 45 mot Vidar på en regntung stadion. Jeg hadde til og med tålt ekstraomganger og straffekonk.

Ness´n kjørte som en prest. Og bilen fulgte ham nærmest til det siste. Den var gjennom to hel-restaureringer. Den første etter et trafikkuhell på Hardangervidda der doningen havnet på taket. Den siste som følge av tidens tann, noe som fikk Ness´n til å sende bilen til Polen i en konteiner for en full ”make over” hos rimelige, men flinke fagfolk.

Ness´n og fruen solgte huset sitt for noen år tilbake og flyttet utenlands hvor han dessverre døde i fjor, 70 år gammel. Tilbake til 70-tallets slutt, var det liten tvil i mitt unge, noe subjektive og miljøskadde Volvosinn, at dette var ”edelsteinen” langs nyoppførte gråsteinsmurene nedetter veien. Jo da, en kan saktens finne noe fint ved gamle Renaulter og svære Forder, men den som lette fant gull, i form av en kamuflert Volvo GL fra Amerika, med gull metallikk...

Takk Bjørn, for humøret, engasjementet og denne flotte vognen fra ”Uniten”.

Pål.

(Takk til Steinar, min gode venn og appache-kollega fra Storhilderen, med minst like stort hjerte for bil, for å ha kvalitetssikret det ”bilhistoriske” innholdet)

Foto: Goolgles bilder