"HORELYS"

Tilbake til begynnelsen av 80 tallet i en alder av 10-11 år, så jeg noe skikkelig tøft. Jeg så faktisk lyset, i ordets rette forstand. Heng med.

Mitt søskenbarn Egil, som er 8 år eldre enn meg, hadde akkurat fått lappen. Det var påsketider, og Egil hadde tatt med seg ny dame og ny bil til Kjørstad hvor vi alltid tilbrakte høytiden sammen med storfamilien, en tradisjon vi fortsatt følger. Tone, som den medbrakte dama het, var feiende flott, men, som du sikkert forstår, var det ikke henne dette innlegget skulle handle om… Men for ordens skyld, Tone og Egil er gift den dag i dag.

For Egil hadde kjøpt en godt brukt Ford Escort mrk I. En skikkelig rallylegende med mye ”gadgets”. Så mange detaljer fra doningen kan jeg ikke huske, men en ting husker jeg krystallklart; dette lyset jeg innledet med over. Fastmonterte oransje ”horelys” som skinte over gulvmattene fremme på lederplass. Styrt av en gedigen vippebryter i beste 70-tallsstil på midtkonsollet gjorde disse lysene sterkt inntrykk på en bilidiot med et ekstra gen for alt som ruller. Og sannsynligvis var ikke Tone helt upåvirket første gang hun satt seg inn i denne ”musefellen”… En kan si hva en vil, men kvinner lar seg imponere over ordentlig redskap…

Så med disse (bak)tankene gikk jeg 8 år senere til innkjøp av to stk. gule Ford Capri-blinklys, stjerneskruer, 7-8 meter med ledning og en ikke ubetydelig vippebryter. Alt kjøpt av Shelldamen på Straume, som ikke var helt ulik min mor… Objektet som skulle pimpes opp var min nyervervede Volvo 244DL fra 1975, som jeg sammen med min totalt biluinteresserte storesøster Lisbeth, overtok av vårt opphav. Hva brydde vel hun seg om litt ”nattklubbelysning” ned etter leggene der hun satt med sitt ”ti på to” rettgrep klint inntil rattet med setet på første hakk, mens Chris Rea´s ”Road to hell” rallet ut gjennom to spinkle dørhøytalere. 

 Jeg fant fort tid til litt mekking mellom fotball og lekselesing. Det ble boret passelige hull til lysinnfestingen i begge setebrønner, og Capribelysningen ble skrudd sirlig fast med målbestemte hender. Ledning ble trukket via vippebryter i dashbordet, hvor det også ble boret et aldri så lite hull. Ledninger ble videre trukket gjennom torpedoveggen, korteste vei til strømkilden, nemlig batteriet. GOOD! Jeg hadde klart å strekke dette opp uten å ødelegge spagettien som lå i store floker bak dashbordet. Ledninger og kabler til alt fra bakrutedefroster til nødblink.

Så var det kobling. Mine elektrokunnskaper var meget begrenset. Ohms lov passerte sannsynligvis litt for fort forbi en eller gang på ungdomsskolen. Det samme gjorde vel egentlig detaljene rundt dette med effekt og spenning. Uansett, jeg hadde et mål for øye, nemlig ”horelys” på gulvet. Noen hadde fortalt meg at bryteren måtte kobles via plusspolen, deretter var det plankekjøring. Som tenkt så gjort. Ferdig koblet sprang jeg inn i bilen og prøvde bryteren, men ingen horer lyste… Fa…

"Jeg kastet meg ut av den gamle svensken,
sprang og tidvis kravlet over grusen, inn i
gangen og skrek det lungene kunne bære
av luft inn til mutter som sannsynligvis hang
over strikkepinnene i kjellerstuen:
BILEN BRENNER! BILEN BRENNER FOR H….”

Jeg løftet forsiktig hodet og myste frem mot panseret som stod på vid gap. Hva er problemet der fremme? Hva fa…?Røyk…? Masse røyk… RØYK! Bilen brenner! BILEN BRENNER!!! Jeg kastet meg ut av den gamle svensken, sprang og tidvis kravlet over grusen, inn i gangen og skrek det lungene kunne bære av luft inn til mutter som sannsynligvis hang over strikkepinnene i kjellerstuen: BILEN BRENNER! BILEN BRENNER FOR H….” Et nanosekund senere sto Shelldamen, eller Kirstien som min mor kalles, i døren med en bøtte vann (!) klart til innsats. I mellomtiden hadde jeg hatt et lyst øyeblikk i all panikkangsten som utspilte seg, og revet av en av ledningene frem til batteriet. Røyken la seg.

Underdimensjonerte ledninger og manglende fysikkunnskaper tok knekken på denne ”musefellen” som skulle bringe lys og varme inn i denne friske Wonderbaumskogen. For isolasjonen på mine ”horeledninger” smeltet i det samme sekundet den siste polen ble skrudd til. Røyk veltet etter hvert også inn i kupeen, og de smeltende ledningene klebet seg selvsagt sammen med de øvrige italienske ”matrettene” bakom det svenske bryterpanelet. Elektrisk KAOS oppstod, og selvsagt ingen lys i ”horene” fra Capri…

”Brannberedskapen” trakk seg stille, men fortvilet tilbake, men sannsynligvis med et snev av dårlig samvittighet. For hun hadde tross alt solgt remedier til guttungen uten å spørre hva de skulle brukes til. For det spørs om guttungen hadde turt å fortelle den strenge Shelldamen at utstyret skulle bli til horelys i den gamle Volvoen hennes…

-Do not try this at home!

Pål


Foto: Googles bilder