SVENSKEN, ”PRIMUSEN” OG ET SKIPPERTAK

Hva skjedde med gleden rundt bilvasken? Hvor ble denne kvalitetstiden mellom mann og maskin av? Hvorfor har jeg sunket så dypt?  En hel vinter er gått siden sist jeg endevendte bilen med støvsuger, såpevann og støvklut? Jo lengre jeg venter og utsetter, jo større blir offeret til denne ubarmhjertelige bilvaskeguden som krever sitt i form av en glupsk og umettelig støvsuger på Fjell.

 I de senere år har jeg ikke vært særlig flink til å følge opp dette med bilklargjøring før tur slik kulturen var hjemme hos oss. Særlig krevende har dette blitt etter at vi ble en familie på 5. Både fordi 5 griser mye mer enn 2, og fordi 5 betyr mer å gjøre for en mann som lever på en annen planet enn hva våre fedre gjorde, i hvert fall hva angår kjønnsrollemønster. Når det er sagt, ligger ikke min styrke, ifølge Åse, i å bidra på ”pakkeavdelingen” før avreise. Så der er jeg og ”gamlingen” i hvert fall fra samme gallakse. Men det som før var en hel seremoni med bilklargjøring før en langtur, har i det siste begrenset seg til lett kupérydding, og koffertbæring med kreativ stabling i bagasjerommet. Jeg liker selvsagt aller best å reise på tur i en bil som lukter av såpe, og ”cockpit shine” fra sprayboks. Men i stedet er jeg blitt et gissel av denne tidsklemma. Eller er det tidsklemme å sitte svimeslått foran TV´n, eller i koma på facebook, eller isolert i sin egen bilbloggverden…? Sannsynligvis ikke. Tid er et relativt begrep, og ordet ”travelt” og ”tidsklemme” misbrukes hver eneste dag av oss alle. Det handler vel egentlig om å prioritere. Det som var så kjekt og fredfylt, det som skulle gi energi og sjelero, nemlig bilvasken, er blitt et skippertaksfenomen. Hvorfor?

Bilvask assosieres ikke lengre med to halvnakne kvinner med helt naturlige bryster (!), utstyrt med hver sin svamp og masse skum mens de uten å oppdage det plutselig vasker hverandre (!). Bilvask er ikke lengre mann mot maskin, eller spørsmålet ”hmmmm, skal jeg ”rubbe” eller bare polere i dag? Det var tider. Ungkar og spellemann, helt alene om en bil, innvendig og utvendig. Hva forventet jeg egentlig å finne med en svær støvsuger i trange BMW-bakseter 15 år tilbake i tid? Støv? Fastklistret snop? Eller kanskje en klyse med inntørket Hubba Bubba? Neppe, eller aldri. Jeg ville jo fått hjerteflimmer. Ikke engang en ølkork. I så fall ville jeg visst hvem det var sin.

Jeg vet det finnes mannfolk der ute som går over felgene med tannbørste, sånn for sikkerhetsskyld, eller som tar en lett rengjøring av maskinrommet en gang i uken…Jeg var aldri der, og håper jeg får et lite hint om jeg beveger meg inn i den sonen. Tid er som sagt en knapp ressurs, og derfor alt med måte. Jeg tror helt grunnleggende at ingen har vondt av litt smuss på innsiden av en turbinfelg… Men bevares, det er et fritt land, og vi har dessuten et godt utbygd helsevesen i dette landet, så det er fullt mulig å få hjelp…

Livet har altså forandret seg på de siste 15 årene. Nå er spørsmålet hvor stor støvsuger jeg klarer å få plass til der bak. For resten av familien tror vist at bilene våre er uteboder. Ja, for her ligger vesker, bagger, støvletter, hageredskaper og fjellsko. Lekeparaply uten skaft, to knekte snøbørster fra fjorårets vinter og en snømåke fra siste tur på ”Skogen”. I dag måtte jeg bare…

Jeg har tegnet et bilde av meg selv som ”litt over snittet interessert i bil”. Og de av dere som ikke kjenner meg personlig, tror kanskje at Pål kjører noe ”orntlig” spennende… Vel, here it comes: Volvo V70 fra 2007 med diesel og integrerte barneseter. Vel, det med Volvo var vel ingen bombe, men det finnes selvsagt sprekere svensker… Men ikke på vårt tun. Så har vi en bil nr. 2. Sliteren vi kjøpte av ”svigers” for en rimelig penge i 2005, en 1998 English racing green, Nissan Primera 1,6 GX, 16V. (Jeg bare må ha med det der med fargen, og at motoren har 16 ventiler. Det pynter liksom så fint opp på bildet av denne stusselige "riskokeren" med litt gryende krokan rundt bakdørene). Teknisk sett er bilen helt super. Nylig EU- godkjent i to nye år uten feil, og så vidt bikket 130 tusen på telleren. Mye bil igjen, -dessverre.

Jeg er altså som dere. I hvert fall de fleste av dere. Jeg må handle bil med hjernen, altså i forhold til de rådende økonomiske forhold og behovet, og dessverre ikke etter hjertet og drømmene. Men begge bilene har sine øyeblikk. Som trekkvogn og feriebil er Volvoen herlig. 100 % lojal, sikker som banken og utstyrt med verdens beste seter. Noen små justeringer i form av nye felger og dekk, GPS og litt småtteri her og litt småtteri der, og far var fornøyd. Et kompromiss vi alle lever godt med, samtidig som vi er tro mot storfamiliens kjerneverdi, ”Volvo for life”.

Nissan, eller ”Primusen” som vi kaller den, blir brukt til det den var designet for, nemlig korte turer til og fra jobb. ”Vest om” Sotra, med 50 og 60 sone på en smal riksvei uten gul stripe. Jeg kjører Pirmusen med et smil om munnen de 12 kilometerne ”vest om”, mens jeg lytter til veimelinger på NRK Hordaland hver morgen. Det meldes om kø fra Bildøy til evigheten. Da tenker jeg i mitt still enkle sinn at det faktisk er gøyere å sitte i en ”Primus” som tross alt beveger seg, enn i en Porsche som står stille i fastlåst kø (sannsynligvis den tynneste ”fattigmannstrøsten” du noen gang har hørt, men den får meg gjennom dagen…)

Men uansett, svensken og "riskokeren" trengte sårt stell i dag, etter en lang vinter med vannskjøtsel og salt. Det bar derfor til Statoil på Fjell for støvsuging og sjampo, i tur og orden. Volvoen først. Etter å ha gravd frem to matter bak, og kastet et plastnett med paraplyhank, (der var den ja…) billetter, slushbeger, sugerøret til slushbegeret, lokket til dette helv…begeret, tre kroner og 50 øre, en dorullkjerne, tre kulepenner og en 12 volts mobillader, kunne jeg endelig koble til ”den store” fastmonterte støvsugeren på Fjell. Det er en svær ”jævel”, som nærmest dimmer ned alle lysene på hele Fjell gard når bryteren forventningsfullt vippes over på ”on”. Det rasler og slår i slangen når munnstykke føres inn under førersetet. Jeg tørr ikke tenke på hvilke verdier som går tapt. Her ofres det villig til bilvaskeguden og prisen for latskap og utsettelser må betales. Her ryker det til ett og annet Pokemon-spill, kindereggkapsler og solbriller til små barneneser, og nonstop, masse nonstop. Alle kjenne vi lyden av nonstop som klunker mot et sultent støvsugerrør. Støvsugeren grynter og freser.

Når den ene baksetematten spyles, oppdages to små føtter(!) Det er ingen av mine barns´ føtter, da de er betydelig større, og ville sannsynligvis ikke ha smeltet seg så innmari fast nedi mellom disse ekle gummicellene på matten. Ahh! Kolaføtter… Jeg føler meg som ”Basil”, hotelldirektøren i ”Fawlty Towers”, i John Cleese´s skikkelse. Nærmest på kanten, like før galskapen river meg over ende til det glade vannvidd: De forb….Nå er det slutt. Dette er siste gang… Jeg skal … osv, osv.

Jo da, det er en velsignelse med barn. ”Mange barn” var det en som sa, men kolaføtter hørte vi ingenting om.

Du får lyst til å resignere: ”Greit!, legaliser narkotika, gratis brennevin til alle, slepp alle fanger løs det er vår, men for f… se å fa stoppet importen av all den klistrete gummisnopen som smelter ved 20 grader i mitt baksete…”

Jeg vippet opp de integrerte Volvosetene i sofaen bak. Under disse pleier det å være en egen fauna av snop og plastleker fra McDonalds. Et nedstøvet vareutsalg, med melkepletter, skjeletthoder og Mentos… som for øvrig også smelter ved 20 grader… Denne gangen var det heldigvis ikke sjokolade og Mentos, men et mylder av disse små tyttebærlignende dropsene i rødt og blått som du får kjøpt i løs vekt i alle snopedisker. Og jeg husket umiddelbart hvilke tur disse kom fra… og mine advarsler om å ikke dra den der dr…inn i bilen fordi…Akkurat! --ned i setene…

Så var det Primusen. Denne trofaste sliteren som blir så usannsynlig glad når noen gidder å fôre den med spylervæske, eller klø den hardt med en ru støvsugerbørste mot det lodne gulvteppet. Og du verden så fin den blir…I dag kunne jeg ringe til banemesteren på Skålvik og be ham avlyse bestillingen av 1 tonn nye gummikuler til krøllgressbanene våre. For de gamle kulene fant jeg igjen under mattene i baksetet. Rart hvor mye gummikuler to små fotballspillere kan trekker inn i en bil i løpet av en vinter… Både banemester og bil ble flere kilo lettere da jeg ringte…

Nissan, og til dels Mitsubishi, var meget uheldig med stålet noen av modellene ble laget av på slutten av 90-tallet, (og 80 tallet for den saks skyld), dog ikke like ”uheldig” som Mercedes E-klasse… Tenk deg det, at en Mercedes E200 fra 1998 sannsynligvis ruster mer og fortere enn en Nissan Primera… Verden vil bedras. Denne stålkvaliteten, selvsagt kombinert med norsk veisalt, gjør sitt til at ”krokan” tyter ut enkelte steder på ”primusen” vår; foran begge hjulbuene bak, og i forkant av begge bakdørene. Ingen dramatikk, men du verden så meningsløst kjedelig det er å vaske oppå rust…(!) Men ”Primusen” liker litt stell, og den grønne metallikklakken skinner om kapp med den mer avslappede svensken i blått.

Nå står det to blanke biler på tunet, som lukter godt av såpe og avfetting. Like ren som min samvittighet når jeg nå tar fatt på en ny arbeidsuke, på en vei langs vestsiden av Sotra, helt fri for kø, tyttebær og kolaføtter. Bilvaskeguden har fått sitt, og jeg har sverget på at det ikke blir lenge til neste vask, og atter en gang lovet både "primusen" og svensken; aldri mer gummisnop i baksetet, i hvert fall ikke før på lørdag…

God uke!

Pål.



Foto: Googles bilder og Pål Samuelsson