- HOLD FAST TOLLA! NÅ SLIPPER HAN KLØTSJEN SNART!

Mamma! Kan vi få være med ”Bestefaren” å kaste boss? Pliiiiis!” Bestefaren satt allerede i bilen, i full gang med oppstartsprosedyren.

Oppvakte lesere har nok fått med seg min tilknytning til Nordfjord og mine morsrøtter til gården Kjørstad i Hjelmelandsdalen. Kjørstad ligger idyllisk til ved elven Hjalma, vest i dalen som strekker seg parallelt med Nordfjorden, i dalføret nord for kommunesenteret Nordfjordeid, eller ”Eida” blant innfødte.

Tunet på kjørstad i dag. Fantastisk holdt av Onkel Jon og Tante Tove (Foto: Pål Samuelsson)

Kjørstad er et barns ferieparadis, i hvert fall var det vårt paradis tilbake på 70 - og 80 tallet, når alle søskenbarna fra Stryn og Tretten samlet seg på gården til mormor og ”bestefaren”. Her var det frilek hvor tid og plass ikke var en begrensning. Det var Låve med høy, hester, store marker, eller fotballbaner, sykkelvogn, elv med badeliv og fiske, - ja simpelthen himmel på jord! De voksne hadde nok et annet inntrykk av dette bilde, da de for det meste måtte hesje og drive med matlaging til en hel feriekoloni, (selv om det var en og annen far som snek seg av gårde med en fiskestang i en blå Volvo GL med metalliklakk…).

I "Likhølen" er det fint å bade. Mye finere enn navnet skulle tilsi. (Foto: Pål Samuelsson)

”Bestefaren”, som vi faktisk kalte ham, i entall, bestemt form, fordi han var nettopp det for oss; en helstøpt bestefar med stor B. Et stort hjerte og et stort sinn, alltid hjertelig til stedet med en god historie, eller som engasjert hestekar, hotellmann eller visevert og felespiller. Bestefaren var en personlighet, og fikk også Nordfjordeids kulturpris for innsatsen han la ned gjennom et langt liv som kulturbærer i lokalmiljøet, bl.a. gjennom etablering og drift av selve hjertet i dalen, nemlig Harpefossen Fjellstove. 

Men det skulle jo selvsagt handle litt om bil også. For denne bestefaren, eller Kristian som han het, var bil en ren nyttegjenstand, verken mer eller mindre. Han kjøpte sine Volvoer på Volvo i Sandane. To i tallet, og slet dem ut i tur og orden. Som ”hotelldirektør” og hestebonde, var det praktisk med plass, derfor Volvo stasjonsvogn. Først en 145 fra 1973, så sliteren 245 fra 1977. Sistnevnte står fortsatt i redskapshuset, avskiltet under et tykt lag med sagmugg og gammelt listverk. Jeg antar dette ikke er den eneste kulturskatten som står skjult under stabler med tørr ved bakom gamle skurtreskere og sprukne sleder i Sogn og Fjordane, (eller landet for øvrig for den saks skyld).

Da vi var små, før Gro ble Miljøvernminister, og lenge før miljøkrav og militære miljøorganisasjoner brydde seg så mye om livet i fjæra, lå det en søppelplass langs Nordfjorden. Nærmere bestemt mellom Verftet på Haugen og selve Eid. Her kunne hvem som helst deponere sitt avfall, uansett fraksjon eller form. Det var bare å rygge bil og henger til fyllingskanten og skufle driten utfor kanten. Det var et kontinuerlig brennende bål på plassen, slik at det som ikke gikk i fjorden, ble til aske… Så enkelt, så praktisk. Ute av syne, ute av sinn. ”Svåra” het stedet. Var det noe som ikke virket, eller noe som vi ikke trengte, så kastet vi det på ”Svåra”. I dag, et mye brukt uttrykk i vår familie: Hiv det på ”Svåra”! ”Svåra” finnes selvsagt ikke i dag, dog kanskje på et miljøkart i Eid kommunes arkivskuffer (!)

Utsikt fra Eid utover fjorden. (Foto Pål Samuelsson)

En varm sommerdag, det kan ha vært i 1979 eller 80, fikk min lillesøster Tolla og jeg lov å være med Bestafaren til ”Svåra” med et tilhengerlass med boss. Etterpå øynet vi muligheten for en tur til ”Eida”, hvor sannsynligheten for en is var rimelig stor.

Kristian var alltid iført blå kjeledress og sine karakteristiske briller med stor tung innfatning. Personlig hygiene ble stort sett løst med litt ”Old Spiece” etter barbering, som alltid ble unnagjort før ”Eidatur”.

”Bestefaren” var mildt sagt impulsiv, og handlet som regel like før han hadde fått tenkt. Det var brå bevegelser, rykk og napp, av eller på. Dette gjeldt også hans bilkjøring. Giret ble håndtert med en hard og bestemt hånd… Den som ikke ville i gir, den skulle i gir. Derfor kjentes girstanga ut som om den sto ned i et kar med rød jordbærgele iblandet en neve spiker og en pakke med skruer. Kristian var glad i å kjøre bil, men han hadde absolutt null innsikt i hvordan redskapen virket rent mekanisk.

Men likefullt hadde han en nærmest rituell tilnærming til det å sette seg inn, starte opp og det å kjøre. Når ”prosedyren” for oppstart og innkobling av gir var utført, og setebeltet sirlig festet bak ryggen for å slippe den ubehagelige tikkelyden fra dashbordet, festet han et solid ”ti på to” grep om rattet. Med litt nedsatt hørsel, ble deretter turtallet hevet mot øvre begrensning. Kløtsjen ble deretter sluppet fri, og jerngrepet om rattet var det eneste som holdt gamlingen på plass i setet. Alt som ikke var festet, løsnet og ga fra seg en lyd, enten det var døde ting eller høyst levende ting, som for eksempel min mormor... Full fart fremover!

Slik var det også denne dagen. Full oppstartprosedyre, henger full av drit, og full fart fremover. Tolla og meg var ”trygt” plassert i baksetet. Bestefaren hadde mer enn nok med bil, og hadde sannsynligvis glemt tilhengeren i det tunet forsvant i det fjerne i bilens sladrespeil. Så, etter et par minutters kjøring, 2-300 meter etter ”Espebrua” klinte gamlingen inn bremsepedalen, og da mener jeg KLINTE INN!. Jeg tror, hvis vi hadde lagt Tolla og undertegnede under et mikroskop i dag, ville en fortsatt kunne finne avtrykk i ansiktene våre etter de karakteristiske nakkestøttene som var på Volvos 240-modellene på den tiden. Hva i ”heieren”, (for vi sa ikke helv… den gangen), skjedde? Var det en hjort? Låste bremsene seg uten forvarsel? Hadde han sett en mår eller en rev, for han var jo en ivrig jeger… Men nei… Ingenting var å se. Ikke så mye som en maur.

 -Er dere tilbake så fort? Kom det fra en hesjende, eller matlagende mor (eller begge deler), da vi omtåket steg ut av bilen på Kjørstadtunet, en U-sving og noen minutter senere.

-Ja, piska de (det er Nordfjordsk for Helv…), kom det fra ”Bestefaren”, - eg gløymde å barbere meg!

Så om en er aldri så mye natursvin, skal en i hvert fall være nybarbert og lukte godt av Old Spice når driten går i fjorden. Og sist men ikke minst, dette betydde ”Eidatur” og IS!

I baksetet med solbrune ferieskitne hender, holdt de hverandre hardt i hånden, mens storebroren hvisket forventningsfullt: Hold fast Tolla! Nå slipper han kløtsjen snart!

Pål