KIRKERUTE

Bildefjellet, et yndet turmål for store og små i flere tiår. Tilbake på 70 tallet var dette vår søndagstur, med kakao, sorte plastsekker i snørike barndomsår.

Fatter kjørte buss i Øygarden og Sotra rutelag på denne tiden, og jeg var engasjert ”sidemann” i en alder av 7-8 år. Med dongerijakke med påsydd Øygarden og Sotra-logo på brystet, var jeg fast inventar på ”rutebilstasjonen” i Brattholmen. På grunn av en lei klasseromskabal på Foldnes skole, som rektor Rød ikke fikk til å gå opp, ble det fri på A-klassen hver fredag de tre første skoleårene. Dette ga meg mange lykkelige kilometer langs smale kystveier i vest, samt en og annen bytur med pommes frites og annet godteri på busstasjonen i by`n. Dette var kvalitetstid mellom en far og en bilgal sønn. Og sannsynligvis kvalitetstid for en hjemmeværende mor…

På toppen av fjellet, med kakaobarter og sommerfugler i magen, før den intense nedfarten,  fikk fatter plutselig Mariakjeksen i halsen!

- Faen!…jeg har jo kirkeruten i dag!

- Søren! Kom det fra den 7 år gamle ”kollegaen”. (Selv om vi hadde plukket opp ett og annet banneord fra Lars og ”Gemsen” i det de brøytet seg frem mellom drittunger i fiskebilkøen for å kjøpe paprikachips, passet vi oss vel for å imponere feile folk med nye ord…). Derfor ”søren”…

Vi hadde jo takket ja til overtiden Buss-Bjarne tilbydde oss på fredagen, og nå hadde vi begge glemt hele kirkeruten på denne flotte søndagen. Dette var årtier før mobiltelefoner og andre moderne huskemaskiner, og det var dessverre for sent å rekke ruten til gudshuset på Fjell, men akkurat tid nok til å få de søvnige kirkegjengerne hjem. Her var det bare å hive seg rundt og håpe på en håndsrekning fra Gud og presten, i form av en ny, tøff buss og en ekstra lang preke.                               

Korte minutter senere hadde mor levert sine to ”sjåfører” på Brattholmen, hvor vi skulle få svar på hvor ny og tøff buss vi skulle kjøre. Jeg hadde alltid store forventninger når vi gikk forbi den store nøkkeltavlen utenfor Anton sitt dekkontor på verkstedet. Det var alltid mange ledige nye busser med svart ratt på tavlen, men vi endte alltid opp med en gammel ”lørje” med kvitt ratt. De med svart ratt og motor under gulvet var alltid opptatt, og sånn var det også denne gangen. Hvitt ratt og svær polstret motorkasse midt i ”trynet”. B57, en såkalt overligger. Jævlig kjipe busser. Noen av dem til og med uten turbo. Selv uten lass, gikk de så tregt at du kunne stikke ut å pisse opp Bildøybakken, riste godt og løpe etter, og være tilbake på plass i god tid før Kolltveitskiftet. I hvert fall var det slik det ble fremstilt av vittige sjåførtunger på det røykfylte pauserommet på Brattholmen.  Dette visste jeg alt om, for jeg hadde hørt Slåttens mange skrøner. Jeg visste hvor mye ”gamle-Egil” tjente året før, og hvor mange sylindre det var på en Vauxhall Ventora 2300 med sort vinyltak. Denne gutten fikk med seg det meste. Vi snakker STORE ører. De samme ørene som snart skulle skaffe meg mer trøbbel enn jeg noen gang kunne drømme om. For Gud var ikke med oss denne dagen, i hvert fall ikke foreløpig, og mye verre skulle det altså bli…

Et annet sørgelig kapittel ved disse gamle lørjene var trykkluftsystemet som åpnet og lukket dørene. Disse kom med en brå og nærmest skremmende bevegelse. Når hendelen ble utløst av den ”ekte” sjåføren, strømmet luft gjennom en ventil, og ”PANG” (!). Fordøren lukket seg med et smell! En livsfarlig giljotin som hadde ”sjokket” mang en gammel kjerring og en og annen liten skolegutt… For ikke å snakke om sjåførene som lærte å kjenne disse dørene på denne utilgivelige måten. – Obs, årsak frue…eh!

Fremme ved kirken var kakaobarter erstattet med påklistrede smiletryner og engleblikk til ære for kirkegjengerne. Disse søvngjengerne som forgjeves hadde ventet på kirkebussen i formiddagstimene, mens bussjåføren rente i bossekk ned fra Bildefjellet. Jeg smilte litt for meg selv der jeg satt og tenkte på nettopp det.

Men vi holdt fasaden. Jeg visste hva lojalitet var og hvor den skulle være. Vi var et team. Jeg speidet etter kirkegjengere og potensielle kunder, mens fatter satt i ”cockpit”, helt i egne tanker… Jeg stod fremme ved det første setet, like bak fordøren. Med overkroppen bøyd fremover, med hodet ut døren for å se etter tungtsovende etternølere, hørte jeg den karakteristiske lyden av luftventilen som åpnet seg. Som i en tegnefilm stanset tiden, og øynene mine sperret seg helt opp. Tiden sto faktisk helt stille (!) Jeg skjønte umiddelbart at dette kom til å gjøre skikkelig vondt, og at ørene mine kom til å se ut som Øyvind Slåtten sine ekstramonterte bremselys bak på den staselige Vauxhall Ventoraen. RØDE og STORE(!) Og det i tre uker. Hva ville Hege Renate si? Min aller første kjærlighet og klassevenninne fra Vågaleitet. Hun kom aldri til å ville ha meg med sånne ører. Ikke en gang Gud kunne hjelpe meg ut av denne knipen. For dette var bokstavelig talt en knipe. PANG! Den grønne foldedøren kom med full kraft, drevet av luft under høyt trykk. Refleksene trakk overkroppen inn, men for sent. Ørene var i veien. Snakk om panikk. Jeg ble halshogget i en Arnabuss med hvitt ratt uten turbo ved Fjell kirke. Var det sånn det skulle ende? Var dette Guds straff for at vi glemte kirkeruten hans?

Bussjåføren oppdaget straks tabben, og med brennende kirkegjengerblikk i ryggen, var han snau med å reversere dørspaken. Døren åpnet seg, og gutt, ører og tårer kom veltende inn gjennom døren med et vræl. Ikke akkurat god stemning om bord, og hele halve Fjell satte kirkekaffen i halsen i det luften kom ut av belgen. Nei, dette var ikke vår dag, og tillitsforholdet mellom passasjerer og bussjåfør var så å si utslitt. Nei, kirkerute med gamle busser var no´orntlig dritt. I hvert fall frem til de forløsende ordene fra fatter:

- Tørk tårene Pål! Vi kjøper nåkke godt når vi kommer te by`n.

Da gjenoppsto både Gud og Jesus, og barnetroen fikk nytt liv.

- Kjære Gud, gi oss en buss med svart ratt og motor under gulvet, så skal vi aldri glemme kirkeruten din mer...

Amen!  

Foto: Googles bilder.