I 1971 kjøpte mine foreldre tomt på Straume på Sotra til den nette sum av kr. 12.000. Med et husbanklån på 78.000 skulle de bli stolte eiere av et Bruvikhus med Leca-kjeller. På denne tiden hadde de Lisbeth, min storesøster som da var to. Jeg kom til verden to dager etter innflyttingsfesten, mars 1972.
Min mor hadde gitt opp sin karriere som frisørdame på salongen i Sentralbadet i Teatergaten til fordel for husmortilværelsen på den nylig landfaste øyen i vest. Min far var på den tiden blikkenslager, og klatret på tak i all slags vær og vind stakkar. Tre år senere kom min late lillesøster til verden, og med ett var vi blitt en gjeng. Det året kjøpte fatteren et råskinn av en Volvo etter datidens standart, kun 2 år gammel. Hvordan var det mulig?
Altså et nytt husbankhus, tre barn, to år gammel EPA-traktor med metallikk lakk og sorte skinnseter. Alt dette på kun en industriarbeiderinntekt. Du kan prøve det samme i dag på en lønn, nytt hus, tre barn og en to år gammel V70 med litt ekstra pepper. Komplett umulig. Her er den frem til nå godt bevarte hemmeligheten som våre foreldre har forsøkt å skjule for vår generasjon i en årrekke: Staten utbetalte momsen når huset var ferdig. Jepp. Et såkalt boligstimulerende tiltak på 70-tallet. Folk bygde hus så de var blå i trynet. Kan du tenke deg? I tillegg gjorde en rekordhøy inflasjon sitt til at 78.000 i boliglån ti år senere var en vits. Dette er jo ikke dessertgenerasjon, men snarere ”duk – og – dekket – bord - generasjon med full 7 retters…” Momsrefusjonen utgjorde et ikke ubetydelig beløp etter datidens kronekurser.
Det var selvsagt en og annen fornuftig AK-Per og en og annen snusfornuftig Høyrefyr med kjeften full av sølvskjeer som betalte beløpet tilbake på lånet, men ikke fatteren. Han kjøpte Volvo. Og ikke en hvilke som helst Volvo. Han kjøpte Volvo med sjel. En 1973 isblå 144 Grand Luxe med sort skinninteriør. Den med Volvos første generasjon elektronisk innsprøytning, som senere skulle bli en forbannelse (det for vi ta en annen gang…). Traktoren ytte 135 hk/DIN og brommet litt som en Amazon 123 GT, bare litt hesere og litt mer sivilisert. Jeg kan ennå huske turen til Knutsen og Træen i Åsane da vi hentet juvelen. Jeg kan fortsatt se for meg Volvos toppmodell i utstillingslokalet, en 264 GL i gull metallikk. Det var første gangen jeg så en bil med kun to pedaler. Jeg var nesten fire, men hadde allerede utviklet en vanvittig persepsjon når det kom til biler.
28 år senere, da vi bygget vårt husbankhus, var vi begge i jobb. Vi hadde ett barn, og nummer 2 på vei. Ingen momsrefusjon fra sjonkel Kjell Magne, skyhøye barnehagepriser og dårlig med inflasjon. I tillegg var byggelånsrenten på hele 9,5 prosent. For å få råd til tomt og hus måtte jeg selge min første kjærlighet, en 528i fra 1986. Bilen vi måtte klare oss med var en Nissan Sunny fra 93. Ingen sjel der i gården. Det eneste den hadde til felles med fatteren sin 73-modell var fargen.
Hva skal vi kalle vår generasjon da? Vi som ble straffet med mopedførersertifikat, TS-pakker på førerkortet, studielånsrenter av en annen verden. Så det faktum at barnekullene på begynnelsen av 70-tallet var så store at det ble kamp om skoleplassene. Vi måtte faktisk gjøre leksene våre skulle vi slippe å reise til Arna eller Voss for å få artium. Vi snakker om generasjonen som aldri kom til bordet.…
Men la gå, vi vet hvordan besteforeldrene våre hadde det. De som levde med Gerhardsen. De som bygget landet. De som jobbet og slet hver dag, til og med om lørdagene. De som kun fikk appelsin på Julaften. I likhet med våre besteforeldre kan vi være stolte. Vi har ikke ”badet” oss til noe som helst, men slitt oss til hver en eneste sylinder.
Men jeg klarte aldri å slippe denne GL´n fra 1973. Jeg gråt da fatteren bytte den mot en brukt Peugeot 504 i 1980. Rusten var vist nok i ferd med å ta knekken på den. Hva gjorde denne bilen så spesiell? Volvo solgte på denne tiden biler i bytter og spann. Volvo 245 var en av bestsellerene i avgiftsstaten. Men Volvo solgte nesten utelukkende ordinære De Luxe-modeller med vanlig lakk, stoffinteriør og forgassermotorer. Ingen turteller eller kromlister. Ingen hjulkapsler i polert stål, og heller ikke automat-choke. Kan du tenke deg, automat-choke? Volvoen vår hadde alt dette, i tillegg til Bacco bensinvarmer og håndbrekk på venstre side av førersetet. Mamma og pappa var så stolt og så Volvo-gal, at de priset vognen hver eneste dag. Jeg var frelst, dette var min religion og bilen ble min Gud.
Hvordan gikk det så med disse bilgale dessertspisende foreldrene? Med unntak av denne ene Peugeot-tabben, har det vært Volvo hele veien. 240er, en 740 og et par V70er. Som resten av denne matleie generasjonen er de selvsagt AFP-pensjonister i dag, en ordning vi fra 70-tallet kan skyte hvite biler etter når den tid kommer. Nevnte jeg nedbetalt hus, V70 i garasjen og hytte i Nord Fjord?
Jobbe min sønn? Nei det er vi ferdig med!
Dedikert til dere som vokste opp med hockysveis, passiv røyking og en Appache-sykkel mellom bena.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar