TIDENS TANN

Av Pål Samuelsson

Det regnet som ville nøkken den dagen. Og som ikke det var nok, husker jeg at vi ble overrasket av en voldsom haglskur da vi løp fra den hvite Volvoen på parkeringsplassen. Mitt første klare minne er fra denne kalde sommerdagen i 1976 på vei inn i salgslokalene til Knutsen og Træen i Åsane. Selv var jeg fire år og ble dradd etter entusiastiske voksenhender gjennom denne stikkende og sviende isen fra oven. Men jeg visste innerst inne at det var Volvobutikken som ventet langt der fremme i enden av plassen som nå var blitt like hvit som Volvoen vi snart skulle bytte inn.

 

For blant 244er og femmere, og en gullmetallik 264er med kun to pedaler(!), stod vår nye erobring inne på gulvet; en 144 Grand Luxe fra 1973. Isblå metallik med sorte skinnseter og håndbrekket på venstre side. Kjøpt ny av den ikke ubetydelige husentreprenøren Aksel Bruvik tre år tidligere. Fra den dagen ble biler noe annet enn transportmidler og nyttegjenstander. Fra den dagen ble biler individer med sjel, særegenheter og følelser.  

En torsdag nå i midten av juni satt jeg på et av mine daglige finn-veteranbilsøk og lette etter denne nålen i bilstakken. Et krystallklart barndomsminne fra 70-tallets bekymringsløse barndom. For like uanmeldt og overraskende som en Sotrabro på den nasjonale transportplan, skinte den blå metalliken i mot meg på finn.no. En tilsynelatende meget velholdt isblå Volvo 144 Grand Luxe fra 1973 med sorte skinnseter og håndbrekket på venstre side selges fra Lillehammer. Endelig! Sekunder sendere hadde jeg selgeren i tale, og etter en kort avsjekk med min aller beste venn, ble det grønt lys. Jeg hadde sikret meg ”vår” juvel, mitt autofile opphav og mitt første barndomsminne. Jeg følte ekte glede!

I dag er 140 serien i Grand Luxe (GL) utførelse rimelig sjelden kost. Det finnes noen få igjen. Men når det kun er 73-modellen som duger for meg, sier det seg selv at de få som er tatt vare på, og som i tillegg er isblå med fire dører, kun kan telles på en hånd.

En travel jobbperiode inn mot en ukes ferie blant antikke ruiner i Hellas, gjorde sitt til at alle de 14 dagene frem mot juli var fullbooket med forpliktelser av alle slag. Det ble derfor ikke bestilt flybilletter før til mandag 1. juli, men da til gjengjeld for tre generasjoner Samuelsson; en retro-tur over fjellet vi alle tre så frem til med stor forventning. Joda, opphavet meldte seg som selskap og copilot sporenstreks. Selv om hans bekjentskap med ”traktoren” fra 70 tallet ble en heller dyr opplevelse, lengtet han nok tilbake til dette vidunderet som representerte en ikke ubetydelig milepæl i hans bilportefølje gjennom årenes løp. 

Gresk Toyota Corolla "Krokan".

Fem dager før avtalt henting ringte telefonen. Jeg befant meg i antikke omgivelser blant nedslitte sandsteinsøyler og gamle olympiske ikon. Jeg var absolutt i veteranmodus. Jeg kjente umiddelbart igjen nummeret til selger på displayet. Forventningsfullt svarte jeg for å høre siste nytt fra garasjen ved Mjøsa… Det ble stille. Det var som om alle sandsteinsøylene rundt meg forvitret og sprakk. Det var dårlige nyheter fra den moderne OL-byen. Ekstremt dårlige nyheter...




Selger hadde tatt Volvoen ut på vedlikeholdskjøring og en vask, for å klargjøre vår historiske ankomst, da uhellet inntraff. Begge bakhjulene hadde uten forvarsel låst seg under kjøring, med den dramatiske følge at hele bakakslingen hadde revet seg løs fra bakhjulsopphenget (!). Både felger og dekk var deformert, det samme var innerskjermer og oppheng. Det var muligens følgeskader fremover i drivlinjen, kanskje til og med girkassen hadde fått seg en smell. Hvordan er det mulig…? Selger var oppriktig lei seg, og hadde mest lyst til å gråte. Hans faste følgesvenn gjennom mer enn 10 år hadde gått i oppløsning som en sandstein fra det antikke Hellas. Jeg var selvsagt heldig som ikke fikk denne opplevelsen skjøvet over på meg på vår retur over fjellet. Det hadde vært katastrofe, men likevel var det tapet av denne muligheten som gjorde mest vondt. Samtalen ble avsluttet, og jeg følte kun tomhet…

En "Mile Stone" (Milepæl) fra 300 år f. Kr. på
den greske øyen Katakolon, datidens trafikkskilt.
Her symbolet på en 73-modells
bråe død på en riksveg langs Mjøsa.

For en slik mulighet vokser ikke i klaser på noen slags trær. Slike gamle vogner har som regel blitt nedfallsfrukt og gått i forråtnelse for lengst. Tiden vinner over oss alle. Det fikk vi en påminnelse om der vi gikk blant ruinene i gamle Olympia på Katakolon, og blant gamle rustne Toyotaer på den greske øyen Mykonos. Men vi gir oss aldri, til tross for krokanaktige rustangrep, sprukne antikke sandsteinsøyler, eller avrevne bakakslinger.  For enda kan den komme, denne kalde sommerdagen, inn over mitt varme autofile hode. I så fall skal jeg ta sats, og igjen trosse hagl, sviende smerte og løse bakakslinger. Neste gang skal jeg komme først, som en olympier i gamle Hellas. Neste gang skal jeg vinne over tidens tann. Vi lyser selvsagt fred over den staselige Grand Luxens minne.

Pål