FRUSTRERT I FERRARI?

Jeg blir enda ertet av Kjersti, konen til min kamerat Pelle, fordi jeg en gang åpnet og lukket døren 4-5 ganger på en Mercedes SL 55 AMG og uttalte med stor innlevelse; ”Kjersti, hør den lyden! HØR DEN LYDEN KJERSTI!!! Jeg var oppriktig imponert og småforelsket i den deilige myke lyden av kvalitet og stil denne døren uttrykte da den ble klemt mot en akkurat passelig avstemte gummipakning i dørkarmene. Vi forsto simpelthen ikke hverandre. Hun hadde ikke lidenskapen. Hadde ikke Kjersti kjent meg, ville hun sannsynligvis ringt Frode og kompisene på Psykiatrisk utryknings team og fått meg innlagt på Sandviken.

Jeg hadde vært på nattevakt. Det var sommersdagen og jeg sov i min søteste søvn med altandøren på vid gap ut mot tunet.

”Før øynene hadde rukket å slå

seg skikkelig på, med lakenmerker

i trynet, stod jeg ute på altanen og

så ned på en av Enzo´s mange sønner. Knip meg i armen, en blå Ferrari 430 på tunet mitt.”

Med hodet godt ned i puten langt vekke i bil-drømmeland hørte jeg rusing av sinte italienske hester. En snerring som ikke var til å ta feil av. I en tilstand mellom våken og sovende kunne jeg ikke forstå hvordan i all verden en lyd kunne være så ekte når jeg tross alt var i bevisstløs tilstand, - eller var jeg^. Sagte men sikkert gikk det opp for meg…Før øynene hadde rukket å slå seg skikkelig på, med lakenmerker i trynet, stod jeg ute på altanen og så ned på en av Enzo´s mange sønner. Knip meg i armen, en blå Ferrari 430 på tunet mitt. Pelle som har fri tilgang til all slags lekkerbiskener på fire hjul gjennom sin bemidlede bilgale storebror, satt bak rattet og ventet spent på reaksjonen fra altanen. Jeg kjente kun glede...

Jeg kan faktisk ikke huske om jeg tok på bukser, om jeg hoppet fra altanen eller om jeg tok trappene. Men før søvnen var gnidd ut av de store åpne kulene, satt jeg i sportstolen ved siden av Pelle med sovehår og den verste lærerånden du kan tenke deg. ”Skinn og bein Pelle, Ferrari i dag altså…”

”Jepp” kom det fornøyd fra Pelle. ”Blir du med på en prøvetur i Øygarden eller?” Jeg så øyeblikkelig alle mulighetene og kjente spyttkjertlene begynne produksjonen av store mengder lyst-enzymer. Men så med ett husket jeg på at jeg var en ansvarlig operativ politimann som skulle være et forbilde i absolutt alle sammenhenger. Alle pokkers tanker kom snikende for å ødelegge denne ”once in a life time” opplevelsen. Hjernens mottrekk var også til stede, og av det høyst kreative slaget, som f. eks, ”det er ingen som kjenner meg i Øygarden”, eller ”det er ingen som ser på sjåføren, bilen får all oppmerksomheten”…osv. Lasse Gustavsson, den brannskadde brannmannen fra Göteborg hadde rett. Som motivator innleder han foredragene sine med følgende spørsmål: ”Hva sa du til deg selv sist du fikk en sjanse?” Tygg litt på den der. ”Jo da”, repliserer Gustavsson, og særlig menn ”Vi reiser oss opp, rak i ryggen og tenker: Dette er ikke noe problem, dette kan jeg fikse…men så...”

Men så kommer all slags negativ tankefaenskap krypende. Plutselig tviler du på de mest opplagte ting. Sånn er vi mennesker, i hvert fall vi skandinaver eller nordmenn, særlig vestlendinger og kanskje spesielt vi beskjedne striler fra Sotra. Vi tørr jo ingenting når vi får den store muligheten. Nei da er det full mandolinsyke og alt er plutselig greit slik det var. Trygghet og stabilitet er god sos når det kommer til stykke. Slik er vi stort sett alle, og jeg er intet unntak…

”Hallo! Ferrari 430 over Rongesletten i 80.

Særlig… Lettere for Steve Wonder å vinne

Le Mans med en Fiat Ritmo uten turbo.”

Jeg innså at dette kom til å bli en av de vanskeligste testene jeg hadde gjennomført. Selveste definisjonen på frustrasjon ville nok åpenbare seg på slettene ut mot Rong… Klaustestene fra Politihøgskolens operative kurs ville bare være små blåbær, for ikke å snakke om rappellen fra Kongsvinger brannvesens snorkelbil. Skjønner ikke at de ikke gjennomskuet meg den gangen. ”Eg e klar”, kom det fra den ikke innkoblede hjernen min i det den samme hjernen forsto at jeg sannsynligvis kunne være uten jobb i morgen. Hallo, Ferrari 430 over Rongesletten i 80. Særlig…Lettere for Steve Wonder å vinne Le Mans med en Fiat Ritmo uten turbo.

”OK, jeg kjører ut. Du kjører inn”.

”Grei skuring”.

Og skuring det ble det. Bare etter noen få hundre meter møtte vi de tre første fartsdumpene ved Ulveset skole. Disse ungene pakkes jo inn i bomull i dag. Hele tre fartsdumper foran skolen. Jeg har aldri sett ungene leke ute i veien her… Italiabiler er ikke designet for norske asfaltfjell på størrelse med alpene. Pelle er en luring og allerede etter første skrubbing hadde han knekt koden og tilpasset kjøreadferden; de to neste ble forsert med bilen stilt opp diagonalt mot humpene, og den nylakkede spoileren fikk leve. (Lars sin Frankriketur tidligere på sommeren hadde fliset opp fronten etter utallige sammenstøt med mygg og veps i god fart og en lakkering var nødvendig…)

Jeg hadde taktikken klar. Jeg bestemte meg for å nyte denne turen og ikke se på fartsmåleren. Det kunne sette meg i et vanskelig dilemma. Pelle ville nok ikke utfordre meg på det området. Jeg fikk lene meg tilbake, nyte akselerasjon og lyd.

Dette var en komplett sportsbil. Hard, stiv, rask, sterk, høylytt, grov og fullstendig malplassert mellom våre klønete hender. Jeg vet ikke med sikkerhet om turen gjorde Pelle til en forbryter eller ikke, jeg hadde jo ikke sett på speedometeret. Uansett var det kjøreglede og måpetryner hele veien.

Jeg fikk overta ett eller annet sted nord for Rongesundbroen. Jeg testet selvsagt akselerasjon uten å forbyte meg mot annet enn turtallssperren mellom 1. og 2. Deretter var det bremsing, aksing, bremsing og atter aksing, og et par harde svinger før vi atter stod på tunet.

En ting som stadig overrasket meg på denne turen, og som fikk meg til å kveppe de første gangene jeg så i speilet, var den enorme bredden. Noen ganger fikk jeg assosiasjoner til campingvognen som jeg dessverre trekker litt rundt på om somrene (Jeg er flink til å sleppe forbi). Jeg fikk inntrykk av at det kun var få centimeter mellom metalliclakken og autovernet. Det ble nesten en besettelse å ikke legge herligheten inn i fortapelsen. Hva skulle vi da si til Lars. At vi ble påkjørt av en enorm jordveps fra Solsvik?

Vel hjemme på tunet hadde jeg nok brutt en og annen regel i Vegtrafikkloven, trafikkreglene og sannsynligvis skiltforskriften. Når sist kjørte du feilfritt i mer enn 3 minutter? Ja kanskje til og med ett og annet bibelvers røk til i det vi med brede bannesuperlativer priset denne gokarten gjennom det fantastiske øylandskapet. Kanskje jeg til og med glemte å bruke blinklys ved Fjell kirke, eller kanskje manglet det et bremselys der bak, det var tross alt en italiensk bil dette… Men jeg hadde ikke følt på denne frustrasjonen som jeg fryktet ved avreise. Vi klarte oss bra, med jobben i behold og faktisk med en ganske så ren samvittighet. Jeg hadde klart testen uten egentlig å tenke over det. Hvordan var det mulig?

Etter å ha reflektert over dette en stund blir konklusjonen at det er så vanvittig mye mer en kun fart som gir kjøreglede. Et par hårnåler, en hard akselerasjon, lydbilde, bremseeffekten, de visuelle inntrykkene fra skinn, instrumenter, til motorens plassering bak herdet glass. Og ikke minst det faktum at du faktisk sitter i en superbil. 

Selvsagt er fart en vital del av opplevelsen, men min fattige trøst fikk meg over kneiken. Jeg kjørte tross alt villmann med gamle Volvoer så å si hver dag på jobben, selv om det ikke er direkte sammenlignbart. Men kanskje av den grunn har jeg fått øynene opp for hele bildet, som f. eks lyden fra bildører som åpnes og lukkes.

Jeg håper de har bilblader på Sandviken…

Pål.

foto: Googles bilder