SMAKEN OG BAKEN

Jeg har tegnet biler så lenge jeg kan huske. Mange Volvoer med breddede skjermer og et utall av bobler med og uten tak. Men også biler ”fritt etter Lukas”, med mine egne designverdier i fokus.

Bildesign har opptatt meg siden tidenes morgen, og nye modeller og ”fantomtegninger” studeres med stor iver. Det rette uttrykket er viktig, merkeidentitet og tilhørighet, og ikke minst det innovative, eller nyskapende. Ofte går dette litt for langt, etter min smak, før jeg ofte blir ”vant” til det nye. Og nettopp dette med smak er viktig å presisere. For smaken er som baken, nemlig delt, og det er derfor håpløst å diskutere om en bil er fin eller mindre fin. Så finnes det såkalte "skivebom" i designens verden, à la Fiats stygge andunge, Multipla. 

Innovasjon og design er utfordrende. Og noen ganger har det gått over alle støvleskaft. BMWs sjefsdesigner fikk mye pepper for sin 6 og 7 serie for noen år tilbake. Og oppvakte BMW-kunder kunne ikke lengre gå god for disse luksusdoningene med ”påklistrede bagasjelokk” og frontlykter med ”øyebryn”. Design er viktig. Svært viktig i en verden med knallhard konkurranse mellom de store bilfabrikantene. Hvem klarer å finne opp det som slår an, det som blir vårens ”snakkis” og japanernes nye kopiutfordring? Vi husker alle vingen til Sierra Cosworth, Audis nye griller, stilikonet DS fra Citroën, for ikke å snakke om VW Golf, som ryddet vei for en helt ny klasse på midten av 70-tallet.

Ford er kjent for sin nytenkende designavdeling. Ford Sierra, med sin grilløse front, integrerte hovedlykter og noe late ”hatch back” karosseri. -Dette går aldri, tenkte og skrev kritikerne, men Sierra ble blant Fords største suksesser noen gang. Så var det Scorpio. Uff! Med sitt froskeblikk, var dette mindre vellykket, og ble dårlig mottatt av folket. Når en i tillegg presenterte hel-trukne smale baklykter som gav assosiasjoner til en futuristisk amerikansk ”glider” var posen full. Ford har lange tradisjoner for utfordrende og nytenkende linjer. Ford

Anglia, Ford Ka, Scorpio og Sierra er alle eksempler på dette. Også Fokus skapte bravur med sin ”lykteløse” rumpe rundt årtusenskifte.

Hva er det som må være på plass skal en bil være tøff og potent? Dette er selvsagt sterkt subjektivt, men kan vi samles rundt noen fellestrekk? Er det nok med bare feite dekk på store felger? Ikke for meg, men dette er vanskelig. Noen liker firkanter mens andre vil ha buer og sirkler. Jeg er nok litt modernistisk i stilen, og blant dem som mener at Romerske søyler hører hjemme i Roma, for å nevne et eksempel. Men smaken er som….

Hvem skal bilprodusenten nå? Menn eller kvinner, gammel eller ung, familie eller karriere, fornuft eller snobb? Merkevare og signaleffekt er utrolig viktig hos mange. BMW er kanskje den bilen, i kategorien vanlig, som henger høyest hos pengefolket. Når en ny 520 med diesel bikker 700.000 skal ikke bilen bare være fin, men jæv… god. Og det er den. En ny standard snakkes det om… Men noen ville kjøpt BMW uansett hvordan den så ut, rett og slett fordi den er dyr. Det var derfor mange rikinger som ”brente” seg stygt på omtalte 6 og 7 serie, da de blindt stolte på prisen, men glemte å ha en mening om det kontroversielle designet. Fint skal det altså være, men mange var enige om at det ikke var særlig fint i disse tilfellene, og salget sviktet.

Ser vi bort fra alt snikk snakket, og skreller løken, hva gjør en bil tøff for oss som kjenner igjen en tøff bil når vi ser en? Jeg prøver meg på noen enkle, men meget viktige fellestrekk.

For det første må bilens lengdeakse ikke virke for tung og heller ikke ha for stor avstand til tarmakken. En tung lengdeakse går ned etter hvert som vi nærmer oss hekken. I dag går denne linjen stort sett opp. Men ingen regel uten unntak: Et (etter mitt syn), vellykket eksmpel på en litt tung lengdeakse er den nye Audi A7 med sin forholdsvise lave hekk. Dette er OK spør du meg, da den trekker med seg den ”late” taklinjen ned mot klimaks hvor likheten til opphavet er størst, nemlig gamle Audi 100 Coupé. Retro er et begrep som bilbransjen har revitalisert. Flere eksempler har vi både fra Europe og USA; VW Beetle, Mini, Mustang, Ford GT40 m.fl.. 

Så var det dette med høyde over bakken. Kanalskjørt er penest dersom det stryker asfalten. Ser vi på bildesign fra 70-80-tallet, vil vi oppdaget at senter felg ofte er plassert omtrentlig på kanalskjørtets høyde. Altså rimelig god bakkeklaring. Utviklingen mot potente og tøffe uttrykk har presset skjermbuene opp på karosserisidene, og felger og dekk har fulgt etter. Dette har gitt mindre bakkeklaring, og tilsynelatende lavere tyngdepunkt, med dertil forbedrede egenskaper. Et eksempel på at lavt er tøffest, er bilprodusentenes råeste SUVer. Både Cayenne, Q7 og Range Rover sine absolutt toppmodeller kommer med senkede chassis. Og skal jeg være ærlig, er XC90 faktisk tøffest med store felger og to runder mindre på spiralfjærene. Men hvorfor da kjøpe SUV…? For svært få SUVer har strålende køreegenskaper. Jo fordi SUV er inn, og fordi SUV sender signaler…

Panserlengde skal også stå i forhold til frontrute, samt at frontrutevinkel påvirker bilens sportslige preg relativt sterkt. Jo rettere frontrute, dess ”tregere” bil. Her har Saab, etter min mening, hatt sitt problem i neste alle år. Saab 900 og 9000 hadde rette frontruter. Litt bedre i dag, men enda et stykke igjen til kategorien ”sprek”… Jaguar E-type sliter med akkurat det samme syndromet.

Et annet forhold som bør være i orden, er frontlyktenes størrelse i f.h.t. hjul og hjulbuer. Et forhold Volvo, av alle, nå er begynt å tulle med på sine 60 modeller. Sammen med et digert overhenget og et forholdsvis høyt panser, bringes bilens visuelle tyngdepunkt i uballanse  da tak og rumpe er relativt lavt og kort. I tillegg gir kjørelysene på hver side av grillen assosiasjoner til våre besteforeldres lampetter på hver side av det obligatoriske maleriet. Dette gir bilen et litt ”snurpete” uttrykk, og du tenker av og til på Gislefoss når du møter kineseren på vestlandsveiene. Jeg er mildt sagt skeptisk.

Linjal er for lengst byttet mot frihåndstegning i alle designavdelinger. Myke slake linjer har rettet ut de klassiske overgangene mellom frontruter og tak. I dag er det knapt et skille på de to flatene, nå som nærmest alle leverer modeller med glasstak. I tillegg er det glidende 

overganger mellom panser og front, tilsvarende med bagasjelokk og hekk. Støtfanger er ikke lengre inn, men et integrert spoilerskjørt fremme, og en understellspolier bak med integrert eksos svinger det av.

Kupédesignet er inn. Det viser den klassiske taklinjen som flere og flere firedørs utgaver nå benytter seg av. Lav horisontallinje over hjulbuene bak. Finurlig utført, her i CLS-utførelse, for bilen virker likevel høyere bak enn fremme. Utrolig dyktig designet. Her var Mercedes tidlig ute med sin CLS, Audi med sin A5 i 4 dørsversjon, Passat m.fl.

En potent hekk bør være høyere enn fronten, med et minimalt overheng og med en umarkert støtfanger. Overheng er også en viktig designgreie. Før var det som regel tydelige overheng både foran og bak. Moderne design, sammen med kollisjonssikkerhetstenkning og kjøreegenskaper har kommet frem til at det optimale er et hjul i hvert hjørne. Altså minst mulig overheng. Dette er etter mitt syn utfordrende rent designmessig, men ordnes elegant med frontspoiler og redusert bakkeklaring. Franskmennene, med Peugeot i spissen, sverger til stort overheng fremme. Dette gir tung nese, og et tregt og traust inntrykk sett fra siden. Litt det samme som de nye Volvoene sliter med…

Detaljer som pynter opp, er luftinntak på panser og i forskjermer, eller klassiske ”gjeller” bak dørene. Så har vi eksosavslutning. Dette kan det skrives relativt langt og tungt om, men rør er svært viktig. Audi og Volvo med flere, har latt mange flotte muligheter gå fra seg, ved at eksosstussene nærmest skjules og brettes opp under plastikken. De fleste er blitt flinkere her, og ekte glede kommer til synes i flotte integrerte eksosendeløsninger på både to og fire (”Finalen” må selvsagt henge samen med hva som står montert mellom hjulene.)

Så hvordan ser den ut da, den perfekte bilen? Vel det er mange som er svært nærme noe perfekt. Motorjournalister over hele verden har kåret Jaguar E-type til verdens flotteste bildesign. Jeg er skeptisk, og kanskje litt for ung til å hive meg på et slikt kor. For meg blir dette for mye roadster, med for mye panser og for mye England. Så var det frontruten da…

Britisk overklasse og ”sport” krasjer hos meg. Polo og revejakt er liksom det nærmeste du kommer. Å sitte på en hest og bli fraktet rundt på banen er liksom ikke sportslig nok spør du meg. Jeg lar sixpencen ligge, og klatrer heller over i den klassiske Porsche 928 fra 1978, for øvrig kåret til Europas bil den gang. Her er det spesielt hekken som appellerer med sin avrundende form, med integrerte rette baklykter uten støtfaner med myk avrundet slutt ned mot to grove rør ut fra venstre munnvik.  Et kompromissløst design med roadsterstilen som utgangspunkt. En annen tøff utfordrer er amerikaneren Corvette med sine oppløftede skjermbuer foran, og sin klassiske roadsterstil med feite bakhjul som skrubber føreren opp etter ryggen, ikke helt ulikt 928.

Hva med noe dagligdags? BMW 3-serie coupé i siste versjon, er også vakker. Fin ballanse, lavt tyngdepunkt, og et potent uttrykk i front. Litt roadsteraktige forskjermer, lavere tak og skråere vinkler gir bilen et kraftig drag i forhold til firedørsversjonen. Kombinert med rette felg -og dekkdimensjon gjør det ingenting om det kun står ”320” på hekken på en slik. BMW er et godt eksempel på at biler kan uttrykke noe, som f. eks. aggresjon og sinne…

Aston Martin og Ferrari har selvsagt mye flott, men ser en litt stort på det, er de ikke helt ulike i grovrisset. Her er Lambo sprekere i linjevalg og designspråk. Vi huske vel alle Countach og Diablo med sitt lave chassis og spreke dører. BMW og Mercedes har også fine representanter med mye flotte detaljer. SLR med sin grove eksos under forskjermene, og BMWs M1 med et ambisiøst lavt karosseri. Sistnevnte dessverre helt uten vinger og tæl. Her har Ford tråkket opp noen viktige stier, bl.a. med sine ”vingebiler” fra 80-tallet.

Som SUV er Q7 min utvistelige favoritt. Rett og slett styggpen. Jeg kan forstå hvorfor noen ikke liker dette designet. Det blir rett og slett litt voldsomt. Den er for meg ekte og potent i sitt design; med store hjul, massive luftinntak i front, og med sin lange konvekse linje over taket. I tillegg gir det korte overhenget foran et inntrykk av en bil som virkelig vil: ”pass deg, her kommer jeg!”. Jeg husker de først bildene da bilen ble lanser under navnet Pikes Peak på en av verdens mange bilutstillinger inn på 2000-tallet. Bilen var oppkalt etter Audi Sport Quattro S1, som vant det amerikanske bakkeløpet Pikes Peak, med legendariske Walter Röhrl bak rattet. Audi Sport Quattro S1 'Pikes Peak' Audi Sport Quattro S1 'Pikes Peak' Min første tanke var: - endelig noen som mener alvor, og forhåpentligvis tørr å stå for det. Og det gjorde Audi. For bilen ble satt i produksjon som Q7 i 2006. Med litt ekstra ”stasj” er dette brutalt, særlig koblet mot en 4,2 eller en 6,0 TDI. (senket og stivet så klart).

Vi har alle våre favoritter, og bil skaper folk. Er du kvinne og glad i design og mørk sjokolade (og ønsker at alle andre skal vite det), kjører du Italiensk, aller helst Alfa Romeo, men en Fiat 500 duger også. Har du en rik far, kjører du sannsynligvis Mini Cooper hvis du er jente, eller BMW M3 om du er gutt. Men det går an å endre seg. Skoda er vel et godt eksempel på det. Før måtte du være uttalt kommunist, i hvert fall SFer, skulle du kjøre en Tjekker. Men nå har VW gjort dette ”stuerent” og innovativt. Klassevinner på pris og plass, og nærmest helt uten feil. Skoda var ”underdog” og lyktes, derfor er Skoda kult.

Har du blikk for spillet, kjører du med glede uansett merke og modell. Det er med biler som med folk. Alle har de noe spesielt, et trekk eller en egenskap som gjør dem interessant og unik. Når jeg tegner og rabler i ”frakoblet” modus, ender jeg som regel opp med en blodharry 242 med skjermbreddere fra Jupiter og 20 tommere på tynne O-ringer. Er jeg fullstendig i koma blir det gjerne V8er stikkende opp av et flammelakkert panser med masse røyk… Er det ikke det vi liker alle sammen da,- noe hårete som bråker, rister og lever? Noe som snakker til oss, skaper et inntrykk, en opplevelse, et minne. Det viktigste er at du har en mening, en smak og et engasjement her i dette livet.  

Smaken er som baken... hårete!

Pål

Foto: Googles Bilder / Pål Samuelsson