VOLVO 740, TO BLØTKAKER OG EN HVIT DAME

En mandags formiddag for noen år tilbake satte min da unge lillesøster Torhild seg inn i fatters røde Volvo 740 GLE. Hun skulle en snartur på Mekka matvarebutikk på tettstedet Straume for å handle. 

Inn med første gir og masse frigass før kløtsjen ble sluppet løs. Volvoen dro ut av garasjen og klatrer villig opp bakken fra huset. Turen gikk videre opp neste bakke, rundt en hårnål til venstre, før huset til Bjørgen, Hansen og ”Nessetrollet” ble passert på venstre hånd. Så siste kneiken med en utfordrende feildosert sving til høyre, som ledet inn i bakken til rødekorshuset og den nye ambulansestasjonen på Straume. Sannsynligvis 2. gir, i en litt tung og hardt utvekslet 740. Bakken krevde litt fart, et bestemt rattutslag og vips; hovedveien neste. De siste 500 meterne var plankekjøring; gjennom to kryss, en rundkjøring og ”straka vegen” rett frem, så var hun i Mekka, trodde hun…

"De siste 500 meterne var plankekjøring;

gjennom to kryss, en rundkjøring og

"straka vegen” rett frem, så var hun i

Mekka, trodde hun…"

Volvo 740 GLE fra 1986. Min fars 5. Volvo i rekken, og en staselig vogn var det. Dette var 2,3 literen med elektronisk innsprøytning og 131 hk. Passelig lett på ”ræven”, og absolutt mulig, men strengt forbudt, for en leken ungfole å invitere opp til dans. Dette var en stor bil med masse plass. Rikelig med benplass i baksetet og med store nakkeputer, ga dette doningen god komfort. Dette verdsatte vi på våre langturer til Nordfjord, og ”Volvotreff” på gården Kjørstad hvor mutter er oppvokst. På det beste, rundt slutten av 70 tallet, var fire av fire mulige biler på tunet til ”Bestefaren” Volvoer. Far sjøl med 245DL, onkel Eldar med Amazon Sport, Onkel Jon med 245L og ”farsan” med vår 144 GL. One big happy Volvo-family. Dette endret seg kun marginalt inn på 80-tallet. ”Volvo for life” der i gården.

Fremme på Mekka gikk Torhild, eller Tolla som vi kaller henne, kjapt ut av doningen og snudde seg mot inngangsdøren etter å ha lukket den tunge bildøren etter seg. Under denne rotasjonen fikk hun sitt livs sjokk. På 740ens bagasjelokk, oppå et frottéhåndkle, stod nemlig et kakefat med en halvspist hvit dame fra tante Ingas 85 årsdag kvelden før…(!). Preget av sjokk og vanntro, og med et flakkende kontrollerende blikk rundt seg for å se om noen hadde fått med seg denne noe uvanlige konditortransporten, sopte hun kakefatet inn i baksetet. På vei inn på Mekka murret et ny vond tanke i dette avkoblede lillesøsterhode… Hvor i helv…er bløtekakene?

"Derfor ble vår 740s flate bagasjeromslokk

ofte benyttet som ”reserve-kjøleskap”

i en sval garasje. En form for lagring som

krevde litt ekstra av oss alle…"

740 kom i 1985, tre år etter lanseringen av storebroren 760. Sistnevnte var en videreføring av ”gubbevolvoen” 264 GLE fra 1981. 760 hadde sekser, automat og ofte et deilig mykt velurinteriør. Riktignok kom turboversjonen av 760 med 4er, og et viktig prinsipp i Volvos modellbetegnelse ble brutt, nemlig at det midterste tallet i modellbetegnelsen skulle angi antall sylindre. 740 derimot var tro mot gamle Volvokoder, og var en rimeligere utgave av luksusvognen. Med sitt nærmest identiske karosseri opprettholdt den det beste fra toppmodellen. På denne tiden var bildesign preget av rette linjer, og linjal var bildesignernes beste venn. Derfor ble vår 740s flate bagasjeromslokk ofte benyttet som ”reserve-kjøleskap” i en sval garasje. En form for lagring som krevde litt ekstra av oss alle…

Lettere småskjelven, med frykt i øynene returnerte Tolla mot heimen, vel vitende om at hun kom til å møte sterke scener på veien. Hun holdt pusten. Kakefat i krystall var en sak, men krem, jordbærsyltetøy og kneflede bananer noe ganske annet. Hun hadde sett overkjørte katter langs veien før. For ikke å snakke om det året vi telte over 100 pelskjenninger under hjulene langs Jølstervatnet på vei til Nordfjord på påskeferie…Lemenår kalte de det. Men hvordan ville dette ta deg ut, og hva ville folket på Storhilderen tro…?

I ”2. girsbakken”, den med feildossering og kraftig høyresving, like nedenfor den nye ambulansestasjonen fant hun åstedet. Snakk om ulykkessted. Rødt jordbærsyltetøy, banangørr, knust mandelbunn og gul smørkrem iblandet pulverisert krystall. Et under at ikke ambulansefolkene på nabotomten hadde tatt turen. For av synsinntrykket å bedømme, så dette ut som en dødsulykke med utlagt tarm. Den eneste som kjørte utrykning nå, var Tolla. Rett hjem til Mamma og tante Inga for å fortelle om kunststykket, (og for å få hjelp til å skjule alle spor før Vest Nytt journalisten Anders Pamer, som kun bodde et steinkast unna, dukket opp). Tante Inga, som var pensjonert jordmor fra Stadlandet, hadde nok sett verre kaker opp gjennom tiden, og kollapset nærmest i et øredøvende latteranfall når hun fikk høre om den uvanlige transporten. Mutter tok kjapt poenget, og rykket hurtig frem til åstedet utstyrt med rive, kost og vann for å redde familiens ære.

Moralen er: Fest aldri mat, husdyr, eller folk (som arbeider i høyden) til bevegelige maskiner, h.u. biler. Særlig utsatt, og mye brukt, er tilhengerfester, tak, bagasjeromslokk og slepekroker,

                                               og

…sjekk at kjøretøyet er i forskriftsmessig stand og at all last er forsvarlig sikret før oppstart (fritt etter Kjøretøyforskriften) 

God middag!

Pål

Kilde: Googles bilder.