På slutten av 70-tallet tilbrakte jeg en del lørdager og søndager i Blomsterdalen hos farmor og farfar. Der var det ferske rundstykker med frø på fra ”Coopen”. Ertersuppe med wienerpølser og hjemmelaget ripsbærsaft. Trygt og godt og is hver eneste gang.
På loftet i Store Såta bodde fortsatt mine to onkler, ”attpåklattene” Arvid og Tom. De var 18-20 åringer, og svært opptatt av biler. Onkel Arvid var den eldste, og kjørte Vauxhall Viva på denne tiden. Men onkel Arvid hadde, til tross for sin unge alder, en betydelig stoltere bilhistorie en denne Vivaen skulle tilsi. Arvid reiste nemlig til Canada som 16 åring og jobbet som alt-mulig-mann på et hotell i den Canadiske villmarken. Alt dette kom i stand etter et tilfeldig møte på Flesland lufthavn tidligere på 70-tallet, hvor Arvid som koffertbærer møtte Loyd og hans kone på norgesferie. Alt stemte, og Loyd og fruen inviterte onkel over på noe som ble et eventyr for en 16 åring. Senere det året sendte eventyr-onkelen fra ”America” et bilde til oss på Sotra hvor han med cowboyhatt og dongeri lå lettere henslengt over panseret på en Ford Galaxie 500. Amerikanere var nemlig ikke hverdagskost på denne tiden, men vår onkel Arvid hadde en. Det var i hvert fall den offisielle historien jeg passet på å fortelle til Steinar og de andre bilgale apachepatruljerende kompisene mine i gaten hjemme på Storhilderen.
Barndomsminnene fra Blomsterdalen forteller om åpne panserlokk og en del motorlugging. Om det var etter Vivaens siste tur til Rådalen, eller om det var fra onkel Arvids Viva-delelager skal være usagt, men både Viva-emblemet og Viva-rattet havnet på min kassebil på Sotra året etter. For meg var dette betydningsfullt; egen bil med ekte merke og ekte ratt. Min far terget både meg og onkel Arvid som stolte ”Viva-eiere” med utsagnet: ”Vauxhall Viva, e bere te å hiva”.
Den neste bilen til Onkel Arvid var en hvit Renault 16 TL. Dermed fikk jeg lære uttrykket ”kjøp Renault og gå”. Kanskje fordi onkel Arvid ofte betraktet bilen fra undersiden mens han prøvde å forstå seg på det ypperste innen fransk ingeniørkunst. Det var med andre ord ikke bare lett å gjøre inntrykk på den etablerte storebroren som tross alt kjørte Volvo GL med metallikk lakk
Min farfar var passe lunken til alt som hadde med biler å gjøre. Selv tok han aldri førerkort, men ”putlet” rundt på moped. Farfar var nok sannsynligvis Blomsterdalens mest nøysomme mann, Fanas siste gjenlevende kommunist og sannsynligvis registrert med egen mappe hos overvåkningspolitiet. Men når det er sagt, var nok mappen rimelig tynn, for farfar så ikke poenget med telefon. Så skulle de avlytte gamle Arthuren, og avdekke hans elleville planer om væpnet revolusjon, måtte de i så fall ty til romavlytting av hus, drivhus og hønsehus… Farfar var nemlig selvforsynt med frukt og bær, grønnsaker fisk og hønsekjøtt. Om det skulle bryte ut krig ville han være totalt uavhengig det kapitalistiske samfunn. Her skulle en klare seg selv, og være naturlig skeptisk til Marshallhjelp og andre vestlige kapitalkrefter. Eventuelle hemmeligheter ble nok kun delt med vekstvillige tomatplanter og lojale hvite italienere. De visste nok alt…
Etter hvert kom onkel Tommen i posisjon til førerkort. Tommen hadde, som sin eldste bror, altså min far, Volvodilla. Han ville gå for en Amazon med stort potensial og egen delebil på kjøpet. Men utfordringen var et heller stramt budsjett som ung elektrikerlærling. Men onkel Tommen var kreativ og så muligheter der andre helt klart ville se begrensninger. Noe ordinært banklån var ikke snakk om den gangen, og farfar hadde begrensede muligheter (og begrenset politisk vilje) til å bidra. Men onkel Tommen visste råd. Han fylte like godt ut skjema fra Statens lånekasse med ønske om kr. 5.000,-. Haken var at søknaden måtte undertegnes av verge, altså far i huset. Med krummet rygg gikk onkel Tommen den tunge veien til farfar for å lure ut en underskrift.
-Studere? Studere hva da? Spurte Arthuren med skarp tone. Onkel Tommen tenkte seg om, men innså vel egentlig at løpet var kjørt før det var begynt…
- Jeg skal studere Amazon…
Både sitatet og Amazonen er for lengst blitt klassikere i vår familie. Bil og delebil ble det. Hvordan den ble finansiert vites ikke, men det sies at Arthuren ble litt lysere rød med årene… Og rød var også Amazonen til onkel Tommen. Bilen var uten støtfanger foran, og hadde tykke angoraplysjtepper i hattehyllen. Det var ABBA arrival på full guffe fra ørten høytalere, og min storesøster Lisbeth og jeg var i Amazon-himmelen på vår første kjøretur uten mamma og pappa. Turen gikk over Fanafjellet. I passasjerstolen fremme satt tante Janne, stormende forelsket og dødskry over å være eksosrypen til vår onkel Tommen.
I dag er det Mercedes for alle penga hos onkel Arvid og onkel Tommen. Arvid er fundamentalist hva angår stjernevognen, og har lovet evig troskap til merket. Til gjengjeld er han da også styremedlem i Mercedesklubben, og stolt eier av ikke mindre enn tre strøkne Mercer, hvorav en nydelig E320 Coupé fra 1994.
Onkel Tommen har hatt mer varierte bilforhold; alt fra sennepsgul Volvo Express, Escort, Granada, stor Suburban, 960 og Mercedes med diesel. Uansett har de begge bidratt stort til min egen interesse og lidenskap for biler i alle fasonger.
Hva så med den gamle kommunisten? Farfar gikk dessverre bort for noen år tilbake. Hva tenkte han så om sine sønners bilgalskap og kapitalistiske livsstil? Vel, det er det sannsynligvis bare noen visne tomatplanter, søndagsmiddagen og selveste overvåkningspolitiet som vet…
Pål
Foto: Googles bilder/Arvid Samuelsson
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar