”Han kjøpte patrona på bua, og lunte av likaste sort, og rusla so heim i den trua at no var det endeleg gjort. So henta han katten i hagen og surra med skjelvande hand, patrona på plass under magen, med tridubbelt snøsokkeband”
Simo i Støa fra Jacob Sandes ”Kallen og katten” viste til slutt handlekraft da han med ren dynamitt kvittet seg med kattebeistet så både låve og bakende måtte undersøkes nærmere av både lensmann og prest… Hva har så dette med bil å gjøre? Vel, en vakker vårdag for noen år tilbake stod min gode venn Pelle nok en gang på tunet med sin brors siste erobring, "Aristokatten" Bentley Continental GT…
"Hva er det med briter og treverk?
Kanskje noen burde hvisket dem i
øret at tre er ut… "
Dette var, og er en kraftpakke av dimensjoner. To V6ere ”smeltet” sammen til en uvirkelig W12 med 560 hester, - til da den mest effektfulle bilen jeg hadde sett i levende live. Og for en bil det var…er. Selv om jeg aldri kunne blitt dus med interiøret, og da særlig dashbordet, eller skal vi si trærne, for det gikk sikkert med en liten skog og et par bokser Benar UVR treolje for å produsere det blanke trebordet. Hva er det med briter og treverk? Kanskje noen burde hvisket dem i øret at tre er ut… Eneste fordelen med å kondemnere en Morgan er at hele vraket kan leveres inn som treavfall, med mindre miten har kommet deg i forkjøpet selvsagt. Ikke misforstå, men interiøret i Bentlyen var meget eksklusivt og blankt, men det ga likevel assosiasjoner til pentryseksjonen i mahogni fra Bonanzafabrikken i Øystese på midten av 80-tallet. Jeg vet hva jeg snakker om, for fatter bestilte en slik ”kommode” til sitt snekkeprosjekt tilbake i 1986. Hva er galt med børstet aluminium og carbon…? Til og med Porsches håndsydde dashborddetaljer i brunt skinn er freshere en engelske nøtter.
Så ble det prøvetur. Det er her den skjelvende hånden til Simo i Støa kommer inn…Som fjern slektning av Jacob Sandes etterkommere, (Jacob og min mormor var søskenbarn) har jeg sannsynligvis lettere for å identifisere meg med tekstene til denne beskjedne Sunnfjordingen enn de fleste andre. For i det jeg svingte ut fra tunet og ned bakken mot postkassestativet, la jeg høyre foten kontrollerende inn på bremsepedalen. Da, uten forvarsel, stakk det en ekkel følelse opp gjennom ryggen og inn i angst- og panikksenteret mitt. Da gikk det opp for meg: Denne bilen kostet cirka det samme som huset vårt gjorde… 2 800 000,- Instinktivt gikk bremsepedalen enda en cm ned mot gulvteppet. Dette må du ikke rote til Pål, kom det myndig fra operasjonssjefen i bekymringssenteret mellom ørene. Jeg så overskriftene i morgendagens BA foran meg: Knuste bilen, tapte huset
"Og lydbildet var stort. Hadde
Bentley Continental GT blitt utgitt
på CD ville jeg kjøpt to... "
Jeg kjente svak murring i armene, og en antydning til lett ”mandolinsyke” i det jeg rattet Pentryseksjonen ut på veien… Stille, sivilisert og nesten uten lyd, men det var helt til sylindrene fikk mat…Her var det saft og krutt til Straume og hjem igjen…Med firehjulstrekk og alt dette kruttet ble det rett og slett for mye for uerfarne hender, og jeg gikk fort over i det Jacob ville beskrevet som ”stivbeint galopp”. Dette var et brutalt møte med urkraften. For en som var vant til 200 turbohester og Volvo, ble dette ren voldtekt. Og lydbildet var stort. Hadde Bentley Continental GT blitt utgitt på CD ville jeg kjøpt to...
Superbilenr som dette har utrolig mange egenskaper som skriver seg inn i det ekstreme, men det er ofte små detaljer som fester seg; slik som lyden av en SL-dør som lukkes, den enorme bredden på F430, det lekre interiøret i 911 Turbo, bremseskivene på Q7 TDI V12 osv. Og bremser var det på Grand Toureren også, men først og fremst fra den enorme maskinen. For i det tiptronicen ble tiltet to knepp ned, og 2. giret ”kicket” inn på vei ned Kleivabakken, ble vi begge to hengende i sikkerhetsselen. Du verden for en kompresjon. 6 liter fordelt på 12 hull bremset som om vi hadde utløst en fallskjerm fra bagasjeluken. Den store pedalen på gulvet var plutselig blitt overflødig…
Jeg registrerte at mange motorjournalister klagde og bar seg over slektskapet til VW da Bentleyen kom. De mente å ha avdekket en og annen folkevognknapp mellom all kvisten, og designet var visst nok preget av runde former med bl.a doble runde frontlykter som en rekke andre VW-modeller hadde. Dette stilnet imidlertid da VW-eide Bugatti presenterte verdens raskeste serieproduserte bil, nemlig Veyron med en og annen VW-knapp og frontlykter som vekket assosiasjoner til både Sharan og Octavia (!). Dog ble Bentleyen nesten folkelig i England, ettersom nesten alle fotballproffer i Premier League kjørte GT.
For meg var Bentleyen begge deler; en tysker i engelsk innpakning. Det massive trebordet foran oss sikret forankring til engelske sportsbiltradisjoner på lik linje med Møringenes tilknytning til Ekornes og stressless. Den hadde beholdt slektskapet til den engelske adelen med sine tydelige monumentale linjer, og et engelsk konservativt design som overtydelig sier ”Her er bakskjermene, her skal bakhjulene være, dette er grillen (!), her er baklysene og da må eksosrørene være her osv…Lite overraskelser med andre ord. Det skulle vært artig å se franskmennenes løsning på en tilsvarende designutfordring for tyskerne…
Men det fungerer merkelig nok helt fantastisk, hvis du vel og merke klarer å fortrenge de mest ekstreme synsinntrykkene. Her må en ta inn det en kan av lyd, ytelser og kjøreglede. Jo da, dette var ekte glede, og jeg følte meg virkelig privilegert som tross alt hadde fått denne sjansen. For meg var dette en tysk bil, rent kjøremessig. Potent og nesten leken, ærlig og likevel ekstremt komfortabel. Kanskje den la seg en smule i sving med belastning, men tatt i betraktning alt treverket, motorvekt og kanskje et litt høyt tyngdepunkt på (combi) Coupéen, var vi tross alt imponert. Hvordan gikk det så med min bekymring? Måtte jeg flytte fra gård og grunn etter denne turen…? Vel Jacob oppsummerer prøveturen greit i det 4. verset.
Men det fungerer merkelig nok helt fantastisk, hvis du vel og merke klarer å fortrenge de mest ekstreme synsinntrykkene. Her må en ta inn det en kan av lyd, ytelser og kjøreglede. Jo da, dette var ekte glede, og jeg følte meg virkelig privilegert som tross alt hadde fått denne sjansen. For meg var dette en tysk bil, rent kjøremessig. Potent og nesten leken, ærlig og likevel ekstremt komfortabel. Kanskje den la seg en smule i sving med belastning, men tatt i betraktning alt treverket, motorvekt og kanskje et litt høyt tyngdepunkt på (combi) Coupéen, var vi tross alt imponert. Hvordan gikk det så med min bekymring? Måtte jeg flytte fra gård og grunn etter denne turen…? Vel Jacob oppsummerer prøveturen greit i det 4. verset.
”Han sprang i det same han tende, og skolv enda lunta var lang, men rekna kje med ka som hende då katten fekk sjå kor han sprang. For best som han redd rende frå han som kua i stivbeint galopp, var katten i hælane på han og dansa med lystige hopp”
Til tross for at vi hadde hendene fulle med tyskengelsk dynamitt, gikk det bra til slutt. Men med 560 hester er det ikke langt ned til de siste versene, hvor det ble sendt bud etter både lensmann og prest… Kjør med vet.
Pål.
U lucky bastard. Bjørn
SvarSlett