”FLERBRUKSBIL”

Mercedes E-klasse Coupé er en bil med meget sterke tradisjoner. Jeg skal ikke begi meg ut på noe historisk tilbakeblikk. Til det er det for mange kunnskapshull, men i likhet med mange av dere bilelskere der ute, kjenner jeg igjen en når jeg ser en.

Min bilgale kompis Steinar, er som tidligere omtalt meget hardt angrepet av dette ukurerbare bilviruset. Ikke bare det, men alle bilene til Steinar har stort sett vært strøkne eksemplarer med ettermonterte 20” felger… Hans Mercedes E-klasse 220 CDI Coupé fra 2011 er intet unntak. Selvsagt i Avantgarde versjon. Sjelden har jeg hatt mer utfordringer med å fotografere en bil. Selv uten blits ble glans og skinn fra den blankpolerte klarlakken vel sjenerende for sensitive linser. Bilen har selvsagt fått full lakkbehandling fra kyndige bilhender. (Her har du gjort en grundig jobb Lars…). For går du med planer om å kjøpe bruktbil privat på Sotra, så kjøper du enten av Steinar eller av Knut`n fra Landro. De vasker nemlig hele bilen…



Solbriller påkrevd...



Hvilke bil er dette? Vel, hvis jeg ikke hadde prøvd, tatt på eller kjent på, ville jeg nok karakterisert den som fullstendig ubrukelig som en familiebil. Men det var før vi la ut på en aldri så liten søndagstur. Steinar selv karakteriserer bilen spøkefullt som sin ”flerbruksbil”, som får ham defineres som en bil med 20 tommere og barnesete(!).

Eksteriørmessig er dette enda en perle fra fabrikken med stolte coupétradisjoner. Med sine fire seter vil denne garantert bli like klassisk som sine forgjengere. Alle detaljene er på plass; senket taklinje, rammeløse vinduer uten B-stolper, arm som serverer deg bilbelte og et meget smakfullt interiør, for å nevne noe som røper modellidentiteten. I Avantgarde-utførelse er den 20 mm lavere en standard, noe som gjør at 20 tommere gjør susen. Når ”dekkfreaken” Steinar i tillegg har lagt på intet mindre enn 285 bredde bak, begynner dette å svinge. Det høres vulgært ut, men kombinert med riktig felginnpress er dette faktisk ”berre lekkert!”

                  Et rusk...?

Ekstra stor stjerne i Avantgardegrillen pynter selvsagt også opp der fremme. Hvis du lurer på om dette fortsatt er tysk, skal du åpne panseret, og all tvil feies til side: ”Ordnung”, enkelt og greit(!)

Vi starter opp den velkjente evighetsmaskinen på 2,2 liter, som ikke er helt ukjent i taxikretser. En maskin som altså ikke blir sliten med det første. Motoren har i denne versjonen 170 hester. Den leveres som kjent i to andre versjoner; en strupt versjon på 136 hk (200 CDI) og en biturboversjon med 204 hk (250CDI). Sistnevnte med 500Nm, mens ”vår” modell slipper løs 400Nm på relativt lavt turtall. Fireren er sivilisert og sterk. Automatkassen stjeler nok litt pepper, og sammenlignet med en DSG-kasse går girskiftene uvant sent med en del sluring. Det gjør egentlig ingenting, da dette først og fremst oppleves som en ”glider” og ikke som en sportstourer. Her er det komfort og myke overganger som teller. Selvsagt i en verstingversjon med AMG eller Brabusemblem på koffertlokket vil dette kunne bli sportslig. Og jeg håper for Mercedes sin del at girboksene da er mer virile. Men selv med slike heftige logoer på hekken vil nok bakhjulstrekk sette sine klare begrensninger, noe ”the Stig” har bevist for oss mer enn en gangJ

Ut på tur er dette virkelig behagelig. Progressiv servostyring oppleves som meget praktisk på små flater med lav fart, mens den bidrar til den klassisk noe late, men presise følelsen når ”flygelet” tas opp i fart. Et herlig tykt ratt med masse knapper hjelper selvsagt også på den tyske kvalitetsfølelsen. Setene er bedre enn jeg assosierer Mercedes med vanligvis. Min noe nerdete tilnærming til seter, og særlig sportsseter, fikk meg igjen til å hente meterstokken. Hele 54 cm lang sittepute. Noe av det beste jeg har målt, og som slår bl.a. Volvo ned i kineserstøvlene. Her blir en ikke sur og trøtt selv om turen blir lang. Sidestøtten vitner om en radikalt mer sportslig bil enn det du faktisk kjører, men litt ekstra sidestøtte har vel aldri skadet noen…

Bilen oppleves som sterk i mellomregisteret, og har utpreget dieselegenskaper mellom 40 - 80 km/t. Bestemmer du deg for å dra forbi i overgangen mellom en 60 og en 80-sone, blir du sannsynligvis like overrasket som bilføreren i bilen som plutselig blir liggende bak deg. Men bilen er faktisk ganske potent fra stillestående posisjon også. 0 – 100 oppgis til vel 8 sekunder, som ikke er verst i en bil som veier vel 1600 kg (pluss ekstrautstyr). I tillegg er det jo moro når en kan kjøre på 0,5 l pr. mil, selv med litt aktiv stil.

Fine linjer, som garantert kommer til å stå imot tidens tann.

Alle biler i Norge er dyre. Men dersom du kan frir deg fra dette et lite øyeblikk, kan faktisk Mercedes coupèdrømmen realiseres for ca 450.000,-. Dette er relativt mye penger. Men for disse pengene får du altså relativt mye bil, og relativt ny bil, sett i forhold til norske (syke) forhold. For etter søndagsturen vår har jeg endret oppfatning, og ser at en coupè kan være noe så kreativt som en flerbruksbil…(!) En må selvsagt være villig til å tenke litt ”utenfor boksen”, og vri og vende litt på oppleste og vedtatte definisjoner. Steinar sin definisjon holder for meg, for å kjøre bil og smile er også et bruksområde. Og trenger du plass til kun fire, ser jeg absolutt ingen grunn til å velge ”der grosse transport wagen” eller den kjedelige taxi-versjonen med fire dører. Min stemme går uavkortet til gledessprederen med opptil flere bruksområder, og gjerne med 20 tommere og barnesete…

Takk for turen Steinar!

Pål

Foto: Pål Samuelsson

SAME SHIT, NEW WRAPPING?

Volvo har etter mitt syn levd farlig ganske lenge i et marked preget av innovasjon og raske behovsendringer hos stadig mer kresne og målbevisste kunder. La meg forklare hvorfor jeg mener Volvo fort kunne lidt samme skjebne som ”brossan” SAAB: Ingen bil i Golf-segmentet, ingen MPV, og smått med SUV. La gå med XC 60, en bil jeg har prøvd, men som etter min mening ikke lever opp til prisen sammenlignet med Q5 eller X3. Storebror XC 90 kan ikke regnes med lengre, siden den for lengst er gått ut på dato.

 Men med lanseringen av nye V40 har Volvo sannsynligvis tatt et viktig steg inn på tryggere grunn. Volvo er for første gang siden 340 og 360-modellene fra 70 og 80-tallet tilbake i Golf-markedet. Den sportslige C30 ramlet litt utenfor, og appellerte ikke til Golf-kundene med sine 4 seter og med sitt litt for trange bagasjerom. Sammenlignet med A3, Corolla, Focus og Golf ble den litt for lite folkelig og litt for spisset mot en eksklusive golfspillende(!) kundegruppe med V-gensre og seilersko.

Men nå er Volvo altså tilbake i denne knallharde konkurransen, flere måneder før bl.a. BMW som også har bestemt seg for å bite i det sure Golfeplet med sin 1 Serie GT som sannsynligvis blir vist frem på Parisutstillingen til uken. Men Volvo bør ha gjort sakene sine bra denne gangen, for det har aldri vært hardere konkurranse enn nå. A3, i30, B-klasse, Focus, Corolla, Mazda 3 osv… Alle er de her nå, så velkommen etter.

Laila, vår fantastiske venn gjennom mange år, var blant de aller første som bestilte nye V40 her i landet. Bestillingen gikk inn i mai, og bilen ble levert en stolt eier sist torsdag. Med linjer fra bl.a. P 1800, og selvsagt med tydelige aner til sine litt eldre brødre V60 og V70, blir nok dette det store samtaleenme i damenes neste klubb hvor biler blir stadig mer i vinden(!). En nydelig frontspoiler, sannsynligvis ”lånt” fra Audi A4, gir en fin og aggressiv avslutning ned mot asfalten. Den store grillen med sine inntrukne ribber gir et pent ansikt, og har presset vekk de små ”lampettene” som har rotet til utrykkene til storebrødrene S, V og XC 60.

 Interiøret er rett og slett smakfullt. Herlig sidestopp med tøffe synlige sømmer gir liv i delskinnet. Men det mest innovative må være instrumenteringen som er 100 % dataanimert. Alt fra speedometerpil til blinklysindikator er animert grafikk. Tøft, og jeg ser umiddelbart mulighetene dette vil gi fremover. Med enkel programmering vil om kort tid alle nye biler ha all verdens instrumentering tilgjengelig ved kun å vri knappen på blinklyshendelen. Dette er nok bare begynnelsen. Ford har også kommet et stykke på vei her med sitt Convers-system, og nå også Volvo. Vi som elsker biler med litt ekstra instrumentering som ”oil”, ”amp” og ”boost” kan glede oss over denne utviklingen…

 Motoren er den velkjente 1,6 literen fra PSA som snart finnes i halvparten av alle bilene som ruller i Europa. Volvo har økt effektuttaket fra 109 hk til 115 hk på de siste generasjonene i likhet med Ford. Alt fra Fiesta til S80 har denne sliteren mellom forbeina. Ikke den helt store forlystelsen, men den duger i nye V40 takket være dreiemoment godt inn på 200-tallet.  Seks trinns kasse gir også lavt turtall og dermed lavt forbruk. Her er det ikke umulig å kjøre Bergen-Oslo for en 200-lapp (!). Prislappen vil selvsagt variere avhengig av utstyr, men sammenlignet med konkurrenter som A3, Golf og Fokus kommer du selvsagt ikke utenom nye V40.

 Komfortmessig er dette overraskende bra. Ordet støysvak blir urettferdig å bruke, for du forbinder ikke dette med støy. Både motor og asfalt er kneblet mer enn en kunne forvente av en bil i denne klassen. Dekkvalg har selvsagt mye å si for lydopplevelsen fra underlaget, men her var det rimelig stilt.

V40 oppleves ikke som særlig kjapp, men ikke la deg lure. Et blikk ned på de store animerte tallene midt i speedometerklokken gjør at du fort blir tatt litt på sengen… Litt ekstra pepper gjennom hårnålene gjør at du får lyst til å utfordre den nye ”Golfen”. Dette er et meget godt utgangspunkt for en D5-maskin og litt R-design. Antar den pakken er på vei, gjerne kombinert med den varslede XC40 med fire propeller.

Linjen over dørhåndtaket er tydelig hentet fra stilikonet P1800

 Dette er ikke ”same shit, new wrapping”. Her kommer Volvo med noe nytt; Ikke bare hva angår design og innpakning, men også hva angår interiør, instrumentteknikk og komfort. Dette gjør det stadig mer utfordrende å hete ”Golf”, enten en er pakket inn i Fordpapir, Toyotaplast eller VWpapp. For utfordrerne står i kø. V40 er absolutt en verdig representant som du absolutt bør vurdere dersom du skal handle i dette markedet. Innpakningen er jeg ikke helt sikker på ennå, men med sitt nydelige designslektskap til sportsikon som P 1800 og et delikat interiør som trekker kvinnelige klubbmedlemmer til Volvobutikkene, heller jeg mot Sellofan.

Takk for turen Laila. Godt valg!

Pål

Foto: Pål Samuelsson

FORSPRANGET LIGGER I FØLELSENE

Verden har utviklet seg. I hvert fall skal en dømme ut fra den teknologiske utviklingen hos Audi. Og i hvert fall for dem som fortsatt tror på den gamle klisjeen om at menn ikke har følelser. For når Audi selv påstår at forspranget ligger i teknikken, tror jeg faktisk på dem. Og hva angår menn og følelser tror du kanskje at dette blir meget komplisert… Men en tur i den nye Audi A6 3,0 TDI med biturbo gjorde at mange av disse brikkene falt på plass. Heng med.



Med 20 tommere og "naturlig senkesett" sendes det ut riktige signaler...



Ler hele veien til banken
Man takker ikke nei til en prøvetur i nye Audi-dieselen med 313 hester. Det er etter slike prøveturer en virkelig reflekterer over ord som ”pris” og ”fornuft”, selv om dette for meg handler mest om følelser. For med denne bilen er det kun én liten hake, nemlig prisen, og dermed så rammes også fornuften. I England koster herligheten £44.000(!), altså i underkant av 400.000,-. Her hjemme, vel det doble, pluss utstyr... Altså må en legge fra seg fornuften på utsiden før en sitter seg ned i de herlige setene, i hvert fall hvis målet er å kjøpe. For kjøper du denne bilen er det bare én person som ler i hele Norge, og han heter Jens. Og da snakker vi ikke om Jens fra Torbjørn Egener´s Karius og Baktus, men Jens fra ”eventyret” om hvordan stikke mest mulig kjepper og moms inn i alle hjul som triller. Pris på testet versjon her hjemme: 1.200.000, pluss(!). Utfordrende å koble følelser til et slikt tall, med mindre det er en lottoutbetaling…

Det hjelper også med litt "RS-pynt" i midten...

Magi
Men vi lar slike detaljer ligge til valget, og tar selvsagt på oss smiletrynene på en dag som denne. Ikke engang en regnskur kan ødelegge dette. Våt vegbane gir egentlig bare mer bilopplevelse i en slik grensesprengende oppfinnelse. For dette er teknisk magi til tannhjulsspissene. Quattro og 8 trinns tiptronic bidrar til grep og sportslige overganger. Men det nye underverket er selvsagt de to turboene som arbeider i ”sømløse sekvenser” slik at det ikke finnes noen hull eller svake punkt i det etter hvert så lange dieselregisteret. Og det merkes.



Assosiasjonene melder seg i retning ”racerlastebilen” Q7 TDI 6,0 V12 som jeg rattet rundt en bane for et par år siden (se bloggarkiv fra januar 2011). Et dieselminne jeg regnet med Audi ville la meg få ha i fred i noen år til. Men det varte altså kun frem til i dag. Det er selvsagt mange ulikheter mellom den nye ”wonderdiseselen” i A6 og ”Le Mans dieselen” i Q7. Men kanskje den mest merkbare er reaksjonsevnen i den nye. Turboforsinkelsen som preget ”lastebilen” er kraftig redusert i ”varebilen”. Likheter er det også en del av, derav assosiasjonene selvsagt: Ta for eksempel den overveldende kraften som kommer og røsker tak i deg der du sitter og aner fred og ingen fare. For dette er en stor og tung stasjonsvogn(!) Men dette til tross, den rå og brutale kraften banker deg bak og inn i de polstrede S-line sportsstolene og det føles ikke helt ulikt kraften fra de 12 dieselhullene i storebroren Q7 på seks liter. Den nyfødte lillebroren er faktisk fire tideler kjappere til hundre enn det store trollet.

To ting på en gang, minst…
Audi A6 3,0 TDI med 313 hester fremstår som kompromissløs og veldig ”RS-ish” på den ene siden, og vanvittig ”komfy” og ”layed back” på den andre. Takket være elektronikken, gjør de ulike konfigurasjonene dette til et ”multi tool”. Ved å velge ”comfort” på menyen løses stive og harde muskler i Audiunderstellet opp.  Luftbelger og understell mykner og rattet blir med ett lett og sløvt… Dette er Play Station på hjul,- og litt til.



Plat Station 3? Nei dette er "dash´n" i et bilspill i skala 1/1

  Bilen oppleves som kompromissløs fordi det rett og slett ingen ende vil ta når hjulet stilles på ”Dynamic” og motoren får mat og luft.  RS-aktig fordi den er omtrent like kjapp og har et brutalt, nesten vulgære lydbilde i denne konfigurasjonen. De to overlappende sekvensielle turboene sørger for et jevnt tilsig av luft under høyt trykk absolutt hele veien, samtidig som 6 sylindre på en halv liter hver skaper bunndrag og gode arbeidsvilkår for en diskret og nesten umerkbar tiptronic-boks. Maks uttak fra 1.450 o/min. sier vel sitt.

Lydmessig har Audi satt en helt ny standart med denne modellen. Med sine nye lydaktuatorer (nytt ord?) montert i eksossystemet skapes den mest fantastiske racingmusikken du kan tenke deg. Selv den klassiske Audifemmeren i hr. Røhls beryktede Sport Quattro S1 blekner i dette lydbildet. Faktisk er lyden så rå og potent at den kan forveksels med edle sportsbiler med stolte aner og tradisjoner. Ingen nevnt, ingen glemt. Lydbilde forutsetter selvsagt at Playst… bilen settes i Dynamic-mode.

Hvordan vil du ha bilbeltet strammet...?

”The sky is the limit…”
Hvordan føles alt dette, satt sammen, i en større kontekst kjørende oppover en fjellside. Vel det bør ikke overraske noen om dette føles som verdens kanskje beste stasjonsvogn. Dette er en bil som uten problemer kan gi deg dotter i ørene og trykkfallsyke oppover hårnålene(!). For her snakker vi ikke om å spise høydemeter, men høydekilometer(!). Motorpressen har sammenlignet prestasjonene med RS6, og det er i virkeligheten ingen overdrivelse når A6en flyr fra 0 til 100 på 5,1 sekunder. Legger du på £ 9.000 i England får du nå den samme kraftpakken i A7, da riktignok 2 tideler ”tregere” til 100-merket. Har du nylig kjøpt Audi med ”bare” 245 hester, så anbefaler jeg deg ikke å prøve denne. Du vil garantert få ødelagt hele den dagen, og sannsynligvis også de to, tre neste...  



Ryddig...



 Hvor skal dette ende? Hvor går grensen for hvor mye chilipepper vi skal putte inn i en ”hverdagsmiddag”. Sinte miljøtenner har ikke bitt nevneverdig fra seg i Audipelsen ennå. I så fall er huden under rimelig tykk. Sant nok er ikke disse bilene lengre store miljøsvin, og utmerker seg ikke særlig negativt på dieselforbruk og utslipp. I tillegg har tyskerne rimelig gode utviklingskår og meget gunstige avgiftsordninger som ikke straffer hester og volum. Dette gjør nok sitt til at kraftgalloppen ikke ender med det første. For oss bilinteresserte er det en bra ting, men for oss nordmenn er jeg redd grensen er nådd for de aller fleste av oss, sett fra et økonomisk perspektiv. Vi syns vel alle at 315 hk var mye da RS2 kom i 1993, for ikke å snakke om 340 hester i M5 da den kom med 24 ventilers topp i 1992(!). Nå er disse tallene nesten doblet med nye generasjoner M5 og RSer. Men Audi har også for alvor forstått hva som ligger av potensial i en diesel når de med 313 hester leverer tilnærmet samme prestasjoner som en RS6 med neste 600 bensinhester. Audis Le Mans-satsing på diesel har altså lyktes, sett fra et teknologisk perspektiv.

Nok motor?
Gadgeds-faktoren er sannsynligvis på sitt høyeste der ute akkurat nå, og du skal være rimelig ”bilnerdete” og ha tilgang til hyppig banekjøring skal du utnytte dette fantastiske ”bilspillet”. For nyvinningen har strengt tatt betydelig mer motorkraft enn du noen gang kommer til å trenge…

”Man kan ikke få nok motor”, pareres det fra Bjarte og kompis i førerstolen. Han smiler bredt, høy på endorphiner mens han åpner vinduer og soltak på gutteaktig vis for å slippe inn litt lyd(!). Vi omringes av herlig biturbosus og hissige dype snerr som slår tilbake fra tunelltaket over oss. Kompis Bjarte er også bitt av bil-basselusker og kjenner sannsynligvis hvordan fornuften sagte med sikkert bryter ned argumentasjonsrekken han har bygd opp for å overbeise hun der hjemme...  Bjarte er nok ikke alene om å lete rådvill etter et halmstrå, eller kognitive molekyler i egen hjerne som kan få gullet ”hem”.

Men til den prisen blir det sannsynligvis en umulig oppgave, med mindre følelsene får slippe til i beslutningsprosessen. Da kan alt bli mulig, til og med en Audi med to turboer. Visst har vi gutter følelser.

Forspranget ligger i følelsene.

Pål