fredag 30. desember 2011

GODT NYTT ÅR!



Ved årets slutt er vi flinke til å snu oss og se tilbake, eller sjekke speilet, som vi sier på vårt enkle bilspråk. Vi gjør det alle sammen, og særlig motorpressen er ivrige med sine ”årets ditt” og ”årets datt” kåringer. Ikke alle medaljene er like rettferdig fordelt spør du meg, men igjen, smaken og baken... Andre er til gjengjeld uvurderlig bra, og må leses både to og tre ganger. Heldigvis.

Jeg skal ikke bruke mange setninger på å oppsummere dette bilbloggåret, som for øvrig er mitt første, men et par betraktninger vil jeg likevel dele ved årets slutt: Først vil jeg selvsagt takke alle dere som har tatt turen innom og latt dere engasjere. Det har jeg satt stor pris på, og det er ekstra moro når en nerve blir truffet, eller en knist blir tent. Jeg skal prøve å følge opp.
Ikke alle prøveturer ble til blogg i år. Her er
Lars og jeg på "date" med X6 40d. Den var
orntlig grov..
Dernest kan jeg ikke si meg fornøyd med antall biltester på egen blogg i 2011. Jeg har selvsagt ikke hatt ubegrenset tilgang på spennende objekter, og jeg liker heller ikke å skylde på tidsklemma. ”Tid kommer” sier de som aldri ser seg tilbake, men stort sett er det et spørsmål om planlegging og prioritering. Her skal jeg bli bedre. Noen muligheter antar jeg vil dukke opp også i 2012. Dem skal jeg gripe med begjær!

Hva angår bilåret 2011 er min generelle oppfatning at de største og antatt beste har skuffet. Tyskerne er blant de aller beste på det meste, men er forutsigbare og til dels kjedlige. Ja, det er moro med store sterke diesler i Mercedeser og Audier, men hvem har råd til disse her hjemme? Kan det være mening i å betale 6-700.000 for en toliter? Og hvor spennende er det egentlig med ”ørtende” generasjon sedaner og stasjonsvogner…? ”Kjempene” har riktig nok begynt å utfordre hverandre på alvor i dette 4 dørs coupé – segmentet, men hvem appellerer disse vognene til? Sannsynligvis godt under halvparten av oss autofile da de fleste rent demografisk er i en livsfase hvor kjøregleden må deles med de søte små. Husk derfor på rekrutteringsansvaret du har overfor barna der bak. Ingen barn må for all del bli bilsyk i 2012(!)
Når det er sagt, se opp for innovative franskmenn og aggressive koreanere. Kia Sportage og Citroën DS3 er gode eksempler. Golf eller A3 med 1,4 TFSI er trygge, men plutselig konservative bilkjøp i forhold til denne franskmannen med egen vilje… Spennende og lovende for 2012.

DS3 gir bilkarakteristikken "knubben" ny mening. Sportage viser også vei med sitt rspektløse design.

Så kommer spørsmålet som 2011 har reist klart og tydelig: ”Hvor god kan en bil egentlig bli?” Årets lanseringer av nye (men litt satte) A6, E-klasse og 5-serie har ført til tyske dueller i alle landets bilblader… ”Verdens beste” sies det. OK, men ”for hvem ?”, er det svært få som har gitt svar på….



SAAB døde like før Jul. En spennende reise er over, en reise som var mer spennende i starten enn på slutten...

2011 herjet med SAAB, som dessverre har måtte betale med livet for å ha sovet i utviklingstimen… Uten MPV og en orntlig SUV blir det vanskelig. Og når en heller ikke er til stede i småbilmarkedet står en kun igjen med tradisjonelle sedaner og stasjonsvogner… Håpløst når kundene vil ha så mye mer når vi snart skriver 2012… Vi ser også at store deler av motorpressen har stasjonsvogn-hikke når de skal kåre årets familiebiler. Min spådom er at ikke mange barnefamilier kjører stasjonsvogn om 5 år. Barna får mer og mer makt, og de liker å sitte godt, se godt og aller helst ha med seg en venn eller to…



"Verdens beste" MPV mot "verdens beste" stasjonsvogn. For Frida var valget lett...
Hvem blir den neste som bukker under i et Europa uten kapital? BMW og Audi skal ikke føle seg for trygge, og må yte ekstra i 2012 skal de henge med og tilpasse seg økonomiske nedgangstider, og ikke minst barnefamilienes krav til funksjonalitet og flerbruk. Når Europa har satt finansbremsene på blir X5 og Q7 uoppnåelige selv for sydeuropeere. Til og med 5-serie og A6 kan bli drøyt for arbeidsledige unionsmedlemmer. De to tyske konkurrentene mangler fortsatt representasjon i MPV-markedet. Mercedes har sin R-klasse, men er vel i realiteten ikke med i konkurransen her på berget med priser godt inn i lottomillionærsegmentet. Praktiske MPVer kan bli viktige plaster på såre produksjonslinjer. Touran, S-Max og de franske gullfisk-bollene er gode eksempler på det. Tyskerne har kanskje det beste utgangspunktet for å kombinere nettopp det praktiske med kjøreglede med sine mange plattformer og sine mange spennende maskiner.
2011 har også brent datoen 22. juli fast i våre minner som en av de sørgeligste dagene i vår moderne historie. En gal manns uforståelige og meningsløse handlinger rammet våre unge og modige, og ikke minst vårt demokrati og vår frihet. Bil ble plutselig ikke så viktig i dette perspektivet. Varme tanker går til alle dem som tapte det kjæreste de hadde… 
Engasjerte bilvenner; takk for det gamle, kjør trygt og sørg for å gi deg selv og dine omgivelser et godt nytt år!



Pål

torsdag 22. desember 2011

BILNERDER ER IKKE SOM ANDRE NERDER

Hvor avslutter bilnerder en kveld på byen? Svaret bør ikke overraske noen. Men først, bli med en tur på Fløyen i Bergen.
På en julebordtilstelning her for et par helger siden kom jeg i flere meningsfylte diskusjoner om bil ut på kvelden. Litt artig i grunnen, særlig når flere av diskusjonene hadde sitt utspring i noe mine meddebattanter hadde snappet opp på denne simple blogg.
Bil engasjerer, for å si det mildt. Og putt på et par glass med god rødvin, en akevitt og en aldri så liten Cognac nederst i den ene foten, og engasjementet blir til 12 sylindre med dobbel turbo. Det er orntlig moro og nesten miste Fløybanen ned fordi vi ikke klarte å lande en diskusjon om hva vi ville valgt dersom vi måtte velge mellom en RS5 og en M3. Saklighetsnivået kan nok diskuteres. Men akkurat da hadde vi mer enn nok med å snakke på inn og utpust, samtidig som en kjempet om ordet, og mot mer eller mindre ukontrollerte fektebevegelser hvor armer og bein gestikulerte bilratting med sladd og kontra. 
Vi diskuterte Ferraris Mclaren-killer, 599 GTO, nye BMW 5-serie, Mitsubishi Outlander og ikke minst Mercedes E-klasse Coupe. Alt dette mens vi tok oss ned fra Fløyen med banen, til fots over Fisketorget og over gaten til ”Femte i annen bar” i Strandgaten. Vi fikk ikke løst et eneste verdensproblem, men du verden så moro vi hadde det. Alle fikk sagt sitt om bil, markert sitt standpunkt og ikke minst sin kunnskap, og alle var skjønt enige om at bil er viktigere en det meste (og at elbiler ikke er biler). Egentlig totalt meningsløst, men likevel minnerikt og fornøyelig. Bilpraten fortsatte selvsagt på ”Femte i annen”…
Men hvor endte denne kvelden. Jo, selvsagt i en garasje på Sotra. Nærmere bestemt i den nyoppførte garasjen til Steinar, min tidligere omtalte barndomskompis og bilsammensvorne gjennom mer en 30 år. Vi snakker garasje med stor ”G”: Hvitmalte hel-sparklede himlinger i gips og med flislagt gulv. Det skal være skikkelig… Og det er det!



Inne i katedralen stod det en nesten ny, blank, nylig importert Mercedes E-klasse coupé med 220 CDI under stjernen, og to dører. Blendende vakker, dog fullstendig meningsløs for meg og mine, med mindre jeg kunne fått ha den helt i fred… Bilen skal selvsagt prøvekjøres så snart den får skilter, men poenget her var følgende:


Her stod vi altså to gamle kompiser, kl. halv fire om morningen, lettere animert, sammen med en edru sjåfør og tok denne stjernebilen nærmere i øyesyn. Diskuterte linjer og dørløsninger og tok (mer eller mindre vellykkede) bilder. Vi hadde nok mer enn en Cognac i leggen på dette tidspunktet, og detaljinformasjon om Mercens data må vi derfor komme tilbake til. Uansett, hvem tilbringer siste stunden av festen i en garasje sammen med en bil? Hva skjedde med armer og bein på nachspiel med dansing på bordet og slipset knytt hardt rundt harddisken…?
Bilnerder er ikke som andre nerder. De er i garasjen.  

Pål

onsdag 30. november 2011

TIDENES JULEPRESANG TIL FOLKET?

I kveld er Jens på besøk hos Tysklands Angela Merkel. Europas mektigste kvinne har invitert Jens til bords og frir i følge TV2-nyhetene i kveld om hjelp og støtte til å sikre en skakkjørt Euro. I intervjuet ønsker Merkel norsk hjelp til bl.a. å sikre europeiske arbeidsplasser.
 Vel, her kommer tidenes mulighet rekende på en støtfanger Jens. Vel er vi ikke verdens største økonomi, og vel har vi ikke verdens største bilpark. Men, med unntak av Cuba, har vi sannsynligvis verdens eldste bilportefølje(!). I tillegg har vi til salt i såret, og vel så det, på denne oljebankboken.  Kanskje vi kan slå to, og kanskje tre fluer i en og samme smekken her Jens. Kanskje du kan redde Europa samtidig som du blir profet i eget land. Slik jeg ser det har du tidenes mulighet her og nå. La meg kort forklare:
Hva sier du til å redusere bilavgiftene til europeisk nivå i kveld, slik at vi kan bli et enda større marked for våre europeiske venner. Vi snakker ikke bare om biler, men om bildeler, rekvisita, campingvogner, båter osv. Hva med en AEG til halv pris? Det er det ikke bare sokkevasker Øystein Sunde som hadde blitt glad for. For uten om visekunstneren og flere titalls millioner tyske, italienske og spanske industriarbeidere, vet jeg samtidig om en og annen norsk barnefamilie som hadde satt pris på en reduksjon i importavgifter på hvite store sokkeslukere.
Grip muligheten Jens; hjelp en tysker i nød og gi samtidig ditt folk tidenes Julepresang: Billige biler til folket!
“U can do it, U can do it…”

Pål

onsdag 23. november 2011

FJELLETS KONGLER!

Autofils siste stortest av den nye Range Rover Evoque, BMW X1 og Audis Q3 fikk meg til å reflektere over noe som må sies å være et norsk motorjournalist-syndrom. Nemlig en lei tendens til å hause opp noe som etter min mening ikke burde blitt hauset opp i det hele tatt. Stikkordet er jordledning folkens. Følg meg videre på denne:

…”Da for det heller være at den
koster litt mer enn de to andre,
for det er den faktisk verdt!”...

Testens overskrift ”Fjellets konger” bringer frem assosiasjoner til de ordentlige monarkene blant fjell - og viddevandrere, som Landcruiser, Land Rover, Pajero og ”Rekkverk-Mercen”. Det som uroer meg er at den godeste Lorden holdt på å slippe unna med dette konge-våset helt til jeg kom til testens finale. For på side 42 skriver Landsem følgende om Evoque: …”Da for det heller være at den koster litt mer enn de to andre, for det er den faktisk verdt!”. Vel, ”litt mer enn de andre”, er vel kanskje Autofilhistoriens ”understatement”. Du tenker kanskje; ”ok, det er sikkert snakk om en 40-50.000…”  Sorry, men vi snakker om en prisforskjell på 220-250.000,- på testede versjoner her! Vi snakker om en ny Golf i mellomlegg! (Og da skal jeg ikke begynne å pirke borti prestasjonstallene…)
”Det er fali det”, kan vi høre den forsiktige
Ludvig klynke bak Autofilbladet, mens den
sindige Reodor Felgen nikker ettertenksomt
tilbake til sin bekymrede venn…
Er det lurt å bruke karakteristikker som ”konger” og ”vel verdt pengene” om slike biler?  I dette billandskapet tror jeg det kan være lurt å trå litt varsomt mellom all den tørre kvisten. Våre bilinteresserte folkevalgte, hvis de finnes, vil slå seg på brystet når det leser slikt, og tro at bilavgiftsnivået vårt er riktig. ”Det er fali det”, kan vi høre den forsiktige Ludvig klynke bak Autofilbladet, mens den sindige Reodor Felgen nikker ettertenksomt tilbake til sin bekymrede venn…
"Evoque er sannsynligvis
rikmannsdøtrenes nye
”Mini”."
Aldri i livet om en Evoque er verdt 895.650 kroner. Aldri i livet. Jeg registrerer at bilimportører melder om lange ventelister på denne bilen. Jeg tør likevel vedde på at de fleste som dukker opp bak Evouqe-rattet over nyttår er pelskledde kvinner fra pene møblerte hjem, hvor mange av dem fikk i bilen til Jul(!). Sannsynligvis mer opptatt av siliko.. (nei det ble feil).. stilikon (skulle det være), mote og pris. Høy pris. Prisen reflekterer ikke alltid kvalitet, og det har den ikke alltid gjort på verken Land Rover eller Range Rover, (eller på noen andre engelske biler for den saks skyld). Evoque er sannsynligvis rikmannsdøtrenes nye ”Mini”. Bra for dem, synd for Evoque og ”øvrigheta”, for Evoque burde selvsagt vært tilgjengelig for alle. Finanspressen pisker i tillegg opp stemningen med utsagn som ”Må ha-bil”, og bidrar til å skape I.Phone-stemning. Ikke bra for utviklingen av den sunne fornuft i dette landet.

Hvorfor så selvsikker her? I tillegg til magefølelsen, sitter jeg med siste utgaven av Top Gear i fanget, som for øvrig koster 36 nkr i England. Engelskgutta skriver ikke ett eneste ord om denne bilen i den 259 sider tjukke desemberutgaven. Og hvorfor skriver de ikke om sin egen Evoque i årets siste utgave? Sannsynligvis fordi den i England er priset til under 350.000 nkr i SD4 Dynamic-versjon med 190 dieselhester. Blir ikke konge av slikt. Ikke engang i monarkiets hjemland.
Ikke misforstå meg, testen er viktig, men entusiasmen blir for høy for meg. Bilene i testen er etter min mening mye nærmere kongler enn konger. Nedfallsfrukt i dype skoger, oppskrytt og ikke verdt halvparten av pengene, og etter dekkene å bedømme, ikke ment å kjøre i nærheten av verken fjell, snø eller bratte lier. Det vil overraske meg om du får se noen av dem klatre over mer enn fartsdumper, fortauskanter og ett og annet hagedyr i marmor…
Nice try, Lord.
Pål

onsdag 16. november 2011

DET SKULLE TATT SEG UT!

Denne uken foreslo Ap´s stortingspolitiker Susanne Brattli å innskrenke førerretten til ungdommene våre som et trafikksikkerhetstiltak. Ikke kjøre bil på kveldstid, og heller ikke ta med passasjerer(!) Så mye kan våre folkevalgte om samferdsel og trafikksikkerhet. Hva oppnår vi med det? Sannsynlig like mye som å lage ”barselsgrupper” for menn: absolutt ingenting. Noen burde sjekket inneluften på Stortinget om dagen, for noe må da være riv ruskende galt. Rallylegende og riksklovnen Martin Schancke hevder at noen må ha røykt sokkene sine der inne…

Men man kan jo virkelig begynne å lure. Har Jens nylig satt opp en forslagskasse i gangen utenfor kontoret sitt? I så fall blir denne kraftig voldtatt om dagen av alt fra stortingspolitikere uten sokker, til maktkåte SV-kronprinser. Snakk om fór mye Møllers Tran.


Hvorfor skal vi alltid ta i bruk den strenge pekefingermetoden Bratteli? Hvorfor skal ungdommen straffes i stedet for å tilbys det som mangler i vår trafikkultur, nemlig trening, baneanlegg og tilhørighet i sunne motormiljøet hvor narkotika og dop som hovedregel er bannlyst. Ved å plassere alle i hver sin bil i dagslys går det vel strengt tatt bare ut over leksene og utvikling av nødvendige sosiale antenner. Hvor skal da ungdommen lære å kline hvis alle landets rånebakseter skal stenges etter mørkets frembrudd?
Nei Jens, ta ned den forslagskassen før noen lurer oppi en lapp med forslag om midtdelere langs E-16, eller enda verre, ny veiforbindelse til Sotra. Det skulle tatt seg ut!

Pål


tirsdag 15. november 2011

"BILDER"

Aviser og nett holder oss jevnlig oppdatert på det meste innen navn på folk og dyr, nye og gamle betegnelser, navnekonkurranser, navnedager, navneopphav osv osv. Navn skaper assosiasjoner. Hører du et bestemt navn, f. eks. Harald, dukker de opp alle sammen… alt fra Konger til en blid kollega, en gammel rektor, en slektning osv. Men hva er status i vår lille snevre bilverden når det kommer til navn, emblem og merking? Noen bilmerker har modellnavn, andre har nummer. Noen har begge deler, eller til og med både tall og bokstaver i sine mange blanke emblemer. Hva er din favorittmerking av hekk, grill og/eller fremskjermer, og hvilke assosiasjoner får du? Ser du bilen med ett klart for deg? Velter det inn med tekniske data, eller får du brekninger fordi bekjentskapet ble et mareritt? Her finnes det tallrike innfallsvinkler.

De av dere som har et forhold til dette, sannsynligvis alle sammen, husker sikkert hvordan de ulike bilmerkene har bygget opp sine modellbetegnelser. Noen fant smarte løsninger som inneholdt tallserier som også anga bilens motorvolum, som f. eks BMW og Mercedes. I hvert fall var det slik før. Da kunne du stort sett stole på at en 525 og en 250 var to-og-en-halvlitere.  Nå er det ikke alltid like lett lengre, men før var dette rimelig klart, selvsagt med noen unntak.

Andre satset på navn. Opel hadde stort sett navn, men var i tillegg flinke til å slenge på en ”2,0S”, en ”2,2 i” eller en ”3,0E” eller lignende. VW er også tro mot sine navn, men kjørte også tilleggsemblemer som 1300, 1303 og 1500 for å nevne noen. I dag tørr de ikke annet en å legge til tallkombinasjoner som 2,0TDI eller 1,8T for å holde fasaden på fergekaier og i lyskryss.


Vi opplyste motorhoder tilbake på Storhilderen på syttitallet syntes selvsagt at Mercer, Opler, Forder og Beamere var gøyest fordi vi kunne lese så mye på bakluken, eller på andre gromme karosserideler. Hvem husker vel ikke Granada med ”2,8i” preget inn i spoileren fremme under støtfangeren. To tall og en liten bokstav sa mer enn tusen ord. Eller Mercedes 280 SE med tilleggsinformasjonen 3,5, eller 450 SEL med et lite diskret ”6,9”(!) ute til høyre. Du måtte jo bare løpe rett opp til Steinar å foretelle hva du hadde sett i ”byn”. Kunne ikke vente til i morgen
det.

Volvo var en liten nøtt for uinnvidde; Det første tallet anga serien, det andre antall sylindre og det siste antall dører. Dermed var det modellene 262, 264 og 265 som fikk nakkene til å strekke litt ekstra på seg. Var det en sekser eller var det en trøtt firer…? Størst var alltid best. I tillegg kunne du lese under modellbetegnelsen på skjermene hvor stort volum bilen hadde. Var det en 2,1 eller en 1,9? Mange svenske ”hjemmebygg” med V8er bærer derfor tittelen 284… Høyst uoriginalt, men du verden så moro. Også underlig å tenke på at tilleggsemblemet ”FUEL INJECTION” på enkelte Volvoer på 70-tallet indikerte noe helt spesielt… Verden har heldigvis gått fremover.

 Så kom det etter hvert nye emblemer med enda viktigere tilleggsinfo, som f. eks TURBO, INTERCOOLER, Twin Cam, 16V eller enda bedre, 24V-V6, eller enda råere, 8.32 (V8), for ikke å snakke om BITURBO-merking der bak… Nevnte jeg AMG, Alpina eller Shelby?

Det var ikke noe problem å dagdrømme seg vekk på en melkerampe med en notisblokk og en sløv gråblyant på sommerferie i Hjelmelandsdalen. Selv om det stort sett kun var Ola og Jacob som putret forbi med tørrhøy på hver sin traktor, levde håpet gjennom hele sommeren. For det kunne jo hende at det forvillet seg en Beamer eller en Kaptein opp i denne forlatte dalen langt der inne i Nordfjorden. For det var ikke registreringsnummer eller hjulkapsler denne gutten samlet på, men emblemer som brente seg fast i et tålmodig drømmende barnesinn.

Men med alle disse mulighetene på bakluken var det potensielt gull i alt som kom rullende. Det var plutselig verdt å snu seg etter alle SAABer, Lanciaer og Fiater: Det kunne jo hende det var en Turbo, en Biturbo eller en snerten UNO i.e. Turbo… Noen røpte seg på lyden. Som f. eks Audi med sine 2,2 litere med det magiske lydbildet. ”5S” eller ”5E” stod det skrevet med tydelige tegn i grillen. Bilene som reiste seg som speedbåter når de fikk mat. Noen få år senere kom ”Quattro-betegnelsen” på noen av ”sportsvognene” i kjølvannet av Walter Røhls seiersgang i myteomspunne S1 eller Quattro Sport.

Min erfaring tilsier at vi bilinteresserte søker mot disse bilene hvor emblemene taler sin tydelige tekst. ”M535i” er rett og slett en sexy tittel. Vi ser den foran oss; en E28 med 360 graders styling, doble blås nesten på midten bak og med sitt alvorlige uttrykk. Og vi kan fremfor alt høre den hese lyden fra den vasse rekkesekseren. Eller hva sier du til Rover 3500 V8? En møkkabil er jeg blitt fortalt, men for noen tall å ha på skjermene tilbake på 70-tallet. Eller hva med SLS 63 AMG? Lim på ”BRABUS” der bak, og du hadde byttet inn kona, i hvert fall for en helg… For hvor sexy er det med ”1,6 DX”, ”240 D6 DIESEL”, eller ”Mazda 5”?

Hvorfor er dette så spennende? Selvsagt ligger det mye godt i kjøreegenskaper og design bak mange av disse kule titlene. Jeg tror likevel det meste handler om dypt innprentede holdninger og assosiasjoner fra barneårene. Jo høyere tall, jo større og fetere motor, fetere lyd og sannsynligvis flere lange blikk… Er det ikke så enkelt da? Det autonome nervesystemet begynner rett og slett å produsere spytt, og vi sikler og griser ut over lekre skinnseter, vippebrytere og store klokker med speedometer oppstilt i… Ja, for det sjekker vi jo enda, voksne folk…(!)

Noen rensker hele hekken for underholdning mens andre reiser på Biltema og kjøper tilleggsinformasjon og lim. Begge deler har sin sjarm. Mitt drømmeemblem finnes det mange utgaver av, men det enkle er ofte det beste; For hvor ofte kan én bokstav og ett tall gi deg frysninger og hetetokter på en og samme tid? Eller hva sier du til kombinasjonene M og 5 eller S, L og R? Du fikk dem på netthinnen ja… Du sitter på et betydelig billedarkiv!
    

Pål
Galaxy TDCI

(I denne sammenheng har jeg ikke mye å ”skilte” med, men jeg kan ”se” den…)J

Foto: Googles bilder

søndag 6. november 2011

HAR DU RETT BIL?

Kjører du stor flott stasjonsvogn eller sedan og i tillegg har (små) barn? Har du noen gang undret deg over hvilke bil du egentlig trenger? Kanskje finnes det andre biler som gir deg mer for betydelig mindre?


Mercedes Benz E-klasse stv. 2011. Den er jo fin, men er den praktisk for deg og dine?

Jeg har tenkt mye på dette i uken som gikk, etter at Vi Menn Bil kåret årets familiebil her om dagen, og presterte å presse inn 7 stasjonsvogner blant de ti beste(!) Dette innlegget handler ikke om snusfornuft, men om kjøreglede for hele familien. Vi ønsker å rekruttere flere autofile gutter og jenter, ikke færre… Og det begynner selvsagt i baksetet.

Jeg har fått med meg årets lanseringer av nye storbiler som A6, E-klasse og 5-serie. Etter å ha lest nesten alle testene, og til og med testet en av dem selv, blir jeg litt urolig. Bare 5ere og 6ere på bilterningene. Du finner ikke feil, og de er nesten umulig å skille fra hverandre. Men det som uroer meg mest er spørsmålet: Blir du fornøyd som eier? Er det dette du trenger? Jeg skal prøve å forklare.

Du betaler 6-700.000 for en bil som koster 300.000 kroner i Europa. Du blir altså flodd for det som for europeerne er allemannseie. Bilene klarer nesten 250 km/t med dreiemoment på 400Nm pluss, og ikke minst har de 7 og 8 trinns girkasser mellom skinntrukne sportsstoler. Så går det plutselig opp for deg, der du sitter i stillestående kø, mellom Asker og Oslo, eller mellom Kolltveit og Kokkstad; dreiemoment og toppfart har du ikke sett noe til siden du bladde opp på side 234 i instruksjonsboka i salgslokalet. Og de to siste tannhjulene i girkassen har ikke vært i sving siden bilen ble kjørt i testbenk ett eller annet sted i Tyskland...  Du kikker nervøst ned mellom setene for å sjekke girvelgeren.. Jo da, de er der ennå, alle 8, men er det dette den nye bilen din er bygd for? Mens du sitter der med dine ”second thoughts” tennes plutselig lyset i dashbordet som indikerer tette filter. Og da er det ikke pollenfilteret vi snakker om… Det store diesekraftverket får ikke puste i denne helv… køen.


Ikke engang barna liker kø...
Så kommer helgen. Far fyller skuta til randen, men må la skikjelke og eldstejentas bestevenninne stå igjen. Bilen er full. Familietur, aldri sur. Redskapen skal blåses ren for sot og svevestøv. Han skal vise mor og barn, og ikke minst naboen, at far har ”muskler”. Hva skjer? Far re-oppdager til sin store frustrasjon at Veivesenet har skiltet ned hele strekningen fra Bergen til Voss fra 80 til 70 km/t… Og i Arnanipatunnelen har minstemann fått nok av dette soloraidet til far; poden ser ikke veien fra dype baksetebrønner, og nå må han spy(!) Far blir tvunget til å stanse på Trengereid slik at barnemenyen fra McDonalds i Åsane igjen skal få se dagens lys.

Far blir stående passiv og apatisk tilbake å se at alle ”sinkene” han fliste på ”dødsmilen” forbi Ytre Arna passerer en etter en. Samtidig blir han selvsagt hånet med oppmuntrende støt i billige japanske bilhorn… men de virker. Og da min venn, nærmer vi oss poenget. Far har kjøpt en bil som virker så til de grader, at han for lengst ikke aner hvordan han skal utnytte den. I tillegg har den store mangler i forhold til hans behov. Kanskje har han latt seg blende av retusjerte bilder i blanke motormagasiner med kåte biljournalister på tur langs Autobaner eller på trange italienske hårnåler med håret i full fyr. Når sist kjørte du i 220 eller trakk ”G” ut av trange korketrekkere med baksetet fullt av egne og andres unger i våte fotballdrakter?  Tog du an..?


Ekte glede også for de søte små, her i "lyse trivelige lokaler", Nissan Qashqai Pluss 2.

Men far vil raskt forsvare sin feilinvestering og motargumentere med at det handler om ”kjøreglede”. Smak litt på det ordet. Hvor, i vår bilkommunistiske stat, kan du i virkeligheten oppleve innholdet i det ordet? Pussig nok er mine slike sjeldne øyeblikk knyttet til de dårligste og minst vedlikeholdte, og mest svingete veiene vi har her i landet. Vi snakker om Granvin – Norheimsund, Lavik- Dale i Sundfjord, for ikke å snakke om ”Rally Guddal” i samme region. Men hvor ofte er far der?


Stasjonsvogn, her som BMW 520D vs MPV, her som VW Sharan 140 Tdi


Hvor mye bedre kjøreegenskaper har en moderne stasjonsvogn enn en moderne MPV? Marginalt, er min påstand, etter å ha prøvd flere av 2011 modellene. Faktisk så marginalt at du aldri vil merke forskjell der du står i køen eller putler mot Voss i 70-80 km/t. (Du får selvsagt sportsunderstell og ekstra stag på MPVer også, hvis du en dag vil leke deg inn og ut av hårnåler).

Nå har Pål skiftet side, tenker du kanskje. Er ikke den fyren lengre autofil? Selvsagt er han det. Og han vet fortsatt å glede seg over totalt upraktiske, bråkete og håpløst overdimensjonerte brutale doninger med (og uten) sjel… Men vi snakker her om hverdagsbilen, hvor du i dag kan få ”Ja takk, begge deler” på en og samme plattform; ytelser, komfort og funksjonalitet. Nevnte jeg blid kjerring og superinteresserte unger?


Før skulle en sofa kun sittes i. I dag har vi fått andre behov. -Er du med?


Min spådom er at sedaner og stasjonsvogner i storbilklassen er en utdøende rase. Det går lengre og lenger tid mellom hver gang bilprodusentene oppdaterer disse modellene. Det går 3 generasjoner A4er på en generasjon A6, og snart er ”slåkene” kun for blåruss. Men de blir også lei av å fikle med setebelter mellom trange barneseter. Et annet faktum er at snart ingen har råd til dem.

Fremtiden i mitt bilhode er SUV og MPV. Og ser vi lengre inn i bilkrystallet, ser jeg en sammensmelting av det beste fra de to konseptene, bare avbrutt av småbiler i alle valører og fasonger. VW Sharan kommer nå f. eks med kraftig diesel, trekk på fire med sportsunderstell, skyvedør, justerbare integrerte barneseter og 7 sitteplasser under glasstak. Tenk om også Galaxy hadde gitt sin 2,2 Tdci med 200 dieselhester drift på alle fire. Da blir det etter hvert vanskelig å velge SUV, og meningsløst og kjøpe stasjonsvogn… Og jeg antar at Audi, BMW og Volvo snart våkner og presenterer MPVer. Da selvsagt i Quattro, AWD og X-versjoner. Hva skal vi da med kjedlige stasjonsvogner og sedaner fra f. eks. Tyskland…?

Men ikke alle har barn. Vel, i så fall realiser drømmen og kjøp coupé eller cab. Vel, vil noen si, vi har barn, men de er flyttet ut… Kjøp MPV med 7 seter med det samme, for snart komme de trekkende med barnebarn… Mange barnebarn som skal på fotballtrening, gitar og disco-dans. Og er du bestefar, så er det mye kjekkere å stige inn i en bil, enn å sitte seg ned i en bil… For husk; du skal ut igjen også…

Finn ut hva du og dine trenger, og spar hundrevis av tusen. Drit i hva naboen vil si. Det går sikkert opp for ham også en dag, og da var du først… Ta barn, barnebarn og bilstoler med når du prøvekjører bil. Kjøreglede kommer først når du har truffet blink, og når alle hjerter gleder seg. Da kan du smile selv i kø og i 70-soner, og kanskje viktigst av alt; du rekrutterer nye autofile borgere J


Autofil! Kul jente på kul bil.


Pål

Foto: Pål Samuelsson

mandag 31. oktober 2011

DET ER AV BARN OG FULLE FOLK...

I dag leste jeg en link i Dagbladet.no til Vi Menn Bil som har plukket ut årets 10 beste familiebiler av i alt 107 biler testet i løpet av 2011. Ikke verst tenkte jeg, som leser alle slike saker med stor iver. Jeg er selv i målgruppen med tre barn i alderen 6 – 12 år, og har akkurat kjøpt min 4. ”familiebil”. Spent begynte jeg å lese…
Men hva er det jeg leser? Av de ti ”beste” familiebilene til Vi Menn Bil er 7 konvensjonelle stasjonsvogner med baksetebenk fra 70-tallet, og med en sittehøyde få centimeter over tarmakken. De tre øvrige var en SUV (ASX), en MPV (Mazda 5) og en ”elledille” (Opel Meriva – verken fugl eller fisk)… Og vinneren var, hold deg fast, Ford Focus stv.(!) Spørsmålet som reiser seg i mitt bilinteresserte hode er om biltesteren har vært edru? Om biltesteren har barn? Og hvorvidt barn er involvert eller spurt om hva de mener i denne kåringen? Resultatet forteller jo oss som er edru, og har barn, og som er litt over snittet interessert i bil, at dette må være riv ruskende galt, (noe også alle de protesterende kommentarene under testartikkelen også vitner om…)

Hva mener barna?

Testens enkle måleparametre var følgende:Prisen ligger mellom 200 000 og 500 000 kroner, og bilene må utmerke seg med tanke på praktiske egenskaper, baksete- og bagasjeplass, samt aktiv og passiv sikkerhet. Om de så i tillegg er fine å se på og morsomme å kjøre, demper ikke det vår begeistring.”

Er ikke Vi Menn Bils testvilkår selve definisjonen på en M.P.V.? (MPV: Multi Purpose Vehicle, kilde: Wikipedia).

Alle barn jeg kjenner, inkludert mine egne selvsagt, liker sittehøyden en MPV og en SUV kan tilby. Dette kan jeg faktisk litt om, både som far og som fotballtrener gjennom de siste 7 år. Med egne og andres unger, til og fra haugevis med treninger, kamper og cuper, med både MPV og stasjonsvogn, er jeg er ikke i tvil om hvilke bil det var best stemning i, og det helt uavhengig av kampresultatene(!).

BMW underkjennes av Frida, mens Sharan fikk tommel opp. Hvordan kan Sharan oversees i en test om de beste familiebilene...?

Jeg kan også bekrefte at mine barn digget å komme fra V70 til Galaxy. Og det selv om V70en hadde Volvos geniale integrerte barneseter. Barn liker som regel ikke konvensjonelle stasjonsvogner. De har dype setebrønner og tradisjonelt sett høyt plaserte sidevinduer som gir dårlig sikt. De av dere som leste blogginnlegget ”Folk og røvere” fra juni i år, husker kanskje Frida på 10, sin knusende dom over utsikten fra den nye BMW 5-serie sine bakseter. Rett og slett ubrukelig for en 10 åring… I tillegg er stasjonsvognsetene utformet som en sofa i motsetning til MPVene som har tre enkeltstående seter som lar seg bevege i flere retninger. I tillegg kan de også tas ut eller flyttes på.

Det er mye som skal være med når familien skal på tur.
Seteløsningene gir også lettere dager for far og mor når sikkerhetsbelter skal festes mellom enkeltstående barneseter og/eller sitteputer. Takhøyden i MPVer er vesentlig bedre enn i vanlige personbiler, noe som gir romfølelse og bedre sikt i alle retninger. Nevnte jeg plass til lavo, barnevogner og ballnett..?


BMWs baksetebrønn (til venstre) ubrukelig for  barn: V70s integrerte barneseter gjør forholdene litt bedre (midten), mens MPVens (til venstre) høyt plassert enkeltseter og store vindusflater gir optimale forhold for de minste.

 
At ”krokofanten” Opel Meriva med en lengde på 4,28 m. kan komme blant de ti beste sier vel det meste om denne testen. Hvor mange praktiske egenskaper kan du lokke frem fra 4,28 m i forhold til 4, 80 som er cirka-lengdemålet på f. eks. Galaxy og Sharan. Til og med Chrysler Voyager slår knock out på den lille bastarden. … Og blir du virkelig begeistret over en Opel Merivas kjøreegenskaper…? Skeptisk…

Av de ti vinnerne er det kun en (!) som leveres med 7 seter. Smak litt på testens overskrift; ”Årets 10 beste familiebiler”. Meget skeptisk…

Hvordan kan denne bli oversett...?
Hva er det som får motorjournalister til å trekke slike konklusjoner? Dette er jo direkte villedende informasjon. Tenk om familier uten interesse for bil lar seg blende av dette makkverket, og bruker 200.000 – 500.000 på noe som garantert vil bli en gigantisk feilinvestering i en hardt presset familieøkonomi. Har ikke motorjournalister et moralsk ansvar i likhet med andre journalister?

Eller denne...?
Hvis utvalget på 107 biler ikke hadde bedre kandidater enn de kårede vinnerne, burde selvsagt redaktøren ha stanset denne testen. For blant de ti utvalgte er det i bestefall kun en verdig kandidat til tittelen, nemlig Mazda 5. Her mangler de alle sammen; Sharan, Galaxy, S-max, Touran, Voyager, Outlander, CR-V, PSAs gullfiskboller, Volvos modeller med integrerte seteløsninger, Verso, Qashqai pluss 2, osv osv…

Ungene "ruler" på bakerste benk... Her i onkels fleksible og STORE Galaxy.
Dette blir det samme som å plassere VI Menn Bil blant de ti beste bilbladene i bladhylla på din lokale bensinstasjon… Nei, det er av barn og fulle folk du får høre sannheten. Her er dessverre ikke barna spurt, og ikke vet jeg, men kanskje journalisten her ikke har vært full nok..? Bedre lykke neste gang.

Ikke la deg lure. Les den utrolige testen her: http://www.klikk.no/foreldre/foreldreogbarn/article708762.ece

Pål.
Foto: Pål Samuelsson

lørdag 15. oktober 2011

MED RATTET PÅ FEIL SIDE

Etter å ha tilbrakt 5 dager av høstferien i verdensmetropolen London sammen med min Åse og våre tre søte små, skjer det noe med gamle fastgrodde holdninger til et helt land og til et helt folk. Du tror kanskje mitt inntrykk av England, engelsk imperialisme og ikke minst engelskmenn endret seg radikalt. Vel kanskje det.

Toppen av Big Ben et mektig skue.
La meg forklare. Mitt første møte med England og engelskmenn var først og fremst gjennom engelskboken i 4. klasse ved Foldnes skole. Der ble vi introdusert for ”Dick”, ”Mary” og  ”John” og alle de andre ”røverne” i den engelske leseboken ”Going up?”. Små drypp fra engelsk dagligtale og engelsk dagligliv, som etter år med egen utfylling og ytterligere år med påfyll har blitt til en blanding av ”fleip og fakta” som vi senere har bygget vår engelske virkelighet på.

Vår lærer, Sonja, forklarte på bred sotradialekt hvor stort alt var der borte. Hvor god te de hadde, og ikke minst at bilene kjørte på feil side av veien, og at de til alt overmål hadde rattet på mutteren sin side. Hvor dum gikk det an å bli… Ja for det meste ble målt i forhold til en eller annen størrelse som hadde med bil å gjøre. Da, som nå…

I tillegg hadde vi unger et vagt forhold til englandsbåten, eller Bolero som den het. De fleste av oss hadde mødre som hadde vært på ”jentetur” til New Castle med denne ”dreamlineren”, og som kom hjem med brune engelske klær og snop som smakte rart…

Så var det selvsagt språket da, som vi måtte bruke lang tid på, ja faktisk resten av skolegangen, for å lære… Engelske konservative detektiver har også satt sitt preg på min holdning til kolonimakten. Det samme har sportsbiler laget av treflis og nøttetre hvor ordet kvalitet først og fremst var forbundet med deres konkurrenter fra Italia… witch pretty mutch says it all. Så ble jeg eldre og forsto litt mer av voksenting som politikk og økonomi, og satte umiddelbart landet i ”klovne-båsen”, etter å ha sett TV-opptak fra Underhuset hvor såkalte velutdannede, høykonservative kvinner og menn hylte og bar seg i munnen på hverandre iført kapper og parykker. Og sånn går nå dagene, også i år 2011… Dette har ikke vært et land som har vekket min nysgjerrighet, for å si det mildt.

Når sant skal sies var ikke høstferien 2011 mitt første besøk i England. Men mine to forutgående helgevisitter var ikke preget av aktverdig innsamling av relevant informasjon om hvordan England og engelskmenn egentlig er. Men snarere hva som skiller en norsk halvliter fra en engelsk pint, ivrige barprissammenligninger og selvsagt den kjempefine Spice Girls-moten(!). Men dette siste besøket var mitt til nå lengste, og mitt til nå første, sammen med ungene. Vi skulle ”oppleve” London, og forsøke å lære litt om byen og litt om kulturen.

Houses of Parliament.
Det første som slår deg når du kommer ut blant folk i London er at 12-13 millioner mennesker synes i bybildet, for å si det mildt. Tirsdag kl. 11.30 ser Piccadilly Circus ut som Ole Bullsplass på 17. mai. Du verden så mange mennesker det er alle pokkers steder. Uansett når og hvor, får du assosiasjoner til alle maurtuene opp etter stien mot Fjell festning. Alle travelt opptatt på vei til et eller annet viktig sted. Alle med målbevisste blikk, tusenvis i formsydde dresser, smarte briller, skjørt eller trange drakter. Gatwick flyplass, Victoria Railway station, Picadilly Circus, London eye, undergrunnen eller hos Marks and Spencer. Et velorganisert og velsmurt transportsystem sørger for at alle de 12 millioner menneskene kommer seg til og fra. For ikke å snakke om alle de som ikke er der; millioner av uregistrerte beboere som også fyller gater og tebanevogner. Og den kollektive transporten virker. Tog, bane og buss. Det eneste fremkomstmiddel som ikke fungerer er bil. Da er du plutselig tilbake på Sotrabroen midt i rushtrafikken. Selv med rushtidsavgift er det sentrale London en sammenhengende 24 timer lang kø. Bybildet preges selvsagt av London cabs og London busser.

Denne lille rakker`n vant også våre hjerter...
Men det første som slo oss var alle luksusbilene som opptok plass i bybildet. Toyota Corollaer og Vauxhall Astraer var trygt parkert i garasjene sine i utkant-London, og for lengst byttet ut med månedskort på undergrunnen. Men BMWer, Aston Martins og Range Rovers var overrepresentert i sentrumskøene, kun avbrutt av en og annen S-klasse med stram uniformert sjåfør. Pengefolket tar åpenbart ikke undergrunnen, og pengefolket tar seg åpenbart råd til litt rushtidsavgift. Men du verden så god tid de må ha, vi som hele tiden har hevdet at ”tid er penger”. Så feil har altså vi nordmenn tatt…

Jeg kjøpte selvsagt en obligatorisk Clarkson-bok på flyplassen ved ankomst Gatwick. Denne gangen med hans muntre klaging og skråblikk på det engelske samfunn gjengitt fra hans faste avisspalte i The Sun fra 2008 til 2010. Greit å ha en referanse når en skal prøve å forstå alt en ser og hører i løpet av 5 hektiske dager, og da skader det heller ikke at referenten også er litt over snittet interessert i bil.

Top Gear-generalen syter og klager på sitt eget ironiske underfundige engelskmann-vis om rødhårete byråkrater (the gingers in the Government) som kaster tusenvis av nye lover i hode på sine landsmenn, om miljøvernerne som ødelegger moroa og om engelske kjendiser og selebriteter som tar alt for stor plass, ikke helt ulikt Clarkson selv(!). Så mens samfunnsrefseren henger ut James May for sin promping, og terger lille ”Hamster” for sin høyde, tar vi steget om bord i en av Londons mange seightseeingbusser på Piccadilly.

Londonbuss i cabrioletutførelse ga minneverdige inntrykk for store og små.
En rundtur i Londons historiske gater gjorde inntrykk på store og små. Vi nordmenn står rent arkitektonisk fattige tilbake etter en slik runde i busscabrioleten. Hva har vi egentlig å skilte med her hjemme på berget? Nidarosdomen? Det er i hvert fall det første som slår inn i min pannelapp der vi sitter lamslåtte av britenes storslåtte imperialistiske design og arkitektoniske skatter som ruller forbi langstrekte nakker i deilig oktobersol.

Vel, vi har jo en og annen steinfestning og noen stavkirker, men resten er vel egentlig satt sammen av mer eller mindre beine skoesker, Slottet og Operaen inkludert. Vi blir rimelig full av respekt og underdanighet når vi ser hva vår store-store-stor bror har greid å bygge med klossene sine. Westminister Abbey og Houses of Parliament parkerer oss greit tilbake i Bronsealderen, for ikke å snakke om Trafalgar Square hvor admiral Nelson skuer ut over Themsen fra sin søyle etter å ha vunnet slaget om Trafalgar i 1805. Nelson var mannen som aldri skulle vært i Marinen, da han hadde kun ett øye og en arm, og til alt overmål heller ikke kunne svømme. Kanskje det ligger noe her, en slags forkledd amerikansk drøm i den britiske folkesjelen om at alt er mulig. Noe engelsk bildesign også har høstet anerkjennelse for gjennom sin E-type, sin Mini og ikke minst sitt udødelige Range Rover design. Nevnte jeg Rolls Royce?





Rolls Royce, et statussymbol selv i England.

Så har britene dieseltogene! Vel, vi snusfornuftige miljøvennlige nordmenn rynker umiddelbart på nesen, men ikke engelskmennene og hr. Clarkson. Miljøvernerne har enda ikke klart å ta knekken på dieseltogene som hundrevis av ganger dagelig pumper ut folk og Nox fra stasjonene i Marylebone, Paddington og Victoria. Men du verden så herlig for en trailerentusiast å høre 8 stk.  8 sylindrede dieselmotorer løse 8 togvogner ut av perrongen. Se, eller rettere sagt, hør for deg 8 Mercedes Actros V8 lastebilmotorer som samtidig ruses opp til 4000 rpm, for så, på signal, slipper kløtsjene fri slik at 8 vogner med stål og dresser trekkes opp til 120 km/t i løpet av sekunder… Nevnte jeg sort eksos fra blanke sidepipes tilsvarende amerikanske Peterbilter og Kenworther…? Jeg trodde ikke mine egne øyn…eh ører. Myten om England og sort kull og olje lever i beste velgående, i hver fall i mitt hode.

Så var det bilene da. I Gerrards Cross, ca 30 min togtur nordvest for England hvor vi bodde, tydet huspriser og bilparker på at finanskrisen ikke har nådd øysamfunnet helt ennå. Alle kvinnene hadde hver sin SUV. Ikke X5 3.0d eller XC90 2,4. Nei, nesten uten unntak X5 M, eller XC90 V8. Heller ikke 6-serie var å finne under målet 650i. Jeg trodde jeg hadde funnet en den siste dagen utenfor hotellet, men tror du jammen ikke det var en M6… ?

Intet mindre. Kun det beste og største godt nok her
Til og med i cabrioletutførelse. For oss blir dette eventyrberetninger fordi vi er vant til et helt annet regime. For oss er bil fortsatt en luksusgjenstand. I England er bil først og fremst et fremkomstmiddel der du selv står fritt til å definere eget behov, uten å bli sendt i avgiftskroken for å skamme deg.




Pagani-butikken ved Marble Arch.

Så, på ett av våre sightseeingstopp ved portalen Marble Arch, ved inngangen til Oxford Street, kom vi over godtebutikken som får Autostrada til å se ut som en Brustad bu(!). En Pagani-butikk med en vaskeekte Zonda på innsiden. Lars og jeg løp det beina kunne klare mot butikkdøren, med slevet dryppende fra åpne munner. Men skuffelsen var stor da perleporten var stengt. Vi så en dresskledd herremann bak en mørk polert edeltre-pult noe lengre inne i lokalet. Men denne St. Peter-skikkelsen løftet ikke en gang på hodet for å se på den slevende faren og den rabiate sønnen, som nå klorte på det nypolerte vinduet. Etter nærmere øyesyn ble vi også oppmerksomme på en SLS og en gul Lambo-okse der inne på grensen til Guds himmelrike. Vi dunket også klovene våre mot noen naturtro trøbiler i skala 1/2, sannsynligvis beregnet for sønner av betydelige rikere sjeiker enn undertegnede, selv om jeg også jobber i oljerelatert virksomhet. Men mitt forsøk på telepati med St. Peter nådde dessverre ikke gjennom det tykke herdede glasset. De fleste salgsobjektene var dekorert med lapper hvor det sto skrevet ”DO NOT TOUTCH”. Altså var det sannsynligvis ikke gamle Samatha Fox-låter de spilte på innsiden… Vi fikk et hardt møte med den engelske snobben, og vi ble dessverre ikke funnet verdig… Men bare vent, triumferte vi, for vi kommer tilbake med bilgale onkel Roger, og da skal det bli fingermerker og Samantha Fox hele veien til Royal Albert Hall. 


Mye moro for store og små, men dessverre stengte dører. 

Men nøysomme nordmenn som vi er, nøyde vi oss med Londons største ”show room” som tross alt er gatene og ikke minst Londons største ordentlige lekebutikk, nemlig Hamleys i Regent Street. I nest øverste etasje finner du skalamodellene, hvor de dyreste koster like mye som en pen ungdomsbil med skilter her hjemme. Etter en lengre debatt mellom far og sønn om hvilke kriterier som skulle legges til grunn for kjøp av en 1/18 skalabil ble vi enig om følgende. Engelsk (Siden vi vitterlig var i England), sportsbil, ikon/klassiker. Vel du har kanskje gjettet det allerede. Vi kjøpte en english racing green Jaguar E-type cabriolet fra 1961. Synd å innrømme det, men det var simpelthen en aldeles nydelig vogn. Utstillingen vår rommer nå to biler, og nye eventyr venter der ute. (Far gleder seg for første gang til neste ikea- tur, da vi skal kjøpe glassmonter til garasjen…)

Når det gjelder gatene, er kanskje Oxford – og Regent street de største ”utstillingsvinduene” hvis du vil se potente og tøffe kjøremaskiner. ”Se og bli sett” får en ny betydning når en oppdager bilene, og ikke minst eierne, idet luksusdoningene triller opp og ned forbi engelske søyler og utskjøringer i steinfasadet. Heldigvis gir tett trafikk og tallrike røde lys mange muligheter til å ta doningene nærmere i øyesyn, og til vår overraskelse; til bileierens store glede. Stolt og kry over at noen endelig så akkurat deres skjønnhet og deres vellykkethet får oss nesten til å rødme. For å trykke den norske selvtilliten ytterligere ned i sølen, kjøpte jeg novemberutgaven av Top Gear Magazine med oppdaterte britiske bilpriser. Det er ikke akkurat munter lesing for en som akkurat har betalt skjorten og litt til for en Ford.

Se og bli sett. Selv en Aston drukner i Regent Street.

Men et aldri så lite plaster på såret fikk vi da vi oppdnget at 90 prosent av Londons mini-caber (ikke den klassiske London Caben, men 7 seter-drosjer en må ringe og bestille), var nye Ford Galaxyer med diesel og 18 tommere. Selvsagt valgt ut fra en helhetsvurdering av kvalitet, kjøreegenskaper og engelske krav til stil og design(!) Vi pustet selvsagt lette ut, og fikk med ett litt hjemlengsel.

 
Biler i alle fasonger. Legg merke til juvelen bak "småtten"








Hva med en Beetle i leoparddrakt?

Så hr. Clarkson, vi liker landet ditt, og fremfor alt byen din. Vi er imponert over folkets vilje til å reise kollektivt, vi digger bilprisene og utvalget, gjestfriheten og de hjelpsomme menneskene på alle togstasjonene, vi elsker lyden av togene, vi likte til og med maten og den engelske frokosten. For ikke å snakke om godtebutikkene og lekebutikkene… Men dere kjører fortsatt på feil side av veien, og bilene deres har fortsatt rattet på mutter´n sin plass. Ikke rart det er kø…


Pål.



Foto: Pål Samuelsson