Jeg forvillet meg inn i en musikkforetning i Bergen i dag. En slik butikk hvor veggene er prydet med strengeinstrumenter, pianokrakker og notestativ. En nisjebutikk for spesielt interesserte. Det er i hvert fall nærliggende å anta at majoriteten av de besøkende trakterer ett eller annet instrument. Jeg skal ikke ekskludere meg selv helt fra et slikt lokale, da jeg i mine yngre dager skulle blir popartist og spilte ganske flittig på gitaren. Nå er dette kun en hussyssel, og knapt nok det, men jeg kan fortsatt bli lettere begeistret over en blank Stratocaster eller en slitt Les Paul. Men mine modellkunnskaper og mitt engasjement stopper omtrent der…
Det var derfor gangske pussig opplevelse å bli overrumplet av en uhelbredelig gitarnerd inne på prøverommet. Som om vi hadde vært venner i årevis, snakket han til meg om sin såre skulder og hvor store gitarene var blitt nå om dagen. Jeg prøvde meg forsiktig med en ukulele-vits og pekte forsiktig mot stativet med ”dverggitarene”, mens jeg kvelte en gjesp. Ukulele-humoren slo selvsagt ikke helt an, og ble kjapt kontret med tekniske data og årstall. Modellbetegnelser rant ut av munnen til mannen som G-nøkler fra en gitarforsterker, noe som plutselig fikk meg til å tenke… Er det sånn vi er???
For ”gitarvennen” min var ustoppelig; Gibson fra 1976 med ”pick up” og smal hals, og Martin som nå hadde ”prostituert” seg med sine ”billiggitarer” med limtrehalser…(!). Hvorfor kødde til den klassiske D-28en med volumknapper og tonekontroll? Jeg svettet, og hadde selvsagt ramlet av for lenge siden, men jeg hadde jo tross alt helt frivillig forvillet meg inn i et prøverom i en musikkforetning, og hadde i et uaktsomt øyeblikk nevnt at jeg hadde et par gitarer stående… Nå fikk jeg ta konsekvensene. Jeg var blitt gitarnerdens gissel. Her måtte jeg ty til jazzens improvisasjonskunst… Halmstrå etter halmstrå røk ut av hendene på meg der ”gitarkameraten” øste ut av sin utømmelige instrumentkunnskap. Jeg ble stående å nikke og svare ”bekreftende” og ”entusiastisk”, mens jeg kjente en svak rykning snike seg opp under det ene øyet. Et krevende skuespill når en ikke har peiling på kodene som kommer… Er det virkelig slik vi er…?
Har du tenkt på det, hvordan du i møte med andre mennesker plutselig får et blink av deg selv i speilet? ”På seg selv kjenner man andre”, heter det. I dag fikk jeg en aha opplevelse av de store. Vi bilnerder snakker sannsynligvis på innpust og utpust til spyttet blir hvitt i munnvikene, før samtalepartneren vår brått har fått nok, og tar mot til seg og sier at han dessverre må på do, hjem å vaske håret, eller kanskje får et kraftig akutt dobbeltsidig hjerteinfarkt utløst av et gedigent kjedsomhetsanfall etter en overdose med knusktørre fakta fra bilnerdenes verden… Stakkars folk.
Lov meg at du kommer med et lite hint, et svakt klynk, eller en forsiktig gjesp, dersom jeg noen gang skulle plage deg med min nerdemonolog. Og om jeg ikke våkner og lukter kaffen, så spark meg hardt i balla. Så kjedelig er det med gitarer fra 70 tallet. Nei, gi meg en bil…
Pål
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar