tirsdag 8. mars 2011

PETTERØES MED ENKELT PAPIR OG 3 SMÅ SMURFER

-Kan ikkje dåkkar åpne litt til på vinduene der fremme? Eg blir kvalm av den røyken!”

Vinterferien arter seg litt annerledes i dag, enn for 30 år siden, da vi var barn. Dette er ikke en fortelling om hvor mye bedre alt var før i tiden, snarere tvert i mot. Noe er selvsagt ved det samme, som skiturer med appelsin og kvikklunsj, dog på treplanker med store klabber, men likefullt sol og snø. Men mye er også forandret, heldigvis.

For oss innebar vinterferie egentlig stille og rolige dager i byggefeltet på Storhilderen. For Nordfjord, det var først og fremst påskeferiemål. Men, noen år våget vi oss likevel nordover denne nedprioriterte ”stamveien”, den første uken i mars. E39, som den gang hadde fire fergeturer mellom Bergen og Nordfjord, var seig for småfolk som ikke likte biler og bilkjøring…Men jeg var heldigvis ikke blant dem.

I bagasjerommet var det helt fullt, og på takgrinden var det stuet beksømmere og fatters gamle hoppski, delvis skjult under en sølvfarget presenning, eller skiboks som det heter i dag. Nedpakket var hjemmestrikkede ullbukser, og hjemmesydde skibukser, ja det meste var hjemmelaget på 70-tallet, men du verden så kry vi var. Det var en herlig bekymringsløs tid, kjemisk fri for klesmerker og Nike-logoer. Var det blått, så var det fint.

Første stopp var bompengeboden på Knarrevik. Her satt gamle Sverre, eller den like gamle broren, Ivar.  En blå knitretier og to kronestykker var prisen for å kjøre over Sotrabroen, som nå, 30 år senere er blitt for trang. Spørsmålet er om vi i dag er villig til å betale like mye for en ny bro(omregnet i 2011 kroner). I baksetet fikk vi billetten å krangle om til neste stopp, som var fergekaien på Steinestø.

Kanskje en dag, hvis en bare kan bli enig...


På Steinestø åpenbarte de deiligste matpakker seg. Vi hadde tross alt reist i over en time, rundt alle nes og viker fra Lille Sotra til Åsane. Nykokte egg og leverpostei, sylte og Peanøttsmør. Men aldri sjokoladepålegg, for det var farlig for tennene. En herlig kulinarisk blanding, og en kupéodeour som kunne kamuflere en hver smyger fra små reisemager, ned i klamme skinnseter. Ja, for dette var familiens stolthet, blå Volvo GL med svarte skinnseter og automatchoke. Og da promper man ikke i bilen, gjør man vel?

I bakgrunnen, eller nærmere bestemt over alt, var det Smurfene og Geir Børresen som underholdt de tre smattende og smulende blandemaskinene i baksetet. Smurfene var datidens ”Kabel Satan”. Disse småjævlene med blå kropper og hvite luer var alle steder, og de var på begge sider av kassetten.




Peder´n slapp oss etter hvert om bord på Steinestø, en fergetur som var unnagjort på vel 10 minutter. Så bar det inn i de nordhordalandske skoger, på vei mot Duesund. Nå var ungene mett, og jentene sov ofte helt frem til kaien, mens gutta holdt vakt på ”Volvobroen”. God stemning i traktoren så lenge fatter fikk ”løype”, og mutter rullet ”bastuser” på forespørsel. ”Petterøs 3 med enkel papir”. For fremme i cockpit, med hvert sitt lille trekantvindu med glipe, som alle 140er var utstyrt med, var det tobakksrøyking og kaffesuping så både blærer og unger ble satt på prøve.

-Kan ikkje dåkkar åpne litt mer på vinduene der framme…? Lisbeth var eldst, og likte dårlig utviklingen…

- Då blir det trekk på dåkke der bak, og de´kkje bra…Ka de seie, ska vi snu kassetten ein gong til?

Mutter parerte elegant på en avslept nordfjorddialekt, for det verste du kunne utsette unger for på 70-tallet var trekk og sjokoladepålegg. Det var ingen som så farene med passiv røyking, manglende sikring av barn i bil, eller det å eksponere barn for barne-TV-figurer som Pompel og Pilt en gang i uken.

Sannsynligvis de skumleste barne-TV-figurene i moderne tid...


Jo da, det var stort sett god stemning om bord. I hvert fall så lenge poden fikk stå mellom setene i ”midten” og lillesøster Tolla ikke klaget og sutret over at jeg sto rett foran henne og blokkerte utsikten fremover. Med overkroppen hengende over fatters høyre skulder, ropte jeg ”Flis han pappa, flis han!” Volvo var riktignok først ute med sikkerhetsseler i baksetet, men det var først i 1975. Dermed fikk jeg stå mellom setene hele veien i vår 1973 modell. Herfra hadde jeg full kontroll på alle biler og alle merker, i tillegg til trafikkskilt og hvem som ble definert som idioter, og hva som ble definert som idiotkjøring(!) Her ble sunne holdninger bygget stein på stein.

En isblå 144 GL, identisk med vår.


Vi var nok ikke de eneste passive røykerne i trange bilkupeer på denne tiden. Vi var heller ikke alene om å sitte (eller ligge) usikret i bilens baksete. En tidligere kollega fra politiet kunne også kvittere for dårlig HMS i kupeen på 70 tallet. Han tilbrakte de fleste av sine turer nordover sovende i hattehyllen på farens Rekord.… Men der gikk grensen for fatter. Det var visstnok ikke bra å ligge oppi der hvis han plutselig måtte bråbremse(!) Mye tryggere å stå mellom setene og holde seg fast…

Fra Duesund gikk fergen til Sævråsvåg. Her var det om å gjøre å få en god start slik at vi fikk en god plassering i fergekøen på neste fergekai, Brekke. Da fergen la fra kai fra nettopp Brekke, hadde vi vært på veien i ca 4 timer. Nå var det tid for litt varm mat, vanligvis ertersuppe og kanskje en is over Sognefjorden. Små reisemager ble ytterligere satt på prøve. Det samme ble prompeløftet gitt til en overfølsom storesøsternese…Land i sikte! Lavik, stedet som selv Kapein Sabeltann ville seilt rett forbi, med mindre han trengte bunkers eller en ”drivers dog” på ”snacken”. Noe særlig mer var det ikke å hente her…

Fergeanløp i Lavik etter dagens standard.


Stadig nytt terreng ble vunnet innover fjorden mot Vadheim, hvor ”snarveien” vår lå klar. Det var ikke mange andre enn oss som visste om denne ”lureveien”, som på en god dag kunne ”flise” både tre og fire biler midt i Vadheim sentrum. Dette var mulighetenes tid. Tid for handlekraft. Tiden for den tilpasningsdyktige. Det var darwinisme i praksis langs trange sogneveier.

Mellom Vadheim og Sande var det svingete veier på grus. Over gamle steinbroer på kryss og tvers langs elven. Her, for enda flere år siden, da mutter og fatter kom kjørende nyforelsket oppover dalføret i en Trabant, holdt det på å gå galt i en av disse svingene. Dermed ble ”Trabantsvingen” født. Svingen er i dag det eneste som er synlig av den gamle veien, og ligger der som et ”kulturminne” på oppsiden av dagens trasé, som om veimyndighetene ville spare denne til ære for oss.





Så full fart ned til Førde, videre opp mot Vassenden hvor en tydelig kunne se av landskapet og snøflekkene i fjellet, særlig ved påsketider, at det var her Nikolai Astrup hentet sine mange kjente naturmotiver fra. Smurfene var for lengst kneblet inne i hanskerommet, mens Abba og Baccara holdt liv i opphavet foran meg. Som ”bilsamler” stående mellom to sorte Volvoseter, gjaldt det å følge nøye med på møtende trafikk. I Sogn og Fjordane byttet ikke nøysomme gårdbrukere bilene sin så ofte. Den som fulgte med kunne få raske eksklusive glimt av gamle PVer med delt rute og store staselige ”Opler”, aller helst Admiral eller Diplomat med både 6 og 8 sylindre. For ikke å snakke om ”gubbe-Volvoer”, eller 164 som den betegnes. Da ville hele turen være reddet for min del. Jeg understreker, for min del.



Opel Diplomat, meget sjelden vare.
Opel Admiral, også denne et smykke blant kjennere.

I andre enden av et ulidelig kjedelig Jølstervatn, lå Skei, dagens knutepunkt mellom Sogn, Sunnfjord og Nordfjord. Herfra listet vi oss gjennom 60- sonen, hvor lensmannen yndet å stå, før vi fliste videre rundt Klakegg og inn i Våtedalen. Her fikk jentene sitt, ved at vi stoppet og foret de søte geitene med litt Petterøe´s nr.3, før vi hastet videre gjennom Byrkjelo, Reed og Sandane. Her var det ingen av oss som ville stoppe. Her startet nemlig ”revelukten”, eller lukten av stram reveavføring som denne ”pelsdyrproduksjon” i området førte med seg. De skulle bare visst, disse pene bergensfruene, hvordan revepelsen luktet før den havnet rundt parfymerte dobbelthaker på Kalfaret. Det visste vi, og vi lo hele veien…Ekte glede i en verden som vil bedras, for fint skal det jo som kjent være…





<><><><><><>
<>
<><><><><><>
Volvo 164, et stilikon fra søta bror.

Etter snart 9 timer i bilen, hadde fatter kjempet seg til en ”pole position” på siste ferge over Nordfjorden, nærmere bestemt mellom Anda og Lothe. Dette hadde gått bra i alle år, det vil si helt frem til Påsken 2005, da fatter i sin Volvo nr. 6, V70 med skovlhjul, nok en gang hadde opparbeidet en ”Pole position” på siste fergen. Da fergebillettøren viftet med den røde kluten på Lothe, hadde oksen for lengst målt motstanden i høyrefeltet, og bestemt seg for å gå for gull. Men etter å ha undervurdert kruttet i dieselbørsa ved siden av, samt det faktum at gamlingen fikk yttersving og noe lengre spor inn på kaien, endte det med skjerm mot skjerm i flettefeltet, og en skamfull skademelding(!) Ikke mye ros fra den strikkende copiloten, og heller dårlig med skryt fra politisønnen som var sannhetsvitne noen billengder lengre bak…Tap og vinn med samme sinn Gunnar. Men gullet og latteren gikk til tyrefekteren med billettvesken…

Vel over fjorden og ut av køen, forhåpentligvis først, bærer det gjennom den laaange tunnelen og vips, Nordfjordeid. Sjarmøretappen ut fjorden, opp i dalen og inn på tunet var aldri noe problem.


-”Pål, flytt deg over på Lisbeth sin side det siste stykket er du snill. Så får hon sitte å se litt på veien” Hon ikkje helt bra!”

-Ruller du meg en te, Kirsti? No er vi snart fremme dåkkar! Flott tur, hæ!

Fantastisk!


Foto: Googles bilder.

3 kommentarer:

  1. Kan nesten se dere for meg Pål:) Men ikke klag, vi var bare to søsken i baksetet, men måtte dele det med Farmor og en svær bikkje. Dermed var det tre røykere, livredd for trekk i tillegg til Rex`en med dårlig mage....

    Stig

    SvarSlett
  2. Kjente meg bra igjen her som bilinteressert pjokk mellom setene! Fattern hadde div. Peugeot 504 og jeg satt på armlena i midten bak. Der var det god utsikt og jeg var uslålig i bilkonkurranser der det gjalt å finne ut hvilken bil det var først. Vi får ta en test neste gang på Kjørstad..

    MVH Gudbrand

    SvarSlett
  3. ..bare HELT herlig å lese..ler så jeg griner!! : en 70-talls mor i forsetet, med bl.a. roar'n i baksetet..;))

    SvarSlett