fredag 29. juli 2011

NOMADE I LYSE STILLE GRENDER

Jeg har som tidligere omtalt, røtter i Sogn og Fjordane. I tillegg til å være halvt Nordfjording, var min mormor født og oppvokst i Dale i Sunnjord, altså Fjaler kommune. Min mormor var noe så sjeldent som kusinen til vår kjente dikter Jacob Sande, eller vesle Daniel som han også kalles. Og som om ikke det var nok, er både svigermor og svigerfar fra denne flotte Sunnfjordkommunen med sin stolte historie.  

         Et ferieparadis med utsikt til Kobbeskjæret.
Og ringen ble på en måte sluttet da jeg første gang besøkte svigermors ferieparadis i Flekke, og oppdaget at nærmeste nabo var Jacob Sandes Kobbeskjær, hvor han tilbrakte mange kveldstimer med lutt, dram og dikterkunst.

Veien frem til dette ferieparadiset innerst i Flekkefjorden, er kanskje den gøyeste veien jeg noen sinne har kjørt. En vei som svinger seg gjennom stille grender; over fjell, langs vann og gjennom dype skoger.




Utsikt fra Høgheim mot Flekkefjorden og Kobbeskjæret.


 En vei som leder frem til inngangsporten til vesle Daniels rike; Fjaler. Vi snakker skofabrikk, Åsnes skifabrikk og ikke minst denne landsens dikter som skrev så levende om Ola Johan som råtna og brann, om Brita i Bu og om Kallen og den umulige katten.

Morroa starter bare minutter etter at en kjører av fergen på Lavik. Mens alle de andre bilene kjører videre i kø på europavei 39 mot Vadheim og Førde, svinger vi til høyre og kjører hårnålene over Lavikdal.

Vi snakker trange korketrekkere, smale spektakulære veier høgd inn i moder jord, som etter et par minutters kjøring, gir en utsikt over Sognefjorden som kan slå luften ut av noen og en hver. I ca tre kvarter kan du boltre deg med aktiv kurvekjøring, øve på "turn in" og gasspådrag ut av sving, uten å bryte en eneste fartsgrense. For i Sogn og Fjordane er det langt mellom tettbygde strøk og 50 soner. Det meste av veier er stiplet i høyre og venstre ytterkant, uten gul midtlinje. Her blir passasjerene fort bilsyke.

I dette riket var det dags å prøve en av Nissans bestselgere gjennom snart to år, Qashqai ­­­­­­­­­­­­­­­­­­­­­­­­­­­­­­­­­­pluss 2, oppkalt etter det iranske nomadefolket, Quashqaiene. Med 1,5 dci, 110 hk og fwd er dette en spennende SUV- light-befrakter. Jeg har sett bilpressen beskrive bilen som en SUV. Jeg er litt betenkt siden den ikke har trekk på alle fire, men den ser uansett ut som en SUV, i     motsetning til flere av konkurrentene med trekk på kun to.


Bakgrunnen for prøveturen er en pågående diskusjon under vårt tak om hvorvidt det er den gamle ”Primusen” som skal byttes, eller den litt nyere V70en. Far vil bytte Volvoen, mens mor vil bytte inn ”Primusen”. Far vil ha noe uoppnåelig og trenger maks egenkapital, mens mor vil ha syv seter, fornuftig biløkonomi og sitte høyt. Derfor prøvekjøring av Qashqai. 





”Hvorfor ikke prøve en Q7”, parerer jeg. ”Den skulle jo passe til de fleste av parameterne dine… Bortsett fra det der med fornuftig biløkonomi da”. Ingen svar, hun er blitt vant til dette tåkepratet stakkar.


Hvordan prøvekjøre en 7 seter? Vel som tidligere fornøyde eiere av VW Touran med 7 seter, har vi resepten. Testen skal være realistisk, så vi låner med oss en ekstra unge og reiser gjennom Jacobs rike for å kjøpe is. Far starter første etappe fra Dale sentrum. Alle barna har funnet sin plass. Nora, vår yngste på 5, sitter alene på bakerste rad. Det er ikke mye jeg ser til henne i sladrespeilet da denne seteraden bokstavlig talt er plassert på gulvet. Dette minnet meg om en artig kommentar fra en av min fars tidligere bussjåførkollega, som etter en sigthseeing-tur med japanske turister på bergensk brostein uttalte:

"Eg kvapp då eg såg i spigelen, fø adle passasjerane va vækkæ(!) Men so kjøyrde eg øvæ ei homp, å då såg eg dei plutsele igjæn”. Sånn var det med Nora også. Hun var kun oppe og nikket i humpene.

Vi begynner i cockpit. Fin høyde. Dette er ikke en bil du ”kler på deg” eller setter deg ned i. Dette er en bil du stiger elegant inn i, og som gjør deg klar for ”take off” rimelig kjapt. Ingen kumling og hopping for å finne seg til rette. Vel og merke er det ikke like elegant å embarkerer den bakerste seteraden. Det er likevel mulig å komme seg inn og ut med noenlunde stilkarakterer, men da må baksetet trekkes frem til første posisjon, før seteryggen vippes frem. En smart utsparring til plassering av innstigningsfoten gir plusspoeng i mitt regnskap. Jeg prøvesatt bakerste rad, men konkluderte raskt med at mine 180 cm er for langt til å ha det bra her. Bena gikk klar ved å trekke frem seteraden foran, men takets flyvingedesign gjør at takhøyden blir for snau på bakerste benk. Her har du det ikke godt med mindre du er under 170cm. Setene er i følge salgssjefen på Sandegruppen til gjengjeld ment for barn. Derfor pluss 2 benevningen på hekken og ikke Qashqai 7.

Begrepet "trang hjelm" fikk plutselig ny betydning. 

Bilen er ca 4,5 meter lang, vel 10 cm lengre enn en VW Touran. Dette gir brukbart med plass på alle tre rekkene,- siste rekke takket være justerbart baksete i lengderetningen. Bilen er ca 20 cm lengre og 7 cm høyere enn en vanlig Qashqai. En liten forskjell som gir stor uttelling omregnet i bagasjeplass om en lar de to bakerste setene ligge flate.

Ryddig og fin "dash".
Tøft interiør. Ryddig ”dash” med store tindrende retroklokker med lysende tall og visere. Plastfeelingen er ikke prangende, men dette er japansk, så ikke bli for ivrig. Setene i første rad er bra, med gode innstillingsmuligheter. Men som i de fleste biler av denne lengde, blir førersetet litt for kort for bortskjemte Volvolår.

Dette er modellen med panoramatak. Ikke mulig å åpne, men en elektrisk skyggeluke kan styres frem og tilbake for å verne passasjerene mot sol og varme. Glasstaket er en fantastisk oppfinnelse. Særlig i storslåtte Sunnfjordomgivelser som gir kurvekjøringen en ekstra dimensjon. Ungene elsker det (!)

Smilefjes og god stemning på 2. benk. Hvor ble det av "japaneren" på 3. rad?
Og barna liker bilen i sin helhet. De stråler om kapp i baksetet. Det rapporteres om fin sittehøyde på benk nr. 2, mens på tredje rad er det rimelig stille. Har den lille ”japaneren” sovnet mon tro?

Jeg må gire igjen. 1,5 liter dci har ikke mer pulver enn den må ha. Og 6 gir fremover, gjør at det blir nok røring i kupert Sunnfjordterreng. Men det virker. 240 Nm fra 1500 kubikk er rimelig bra. Common Rail maskinen er ytterligere tunet opp fra 103 til 110 i siste versjon, men ikke forvent deg en ny vår av den grunn. Vår gamle Touran leverte 250 Nm, men hadde til gjengjeld 1,9 liters motor. Dette er uansett ikke en bil du hiver campingvognen bakpå, og setter av gårde over haug og hammer. Vel kjørte vi til Norway Cup med kun 80 bensinhester og campingvogn i 1983, men da trodde jeg vi skulle havarere på vei opp Gullbotn. Makan til svilukt har jeg aldri kjent verken før eller siden i en Peugeot. Uansett, tidene forandrer seg. Jeg trekker ikke vogn med en 1,5 liters diesel. Volum er lik moment, og 1,5 literen trekker dessuten kun 1200 kg, mot Touran som tåler hele 1500 kg på hekken.

En verdensvant bil på Hauglandsenteret og United Wold College i Fjaler.
Fremme på Hauglandsenteret, Norges Rødekors kjente rehabiliteringssenter i Flekke, er det alle mann ut. Is i resepsjonen, og en kort ”fotosession”. Plutselig slår det meg: Dette er en virkelig internasjonal bil. En ekte japaner som ble lansert som en urban milsluker i en reklamefilm hvor bilen bokstaveligtalt svevde som et rullebrett. Selv om det ikke føltes så urbant og internasjonalt der vi sto med hver vår is i tjukkeste Sunnfjord, er det på sin plass å påpeke at nærmeste nabo til Hauglandsenteret er United World College. Her er unge fra flere titalls ulike nasjonaliteter fra hele verden representert. 17. mai toget i Flekke sies å være landets desiderte mest fargerike, både hva angår folk, flagg og nasjonaldrakter. Dette var et verdig sted å raste, og å reflektere over denne langveis farende SUVen med det sjarmerende designet. Det var på en måte som om bilen passet inn akkurat her.

Utrolig hva is og glasstak gjør med unger...

Unger og is inn i bilen. Bytting av sjåfør. Endelig skulle mor få prøve 7 seteren fra Japan. Bilen hun så gjerne vil bytte med vår kjære ”Primus”. Jeg sitter klar med kamera for å fange den første grimasen, det første uttrykket…

"Ti på to" og fokusert på oppgaven. Er dette en bra bil?
”Oi! Litt uvant kløtsj”… Fotografen nikker ufrivillig, og kamera rykkes vekk fra øyeeple i det dieselmomentet tar tak i svinghjulet og slenger oss fremover. Jo da, dette er diesel. Jeg resignerer. Fås denne med automat mon tro…? Men det tar seg opp. Åse er som skapt for denne bilen. Hun sitter perfekt, priser høyden og den gode oversikten. Sidestøtten i setene roses opp gjennom panoramataket og helt opp i skyene. Rattet får også en oppmerksomhet for sin nette og kompakte størrelse. Videre rapporteres det om en følelse av trygghet og robusthet, noe som er i samsvar med NCAPs testresultater. Presis 6 girs kasse, og en momentvillig og forholdsvis lettpustet respons, får også feminine plusspoeng. Jeg er ikke helt enig i det siste, men hvis du sier det så… ”Denne bilen likte eg Pål! Den kjøper vi!


          Mor har bestemt seg. Glasstak, 7 seter og høy sittehøyde  
          er vanskelig å mislike.



Som dere sikkert forstår sliter jeg med saklige og vektige argumenter hva angår å bytte inn Volvoen. Jeg klarer heller ikke å lande et troverdig alternativ, da ”bilsyken” jeg er hardt rammet av, gjør sitt til at det er nye kandidater hver dag. Det finns jo så usannsynlig mange å velge mellom. Denne dagen var det BMW M 320 Ci som var i skuddet hvis ”Primusen” skulle byttes”, og Q7 (totalt urealistisk) hvis Volvoen skulle ofres. Jeg kunne fått en fin fin 320 2007 modell for samme pris som riskokeren.  Da Åse fikk høre det, ble jeg avvinket for brudd på ”5-setersregelen”, som i vår familie betyr at alle biler skal ha plass til alle. Idiotisk regel! Dermed røk den… Jeg prøver meg med et nytt resonnement, men hun hører ikke, hun vil ikke høre… Hun tygger tyggis (dårlig tegn) og ratter kurver gjennom skogen overfor Flekke med et ansiktsuttrykk som sier; ”jeg har vunnet, du har tapt!” Merkelig at det aldri er sjåføren som blir bilsyk.

Jacob med lutt og båt ved Kobbeskjæret.

Nissan Qashqai er en bra bil. En bil som gir funksjonalitet, lavt forbruk, lave driftskostnader, osv. Den er kanskje selve definisjonen på fornuftig bilkjøp. Men gir den kjøreglede, og appellerer den til den autofile? Skulle vi latt vesle Daniel avgjøre ville det blitt 6 på terningen, for unger elsker 7 seter og glasstak. Bilen lyste opp de stille grendene, og tindrande ljos slapp inn i den romslige kupeen gjennom et innovativt glasstak. Jo da, jeg føler meg rimelig sikker på at også Jacob ville likt dette.

Men hvor autofil var Jacob Sande mon tro?


Pål

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar