tirsdag 2. august 2011

-NÅ KOMMER JEG OG TAR DEG!

- På med belte, ellers får vi bot!
En velkjent trussel fra forsetet, glefsende bakover mellom setene til de søte små. Her skal det bygges sunne sikkerhetsholdninger, og bøter skal vi i hver fall ikke ha. Vi kjenner oss kanskje igjen, noen og en hver, i vår iver etter å komme oss kjapt av gårde. Selvsagt bruker vi bilbelte, og vi bruker det for ikke å bli skadet, eller…?
Hvordan klarte vi å få et helt folk til å bruke sikkerhetsbelte? Vel, svaret er selvsagt sammensatt og mangfoldig. I tillegg er det vel fortsatt slik, at noen velger vekk denne ”pysestrikken”, som den ble kalt i Sogn og Fjordane.


Jeg er oppvokst i en tid der bilbelter var ekstrautsyr, i hvert fall i baksetet. Selv om det var ”Volvo for life” kom det ikke seler i baksetet før i 1974/75 hos svenskene. Det vil si at vår 1973 modell kun hadde belter fremme. Min lillesøster satt i et rødt polstret bilsete. Bilsetet var satt inn i den blå Volvoen uten noen form for innfesting. Så ved en eventuell bråstopp ville sannsynligvis lillesøster tatt turen sammen med stolen, riktignok i en polstret stol, men dog.

Men det ble drevet en vidstrakt folkeopplysning på 70 og 80 tallet, en kampanje som fortsatt viser seg langs veiene med store følelsesladde plakater som treffer deg et eller annet mykt sted inne i magen.

Vi som opplevde 70-tallet, husker fortsatt NRKs trafikktips med Jon Herwig Carlsen, Trafikkposten og flere andre helse- og samferdselsrelaterte innslag som viste til skadevirkninger ved kollisjoner. I tillegg husker du kanskje bilder fra Volvos testsenter på 70-tallet med disse gule ”skoeskene ” av noen biler med påklistrede sorte merkebånd og noe så rart som ”dukker” bak rattet. De ble knust inn i vegger og mot busser på kryssende kurs, vippet over på taket og fikk oss nordmenn til å lure på den psykiske helsen til broderfolket i øst. Hvordan kunne de ødelegge helt nye velfungerende biler?
Her smeller det igjen. Svenskene var pionerer i sikkerhetsarbeidet.
Vel, dette er i dag historie, og ble selve bærebjelken i Volvos merkevarebygging, for å fremståsom en av verdens absolutt sikreste biler.
Som tidligere patruljerende politimann, har jeg en rekke opplevelser som mildt sagt kan settes på kontoen ”pussig”, og noen av dem handler om dette sikkerhetsbeltet. En ”duppedings” som regnes for å være den største og mest effektive livredderen langs norske veier i dag.
Volvo 940 Turbo. Kanskje tidenes beste patruljebil.

"Den bilen gikk som et jagerfly, og tålte alt(!).
Det var god stemning og praten gikk lett
som alltid."
Vi skal tilbake til slutten av nittitallet. Jeg kjørte ytrepatrulje sammen med Jan Ove, en fantastisk politimann, som de aller fleste andre jeg var så heldig å få jobbe sammen med. Vi kjørte 420, en blodtrimmet 940 fullblodsturbo sedan, med manuell girkasse. Den bilen gikk som et jagerfly, og tålte alt(!). Det var god stemning og praten gikk lett som alltid. Plutselig brøt Samband inn på nettet og fortalte ivrig om lensmannen i Nord Hordaland som lå etter en ”kjeltringbil” innover mot Åsane. Her var det bare å sveive i gang saftblanderne på taket, legge inn 2. gir og så sørge for å være først til mølla…
”Gamle” lensmannen, sannsynligvis med høy fergebillettør-lue med hvit pull, skinnjakke og småsko, meldte ivrig fra om posisjoner etter hvert som følge nærmet seg kommunegrensen. Bilen tok av til Salhus og ”Rotthola” til Peder. Pokker! Vi måtte snu og kjøre inn i Salhusveien fra andre siden.

 
"Etter to spark i sidevinduet kom låseknotten
opp, og unge lovende rev opp døren..."
Ingenting var mer spennende enn å kjøre en biljakt i møte. Dette blir utfordrende. Rundt siste sving, på anvisning fra lensmannen, dro vi i brekket på skikkelig amerikanervis og tverret svensken brutalt i veien så saften sprutet fra taket. ”Tjuvraddene” på nordhordalandstokt kunne ikke gjøre annet enn å stanse i all røyken og viraken som oppsto foran dem. Lensmann og ”depjuti” kavet seg ut og løp frem mot de to ”innelåste” stakkarene. Jeg løp frem til passasjeren i ”gangsterbilen”, som på utspekulert kjeltringvis hadde låst døren. Lensmann og depjutien var på god vei til å fullbyrde sin arrestasjon på førersiden, mens jeg slet med en sur og tverr tyv i passasjersetet. Etter to spark i sidevinduet kom låseknotten opp, og unge lovende rev opp døren, kastet seg inn i kupeen til denne livredde vinningsforbryteren og la vekten på. Jan Ove var kommet til, og sto og trippet bak meg. ”Jonatan” ble villig med et lite stykke ut gjennom den trange døråpningen, men så var det bom stopp.
-Ja, bruk no litt makt på han då, kom det strengt, men triumferende over biltaket fra ”gamle” lensmannen, som endelig hadde fått rusten ut av håndjernene sine. Makt for f... Han sitter jo bom fast. Virker ikke tyngdekraften her ute i Salhus…?
Da kommer det beskjedent fra ”Jonatan”, til en lettere stresset og svett konstabel: -Unnskyld betjent,- Eg har bilbelte på meg!
Hvem sa det var enkelt å være politi, for ikke å snakke om røver… Men denne røveren hadde i hvert fall forstått ett og annet om trafikksikkerhet.
Men hvor flinke pedagoger er vi i vår iver etter å oppdra våre barn til å opptre sikkert og ta de rette valgene for de rette grunnene? Jeg har mer enn en gang blitt misbrukt som ”gissel” i uniform av rasende, nesten tiltende foreldre, på jakt etter en enkel løsning. En gang ble jeg f. eks. kontant stanset midt på Torgalmenningen i Bergen under en fotpatrulje av en mildt sagt hysterisk mor. I den høyre hånden hadde hun ”poden” klemt fast i et jerngrep mens hun strenet over til makkeren min og meg uten at ”guttungen” var i nærheten av bakken med verken sko eller såler.
-Der e di Kim Ronny! Ser du de karene der i uniform Kim Ronny? Ser du di? Di e politifolk Kim Ronny!!! Og hvis ikkje du oppførar deg, SÅ KOMMAR DE Å TAR DEG!!! Hun snakket litt sånn som småbarnsforeldre gjør når de ikke har sovet på tre uker, -HØYT OG TYDELIG!
Reaksjonen vår var ikke som mor hadde forventet, og til og med ”Kim Ronny” ble noe overrasket da vi på en vennlig, men meget bestemt måte tok gutten i forsvar, - og moren i ”skole”. Dette handler om pedagogikk og motivasjon. I vår avmakt og søvnløse vrede kan vi lett ty til trusler, men det er ganske meningsløst, og virker ikke særlig lenge. En slik ”ytre motivasjon” kan ikke sammenlignes med den indre motivasjonen, eller lysten som forankrer seg i deg når du forstår sammenhengene, f. eks mellom bilbelte og personskader. Det er disse mekanismene som gjennom flere tiår har fått oss, en hel nasjon, til å bruke bilbelte, ”trur eg”. Det er dette som heter ”holdningsskapende arbeid”, og er en møysommelig og evigvarende jobb som vi aldri må gi opp.
Bilbelte kan være utfordrene, men må brukses riktig...
Dagens moral blir derfor litt annerledes: På med bilbelte! Men hvis Politiet kommer og tar deg, må du, paradoksalt nok, for all del huske å ta det av…

Pål

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar