DRØMMEN OM MALIN

- Farbror Melker, vet du hva? Er du oppvokst på 70-tallet husker du nok «Livet på Saltkråkan», med Tjorven, Farbror Melker og ikke minst alle tenåringsgutters våte drøm, den unge blonde Malin med sine korte skjørt og trillende latter.

Nyheten om at den nye «vinen» til Volvo utelukkende skulle basere seg på firesylindrede motorer med varierende turbotrykk, har skapt mye skepsis og skuffelse der ute. De aller fleste av oss hadde et håp om at down-sizing-bølgen skulle avta, og i bestefall forsvinne, og at vi igjen skulle få se nyutviklede 5, 6, 8, 10 og 12-sylindrede motorer fra en samlet bilindustri. Men nei, det gikk ikke over, og Volvo var blant dem som tok oppgaven mest alvorlig.

Alle femmere og seksere skal bort. Og den 315 hester sterke V8eren fra Yamaha er for lengst tatt ut av både S80 og XC90, dessverre. De fleste av oss ville nok sannsynligvis prøvd å presse 8eren ned i resten av modellprogrammet, lakkert dem blå og satt på både R-logo og Polestar-merker… Men… «… Nej, nej nej, Tjorven, det er lite svort ner miljøen skal skydast…». «Men, farbror Melker…»,

Det hjelper selvsagt ikke å klage til Farbror Melker, for det er for lengst opplest, vedtatt og bestemt. Miljøet skal reddes, og det er bilene som åpenbart skal hindre isen i å smelte. Så firesylindrede motorer blir det, og vi som misliker dette, får feste vår lit til turboer og kompressorer…

Frydenbø har en utfordrer i byen som heter Gudim bil. Herrene på Kokstad importerer demobiler fra sine Volvokontakter i Tyskland til en langt rimeligere penge enn opphavet i Åsane og på Minde. Her fant vi derfor et flott eksemplar av den siste V70 med den nye D4-motoren på 181 hester. Fire sylindrer, selvsagt, men med god pustehjelp. Rikelig utstyrt, med nesten absolutt alt på tilleggslisten. Prisen er selvsagt stiv, men sammenlignet med en helt ny, sparer en anslagsvis 50-60.000, og da er det ikke finregnet på alt ekstrautstyret. For her var det BLIS, soltak, krok, elektriske stoler, skinn, city stop, adaptiv cruisekontroll, 8 trinns automat med sportsfunksjon, barneseter, ja simpelthen det meste.

Ut på veien ble vi tidlig overrasket over responsen. Her var det liv… En turtallsvillig firer snerret og lot seg presset lengre enn før. Lyd var det også. Understellet var herlig avstivet, og i Sport-modus var den 8 trinns kassen mer enn villig og tålmodig. Tålmodig ventet den på meg når jeg gikk av like før inngangen til svingen, og mer enn villig i det jeg gikk på igjen like ved utgangen. Jeg dro faktisk på meg et aldri så lite smil på vei ut. Ikke verst, og mer enn vi hadde forventet. Styreresponsen var sylskarp, og en svak elektrisk lyd ble avdekket da vognen ble manøvrert inn på flisene av selgeren før prøveturen.  Her var det nye komponenter i roroverføringen.

Bilen kjentes også mindre ut en BMWen i kjørte sist (520DAT M-sport), samtidig som vi satt høyere i Volvoen. I BMWen kunne en kveppe litt til når en kikket i speilet og så hvor liten avstanden var til autovernet. BMWen er en millimeter bredere enn Volvoen, men har bredere skjermutlegg, særlig bak, og kupeen er nok smalere og derav overraskelsen fra sidespeilet.

Ujevnheter og slaghull ble «spist» og fortært på en imponerende måte av Volvoen. M-sport kan nok bli i stiveste laget i noen sammenhenger, men med Comfort- knappen inne, var det lite å trekke der også.

Sammenligner man de vitale målene er det kun få cm, om ikke millimeter, som skiller de to. Volvo har klart å skremme frem 20 Nm mer fra sin firer, med sine 400 Nm, men BMWen tar Volvoen med fem tideler i aksen. Det er vanskelig å si hva det skyldes, men at Volvoen er 66 kg tyngre skal nevnes. Selv opplevde jeg Volvoen som kvikkere, men jeg kan ha blitt lurt av den noe turtallsvillige svensken, som for øvrig var litt mer dramatisk i sitt lydbilde med sine to separate potter bak.

Volvo kan nok også lære litt av BMW hva angår vekt. BMWen virker større og kjennes tyngre ut, men veier altså 66 kg mindre. Volvo har også en vei å gå for å vinne flere hjerter med sitt eksteriør. Dagens modell har holdt det gående siden 2008, med kun en og annen face-lift. Selv om også dagens 5er er i gang med sin 5. sesong bærer den alderen på en betydelig bedre måte. Det hjelper selvsagt med M-sport eksteriør og senkesett. Så er Volvo ordentlig si-rumpa når det kommer til felger og dekk. Volvo-utstillingene preges fortsatt av relativt konservative sko og lisser, der BMW for lengst har byttet skonummer til både 19 og 20. Slikt selger hos oss med hjertet for bil.

For tilnærmet samme pris kan jeg altså velge mellom to velutstyrte importbiler, der den ene er 2 år og har ett år igjen på garantien, og den andre tilnærmet ny og har garanti i 5 år til. Kjørelengden var tilnærmet lik.

Jeg skulle anta at 7/10 ville valgt BMWen. Først og fremst på grunn av utseende og ikke minst den sosiale statusen merket har foran Volvo. Men i den grad det hadde vært mulig å gjennomføre en blindtest, tror jeg noen av de 7 hadde tatt feil, og blitt ganske så rasket over når blindfoldet ble fjernet. For her har Volvo tatt et steg, og hentet frem igjen noe som mange Volvo-fans har savnet lenge. Joda, Volvo har hatt spreke modeller også i moderne tid, men det har vært toppmodeller med høy pris. Nå ser vi tendenser til at familiebilene også kan bringe frem smilet, slik som 240 GLT og Turbo klarte på begynnelsen av 80-tallet. En Volvo Herregård med akselerasjon på 8 tallet, vitner om at Volvo ikke bare har ambisjoner om å redde isen i arktiske strøk, men også bevare kjøregleden og ta opp konkurransen med de antatt beste. Dette blir spennende å følge i årene som kommer.

Med så marginale forskjeller på kjøreegenskaper, ytelser og ytre mål, ville jeg sannsynligvis gått for det trygge valget. Volvoen fikk frem smilet, og snerret fra de to pottene på hekken, fikk gnisten tilbake. Styrerespons og kurvekjøring opplevdes som tilnærmet lik, pluss også til Volvo for bedre oversikt over trafikkbildet da vi satt noen cm høyere.

Sammenligner en de to som 2014/15 modeller medregnet alt utstyret, vil du kunne spare et par hundre tusen med å velge Volvoen. I tillegg får du et smil med på kjøpet. BMWen kommer fort opp mot 800.000 ny med de viktigste kryssene på tilleggslisten. Volvoen får en på veien fra merkeforhandler for ca. 600.000. Med Volvoen får en også det nyeste innen animerte instrumenter og ikke minst alt tilgjengelig sikkerhetsutstyr.

(Jeg minner igjen for orden skyld om referansepunktet Ford Focus ST fra 2013 med 250 hester til 419.000.)

Farbror Melker ville nok fått sjokk hadde vi puttet han inn bak rattet på den nye Volvoen i dag.  Opplevelsen ville kanskje brakt frem hr. Melkers gamle minner fra en svunnen tid med Volvo Amazon 123 GT fra Tjorvens barndom. En vogn mange guttunger hadde på veggen ved siden av et pinup-bilde av vakre Malin fra Saltkråkan… 

Dagens Volvo bringer frem igjen mange av de samme assosiasjonene og slektskapet til det spreke opphavet. Den trege svenske valsen «Drømmen om Elin» og inntrykket av Volvo som satt og treg parkeres. For Volvos nyeste vekker til livet den glemte og mer pirrende drømmen, nemlig «drømmen om Malin» fra Saltkråkan.

(Neste mann ut, Mercedes E-klasse...?)

Foto: Gudimbil/finn.no

"DET ER IKKE DEG DET ER NOE GALT MED, DET ER MEG..."

av Pål Samuelsson

Forventninger kan være vanskelig. Det kan være tusenvis av grunner til skuffelsen, men i bunnen ligger en miss-match mellom din oppbygde forventning, og den subjektive følelsen du sitter tilbake med når inntrykkene er fordøyd. Det er som om du har truffet drømmedamen, men ikke klarer å bli forelsket, og alle kompisene dine lurer på om du har skiftet lag...  

«Peng ut glaset»
Jeg har så smått begynt å sondere stasjonsvognsegmentet på søken etter noe som kan begeistre. Jeg MÅ ikke ha ny bil nå, men etter tre år med den samme, har det for lengst begynt å krible i fordeleren.

Jeg vet ikke helt hvorfor, men jeg har et klart bilde av at min neste bil skal være en stasjonsvogn. MPV-behovet vil aldri opphøre å eksistere så lenge en har barn, men behovet for den store handlefriheten har lagt seg etter som barna har blitt større. SUV har egentlig ikke fenget da SUVene innefor min rekkevidde ikke har tilbudt MPVens handlefrihet. Og giganter som Q7 og GL har altså vært utenfor denne økonomiske rekkevidden. 

Men de fleste «normale» SUVer er, hvis vi er ærlige, høye stasjonsvogner, men med litt dårligere kjøreegenskaper.  I terrenget kjører jeg aldri, og det er det vel strengt tatt de færreste SUV-eiere som gjør. Men mange av dem er tøffe og lokker av den grunn store horder til SUV-butikken. Beviset på dette er salget av forhjulsdrevne SUVer. Utseende og «imitsj» er altså viktigere enn egenskapene for mange. For meg vil en ny SUV med 2-liter diesel aldri være verdt 7-800.000,-. Tatt i betraktning hva de koster i landene der de er produsert, blir det «peng ut glaset», eller gavmilde donasjoner til statskassen.

Drømmebil og lysthormoner
En drømmebil har vi alle et sted i fantasien, men når en skal velge familiebil må lotto-kriterier byttes ut med fornuftige og familiære behov, som alltid ender med et eller annet kompromiss mellom økonomi, praktiske egenskaper og kjøreglede. For oss som har vært ærlige mot behov, økonomi, og «barnas beste», har snart 10 år med flerbruksbil satt sine spor. «Hvor er kjøregleden?», tenker du sikkert.

Vel, tilbake i 2004 var en splitter ny VW Touran en glede i seg selv for oss. Det å få handle nytt for første gang ga faktisk en glede hver gang vi kjørte, i hvert fall en stund. Så var det ungene da. De storkoste seg, for å si det mildt. Da koser far seg som regel også, - en stund… Men 105 TDI-hester produserte ikke lysthormoner.

Så var det Galaxy, en fantastisk familiebil, som overrasket på kjøreegenskaper og kjøreglede. Nei, det er ikke noe racerbil, men den balanserer kjøreegenskaper, komfort og praktiske løsninger på en måte som ingen andre. Pris- og utstyrsmessig var den også «mest bil for pengene» i forhold til hva konkurrentene kunne tilby. Nå, tre år senere, har dette vært et meget vellykket kompromiss ispedd mer kjøreglede enn forventningene skulle tilsi. Og kvaliteten og biløkonomien har også vært over all forventning med null feil.

- Sjel er avgjørende

Endelig kan det bli far sin tur igjen. Litt mindre praktisk, er lik litt mer kjøreglede. Kjørelengde, alder og garanti er fortsatt viktige sikkerhetsnett. Ikke smart å blakke seg på en S8 fra 2005… Målet er å eie en bil som bringer frem smilet hver gang, samtidig som en har råd til service og verditap. Aller helst noe med sjel og mest mulig kraftressurser. Ikke nødvendigvis diesel, men aller helst automat. Sannsynligvis noe tysk eller svensk. Kvalitet er viktig, derfor ikke fransk eller italiensk. Sjel er også avgjørende, derfor ikke noe japansk eller koreansk. Bil er fortsatt mye følelser, derfor heller ikke noe på strøm…

Aktuelle kandidater kan være Mercedes E-klasse, BMW 5-serie, Audi A6 eller Volvo V70. Passat virker kjedelig, enkelt og greit. Den nye Ford Mondeo kan være en joker, basert foreløpig utelukkende på utseende.

Som et frekt og kanskje A-typisk referansepunkt helt ute til høyre, har jeg Ford Focus ST. En «frekkas» bejublet av en samlet motorpresse med seksere og tiere siden den kom i 2012. Mitt problem er at STen er i knappeste laget for fem, og tilbys kun med manuell…

Skrudde forventninger

I helgen prøvde jeg derfor en av kandidatene, og startet med det «trygge» valget. BMW 520 DAT M-sport, med M-sport inne, ute og under. En fantastisk flott og sexy bil. Forventningene var store. Kanskje til og med i største laget.  

Jeg vet ikke hva som utløste tomheten, men Bimeren manglet noe. Jeg er ennå ikke helt sikker på hva det var, men det kan ha vært mangelen på lyd. Kanskje var det den fire sylindrede dieselen som ikke innfridde. I min oppvekst, og frem til for noen år siden, hadde alle 520er sekser… ja, jeg vet det er lenge siden det var slik, men med 184 hester hadde jeg forventet å bli dyttet litt inn i seteryggen under fullt pådrag. Jeg bytte fra Comfort til Sport. Naaaa… ikke helt der. Lyden var liksom så pinglete. Ikke BMW, slik jeg kjenner dem fra min tid med bavarisk motorverk. Den gang var 184 hester i en 528i plenty nok kraft til å få frem smilet. I dag fremstår 184 hester som veldig sivilisert i en fire sylindret diesel.

Ikke misforstå… Femmeren er en Premium bil, men den fikk ikke frem smilet. Ingen X-faktor som fikk far til sporenstreks å ringe banken… Jeg har kjørt 520d med 163 hester. Jeg har også kjørt 530D med 258 hester. Det skulle derfor være mulig å treffe sånn noe lunde med forventningene mellom de to M-sport-stolene. Men jeg bommet.

479.000 kroner for en to år gammel tysker bør bringe frem smilet. Du får faktisk en RS-blå Ford Focus ST stasjonsvogn fra 2013 med 250 hester og Recarointeriør i hel-skinn for 419.000, med garanti til 2018… Det er vel strengt tatt definisjonen på kjøreglede og økonomi for en familie på fire. (Stemmer, - vi er visst fem…)

Sint og vakker                                               
Alle som var med på prøveturen var enige om at dette var en fantastisk vakker bil. Kanskje en av verdens vakreste stasjonsvogner, særlig i M-sport konfigurasjon. Sint, med fire led-ringer, lav med M-sport spoiler, og herlig og arrogant med lavt karosseri over 20 tommere med litt bredere dekk bak enn foran.  En fantastisk girboks med snart like mange gir som offroadsykkelen min. Det vil liksom ingen ende ta. En vakker blondine som tiltrekker seg de fleste gutters oppmerksomhet. Men hvor er bøllen? For der blondinen går, er bøllen aldri langt unna. Forventningene mine tilsier vel egentlig at en BMW skal være litt bølle. Og det er muligens her hunden ligger begravet. En superfin vogn som innfrir på det meste, men som ikke provoserte.

Er BMW i ferd med å bli «Toyotafisert» eller sjelløs…? Nei, selvsagt ikke, men det hadde selvsagt hjelpt om BMWen hadde hatt en sekser som fikk blodet til å bruse… Da hadde jeg ganske sikkert blitt forelsket… Men i dag må en opp i 530D for å få en slik romanse, og da snakker vi lottogevinst igjen. Og en må tilbake til 2011 for å finne 525D med sekser, og da er det dårlig med garantier og sikkerhetsnett… Uansett hvor du snur deg er altså eksosen nok en gang bak…

BMW har alltid vært «pakken» med bøllen og blondinen. Fine sammensetninger av utseende og egenskaper. BMWen er definitivt en flott blondine, men bøllen var ikke frekk nok i forhold til mine forventninger.

Mens kompisene dine fortsatt rynker på nesen og lurer på om det er noe alvorlig i veien, trosser du alles forventninger og tar den vanskelige og uunngåelige samtalen…: «… det er ikke deg det er noe galt med, det er meg...». Men for en dame!

(Neste dame ut er Volvo V70, D4 181hk/4syl., 2014).

Foto: Pål Samuelsson

GENIALT

Av Pål Samuelsson
Jeg har løst det aller største problemet; Sotrasambandet. En tegneserierute av Frode Øverli ga meg løsningen… Se for deg følgende stripe: En frodig kvinne har bestilt slankekur på postordre. Når lokket på pulverboksen fjernes er det med skuffelse hun oppdager at boksen er tom for pulver, men en liten lapp skimtes på den blanke bunnen. Hun plukker forventningsfullt ut lappen og leser: – Spis mindre, tren mer…

PROSESS VS FART
Vi trenger en opprydning i våre endeløse prosesser rundt det å lage veier og skape infrastruktur som gagner de menneskene som bor her. Vi må planlegge for smarte, raske og effektive kollektivløsninger som går korteste vei mellom A og B, og selvsagt ikke over Bryggen…(!) Skal ikke trikken ende opp i Åsane samme dag…?

Så kanskje til det viktigste. Vi trenger fart, mye større fart. Tradisjonelt sett henger større fart sammen med større motor. Men i denne sammenheng trenger vi mindre og smartere motor. Jeg ble oppriktig glad i forrige uke da vi kunne lese i BT.no om geografen Jon Hamre sitt eget utviklede t-banekart over Bergen og omegn. Stikkordet her var nettopp fart. For endelig er det en som har forstått at det må være attraktivt å bruke et kollektivtilbud. Fart gjør det attraktivt. Hamre presenterer ikke en trikk, men en tebaneløsning med hastighet opp mot 120 km/t. Ikke bare går toget fort, men det ser faktisk ut som om det kan la seg realisere. Dere kan lese mer om dette på:

http://www.bt.no/nyheter/lokalt/Her-er-en-privat-bybaneplan-3050252.html


LA PROFFENE OVERTA
Når man følte hverken sorg eller glede, men bare avmakt, når Sotrasambandet i høst fikk plass på Nasjonal transportplan, er det noe som ikke fungerer. For dokumenthaugen som skal produseres før en spade kan stikkes i jorden, vil sannsynligvis kunne fylle fem hele papirkonteinere alene. Så skal det planlegges, debatteres, arrangeres omkamper på alle nivå, trekkes opp kaniner av utallige hatter om tunneler og nye kollektive knutepunkt, det skal dispenseres, noen skal regne anbud, noen skal klage, osv. Resultatet blir ferdig bro når dagens 50-åringer er pensjonister. Næringslivet lider, innbyggerne lider og beredskap og sikkerhet settes på prøve. Vinnerne er noen fjols i dress og trange buksedrakter, som har fått ridd sine prinsipper og fått vist for et helt lokalsamfunn hvor flinke de er til å hemme utviklingen.

 

Vi opplever dette akkurat nå i fbm Sotrasambandet, og ikke minst i fbm bytrikkens trasé. Selvsagt skal vi ha prosesser i et demokrati. Men det får da være måte på menneskeplageri. Vi drukner i prosess og papir i dette landet. La veimyndigheter, byplanleggere og geografer,( hva nå enn de driver med) få planlegge, prosjektere, bestille, iverksette og fullføre. Vi må få bukt med alle innvendinger fra amatører i dressjakker og smarte drakter. Hvilke forutsetning har en politiker til å ta det riktige valget i fht en trasé når en må ha utdannelse på masternivå for å kunne kalle seg for byplanlegger?

Bør ikke politikerne stort sett begrense sin aktivitet til å fordele samfunnets goder og byrder? I overført betydning skal en politiker ta stilling til om det skal bevilges penger eller ikke. Punktum. Deretter må proffene få overta, og det uten utidig innblanding.

 

Så politikere, folket har bestilt veier, baner og broer. Da kan dere gjøre som mange slankere, fortsette med alt det som er dyrt og ikke virker, eller dere kan rett og slett prate mindre og bygge mer... Genialt.

"SAY YOU, SAY ME"

Av Pål Samuelsson
Du har kanskje følt på spenningen som spredte seg i kroppen da kveldens siste dans ble annonsert. For akkurat når hun du likte så godt takket ja til ditt klossete tilbud om en dans, og den siste svisken var på vei inn under platespillerstiften, forsto du plutselig at løpet var kjørt, - feil låt.

 

Den siste tids oppmerksomhet mot elektriske biler generelt, og Tesla spesielt, har fått meg til å dykke litt lengre ned i dette elektrolysebadet av informasjon. I mitt hode er det særlig tre forhold som virker litt dårlig jordet til virkeligheten.

1.    Hvor miljøvennlig er en el-bil egentlig?

2.    Hvordan står pris og teknologi seg etter 5 år på den
   nordlige halvkule?

3.    Hvor lenge vil staten sitte og se på at el-bilfolket spiser
   gratis lunsj?

 

For det første
En el-bil består av mange tusen forskjellige komponenter. Komponenter som ikke er produsert i én fabrikk alene, eller i ett enkelt land. Dette argumentet ble fantastisk godt illustrert av Mr.Clarkson i en Top Gear-episode hvor hybriden Toyota Prius totale livsløp ble oppsummert. Tar en med alle utslipp fra skip og fly som frakter alle disse strømførende bildelene til Toyotafabrikken, utslipp og energiforbruk i forbindelse med selve produksjonen, og transport av det ferdige produktet tilbake til alle verdenshjørner, blir Priusen en miljøversting i flg. den kritiske engelskmannen. Hvordan vil miljøet håndtere alle batteriene når el-bilene en dag skal på dynga?

For det andre
Når biltester avdekker betydelig redusert batterikapasitet på vår halvkule grunnet kulde, er det grunn til å tro at batterilading vil forekomme hyppigere enn hva fabrikantene har anslått i sine levetidsberegninger. Jeg vet ikke hvordan det har vært med dine mobiltelefoner opp igjennom tiden, men mine har hatt et noe logaritmisk økende behov for lading i forhold til leveid. Etter et par år har det nesten ikke vært vits å lade dem lengre da evnen til å ta til seg strøm har vært nesten lik null. Hvem vil kjøpe en brukt el-bil som har vært ladet 1.500 - 2.000 ganger og brukt gjennom 4-5 vintre. Hvilke netto rekkevidde står du igjen med da (på en vinterdag), og hvor mye penger taper du ved et salg? 

For det tredje
Hva er det med «dealer» som er for god til å være sann? De er som regel akkurat det. Historien er full av eksempler på at myndighetene har trukket tilbake gullavtaler for Ola og Kari. Skattefradragsordninger for betalte gjeldsrenter er ett eksempel, ett annet er dessertgenerasjonens refusjon av moms når de hadde bygget sine hus på 60 og 70-tallet… Om få år vil neppe avgiftsnivået på el-biler være så gunstig som i dag. Du får sannsynligvis ikke kjøre gratis på ferger og gjennom bommer. Denne uken har, som ventet, de første fergeselskapene begynt å klage over tapte inntekter som følge av for mange el-biler på fergedekket her på Vestlandet. Når vil Siv sende regningen på strømmen du «får» av arbeidsgiver i form av fordelsbeskatning? Å betale for parkeringsplassen må du nok også regne med, og du blir selvsagt jaget bort fra kollektivfeltet. Jeg er lei for det, men «there is no free lunch».

 

      

Er det lurt, eller blir vi lurt…?
Tilbake står en bil som ikke klarer å frakte deg helt dit du skal når kulda setter inn, og som sannsynligvis vil koster deg mer enn dagens biler med forbrenningsmotorer som følge av stort verditap og statens kalde føtter. All moroa til tross, Nikola Teslas største oppfinnelse blir nok ikke den asynkrone elektromotoren. Mine penger settes heller på hans ideer om at radioen blir en suksess og at fly kan lette og lande vertikalt(!). El-bilen har foreløpig ikke gjort annet for verden enn å heve havoverflaten ytterligere noen centimeter.

Elbilen gir meg assosiasjoner til svisken «Say you, say me» med Lionel Richie fra midten av 80-tallet. Endelig en «slow» tenkte du, før det gikk opp for deg at dette var alt annet enn «slow»: For midt i låten gjorde Lionel et byks, og taktomslaget gjorde det umulig å «chille», som dagens unge ville sagt det. Plutselig befant du deg i et ragnarokk med improviserte hopp og sprell foran henne du likte best av alle i hele Sund og søre Fjell. Hun som for få sekunder siden hadde varmet din venstre skulder med sine deilige lange lokker. Hun som nå hadde stanset opp og betraktet deg med måpende blikk mens hun tenkte: «Hvem faen satte strøm i han…?»

Jeg syns det var en dårlig idé å lage en «slow» med en overraskelse på midten. Kanskje like dårlig idé som å lage biler på strøm…

 

MONSTERET UNDER SENGEN

Av Pål Samuelsson
Du hadde akkurat lagt deg. Lyset var slukket av utslitte foreldre som var lei av alle disse siste forespørslene om et glass vann, « må tisse mamma!» og et oppkonstruert spørsmål om det finnes krokodiller i «drikkiset»…(!). Alene i mørket med alle tankene, alle lydene. Hva var det…? Er det noen på altanen..?  Står det en morder fra den siste Derrick-episoden inne i skapet mitt…? Hva er den murrelyden…? Er det noen under sengen min…?

Frekk eksos
Vi har vel alle lagt i sengen som barn (og kanskje voksen…) og kjent på frykten. Frykten for spøkelser, mordere og monstre som bare hadde en hensikt, nemlig å spise deg med hud og hår så snart du hadde sovnet. Personlig sjekket jeg alltid skapet og undersiden av sengen før lysene ble slukket. Gardiner ble møysommelig trukket for slik at ikke nattens ubudne gjester skulle kunne se med stikkende øyne inn på meg fra den mørke altanen utenfor rommet mitt.

 

For en liten Fiat må det være akkurat denne følelsen som kommer snikende der den står helt alene i et mørkt lyskryss og venter utålmodig og redd på at rødt skal bli grønt, mens trafikklysene svinger frem og tilbake i den ulende vinden. For monsteret den frykter mest av alle monstre truer der bak i mørket, og skremmer kjølevannet av den lille italieneren der den nå er på nippet til å kjøre på rødt... Monsteret den frykter aller mest er Mercedes Benz Gelendewagen G63 AMG. Sort, høy og bred. Med sine stikkende ledd-øyne trukket inn under et par oransje lysende øyebryn sender den ut død og pine mens den brøler fra fire grove rør som på uforskammet vis stikker ut under bakdørene(!): «Nå kommer jeg og tar deg!».

Selv i dagslys er G63 AMG en fryktinngytende og svær bil. Og selv om «trollet» er ganske lik feltvognen jeg avtjente min verneplikt i som ung MP-soldat på Bardufoss for over 20 år siden, blir sammenligningen for «epler og pærer» å regne. Dog er karosseriet det samme tidløse, med den bratte frontruten, de oppstikkende «øyebrynene» og den rette hekken med stepphjul på bakluken. Men her stanser forøvrig alle likheter…

 

En «Puch»
For der forsvarets feltvogn hadde en slapp 240 D med forsvarets billigdiesel med innblandet parafin, har G 63 AMG en potent V8er på ren bensin, full av kraft og testosteroner. For hva er det som er så monsteraktig med denne bilen? Først og fremst størrelsen, selvsagt. Den ruver over det meste av alt det andre. Dens form underbygger dette med sine steile rette vertikale linjer. Tegnet med linjal. Denne bremser ikke bare med sine røde bremsekalipere eller sin enorme motorbrems. Denne bremser faktisk også med frontruten. En Volvo 240 er aerodynamisk perfekt i forhold til en Gelenderwagen. I tillegg har den altså dette svært så grove maskineriet under det svulmende panseret. Med sine solide skjermutlegg, ser den ut som en liten hytte med to kraftige karnapper sett fra siden. I sum gir dette et uttrykk som er tungt, røft og solid.  

 

Sjekk de to søte "høyttalerne" under bakdøren...

 

Vi må også huske på at dette er en modell som for lengst har gått inn i bilenes «Hall of fame», og har vært med oss siden 1979, da den ble vist frem på Paul Ricard-banen i Frankrike for første gang. Utviklingen begynte allerede i 1972 sammen med østeriske Puch, men ble altså ikke «bil» før 7 år senere. Hele historien finner du på nettet.

 

Retro-gjerde
Siden lanseringen har den vært tilnærmet uforandret eksteriørmessig. Den har også blitt produsert i en rekke ulike versjoner, både som kort og lang, og som sivilt og militært nyttekjøretøy. Den har også kunne skilte med nær sagt hele Mercedes sitt motorprogram mellom frembeina. Alt fra svake sugedielser på vel 80 hester, til blodtrimmede AMG -og Brabus-versjoner med over 500 hjelpere der fremme. Altså noe for enhver smak, som sannsynligvis også er årsaken til at den fortsatt ruller ut fra fabrikken. Den har også truffet på retro-bølgen som bilprodusentene har ridd på de siste 7-8 årene. Den enste forskjellen er at Mercedes ikke har trengt å presentere en retro-modell, men har uavbrutt produsert det samme «gjerdet».

"Nå kommer jeg og tar deg..."

G63 AMG er altså et gammelt beist eksteriørmessig, men under skallet er dette en chippet Mac. Det meste er nytt. Når du sitter ferdig innklatret i cockpit kan du glede deg over moderne omgivelser. Og alt er umiskjennelig Mercedes. Klokker og knapper levner ingen tvil. Her er til og med griseører bak rattet som lar deg styre alle de 7 girene selv. Og flytter en blikket fra det moderne interiøret og ut gjennom den bratte frontruten mot bilens hjørner, får en øye på de smidde «legoblinklysene» som på karakteristisk vis definerer bilen. Den lille bevegelsen med blikket fra innsiden til utsiden er som en tidsreise tilbake til 1979, og en kjenner med ett en sitrende spenning bre seg i kroppen: Hvordan vil dette kjennes ut på veien.

Lokomotiv med lyd
Med forventning vris den litt tunge nøkkelen tre ganger med klokken… «NÅ KOMMER JEG OG TAR DEG!» kommer det buldrende i det monsteret tar til seg næring… «Ikke ta meg, ta heller den mellomste Forden som står rett der borte», kommer det klynkende fra den lille Fiestaen vår, mens den nikker forskremt bortover tunet mot den litt større Galaxyen… Dette er jo et eventyr.

 

Jeg finner den lille rakkeren av en girspak og dytter den et hakk bak til D. Et lite dytt fremover med pedalen og bakhodet legger seg resolutt inn i den myke nakkeputen. Her er det kompresjon og moment nok til å trekke Flomsbanen helt opp til Myrdal. Sannsynligvis billigere å benytte noe på strøm, men da går du glipp av lyden. Jeg har vel uttalt i et svakt øyeblikk at Ford Focus RS og Audi Urquattro har den fineste lyden i verden, men må nok innrømme at det er ganske fint å høre på Mercedes sin AMG-åtter også. Den jobber uanstrengt på 1.500 o/min i 5. giret uansett hvor du er… Av og til dunker den inn med 6. og AMGen sovner nesten på 1.200 o/min, men den leverer fortsatt varene. Et herlig AMG-drønn kommer hver gang du henter den opp fra myra, og smilet er umulig å holde igjen. I tuneller blir det obligatorisk å kjøre med nedrullede bakvinduer. Kaldt, men likevel varmt når «høyttalerne» stikker ut under bakdørene.

 

Ja, den bruker mye bensin
Sinnssyke mengder bensin, og til gjengled den dyreste. En AMG skal ha 98 oktan. Men du kan selvsagt påvirke. På mine knappe 10 mil i dag snittet jeg på ca. 1,5 l/m. Ikke verst det med 6.3 l motorblokk (egentlig 6,2 l) og 544 hk(!). Og, ja, den er politisk ukorrekt. Den er faktisk mer politisk ukorrekt enn Knut Arilds Hareides flørt med Siv Jensen. For mens hele kristen-Norge holdt pusten i tre dager under høstens regjeringssonderinger i Nydalen, rant det et lite nasjonalbudsjett gjennom AMG-maskinen der den sto i køene rundt Sotrabroen og buldret på tomgang. Men, har en råd til den største hamburgeren, sparer en ikke på dressingen. Fornuft lar seg ikke presse inn i denne formen.

Er den god å kjøre? Nei. Den er hard til SUV å være, overraskende hard og den oppleves som lite retningsstabil både i kurver og under pådrag. Tilbakemeldingene gjennom rattet er på linje med en Land Rover, -svampete. Men hvem bryr seg? Dette er en bil du kjøper med hjertet og ikke med hjernen (og selvsagt med en god del penger..!). Her kjøper du en ren testosteronbombe med et lydbilde og en kjøreglede som ikke kan måles i kroner og øre. Så om den ikke er spesielt god å kjøre er den tilsvarende (og vel så det) gøy å kjøre. Hvordan det er mulig? Vel, jeg antar det er dette som er selve magien med en overmotorisert SUV med AMG-logo bak på kjøleskapsdøren.

 

Smilefjes...

Når dagen er slutt og lysene slukket skal inntrykkene fordøyes. Jeg blir med ett litt urolig. Var det en lyd…? Var det en bevegelse i gardinen…? Kom det en bil inn på tunet…? Nei, fortsatt ingenting… Skulle ønske jeg hadde et monster under sengen…