"DET ER IKKE DEG DET ER NOE GALT MED, DET ER MEG..."

av Pål Samuelsson

Forventninger kan være vanskelig. Det kan være tusenvis av grunner til skuffelsen, men i bunnen ligger en miss-match mellom din oppbygde forventning, og den subjektive følelsen du sitter tilbake med når inntrykkene er fordøyd. Det er som om du har truffet drømmedamen, men ikke klarer å bli forelsket, og alle kompisene dine lurer på om du har skiftet lag...  

«Peng ut glaset»
Jeg har så smått begynt å sondere stasjonsvognsegmentet på søken etter noe som kan begeistre. Jeg MÅ ikke ha ny bil nå, men etter tre år med den samme, har det for lengst begynt å krible i fordeleren.

Jeg vet ikke helt hvorfor, men jeg har et klart bilde av at min neste bil skal være en stasjonsvogn. MPV-behovet vil aldri opphøre å eksistere så lenge en har barn, men behovet for den store handlefriheten har lagt seg etter som barna har blitt større. SUV har egentlig ikke fenget da SUVene innefor min rekkevidde ikke har tilbudt MPVens handlefrihet. Og giganter som Q7 og GL har altså vært utenfor denne økonomiske rekkevidden. 

Men de fleste «normale» SUVer er, hvis vi er ærlige, høye stasjonsvogner, men med litt dårligere kjøreegenskaper.  I terrenget kjører jeg aldri, og det er det vel strengt tatt de færreste SUV-eiere som gjør. Men mange av dem er tøffe og lokker av den grunn store horder til SUV-butikken. Beviset på dette er salget av forhjulsdrevne SUVer. Utseende og «imitsj» er altså viktigere enn egenskapene for mange. For meg vil en ny SUV med 2-liter diesel aldri være verdt 7-800.000,-. Tatt i betraktning hva de koster i landene der de er produsert, blir det «peng ut glaset», eller gavmilde donasjoner til statskassen.

Drømmebil og lysthormoner
En drømmebil har vi alle et sted i fantasien, men når en skal velge familiebil må lotto-kriterier byttes ut med fornuftige og familiære behov, som alltid ender med et eller annet kompromiss mellom økonomi, praktiske egenskaper og kjøreglede. For oss som har vært ærlige mot behov, økonomi, og «barnas beste», har snart 10 år med flerbruksbil satt sine spor. «Hvor er kjøregleden?», tenker du sikkert.

Vel, tilbake i 2004 var en splitter ny VW Touran en glede i seg selv for oss. Det å få handle nytt for første gang ga faktisk en glede hver gang vi kjørte, i hvert fall en stund. Så var det ungene da. De storkoste seg, for å si det mildt. Da koser far seg som regel også, - en stund… Men 105 TDI-hester produserte ikke lysthormoner.

Så var det Galaxy, en fantastisk familiebil, som overrasket på kjøreegenskaper og kjøreglede. Nei, det er ikke noe racerbil, men den balanserer kjøreegenskaper, komfort og praktiske løsninger på en måte som ingen andre. Pris- og utstyrsmessig var den også «mest bil for pengene» i forhold til hva konkurrentene kunne tilby. Nå, tre år senere, har dette vært et meget vellykket kompromiss ispedd mer kjøreglede enn forventningene skulle tilsi. Og kvaliteten og biløkonomien har også vært over all forventning med null feil.

- Sjel er avgjørende

Endelig kan det bli far sin tur igjen. Litt mindre praktisk, er lik litt mer kjøreglede. Kjørelengde, alder og garanti er fortsatt viktige sikkerhetsnett. Ikke smart å blakke seg på en S8 fra 2005… Målet er å eie en bil som bringer frem smilet hver gang, samtidig som en har råd til service og verditap. Aller helst noe med sjel og mest mulig kraftressurser. Ikke nødvendigvis diesel, men aller helst automat. Sannsynligvis noe tysk eller svensk. Kvalitet er viktig, derfor ikke fransk eller italiensk. Sjel er også avgjørende, derfor ikke noe japansk eller koreansk. Bil er fortsatt mye følelser, derfor heller ikke noe på strøm…

Aktuelle kandidater kan være Mercedes E-klasse, BMW 5-serie, Audi A6 eller Volvo V70. Passat virker kjedelig, enkelt og greit. Den nye Ford Mondeo kan være en joker, basert foreløpig utelukkende på utseende.

Som et frekt og kanskje A-typisk referansepunkt helt ute til høyre, har jeg Ford Focus ST. En «frekkas» bejublet av en samlet motorpresse med seksere og tiere siden den kom i 2012. Mitt problem er at STen er i knappeste laget for fem, og tilbys kun med manuell…

Skrudde forventninger

I helgen prøvde jeg derfor en av kandidatene, og startet med det «trygge» valget. BMW 520 DAT M-sport, med M-sport inne, ute og under. En fantastisk flott og sexy bil. Forventningene var store. Kanskje til og med i største laget.  

Jeg vet ikke hva som utløste tomheten, men Bimeren manglet noe. Jeg er ennå ikke helt sikker på hva det var, men det kan ha vært mangelen på lyd. Kanskje var det den fire sylindrede dieselen som ikke innfridde. I min oppvekst, og frem til for noen år siden, hadde alle 520er sekser… ja, jeg vet det er lenge siden det var slik, men med 184 hester hadde jeg forventet å bli dyttet litt inn i seteryggen under fullt pådrag. Jeg bytte fra Comfort til Sport. Naaaa… ikke helt der. Lyden var liksom så pinglete. Ikke BMW, slik jeg kjenner dem fra min tid med bavarisk motorverk. Den gang var 184 hester i en 528i plenty nok kraft til å få frem smilet. I dag fremstår 184 hester som veldig sivilisert i en fire sylindret diesel.

Ikke misforstå… Femmeren er en Premium bil, men den fikk ikke frem smilet. Ingen X-faktor som fikk far til sporenstreks å ringe banken… Jeg har kjørt 520d med 163 hester. Jeg har også kjørt 530D med 258 hester. Det skulle derfor være mulig å treffe sånn noe lunde med forventningene mellom de to M-sport-stolene. Men jeg bommet.

479.000 kroner for en to år gammel tysker bør bringe frem smilet. Du får faktisk en RS-blå Ford Focus ST stasjonsvogn fra 2013 med 250 hester og Recarointeriør i hel-skinn for 419.000, med garanti til 2018… Det er vel strengt tatt definisjonen på kjøreglede og økonomi for en familie på fire. (Stemmer, - vi er visst fem…)

Sint og vakker                                               
Alle som var med på prøveturen var enige om at dette var en fantastisk vakker bil. Kanskje en av verdens vakreste stasjonsvogner, særlig i M-sport konfigurasjon. Sint, med fire led-ringer, lav med M-sport spoiler, og herlig og arrogant med lavt karosseri over 20 tommere med litt bredere dekk bak enn foran.  En fantastisk girboks med snart like mange gir som offroadsykkelen min. Det vil liksom ingen ende ta. En vakker blondine som tiltrekker seg de fleste gutters oppmerksomhet. Men hvor er bøllen? For der blondinen går, er bøllen aldri langt unna. Forventningene mine tilsier vel egentlig at en BMW skal være litt bølle. Og det er muligens her hunden ligger begravet. En superfin vogn som innfrir på det meste, men som ikke provoserte.

Er BMW i ferd med å bli «Toyotafisert» eller sjelløs…? Nei, selvsagt ikke, men det hadde selvsagt hjelpt om BMWen hadde hatt en sekser som fikk blodet til å bruse… Da hadde jeg ganske sikkert blitt forelsket… Men i dag må en opp i 530D for å få en slik romanse, og da snakker vi lottogevinst igjen. Og en må tilbake til 2011 for å finne 525D med sekser, og da er det dårlig med garantier og sikkerhetsnett… Uansett hvor du snur deg er altså eksosen nok en gang bak…

BMW har alltid vært «pakken» med bøllen og blondinen. Fine sammensetninger av utseende og egenskaper. BMWen er definitivt en flott blondine, men bøllen var ikke frekk nok i forhold til mine forventninger.

Mens kompisene dine fortsatt rynker på nesen og lurer på om det er noe alvorlig i veien, trosser du alles forventninger og tar den vanskelige og uunngåelige samtalen…: «… det er ikke deg det er noe galt med, det er meg...». Men for en dame!

(Neste dame ut er Volvo V70, D4 181hk/4syl., 2014).

Foto: Pål Samuelsson