Inn på tunet, helt lydløst, som en staslig seilbåt i solgangsbris en tidlig sommerdag. Du husker kanskje Norges fineste 164 som lå ute for salg på finn.no nå i vinter. Lenke til annonsen var å finne på Påls billogg. ”Norges fineste…?” stod det å lese. Tilfeldigheter ville ha det til at det var Knut Erik, mannen til Trine, min kones klubbvenninne som dro det lengste strået og fikk kjøpt dette mirakelet på snart 40 år… Volvo 164 fra 1973, kanskje den fineste årgangen av alle, og kanskje den fineste Volvoen gjennom alle tider… i hvert fall for meg. Dronning Sonja og statsråder kjørte 164. Det samme gjorde skipsredere og diplomater. Dette i en tid preget av oljekrise og Jens Bok Jensen…
Jeg skal ikke ripe opp i min forankring i Volvoer fra 70-tallet, men det var tross alt her min interesse for biler startet. Vår isblå 144 Grand luxe hadde kun én flottere Volvo over seg på rangstigen, nemlig 164. B30 med 6er og litt lengre front. Herlig avrundede former med doble lykter, deilig lyd og svært ofte med et smakfullt interiør. ”Gubbevolvo” på folkemunne.
 |
| Kjente karaktertrekk |
JUVEL
Knut Erik og guttene hadde tatt juvelen ut på en aldri så liten kveldstur i det tørre og fine juniværet. For juvel er slett ingen overdrivelse hva angår denne bilens tilstand. Nyrestaurert for to år siden, med en finish på eksteriør så vel som interiør som kan ta pusten fra den mest ihuga veteranentusiast. En grundig inspeksjonsrunde avdekket ingen skader eller nevneverdige slitasjer. Dører og karmer så nye ut. Det brune skinninteriøret var i tilnærmet perfekt tilstand. Til og med dashbordet, som ofte blir lyseblått etter år med sollys, var sort som natten. Alle kromlistene var på plass, og ingen rustbobler eller blemmer var å se bak innfestningene. Rett og slett et nydelig eksemplar. Svært imponerende!
Knut Erik og guttene hadde tatt juvelen ut på en aldri så liten kveldstur i det tørre og fine juniværet. For juvel er slett ingen overdrivelse hva angår denne bilens tilstand. Nyrestaurert for to år siden, med en finish på eksteriør så vel som interiør som kan ta pusten fra den mest ihuga veteranentusiast. En grundig inspeksjonsrunde avdekket ingen skader eller nevneverdige slitasjer. Dører og karmer så nye ut. Det brune skinninteriøret var i tilnærmet perfekt tilstand. Til og med dashbordet, som ofte blir lyseblått etter år med sollys, var sort som natten. Alle kromlistene var på plass, og ingen rustbobler eller blemmer var å se bak innfestningene. Rett og slett et nydelig eksemplar. Svært imponerende!
Prøvetur ble det også. Å sitte seg inn og starte opp en 39 år gammel "dame" i perfekt stand er en opplevelse. Servostyring som ikke oppleves som servostyring (tung) og pedaler som må trykkes ned med vektige føtter, vitner om en bil fra en annen tid. Likevel oppleves den fire trinns girkassen som presis og uten nevneverdig slitasje. Med kun 140.000 km er denne knapt innkjørt.
 |
| Som å komme hjem... |
TETT PÅ
Føreren sitter mye tettere på her enn i en moderne bil. I dagens biler ligger vi godt tilbakelent langt der nede, langt der bak. Her derimot, sitter vi oppreist, bare noen tommer fra frontruten og opererer 40 år gammel teknikk med hard hånd. Denne bilen føler du virkelig at du kjører.
Føreren sitter mye tettere på her enn i en moderne bil. I dagens biler ligger vi godt tilbakelent langt der nede, langt der bak. Her derimot, sitter vi oppreist, bare noen tommer fra frontruten og opererer 40 år gammel teknikk med hard hånd. Denne bilen føler du virkelig at du kjører.
Lyden fra rekkesekseren er nesten umulig å høre. Turtelleren løfter seg så vidt opp fra ”gulvet” etter oppstart. Alderen tatt i betraktning, er ikke dette en særlig høylytt dame. Men litt frigass avslører 6eren mellom de forlengede forskjermene. Herlig rekkesekser. Jeg utløser endelig håndbrekket på venstre side av førersetet.
KONTROLL
Jeg snur meg for å se bakover når doningen skal rygges ut av tunet. Sidespeil den gang er ikke det sidespeil er i dag. Vi ser nesten ingenting i disse blanke flotte kulturskattene. Men fra utkikksplassen bak rattet ser en alle bilens hjørner. For en oversikt! Full kontroll.
Jeg snur meg for å se bakover når doningen skal rygges ut av tunet. Sidespeil den gang er ikke det sidespeil er i dag. Vi ser nesten ingenting i disse blanke flotte kulturskattene. Men fra utkikksplassen bak rattet ser en alle bilens hjørner. For en oversikt! Full kontroll.
Et sjeldent pent eksemplar har funnet veien til Sotra.
Ut på veien. Som sagt er dette en bil du virkelig kjører. Pedalhåndtering er litt utfordrende til å begynne med. Gass og brems sitter uvanlig tett, og er i tillegg mye tyngre enn på f. eks. en Ford Galaxy fra 2011… Rolige girskift gir behaglige overganger. Det tar tid å venne seg til kløtsj, gass og gir. Trening vil nok gi betydelig raskere og mykere overganger enn det jeg klarte på mine to korte turer, med du verden for en følelse av velvære som strømmer gjennom kroppen når 6 sylindre skremmes opp mot 4000-merket. Dette virker akkurat som det skal.
Ut på veien. Som sagt er dette en bil du virkelig kjører. Pedalhåndtering er litt utfordrende til å begynne med. Gass og brems sitter uvanlig tett, og er i tillegg mye tyngre enn på f. eks. en Ford Galaxy fra 2011… Rolige girskift gir behaglige overganger. Det tar tid å venne seg til kløtsj, gass og gir. Trening vil nok gi betydelig raskere og mykere overganger enn det jeg klarte på mine to korte turer, med du verden for en følelse av velvære som strømmer gjennom kroppen når 6 sylindre skremmes opp mot 4000-merket. Dette virker akkurat som det skal.
RESPEKT
Selv om jeg store deler av livet har hatt denne bilen som en av mine absolutt favoritter har jeg altså ikke kjørt et eksemplar før i dag. Turen var magisk. Dette er en bil jeg virkelig respekterer. En outsider i alt det tyske som kunne velges den gang. I tillegg er dette storebroren til vår familielegende, 144 GL med blå metallik fra samme år. Respekt. På mange måter var det nesten som å sette seg inn igjen i vår gamle EPA. Alle lydene var der fortsatt; dørene som ble lukket, nøklene som klirrer mot rattstammen og lyden fra pedaler som ble sluppet opp.
Selv om jeg store deler av livet har hatt denne bilen som en av mine absolutt favoritter har jeg altså ikke kjørt et eksemplar før i dag. Turen var magisk. Dette er en bil jeg virkelig respekterer. En outsider i alt det tyske som kunne velges den gang. I tillegg er dette storebroren til vår familielegende, 144 GL med blå metallik fra samme år. Respekt. På mange måter var det nesten som å sette seg inn igjen i vår gamle EPA. Alle lydene var der fortsatt; dørene som ble lukket, nøklene som klirrer mot rattstammen og lyden fra pedaler som ble sluppet opp.
 |
| Ekte glede for store og små... |
Du blir selvsagt rammet av en akutt ”engina nostalgia” etter et besøk som dette. Det banker av entusiasme, engasjement og begjær i bryst og mage. Det finnes ikke noen effektiv kur eller vaksine. Men den verste smerten kan lindres med intensive søk på finn´s veteransider. Men en Volvo 164 av dette slaget finnes det ikke mange igjen av, dessverre. Og vi gleder oss stort over at dette flotte eksemplaret har funnet veien til Sotra hvor vi forhåpentligvis kan få et glimt i ny og ne når solen skinner og Bok Jensen mimrer minner…
Takk for turen i en aldeles nydelig stasvogn, Knut Erik.
Påls bilblogg anbefaler også innlegget ”Kungen av Sverige” fra 2011 som også omhandler ”Gubbevolvoen”.
Pål
Foto: Lars H. Samuelsson/Pål Samuelsson
Nydelig bil. Drømme-Volvoen i guttedagene i Blomsterdalen. Når Sparkjøp-Knudsen kom kjørende i sin nye isblå metallic 1973 modell Volvo 164E Grand Luxe (Fuel injection)med sort skinninteriør stod vi i veikanten og måpte av beundring. Flottere bil fantes ikke i vår verden. Den fronten var vakrere enn noen annen, og er den dag i dag en nytelse å skue. Desverre fikk jeg aldri kjørt en 164. Men dersom jeg tilbyr en prøvetur i vår 20 år yngre E320 Coupé så kanskje muligheten byr seg?
SvarSlettMercehilsen fra onkel Aia
Hei Pål.
SvarSlettJammen skriver du fint om dama mi uten at jeg blir sjalu. Det var et koselig besøk guttene og jeg hadde hos dere på søndag. Dere er gjestfrie, entusiastiske og selvfølgelig det viktigste er at dere liker dama mi. :-D Vi kommer igjen en dag solen skinner. Jeg ønsker å nevne at vi ikke må glemme å takke Roger Bakken og hans mekanikervenn fra Vikersund som har lagt sjela i restaureringen av dette prakteksemplaret.
Hilsen Knut Erik
Ja du har helt rett Knut Erik. Vi takker og bukker og sender "ordblomster" til Vikersund for å ha tatt vare på dette smykket. Klart jeg liker dama di Knut Erik. Jeg liker begge damene dine jeg, men hun andre skal jeg ikke skrive om...
SvarSlettPål.
Hei Pål kjempe fin blogg helsing Roland
SvarSlettTakk Roland.Veldig gald for at du også har en STOR interesse for biler. Det sikrer god rekruttering. Velkommen i klubben,og "slitan" med vestlandets tøffeste Volvo. Jeg er orntli misunnelig. Kom snart påbeøk igjen!
SlettPål