For et folk og en bygd er det å tilpasse seg en ny tid med alskens teknologi og duppedingser neimen ingen spøk. Traktor, melkemaskin, data og I-phone er eksempler på objekter som har møtt hard ved hos skeptiske innbyggere, som i likhet med mange andre, syns alt var bedre før i tiden.
”Datamaskin? Nei det skal aldri inn i dette huset! Eg hakkje så mye i frysen at eg trenger en hersens maskin for å holde orden”. Dette kunne vel vært pipen til en hver far for mindre enn ti år siden. I dag har de fleste en lap top eller en smarttelefon tilgjengelig, mine foreldre intet unntak. Likevel er det vel fortsatt slik at vi stadig blir overrasket over alt som skjuler seg i fryseren.
”Datamaskin? Nei det skal aldri inn i dette huset! Eg hakkje så mye i frysen at eg trenger en hersens maskin for å holde orden”. Dette kunne vel vært pipen til en hver far for mindre enn ti år siden. I dag har de fleste en lap top eller en smarttelefon tilgjengelig, mine foreldre intet unntak. Likevel er det vel fortsatt slik at vi stadig blir overrasket over alt som skjuler seg i fryseren.
Vi kan selvsagt diskutere hvor nyttig alle duppedingsene har vært, men de fleste har tjent et godt og aktverdig formål. Men utfordringen ligger i lynne til oss mennesker. Vi er nemlig to ting på en gang; nemlig vanedyr, og flokkdyr. Altså ingen god kommunikasjon for utvikling, særlig når vanen tilsier at vi er skeptiske til endring. Da er det tungt å være den nysgjerrige, lærevillige personen som skal omvende hele flokken til å se lyset og nytten i det som for alle de andre er en trussel og fremstår som totalt ”ubrukelig” i den store sammenheng. Hva skjer f. eks. når en bygd får uniformert politibil for første gang?
Etter endt praksisår på Politihøgskolen, på midten av nittitallet, hadde jeg fikset sommerjobb på Selje lensmannskontor i ytre Nordfjord. Onkel Jon, som var lensmann i Stryn på den tiden, hadde godsnakket med gamle Lefdalen ”uta i Seljene”, og snart var Pål og flyttelass på vei til et to måneders opphold som lensmannsdreng på Stadt. Spennende.
Selje lensmannskontor var plassert midt i Selje sentrum, i lé for selve Stadhavets herjinger blant båtbyggere, ferieturister og et kloster. På lensmannskontoret var det foruten om undertegnede og lensmannen, en politiførstebetjent i halv stilling. Ikke akkurat et slagkraftig ensemble, men likevel god stemning og ny tro på fremtiden da jeg ankom med Fylkesbåtane en junidag i 1995.
Onkel Jon, som nok hadde en skjult agenda med hele sommerjobben, hadde store planer om å gjenoppta geskjeften som sauebonde ute i fjorden når han bare fikk napp i pensjonen om få år. Min gamle Grandtante, ”tante Inga”, tidligere jordmor og kjøpmannsenke på Stadtlandet, var uten livsarvinger og satt på et ikke ubetydelig gårdsbruk med diverse sjøeiendommer på Leikanger i dette distriktet. Den skjulte agendaen var at ”lensmannsspiren” skulle slå seg ned i Selje, finne seg en ”kveite” og overta gård, hermetikkfabrikk og krambu etter tante Inga i ”Leikong” sentrum. Da kunne ”nye” og ”gamle” lensmannen ”koke i lag” i ytre Nordfjord, dele beiter og ikke minst gå til anskaffelse av en felles vær og drive saueavl. Fullstendig meningsløst for meg, men selve toppen av lykke for den gamle ”Strynelensmannen”.
For en bilinteressert lensmannsspire var Selje et eldorado. Med en ressurssituasjon tilsvarende et nedtappet fjellvann, var det selvsagt vaktsamarbeid med lensmennene i Vanylven på Sunnmøre og Måløy i Vågsøy. Altså store distrikter med store avstander. I dag forteller kilder i etaten at ”fjellvannet” er ytterligere nedtappet, slik at det i dag kun er èn patrulje som dekker strekningen Strynefjellet – Måløy, inkludert sideveier(!) etter kontortid. Ikke kjekt å havne i en trafikkulykke på Strynefjellet når vakthavende ligger og sover i Vanylven, over én og en halv times utrykningskjøring unna. Det er heller ikke kjekt å føle på denne utilstrekkeligheten som melder seg for utrykningspersonellet som må forholde seg til en slik hverdag. Men lange ”blåturer” blir det jo.
Første dagen på lensmannskontoret fikk jeg høre at vi skulle få ny politibil til bygden. -Ikke hva som helst heller, uttalte lensmannen rundt det stille lunsjbordet. Jeg kjente umiddelbart en forventning… Hadde de bestilt 850, slik som lensmennene rundt Bergen akkurat hadde fått. De første ”svenskene” med fem sylindre og orntlig go` lyd. Eller hadde de kjøpt 940 er med ekstra ”vifte”. Kanskje de hadde hørt om mirakelkurene til vår kjære Lohman på bilverkstedet nede i Bergen… Vel dette tok nok litt av… Ut med språket lensmann. Hva har dere bestilt…?
- Vi har bestilt ein uniformert politibil…
- Ja…. Kalla??
- Ja, du skjønner…Eh… vi har ikke hatt det i Selje før.
- Bil?
- Jo, bil har vi hatt, men aldri uniformert med blåe lys og sirener…
- Det blir ”knasht”, men kalla…
- Ja…. Kalla??
- Ja, du skjønner…Eh… vi har ikke hatt det i Selje før.
- Bil?
- Jo, bil har vi hatt, men aldri uniformert med blåe lys og sirener…
- Det blir ”knasht”, men kalla…
Gamle Lefdalen var ikke umiddelbart enig i denne ”knasht”-beskrivelsen, og kunne nok tenkt seg flere rolige dager med en slapp og sivil Ford Mondeo på utsiden. Selvsagt visste alle hvem som kjørte denne knallrøde Mondeoen. Det var ikke det at han ikke lengre kunne snike seg uoppdaget inn på sine medborgere. Nei, for det hadde han aldri drevet med uansett. Nei, det var dette nye, dette ukjente. Hvordan ville ”flokken” reagere. Hva ville ”Buggvald” si når han så dette muskedunderet med røde og hvite striper og en stor blå saftblander på taket. Hva med Jacob på traktoren og Sivert i Siloen. De hadde jo aldri gjort noe gale før, så hvorfor øke beredskapen og skremme opp ”buskapen” med en ”black and white” i bygden. Måtte de nå begynne å skjule hjemmebrenten sin skal tro? Kunne en ikke føle seg trygg med en liten lerke innabords selv i travle slåttetider heller nå? Det store samtaleemne kom nok til å bli konsekvensene av et synlig politi på Stadlandet. En diskusjon som kunne skake folket så pass at lensmannen ble alene mot hordene. Ikke bra i et lokalsamfunn bygget på sunt bondevett, tradisjoner og gjensidig tillit.
Mandagen etter reiste lensmannen og jeg til Måløy for å hente ”nyvinningen”. Toyota Camry, 2.2 stv. med 136 hester.
-To viskere på bakruten? - Rygger dere mye her oppi distriktene, lurte jeg. Lensmannen ble også litt betenkt, før han sa stille: -Vi har mykje veir, veldig mykje dårlig veir...
For meg var dette bilvalget helt greit. Jeg kom fra 850 med 140 hester, dog med kun én visker på hekken. Men jeg var strålende fornøyd. Jeg hadde bare gode minner fra Camryen til gamle Dyrøyen som tok oss rundt Sørlandet på ferietur bare få år i forveien. 16 ventiler og twin cam. Jo da, Vi skulle nok bli gode venner vi to også. Dette var jo en spell ny bil med saftblander på taket. For øvrig med egen bryter plassert på midtkonsollen, mellom betjentenes spisse albuer. Ikke særlig smart plassering av bilens kanskje viktigste bryter…
Bilen var helt super. Jeg hadde tross alt kjørt alt fra gamle 240er til til slappe Caravelle-majer i løpet av mitt første år i uniform. Så dette var ”überklasse” for meg. Bilen kjentes ganske lik ut som Volvos 850, men var nok litt kortere i pusten, grunnet litt mindre volum, og noe høyere vekt, i hvert fall føltes det slik. Begge var forhjulsdrevet, og følelsen av understyring kom fort i de første svingene med saftproduksjonen i gang på taket.
Bilen var helt super. Jeg hadde tross alt kjørt alt fra gamle 240er til til slappe Caravelle-majer i løpet av mitt første år i uniform. Så dette var ”überklasse” for meg. Bilen kjentes ganske lik ut som Volvos 850, men var nok litt kortere i pusten, grunnet litt mindre volum, og noe høyere vekt, i hvert fall føltes det slik. Begge var forhjulsdrevet, og følelsen av understyring kom fort i de første svingene med saftproduksjonen i gang på taket.
Så en av de første dagene med ny bil ville førstebetjenten vise meg rundt i det fantastiske distriktet. Stadlandet har mye å by på, selv for en ”kul” politistudent som sannsynligvis var mer opptatt av neste utrykning enn førstebetjentens detaljkunnskaper om gårds -og bruksnummer. Men selv undertegnede våknet når sandstrendene rundt Stadten åpnet seg i vik etter vik rundt det nedslitte steinete landskapet. Fjellet ”Kjerringa”, med utsiktspunkt, Dragseidet, stedet hvor kristningen av Norge startet i år 997 da Olav Tryggvasson kalte ”leirarane frå fire fylke til tings her for å få dei til å ta mot den nye trua”. Kilde http://www.seljekommune.no/.
Så fikk jeg levende skildringer fra Selje kloster hvor sagnet om st. Sunniva lever i beste velgående, og er turistattraksjon nr en i den værutsatte kommunen. Og været kan en best oppleve fra Kjerringplatået, Vestkapp497 m over det brusende frådende havet som har skremt vannet av mer enn en jongmann opp gjennom årenes løp. To viskere på bakruten kan nok komme godt med i dette barske miljøet, tenkt jeg i mitt stille sinn.
Så fikk jeg levende skildringer fra Selje kloster hvor sagnet om st. Sunniva lever i beste velgående, og er turistattraksjon nr en i den værutsatte kommunen. Og været kan en best oppleve fra Kjerringplatået, Vestkapp
Vi hadde en fantastisk rundtur i denne turistmagneten. Bøndene var midt i slåtten, og sannelig gjorde den uniformerte bilen inntrykk. Høygafler ble sluppet ut av ellers så flittige og solbrune hender. Traktorer kjørte ut, og selv tyske turister så ut til å blendes av denne blanke ”glideren” der førstebetjenten seig gjennom svingen i lusetempo på jakt etter nye attraksjoner å vise frem. I Leikanger sentrum pekte folket åpenlyst mot oss, og trakk frem ungene i det vi gled forbi for å vise dem fremtidens samfunn. Rettssamfunnet med synlig forebyggende politi, som arbeider målrettet og problemorientert etter nøye planlagte strategier og analyser.
Turen endte nede på Drage, bokstavelig talt Norges utkant, og sannsynligvis et sted der det aldri før har vært uniformert politi, i hvert fall ikke med bil. Her steg førstebetjenten rolig og avslappet ut av bilen for å innhente en underskrift i en namssak. Jeg ble sittende og beundre dette stedet… I det førstebetjenten strakk ryggen ut av døråpningen kvepte han til! Han ble stående pinne stiv i døråpningen før han fikk summet seg og stakk hode inn igjen i kupeen til undertegnede.
- Blålysene står på!!! Blålysene står på!!! Han hadde plutselig fått små rykninger under det ene øyet, som om vi hadde utført en aldeles skrekkelig handling. Hvor i helv... er knappen. Hvor er knappen til blålysene? Panikk. Scenen som utspilte seg kunne like godt ha vært hentet fra en fremtidig oppfølger til den svenske storfilmen ”Cops”. Det ble rimelig klart for meg at blålys ikke ble brukt hvert år på disse kanter. Hvor lenge hadde de stått på da? Ahh, det forklarer tyskernes vennlige kjøreadferd og alle høygaflene som falt langs veien… Vi som hadde lovet lensmannen å integrere den nye bilen på en pen og pyntelig måte for å beholde publikums velvilje og ikke unødvendig skremme opp et ellers så rolig og avstemt folk… Vel, nå var skaden skjedd, men sannsynligvis ikke så gale at det ikke var godt for noe. For i kjølvannet av denne hvite Toyotaen var det stor oppstandelse, begeistring og kanskje litt berettiget frykt hos en og annen luring med urent mel i posen. For etter vår signingsferd over Stadlandet med blåe lys var politiet med ett blitt synlig for sitt publikum. Gudene vet hva de tenkte om oss der vi satt, men var det egentlig så unormalt å ”feire” en slik begivenhet med litt ekstra belysning? Dette var jo kanskje det største som hadde skjedd Stadlandet siden Tryggvasson gikk i land for 1000 år siden. Og bilen var virkelig verdig sin konge og sitt folk med sine to viskere på hekken…
Pål
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar