PLASTER PÅ SÅRET

Som en heldiggris jeg er, fikk jeg et overmåtelig raust tilbud her om dagen. To blanke sorte tyskere skulle hentes i Oslo og kjøres tilbake til Hansabyen i vest. Mine tjenester var ønsket. Egentlig var det lenge snakk om å hente ”jagerflyet” Mercedes SLR Mclaren. Sølvpilen med eksosstubber stikkende ut under forskjermene… Men når sant skal sies er det kanskje en mening med alt. 626 hester over Hardangervidden kunne fått selveste Lars Monsen til å krype helt ned i soveposen da Messerscmitten sannsynligvis hadde hørtes helt til Finse.

Forventningsfull stund like før avmarsj.

På Gardermoen stod vi tre karer på trappen, utvilt og klar. Vi speidet etter gutta fra Autostrada, Norges fremste godtebutikk, hvor hyllene bugner over av godsaker fra Tyskland og Italia. Det var ikke vanskelig å finne skattene. Vi gikk mot lyset på korttidsparkeringen. Lyset fra to nypolerte sorte skinnende avgiftsvinnere, sett fra statens side, i hvert fall. Du verden så tøft!

En Audi A8 3,0 TDI 2011 modell, og for meg, selve rosinen i SUV-pølsa, Porsche Cayenne 3,0 med den nye dieselmotoren. En rask gjennomgang av knapper og gadgeds; det vil si, så raskt det lar seg gjøre å lære to slike teknologiske underverker på 15 minutter. Bare midtkonsollen til Cayenne gir assosiasjoner til maskiner som forflytter seg i noe høyere luftlag en denne potente SUVen vanligvis gjør. Audien står heller ikke tilbake for noe hva angår nonstop-faktor. Autostrada har gjort seg flid med klargjøring. Begge bilene hadde gått ca 10.000 km, men både så og luktet som om de kom rett fra de respektive fabrikker. Vi gledet oss til en hel fredag på rv. 7 i potente kjøremaskiner.

Jeg fikk første økt i Cayenne. Lars og Johnny som er eldst, og nærmest en bestefartittel, tok første turn i Audien. Jammen kledde de den doningen godt. Dette var egentlig en riktig fordeling tenkte jeg, der jeg satt høyt og dønn fast i polstrede seter i skinn og alcantarra; A8 er jo en typisk gubbebil, for eldre satte menn, som f. eks direktører, skipsredere og lottomillionærer. SUVen jeg satt i, passer best for den aktive ungdommelige familiefaren med mange jern i ilden og en sportslig livsførsel. Vel, det er vel ingen som ser mitt lille ”alderstillegg” på magen hvis jeg senker den elektriske stolen ned og bak mot ”center of gravety…”. Dette var nok den beste fordelingen for alle.

Herlig buet dash.

Nøkkel på venstre side og et dashbord som bare ser ut til å bli mer og mer kompakt og innbydende for hver modell som lanseres. Interiørmessig tror jeg dette er den absolutt flotteste SUVen i den grad smak og utseende kan diskuteres. For en midtkonsoll! Her har Porsche bevist overfor britene at det går an å gjøre det eksklusivt og sportslig på en og samme tid uten å sage ned en hel skog. England: TRE ER UT!

Et fantastisk møbel

Med ”Satnaven” programmert mot hovedstaden i vest bar det gjennom skogene mot Nannestad og Hønefoss. Tette granskoger og flotte østlandsveier tapetsert med elgskilt og høye elggjerder. Vel, elgefar, jeg har aldri vært så godt forbredt på et møte med skogens majestet som nå. Jeg er redd Cayennens kileform ville kastet elgbiffen over taket, hvis bilen ikke rett og slett, på elegant vis, hadde steget over hele oksen… Uansett følte jeg meg tryggere enn på lenge. Og sannsynligvis ville elgen ha rimelig gode ods hadde jeg valgt å bremse og svinge unna. Det ble rimelig fort klart for meg at her er det mann og ikke bil som er begrensningen…

"Satnaven" i gluggen til høyre var meget smart plassert. All info fra bil ser en gjennom rattet. Genialt.

Men elgen holdt seg hjemme, mens jeg de første 20 km forsøkte å sette meg inn i midtkonsoll, automatisk fartsholder og multi multi multi-funksjonsrattet med F-1 gir og og….ALT MUL(T)I…

Ikke så tørst som en skulle tro.

På Nannestad stanset vi og fylte opp tankene. Cayennen har 100 liters dieseltank. Med en dieselpris på ca 14 kroner literen, blir det en slant når Jeepen skal ha mat. Men forbruket vil nok overraske mange, og særlig byråkratene i avgiftsdepartementet som sannsynligvis tror at biler som dette bruker både 2 og 3 liter på mila, og forurenser mer enn selveste elgefaren i Nannestadskogene… Vel slik er det altså ikke. Denne potente 3 literen er utstyrt med ikke mindre enn 8 gir fremover, som, så lenge du klarer å holde deg unna de to ”Sport-knappene” på midtkonsollet, sørger for lave behagelige turtall med redusert forbruk. I tillegg finnes div. sparesystemer som bl.a. stenger ned hele maskinen når du stanser og legger foten på bremsen, eller setter girvelgeren i Parkering. Ved å flytte foten fra bremsen startes fôringen opp igjen, og bilen finnes verken trøtt eller gretten etter den lille luren. De første gangene dette inntreffer, blir du litt nervøs, og tror du er blitt sviktet av teknologien, men NAF og Viking forsvinner fra dine tanker i det bremsefoten flyttes. Jeg tror ikke dette representerer en markant drifstoffbesvarelse, men alle monner drar. Denne funksjonen lar seg også overstyre fra midtkonsollen, som alt annet for øvrig. Uansett, tankmåleren viste 2/4 da vi fylte opp, og måleren viste nøyaktig det samme da jeg svinget inn på tunet vårt på Møvik vel 50 mil senere. Ikke verst, med tanke på at det er 242 hester som skal mates, og at dette var en tur med høyst varierende belastninger. Forøvrig like mange hester som fatter hadde i sin Volvo B58 buss, som kunne frakte 70 passasjerer. Det setter tingene i perspektiv...

Facelift gjør godt

Med fulle tanker snegler vi oss bak campingbiler og det som er igjen av sydeuropeiske biltursiter som svinget feil i ett eller annet veikryss mye lengre sør på kontinentet. Ett og annet krabbefelt i svake oppoverbakker gir en forsmak på hva som bor der fremme mellom Ferdinans karakteristiske Porscheskjermer. Var det ikke en svak turbinlyd jeg hørte? Av med radiopraterne i NRKs Reiseradioen… Jo, jammen har de klart å bevare litt av den gode stemningen, lydteknikerne fra Stuttgard. Tenk hadde de støyisolert den kanskje flotteste lyden bilverdenen har å by på. Jeg gledet meg til de små klatreetappene, og bestemte meg allerede nå for å kjøre Granvintraséen utover langs Hardangerfjorden når så langt kom. Dette var uten tvil en bil for svinger og bakker. Synd Audi tok Pikes Peak-navnet i bruk til Q7 da den ble presentert i sin tid. Cayenne hadde virkelig kledd det navnet hakket bedre.

Etter Hønefoss bar det inn på rv. 7, og Hallingdal. Kanskje en av de kjedeligste veistrekningene vi har, med unntak av Setesdalen… Men det var før Cayenne. Selv den tregeste bobil, for den var nede i 37 km/t, (avlest på det digitale speedometeret i Porschen), i skiltet 80 km/t sone, var humøret på topp. Med aktiv lesing av veimerking, valg av rett gir (ikke lett når en kan velge mellom 8 fremover og ett bakover), ble Hallingdal kattens lek med musene, eller rottene som enkelte av disse bobilene må sies å være i trafikken.

Her har du alt du trenger.

Rattets F-1 gir var aldeles fantastisk og passet perfekt inn i min hånd-anatomi. Høyre håndbakk på tommelen matet inn høyere gir, mens høyre ring -og lillefinger trakk opp lavere serier fra rattets bakside. Et tall i displayet midt foran føreren sørget for orden i tallrekkene. Borte var tynne ”plastikk padler”. Her var det tilslipte sølvbarer pusset med den mykeste stålull delikat innfelt i rattets ”ti på to grep”.

Så var det pause og matbit på Geilo. Vi diskuterer våre inntrykk og erfaringer, og ”direktørene” var skjønt enige om at A8en var ”komfy” og innbydende. Diskret, skal ingen beskylde Audien for å være, med sitt sinte led-ansikt og sitt nedsenkede karosseri. Bakfra på noen billengders avstand kan et utrent øye faktisk ta dette for å være en A4. Ikke kjekt når direktørens investering blir forveksels med lagermedarbeiderens A4 når hele bonusen tross alt gikk med til ”glideren”. For ”Glideren” ble min ”arbeidsplass” de neste milene over vidden og ned til Eidfjord. Interiørmessig, fantastisk innbydende og eksklusiv, men det dype mørke treverket trekker litt ned i et ungdommelig guttesinn. Motormessig har 3-literen lagt på seg litt. Den yter nå 250 hester og leverer fortløpende gjennom en fantastisk Audiskasse. Selvsagt med Quattro. De store klassiske direktørrattene, som var å finne i gamle A8er, BMW 7er og Mercedes S-klasse er for lengst byttet ut med små ”GT-ratt”. Som i Cayenne, er midtkonsollen i ferd med å bli bilens midtpunkt, bokstavelig talt. Her er det plassert all verdens moro. Nesten litt frustrerende å gå fra Porschen til Audien nå som jeg endelig hadde lært meg anatomien i Jeepen. Jeg sliter litt i begynnelsen med å finn ut av gir og Crusiekontroll, men når kodene er løst, blir dette en stor opptur. Størrelsesmessig er dette blant de lengste og tyngste bilene på markede, men likevel har det lyktes Audi å ”down size” denne låveveggen til et stabbur. Rett og slett ”knubben” som vi sier om tette kompakte folk her vest. I f.h.t. Cayenne, som tross alt er en høyere bil, kan Audien likevel ikke måle seg i svinger med litt pådag. Bilen ble på langt nær kjørt opp mot sine yttergrenser, men en snikende følelse av understyring spredte seg i korsryggen i enkelte svinger. Her føltes det som om Porschen hadde mer å gå på enn den lave fetteren.

Idrettsutøveren mot (den spreke) direktøren

For meg ble Audien en komfortabel, potent luksusbil, men som jeg finner det utfordrende å identifisere meg med. Designmessig, utrolig tøff, men alt for lik sin lillebror. Dessuten sender den ut et litt satt signal som gir assosiasjoner til ord som ”middagshøyde”, ”sigar” og ”styremøte”. Ord jeg ikke er klar for å gi meg i kast med, verken økonomisk eller følelsesmessig, som bileier, hvis du skjønner…

A8 ble et flott bekjentskap, og en fantastisk referanse for Cayennepepperet. For på Fergekaien var Porsche igjen ”min”. Nå skulle beine veier og slake kurver byttes ut med det ypperste av trange, svingete og hullete vestlandsveier. Jeg kunne ikke komme meg fort nok gjennom Vallavik tunnelen, ut av køen og ned til fjorden. Hardangerfjorden, hvor den gamle stamveien mellom Bergen og Oslo er hugd inn i fjellet og stabbesteinene er det eneste som skiller deg fra fjordens dyp. Jeg vinket til ”skipsrederne”, som tok turen over Skjervet og ned til Voss hvor de sannsyligvis skulle nyte sigar og cognac i dype Chesterfieldssalonger og snakke om "bestefarting"...

Utdrag fra midtkonsollen. Her er det samlet mye glede.

”Sport” ble valgt i oppsettet på midtkonsollen. Bilen trakk seg villig sammen ned mot hullene i asfalten. ”Sport” ble deretter valgt på kjøreprogrammet, også den knappen på midtkonsollen. Girkassen takket og bukket idet spaken ble trukket tett inn til hoften og håndbakkene lagt bestemt inn på sølvbarene på rattet. ”Ti på to”. Rattgrepet som gir deg betydelig bedre kontroll og feedback enn en kul hånd letter henslengt over rattet. Her har ungdommen mye å lære…

Jeg hadde nesten glemt hvor spektakulær disse veiene langs fjorden var. Nå er det 7 år siden sist jeg kjørte her, den gang med VW Touran og campingvogn. Livredd for å møte en trailer og rygge de 2-300 meterne til første og beste møteplass… Nå var det ikke rygging som bekymret mest, for her var det både ryggekamera og parkeringsassistenter. Nei, men møtende trafikk og knivskarpe bergnabber som sannsynligvis hadde åpnet Ferdinand som en King Oscar sardinboks. Prislappen og bileierens ansikt sto med ett tindrende klart foran meg. 1,3 mill. er mye peng. Jeg nappet et par ganger i ”sølvbaren” på rattet og fikk ned hastigheten og la inn ekstra sikkerhetsmarginer så lenge den gule stripen i veien var fraværende. Og det var den ganske lenge. Men du verden for en artig bil. Nå hadde jeg fått den inn i hendene. Ett hjul i hvert hjørnet. 4,84 m. lang, men føltes ikke en cm lengre en 3 meter der jeg rattet og girte meg gjennom haringlandskapet. Den nye ”looken” gjorde sitt til at jeg helle ikke følte meg ansvarlig for å komme trekkende med noe stygt eller kontroversielt inn i dette naturlandskapet som trues av både høye brokar og tallrike monstermaster.

Øystese og Norheimsund passeres. Det er blitt fredags kveld, og haringene spiser sin taco mens jeg tar fatt på Tokahjelet. En stilstudie av norsk veikultur, et lappetappe av svinger og tunneler i skjønn forening, men du verden så moro. Uten å bryte en eneste fartsgrense, kan denne lange kneiken kjøres med aktiv ”sølvbar-bruk”, bremser (!) og aktivt gasspådrag ut av kurvene som gjør at Kvamskogen kommer før du aner. Bilen er ikke i nærheten av sitt bristepunkt, mens føreren har hendene fulle, selv med innlate sikkerhetsmarginer. Det var nesten deilig å nå igjen en bobil fra Italia på toppen, slik at ”Walther Røhl” fikk seg en liten pust i bakken.

Fin avslutning på en fin dag og en fin bil.

Jo lengre jeg kjørte og kjente, jo mer gikk det opp for meg at dette sannsynligvis var ganske nært den komplette bil; Potent og villig, med rå egenskaper tatt i betraktning vekt og størrelse. 0 -100 på 7,6 er akseptabelt for en traktor. Komfortabel og romslig er den også, særlig i kupeen. I tillegg er den forholdsvis rimelig hva angår forbruk. Vi må ikke glemme at det var slett ikke Porsches mening at denne bilen skulle koste godt over en million kroner. I England koster Porsche Cayenne 3,0 V6 TD £ 46.338,- (kilde: CARmagazine.co.uk, 16. august 2011). Altså oppnåelig for hundre tusenvis av nordmenn hadde vi bodd i England, eller hadde vi hatt europeisk avgiftsnivå her hjemme…

Lyse trivlige lokaler, og så så god plass...

Her er det kun en ting å trekke, og det er pris. Men det er altså ikke Porsches feil. Porsche har på finurlig vis klart å beholde merkeidentiteten, følelsen av det kompromissløse til tross for vekt og størrelse. For en som i utgangspunktet var forespeilet retur i SLR med vinger, ble dette årets plaster på såret. Et sår som var grodd lenge før vi var kommet hjem.

Nok en gang, takk for turen ”onkel L”, og takk for godt selskap Johnny.

 

Pål.