-SPARK MEG I BALLA!

av Pål Samuelsson
Jeg forvillet meg inn i en musikkforetning i Bergen i dag. En slik butikk hvor veggene er prydet med strengeinstrumenter, pianokrakker og notestativ. En nisjebutikk for spesielt interesserte. Det er i hvert fall nærliggende å anta at majoriteten av de besøkende trakterer ett eller annet instrument. Jeg skal ikke ekskludere meg selv helt fra et slikt lokale, da jeg i mine yngre dager skulle blir popartist og spilte ganske flittig på gitaren. Nå er dette kun en hussyssel, og knapt nok det, men jeg kan fortsatt bli lettere begeistret over en blank Stratocaster eller en slitt Les Paul. Men mine modellkunnskaper og mitt engasjement stopper omtrent der…

Det var derfor gangske pussig opplevelse å bli overrumplet av en uhelbredelig gitarnerd inne på prøverommet. Som om vi hadde vært venner i årevis, snakket han til meg om sin såre skulder og hvor store gitarene var blitt nå om dagen. Jeg prøvde meg forsiktig med en ukulele-vits og pekte forsiktig mot stativet med ”dverggitarene”, mens jeg kvelte en gjesp. Ukulele-humoren slo selvsagt ikke helt an, og ble kjapt kontret med tekniske data og årstall. Modellbetegnelser rant ut av munnen til mannen som G-nøkler fra en gitarforsterker, noe som plutselig fikk meg til å tenke… Er det sånn vi er???

For ”gitarvennen” min var ustoppelig; Gibson fra 1976 med ”pick up” og smal hals, og Martin som nå hadde ”prostituert” seg med sine ”billiggitarer” med limtrehalser…(!). Hvorfor kødde til den klassiske D-28en med volumknapper og tonekontroll? Jeg svettet, og hadde selvsagt ramlet av for lenge siden, men jeg hadde jo tross alt helt frivillig forvillet meg inn i et prøverom i en musikkforetning, og hadde i et uaktsomt øyeblikk nevnt at jeg hadde et par gitarer stående… Nå fikk jeg ta konsekvensene. Jeg var blitt gitarnerdens gissel. Her måtte jeg ty til jazzens improvisasjonskunst… Halmstrå etter halmstrå røk ut av hendene på meg der ”gitarkameraten” øste ut av sin utømmelige instrumentkunnskap. Jeg ble stående å nikke og svare ”bekreftende” og ”entusiastisk”, mens jeg kjente en svak rykning snike seg opp under det ene øyet. Et krevende skuespill når en ikke har peiling på kodene som kommer… Er det virkelig slik vi er…?

Har du tenkt på det, hvordan du i møte med andre mennesker plutselig får et blink av deg selv i speilet? ”På seg selv kjenner man andre”, heter det. I dag fikk jeg en aha opplevelse av de store. Vi bilnerder snakker sannsynligvis på innpust og utpust til spyttet blir hvitt i munnvikene, før samtalepartneren vår brått har fått nok, og tar mot til seg og sier at han dessverre må på do, hjem å vaske håret, eller kanskje får et kraftig akutt dobbeltsidig hjerteinfarkt utløst av et gedigent kjedsomhetsanfall etter en overdose med knusktørre fakta fra bilnerdenes verden… Stakkars folk.

Lov meg at du kommer med et lite hint, et svakt klynk, eller en forsiktig gjesp, dersom jeg noen gang skulle plage deg med min nerdemonolog. Og om jeg ikke våkner og lukter kaffen, så spark meg hardt i balla. Så kjedelig er det med gitarer fra 70 tallet. Nei, gi meg en bil…

 Pål  

-BESTA, HAR DU EN HÅRFØNER?

av Pål Samuelsson
Gjennom en idyllisk hyttegrend, langt fra folk flest, med sildrende elvefar og grønne frodige bjørketrær, strekker det seg en trett og lat fylkesvei. En traktor kommer trekkende på en illeluktende ”jyllevogn”, postmannen siger mellom postkassene i sin Berlingo og en og annen pickup rusler av og til forbi med en hesjestaur på lasteplanet. I Hjelmelandsdalen i Nordfjord kan en ha ekte ferie uten nett, mas og bylivets høye skuldre, eller…



Vår ferieidyll langs i Hjelmelandsdalen.

  

Som barn på 70-tallet satt jeg mang en gang med notisblokk på melkerampen for å notere bilnummer. Men når side én fortsatt var blank etter en time på den harde trerampen, ble det utfordrende for et lite bilhode å holde motivasjonen oppe.

Men ingen samfunn er totalt skjermet fra press og frister, noe vi fikk oppleve flere ganger sist helg mens vi ferierte på hytten til mitt opphav. Den gamle fylkesveien forbi hekken vår var med ett blitt til en liten autostrada for flittige håndtverkere og andre veifarende med tilsynelatende livsviktige oppdrag lengre inne i dalen. Mitt trente laser-øye så fort at hekken ble passert i både 80 og 90 km/t, bare meter fra vår nyfriserte Badmintonbane… Hvordan kunne vi bekjempe dette uten å påta oss rollen som sinte og sure ”by-mennesker” med sære vaner og skyhøye krav til HMS…?

Vi er som alle foreldre og besteforeldre oppriktig opptatt av sikkerheten til våre barn og barnebarn. Hytteliv kan fort bli ekstremsport når alle er samlet og hagen er lekeplass, og badeplassen vår, Likhølen(!) ligger på andre siden av veien. Hvordan opprettholde sikkerheten her? En HMS-nøtt selv for HMS-lederen. 

Likhølen, med naturens masasjebad.

Hvem ønsker vi å påvirke? Vel, bilførerne selvsagt. Men også barna. Men det siste er en tidkrevende reise, og arbeidet består av å bygge holdninger stein på stein hver eneste dag uten å skremme eller krisemaksimere. Vell så vanskelig er det selvsagt å få frem en varig adferdsending fra disse få avvikerne som nesten uten gummikontakt med underlaget etterlater seg et dragsug som får både hekk og badminton -nett til å blafre. Hva skulle vi finne på?

Vi kan skilte! ”Barn leker”, ”Vi har ingen å miste – kjør forsiktig”, vi har alle sett slike skilt, og vi har sannsynligvis bremset litt også. Men når det nesten aldri er barn å se, med unntak av et par hektiske sommeruker blir det fort litt ”ulv, ulv…”. Fartsdumper i veien hadde vært lurt. Ja, effektivt, men kostbart, og sannsynligvis 3-5 års saksbehandling i vår herlige byråkratiske velferdsstat. Kuler på fylkeskommunale veier krever sikkert minst to offentlige utredninger, et par befaringer og sannsynligvis også et par anbudsrunder… Nei, vi ringer til lensmannskontoret og melder inn strekningen som ”klagested”. Da blir det sikkert laserkontroller og greier… Men, var det ikke sommerstengte lensmannskontorer i Sogn og Fjordane som ble slått opp som egen sak i VG denne uken…? Jo, det stemmer. Politiet er i syden.

Besta, har du en hårføner?

Med Besten sin gamle sorte ”Fjell Blikk-jakke”, en sort utvasket Umbro-treningsbukse fra idrettslaget Nest-Sotra, sorte Crocks, en sponset refleksvest fra Besta sin gamle bensinstasjonsjobb med ”Turtle Wax” på ryggen og pappa sin sorte CCB-cap var Lars operativ. Ned i ”hocky” ved hekken, og med hårføneren til Besta pekende mot håndtverkerens grill kom reaksjonen vi alle hadde lengtet etter: Folk begynte med ett å kjøre som folk. Det var som om hårføneren blåste ”god tid” mot de travle veisliterne. Nå passerte de hekken vår med et smil, et tut eller med både to og tre armer vinkende ut gjennom åpne bilvindu. Noen snudde til og med i Espekrysset for å få med seg enda en blås med ”god tid”. Var det virkelig en hårføner…?

Her blåses "god tid" ut på veien...

Denne historien gikk altså Norge rundt på Facebook og traff mange mennesker ett eller annet sted i magen. Den forteller oss at vi ikke nødvendigvis trenger masse dyrt og raffinert måleutstyr for å endre adferd. Den forteller oss også at det norske politiet nyter stor respekt, selv om de altså er på ferie…

Kjør forsiktig, for snart kommer politiet hjem fra Syden. Da er hårføner byttet ut med laser og penn. Men egentlig bør vi kjøre forsiktig av helt andre grunner…

Pål

TIDENS TANN

Av Pål Samuelsson

Det regnet som ville nøkken den dagen. Og som ikke det var nok, husker jeg at vi ble overrasket av en voldsom haglskur da vi løp fra den hvite Volvoen på parkeringsplassen. Mitt første klare minne er fra denne kalde sommerdagen i 1976 på vei inn i salgslokalene til Knutsen og Træen i Åsane. Selv var jeg fire år og ble dradd etter entusiastiske voksenhender gjennom denne stikkende og sviende isen fra oven. Men jeg visste innerst inne at det var Volvobutikken som ventet langt der fremme i enden av plassen som nå var blitt like hvit som Volvoen vi snart skulle bytte inn.

 

For blant 244er og femmere, og en gullmetallik 264er med kun to pedaler(!), stod vår nye erobring inne på gulvet; en 144 Grand Luxe fra 1973. Isblå metallik med sorte skinnseter og håndbrekket på venstre side. Kjøpt ny av den ikke ubetydelige husentreprenøren Aksel Bruvik tre år tidligere. Fra den dagen ble biler noe annet enn transportmidler og nyttegjenstander. Fra den dagen ble biler individer med sjel, særegenheter og følelser.  

En torsdag nå i midten av juni satt jeg på et av mine daglige finn-veteranbilsøk og lette etter denne nålen i bilstakken. Et krystallklart barndomsminne fra 70-tallets bekymringsløse barndom. For like uanmeldt og overraskende som en Sotrabro på den nasjonale transportplan, skinte den blå metalliken i mot meg på finn.no. En tilsynelatende meget velholdt isblå Volvo 144 Grand Luxe fra 1973 med sorte skinnseter og håndbrekket på venstre side selges fra Lillehammer. Endelig! Sekunder sendere hadde jeg selgeren i tale, og etter en kort avsjekk med min aller beste venn, ble det grønt lys. Jeg hadde sikret meg ”vår” juvel, mitt autofile opphav og mitt første barndomsminne. Jeg følte ekte glede!

I dag er 140 serien i Grand Luxe (GL) utførelse rimelig sjelden kost. Det finnes noen få igjen. Men når det kun er 73-modellen som duger for meg, sier det seg selv at de få som er tatt vare på, og som i tillegg er isblå med fire dører, kun kan telles på en hånd.

En travel jobbperiode inn mot en ukes ferie blant antikke ruiner i Hellas, gjorde sitt til at alle de 14 dagene frem mot juli var fullbooket med forpliktelser av alle slag. Det ble derfor ikke bestilt flybilletter før til mandag 1. juli, men da til gjengjeld for tre generasjoner Samuelsson; en retro-tur over fjellet vi alle tre så frem til med stor forventning. Joda, opphavet meldte seg som selskap og copilot sporenstreks. Selv om hans bekjentskap med ”traktoren” fra 70 tallet ble en heller dyr opplevelse, lengtet han nok tilbake til dette vidunderet som representerte en ikke ubetydelig milepæl i hans bilportefølje gjennom årenes løp. 

Gresk Toyota Corolla "Krokan".

Fem dager før avtalt henting ringte telefonen. Jeg befant meg i antikke omgivelser blant nedslitte sandsteinsøyler og gamle olympiske ikon. Jeg var absolutt i veteranmodus. Jeg kjente umiddelbart igjen nummeret til selger på displayet. Forventningsfullt svarte jeg for å høre siste nytt fra garasjen ved Mjøsa… Det ble stille. Det var som om alle sandsteinsøylene rundt meg forvitret og sprakk. Det var dårlige nyheter fra den moderne OL-byen. Ekstremt dårlige nyheter...




Selger hadde tatt Volvoen ut på vedlikeholdskjøring og en vask, for å klargjøre vår historiske ankomst, da uhellet inntraff. Begge bakhjulene hadde uten forvarsel låst seg under kjøring, med den dramatiske følge at hele bakakslingen hadde revet seg løs fra bakhjulsopphenget (!). Både felger og dekk var deformert, det samme var innerskjermer og oppheng. Det var muligens følgeskader fremover i drivlinjen, kanskje til og med girkassen hadde fått seg en smell. Hvordan er det mulig…? Selger var oppriktig lei seg, og hadde mest lyst til å gråte. Hans faste følgesvenn gjennom mer enn 10 år hadde gått i oppløsning som en sandstein fra det antikke Hellas. Jeg var selvsagt heldig som ikke fikk denne opplevelsen skjøvet over på meg på vår retur over fjellet. Det hadde vært katastrofe, men likevel var det tapet av denne muligheten som gjorde mest vondt. Samtalen ble avsluttet, og jeg følte kun tomhet…

En "Mile Stone" (Milepæl) fra 300 år f. Kr. på
den greske øyen Katakolon, datidens trafikkskilt.
Her symbolet på en 73-modells
bråe død på en riksveg langs Mjøsa.

For en slik mulighet vokser ikke i klaser på noen slags trær. Slike gamle vogner har som regel blitt nedfallsfrukt og gått i forråtnelse for lengst. Tiden vinner over oss alle. Det fikk vi en påminnelse om der vi gikk blant ruinene i gamle Olympia på Katakolon, og blant gamle rustne Toyotaer på den greske øyen Mykonos. Men vi gir oss aldri, til tross for krokanaktige rustangrep, sprukne antikke sandsteinsøyler, eller avrevne bakakslinger.  For enda kan den komme, denne kalde sommerdagen, inn over mitt varme autofile hode. I så fall skal jeg ta sats, og igjen trosse hagl, sviende smerte og løse bakakslinger. Neste gang skal jeg komme først, som en olympier i gamle Hellas. Neste gang skal jeg vinne over tidens tann. Vi lyser selvsagt fred over den staselige Grand Luxens minne.

Pål