mandag 24. september 2018

DET ER IKKE HELT OVER ENDA ...






Typebetegnelsen F-150 «Raptor», gir i mitt hode assosiasjoner til amerikanske jagerfly og dinosaurer. Eller hva sier du til F-4 «Phantom», F-14 «Tomcat» eller F-16 «Fighting Falcon»? De tre sistnevnte er jagerfly, med stilige F-numre, og et enda kulere Nato-navn. Dinosaur? Kanskje fordi navnet antyder noe i den retning, og fordi den rett og slett er noen lysår unna det som regnes for å være politisk korrekt for en bil i dag. Men selv om amerikaneren Ford F-150 «Raptor» har reptile gener, og faktisk kan fly, er det altså en bil. Jeg har klatret helt opp i styrehuset, og snurret aldri så lite på roret. Bli med opp i luften!

Av Pål Samuelsson
I dag kan du sannsynligvis gjøre hundrevis av feilvalg hvis du skal kjøpe ny bil. Særlig i fht biler som ikke går på strøm, eller biler som ikke har en eller annen form for hybridløsning. Men selv i disse klassene kan du sikkert gjøre feilvalg, da vi ikke vet så mye om teknologien som kommer i morgen. Her er det altså mye tørr kvist, og folk er skremt helt inn i el-bilbutikkene. Diesel- og bensinbiler selges omtrent ikke lengre. Halve befolkningen har kjøpt el-bil, og den andre halvparten sitter og venter oppå dette strømgjerdet, og håper det hele snart skal gå over.





Men så har vi noen få unntak der ute; de som lever og handler som om ingenting har skjedd. Spør du dem om Tesla, den nye pedalen til Leaf, eller forsøker å starte en diskusjon om hvor mye billigere det er å pendle med el-bil … Ja da ser de på deg som om du var en stein. Utenfor står det kanskje en helt ny Q7, ikke e-tron. Neida,- den med 8 sylindrer og diesel, eller en Cayenne med både turbo og bensin.

Det er noe pirrende med dette, og bryte med det som er politisk korrekt. Og selv om det fortsatt er helt lovlig, er det ikke rart om man i dag føler seg litt «utenfor» samfunnet, og litt «bad ass», når man slipper ut noen få gram CO2 mer enn naboen. Du vet han som med sin koreansk produserte el-bil dømmer deg litt med blikket, når du står der på tomgang foran postkassene.




Ford F-150 «Raptor» er absolutt en slik bil. En bil som får miljøministeren til å vurdere sin stilling, og MDG til å begå statskupp. For «Raptor» er på mange måter en dinosaur med sin store vekt og brølende bensinmotor. Men på den annen side er den en gavepakke til alle oss som trodde det hele var over. Rent teknologisk er det ikke en dinosaur, men snarere et lite teknologisk kunststykke. 3,5 liter V6, bensin med to turboer, har nemlig økt effekten fra ca. 410 til 450 hester(!), sammenlignet med utgående modell som hadde V8er. Verden har altså gått fremover …

Men hva skal vi bruke den til? Det korte presise svaret fra eieren i dette tilfellet er å trekke tung henger, samtidig som hele familien skal være med. Henger fylt med motorsykler, verktøy og til og med en liten camping-avdeling i fronten, med fire køyer. Slikt veier, og da må det både hester og newtons til. Det er selvsagt også svært «handy» med lasteplan. Man vet jo aldri, men plutselig er det behov for et mål med ved, kanskje en hjort, IKEA-tur, sommerferie, påskeferie, hjelpe en nabo, brøyte et tun, slepe en buss, flytte et handlesenter, eller kanskje en bro… hvem vet?




Å kjøre en Raptor er helt magisk. Høyden over havet gir deg en følelse av makt. Og dimensjonene rundt deg minner om en amerikansk kinosal der du velter deg i deilige luksus-stoler med elektriske innstillinger.  Midtkonsollen er også fra Amerika, med plass til fire store Cola, en bøtte med popcorn, i tillegg til en svær nistepakke som varer helt til Stockholm. For dette er amerikanske Ford, selvsagt, med alt du forventer fra en amerikansk pick-up med bakseter, med unntak av V8eren da. Men så snart du legger på litt høyrefot, og den 10-trinns (!) store/lange automatkassen begynner å jobbe, savner du ikke V8eren. Jeg forsøkte å holde styr på giringen med de manuelle padleårene som stikker ut fra rattstammen, men fant fort ut at 10 gir var i meste lage å telle på. Det gikk rett og slett i ball for meg. Men det er helt sikkert greit å kunne klemme litt på minus-åren nedover Tokahjelet, med 3 tonn henger på hekken …

Ellers er lydopplevelsen som forventet, - litt for lav. Men heldigvis, «Super crew» har et lite elektrisk (selvsagt) skyvevindu som vender ut mot lasteplanet. Det er nærmest obligatorisk å åpne dette i tunneler og under akselerasjoner, gjerne med henger. Og når vi snakker om lyd; Bang & Olufsen tar selvsagt over når du vil ha en avveksling fra turboene.






Ser en litt nærmere på utforming på eksteriør og ikke minst understell, blir en litt undrende. Men, uten å gjøre det til noe stor sak, så er dette en av svært få serie-produserte biler som skal tåle en flytur, og samtidig lande uten at energien slår luften ut av både dekk og fører. Derav litt grove dekkdimensjoner med mye luft, og ikke minst litt ekstra «shock absorbers» i kjent RS-blå utforming under overflaten. Husk å koble av hengeren før du evt. tester dette …
Du kvepper selvsagt litt de første gangene du ser i sidespeilet. Det litt som å kjøre kileformede Ferrarier der du egentlig ikke får noe særlig inntrykk av bredden før du ser avstanden til autovernet i speilet. Det er imidlertid rart hvor raskt man blir vant til dette, og det hjelper selvsagt å ha vært noen ferieturer til Danmark og Sverige med campingvogn.

I det du klatrer inn i styrehuset tenker du «trailer», men når du klatrer ned igjen, etter turen, er alt dette snudd på hodet. «Trailer» har blitt til «Cayenne Turbo» med lasteplan. For 637 Nm trekker denne opp til hundre på 5,3 sekunder. Det føles ganske drøyt når man sitter der oppe i høyden og kjenner etter. Den er selvsagt grov og svær med sine dekk og svulmende kropp, noe tillatt vogntog-vekt på over 7.300 kg(!) vitner om. Med sine knappe seks meter, blir nesen stikkende ut i nesten alle sammenhenger. Når den i tillegg måler 2,4 meter fra speil til speil, må du like å kjøre bil, og aller helst unngå parkeringshus …




Å dra på tur med hele familien i en Raptor må være himmelrike på den autofile jorden. Alle sitter godt, alle ser godt og alle er trygge. Lydbildet er helt fantastisk, og plassen på 2. seterad er gigantisk. Glasstak gir også lyse og trivelige lokaler, som alle kan like. I den grad en ikke skulle føle seg sikker i et slikt tog, kan jeg berolige med at også sikkerhetsselene er utstyrt med air-bags. Og dersom det skulle bli for kjedelig med asfalt og motorveg, kan man alltids ta en etappe helt utenfor veien, eller rett og slett fly gjennom luften som et amerikansk jagerfly.

Dinosaurene utryddet …? Det er ikke helt over enda.
















Foto: Pål Samuelsson

2 kommentarer: