KUNSTVERK ELLER MAKKVERK?

I juni 2001 skjedde det mye betydningsfullt i mitt liv. Kort oppsummert ble jeg far til Frida, vår nummer 2. Jeg fridde til min Åse, og et meget skjebnesvangert bruktbilkjøp ble inngått... Vi hadde en kjedelig og litt for liten Nissan Sunny. Fars stolte Beamer ble solgt to år tidligere, til fordel for hustomt og nybygg på Møvik.

Undertegnede jobbet som politibetjent på Fyllingsdalen politistasjon, og hadde ny V70 med turbo og blåe lys som ”firmabil”. Kunne jeg klare å tette noe av dette gapet mellom privat –og firmabil nå som Sunnyen skulle byttes ut?

Målet den gang var en 940 med litt sprut. Men med nytt hus og to studielån var ikke svensken innen rekkevidde. Hva kunne vi få for 130.000? Vi ville prioriterte størrelse, sikkerhet og så nytt som mulig. Airbag og ABS var i vinden. Dette var før finn.no, så Bergens Tidende og lokale bilforhandlere måtte saumfares.

Så kom vi over dette marerittet av en vogn, for ordet bil er ikke verdig i denne sammenheng. På en lokal bilforetning stod den, stygg som en frosk, men spekket med utstyr, og til en behagelig pris. 1995 modell Ford Scorpio med 80.000 km på telleren, rikelig med plass, airbags, el. sete, tåkelys, lettmetallfelger, ABS, rollo, oppvarmet frontrute, osv osv… Prisen var satt til 164.900,-. Etter litt pruting og utsetting ble vi enig, og 130.000 ble overført. 130.000! Det verker i hele kroppen bare å skrive beløpet, selv så mange år senere. Til og med 13.000 ville vært ”too much”.

Vel vel. Vi feiret bryllup sommeren 2002 med Porsche, fri bar og god stemning. Så var det tilbake til virkeligheten. Det endte med motorhavari, hvor 4 sylindre brått ble til tre. Forferdelig å kjøre hjem fra sommerferie med nedlesset bil med kun tre venner igjen under panseret. Far var ”klikkeklar”.

En stempelring hadde brukket og ripet opp sylinderveggen i nr. 4. Dette førte til at olje ble trukket opp gjennom ”arrene” i sylinderveggen, og hele kysten ble røyklagt av uforbrent svart motorolje. Resultat: Ny motor(!). Dette skulle være Fords sliter, Fords svar på Volvos B20. 2.0 DOHC (doble overliggende kammer ett eller annet…) som var levert i hundretusenvis av Sierraer og Scorpioer ”world wide”. Ford hadde aldri hørt om problemer med denne motoren før… Sikkert…

Ny maskin, nye lodder, nye gevinster. Men vi var ikke så lenge i paradis. Radiatoren røk. Ny radiator. Hvor mange kjenner du som har skiftet radiator på en ”moderne” bil? Så var det luftmengdeføler… Higsting og hosting…

Ny sommer, ny tur. På vei oppover kysten til Nordfjordeid, ble Forden mistenkelig tung på rattet. Vi hadde akkurat parkert campingvognen på Møvik etter 2 uker med vogntrekking i Danmark. Litt ”traktor pulling” skulle jo ikke ta livet av en tysker i dette flate landskapet. Men ved Sandane i Gloppen kommune var det rett før jeg måtte gi opp. Først og fremst av sikkerhetsmessige grunner. Det var nesten umulig å snu på rattet, selv i 80 km/t. Vi kjempet oss over fjorden og inn på Eid. Her ble bilen parkert og taxi bestilt.



- Rattstammen din e utsleten og må skiftast.

- Come again!

- Eg seie de at rattstammen din e utsleten.

- Ratt… ka for nåkke…?

Det ble retur med Fylkesbåtane fra Selje til Bergen. Tenk deg en barnefamilie med fullt opplastet feriebil som må tømme innholdet i bagasjerom og skiboks inn på akterdekket på hydrofoilen ”Kommandøren” fordi rattstammen sviktet(!). Kjenner ingen lignende historier jeg. Forsikringsselskapet dekket turen, men ikke rattstammen. 12.000,- kostet det å skifte rattstamme på en Ford Scorpio fra 1995. (Egentlig kostet det 16.000, men verksmesteren syns så synd i oss strandede turister fra Bergen, at han slo av 4.000 (!). Det heter empati, og er et fremmedord for mange i denne bransjen).

En kommer vel ikke dypere enn dette, tenker kanskje du. Nei en gjør kanskje ikke det, med mindre vi snakker Ford Scorpio… For året etter røk kløtsj, girkasse og begge drivakslingene. Altså hele drivlinjen skiftet på to år… pluss luftmengdeføler, rattstamme og radiator. Kan ikke bli glad i noe sånt. Går ikke an det. En blir psykotisk og sur. Orntlig sur.

En Scorpio er knapt nok et transportmiddel, rett og slett fordi den har så mye ”nedetid”, og rett og slett fordi den kan skremme andre veifarende rett ut av veien med sitt grimme blikk.

Skal en bil kun være praktisk og sikker og tjene et fornuftig formål? Vel det spørs hvem du spør. Clarkson og Co har stilt spørsmålet om bil kan være kunst. Svaret fra de lærde er et rungende NEI fordi bilen har et formål. Kunst skal i følge lærde ikke ha noe praktisk formål. De av dere som har sett dette programmet husker sikkert at Clarkson definerte en Alfa Romeo som kunst fordi den ikke hadde noe formål. Den var elendig å kjøre, hadde elendig kvalitet og i tillegg var den angivelig håpløs upraktisk. Når jeg ser tilbake på denne stygge illojale Scorpioen, kan den faktisk sies å komme inn under denne kategorien. Et stykke kunst.

Sannsynligvis da som abstrakt kunst fordi vi ikke kan se hva den skal forestille. Som kunstverk ville den sannsynligvis blitt hengende ved siden av bilder av Kadinsky eller Pollock (representanter for abstrakt kunst, lært i skrivende stund på Wikipedia):



Her er Wikipedias definisjon:

Abstrakt kunst blir i dag primært brukt om nonfigurativ kunst, altså malerkunst som ikke forestiller eller etterligner gjenstander.




Ford Scorpio har etter min mening ingenting med den ellers så kjente gjenstanden bil å gjøre, hverken hva angår utseende og kvalitet. Derfor abstrakt. Så fikk vi den på plass også.

Jeg følger litt med på det som har med bil å gjøre. Og jeg skuler selvsagt også til Ford, selv om vi her i huset lovet hverandre ”ALDRI MER FORD” da det kapittelet ble lukket i 2004. I dag ser jeg at Ford har flere tilsynelatende praktiske familiemodeller i MPV-klassen som f. eks S-Max. En tøff (dette sitter langt inne) vogn med glasstak, 7 seter og haugevis med utstyr til en forholdsvis rimelig penge, etter norsk standard vel og merke. Men hvorfor lar jeg meg trekke i den retningen igjen? Er det kun fordi bilen virker tøff med 19 tommere og sportsunderstell. Glasstak, er det så fantastisk? Eller er det de samme mekanismene som lurte oss i 2001 som nå kommer til overflaten igjen? MYE FOR PENGENE? Fikk vi mye for pengene den gangen? Vi fikk jo ingenting for pengene. Umulig å selge på bruktmarkedet var den også. Historien endte med 40.000 lapper i innbytte hos Møller. Altså 90.000 i tap, pluss reparasjonskostnader på disse tre årene, deriblant en rattstamme til 12.000(!). Tørr ikke tenke på hvilke bil jeg kunne kjørt rundt i disse tre årene tatt i betraktning økonomien i dette, omgjort i renter og avdrag. Sannsynligvis en superbil av ett eller annet slag.


Et tips fra et annet motorhode, med stor troverdighet, i f.b.m. min søkend etter "nybil", gjorde at jeg undersøkte denne 7-frakteren nærmere. Vel 550.000 for toppmodellen? OK, tenkte jeg. La meg (prøve å) legge vekk fordommene og lete opp noen eksemplarer på finn.no. Med et åpent sinn: 163 hk, 7 seter, automat, el. førersete(!), glasstak, bla bla… Jeg  klarte det ikke. Sannsynligvis skadet for livet etter dette Scorpio-kunstmakkverket. Takk, men nei takk. Hvor mye får jeg i innbytte om to år mon tro?  Selvsagt har jeg en forventning om at det er skjedd ting med Fordkvaliteten på de siste 15 årene, men tørr jeg å satse familieøkonomien? Fortjener de en ny sjanse? Det finnes jo minst 20 alternativer jeg heller ville eid. Så hvorfor utfordre skjebnen?

Vår Scorpio var like giftig som navnebroren Skorpionen, og den merket oss for livet. Kunstverk skal pryde vegger og sokler, ikke garasjer. Hadde du hengt en Scorpio opp på veggen, eller plassert den på en sokkel, er jeg sikker på at den ville ramlet ned. Slik er det bare med tingenes iboende faenskap.

En bør være sunt skeptisk til alle biler. Men møter du en Scorpio på din vei, så styr unna, for det er det ikke sikkert Scorpioen kan…

Jakten på ”ny bil” fortsetter, med ett alternativ mindre.

Pål.

Kilder: Googles bilder og finn.no