mandag 11. april 2011

THELMA OG LOUISE

- Sistemann ned er en Lada!             

Det var alltid rikelig med snø i gaten da vi vokste opp. Vår største fiende var ikke mildvær og regn, men ”brøyteren” og strøbilen. Vi samlet oss oppe i veien hvor vi barrikaderte oss bak rattakebrett og ski når disse ”jævlene” kom med blinkende gule lys med sorte singelstein i strøkassene sine, eller gule rustne brøyteskjær som høvlet skihoppene våre ut av veien som en kakespade mot marengsbunn. På Storhilderen var det samhold, og mang en ”brøytis” gjorde vendereis og ga opp, til ekte jubelscener blant hjemmesydde skidresser og kalde ”snåttete” barneneser.

Utstyret var mangfoldig. Det var Åsnes treski, eller korte jet-ski i plast festet med fire reimer til digre ”snow joggers”. Skiene hadde riller, og gav assosiasjoner til Mercedesbaklykter. Det var selvsagt en og annen ungdom på Atomic Soft eller Gold Cup slalåmski, men dette hørte til unntakene, med mindre du het Drønen til etternavn, da hadde du sannsynligvis to par, minst…



Men selv et par Fischer RC4, eller noe så sjeldent som et par Atomic Team Bionic ble for treski å regne sammenlignet med rekken av blanke treoljelakkerte rattkjelker som sto oppstilt på holken oppe i veien klar for ”løp”. Rattkjelkene var, som navnet indikerer, meiekjelker med ratt og stigbrett. Flotte møbler som under de riktige forhold kunne passere både 40 og 50 km/t med 7-8 åringer bak rattet (!) Det var med disse vi lærte å ”kjøre” en doning med ratt. Det var med rattkjelkene vi første gang rattet kontra og breisladdet på klink is i bakken ned forbi huset til Bergesen. Og det var med rattkjelken det gikk fryktelig galt for Bjarte og Steinar en mørk vinterkveld på slutten av 70 tallet…

Løypen var ikke spesielt bratt eller krevende. Det begynte med stolpen oppe i veien, forbi vårt hus, rundt den mørke høyrekurven med Andersen, full fart forbi Franken og Misjen, før det var maks bremseeffekt og ”turn in” 90 grader venstre over krøn ned den bratte bakken til Bergesen, Isagerene og målgang opp bakken til Selstøen (!) Det var mange feller og triks. Det var alltid to og to sammen på kjelken, og alle hadde en Blodstrupmoen i seg i det starten gikk, og posisjoneringen til The Bergesen Hill var i gang. Det var tillat å sparke ”lett” borti hekken til nabokjelken, og forsøke å flippe dongen rundt, eller presse stigbrett mot stigbrett som på ekte gangsterfilmvis. I løpet av noen hektiske vinterkveldstimer var vi Le Mans-førere, eller kjente filmstjerner i heftige GT 40er. For det var GTen som lå øverst på våre lister, mens Lada lå definitivt nederst.  



Min rattkjelke hadde jeg arvet av onkel Arvid, eller onkel Aia som vi kalte ham. Dette var en staselig vogn med ekstra monterte reflekser både fremme og bak, i hvit og rød utførelse. Så vidt innkjørt i Blomsterdalen 15 år tidligere. I tillegg hadde kjelken både hånd –og fotbrems. Uten å skryte, var kjelken blant de raskeste i feltet, godt innkjørt med sølvsvix under stålet. Nettopp av den grunn kom ”Kirstien”, min mor, for de av dere som ikke er lokalkjent, løpende etter meg opp etter veien med en hjelm i den ene hånden.

-Pålen! Pålen! Hjelmen! Jeg var en tidlig utgave av Nure, den overbeskyttede kompisen til Linus i Svingen, for de av dere som har fulgt den gjengen. Litt flaut, men egentlig mest stas, for hjelm er og var påbudt i alle billøp.



For dette med hjelm skulle vise seg å ikke være så dumt… For min bestekompis og motorhodekamerat Steinar og jeg var faste makkere. Han var min ”Mysil Bergsprekken”, makkeren til Blodstrupmoen, som gjorde faenskap mot Reodor Felgen under selveste finaleløpet i Flåklypa Grand Prix. Når startskuddet gikk var vi ett, og med lynet til onkel Aia under oss var det ingen som kunne tukte denne besetningen, så sant vi kom oss gjennom Andersensvingen med kjelken pekende rett vei…



Men en kveld stilte ikke undertegnede og ”lynet” til start, uvisst av hvilke grunn, så Steinar ble ”kartleservikar” for Bjarte. Bjarte var to år eldre enn oss, og tok ofte mer risiko enn det som var sundt for både helse og sjel. Det var tilfelle også denne kvelden, og som første ”bil” til ”turn in” ved Bergesen, tok sentrifugalkreftene overhånd, og sleden tok av som om den var koblet til Reinsdyr. Ingen rekkverk, men en 3- 4 meter skråning med stein og grus ble overflydd, før tyngdekraften seiret og slapp ”Thelma og Louise” ned i uren. Blant rattkjelkeflis, skibriller og blod lå de der… Skadet i et billøp(!). Dette ble førstesidestoff i alle skoleaviser, og samtaleemne nummer en i alle O-fagstimer på Foldnes i de neste dagene. Riktignok slapp de fra det med hjernerystelse (Steinar) og en brukket arm (Bjarte). Bjarte lærte en viktig lekse om rett fartsavpasning før ”turn in”. Steinar lærte sannsynligvis at ”Kirstien” ikke var så dum likevel, og at Hjelm og ”billøp” hører sammen. Og gamle Bergesen ble sendt ut av kjerringen for å sette opp rekkverk.

Selv om Bjarte og Steinar utvilsomt ble sist, og dermed rundens Lada, var det heldigvis ingen som minnet dem om det. Filmen om Thelma og Louise har for lengst gått inn i historien blant klassikerne. Bjarte og Steinars rattkjelketur er også en klassiker, i hvert fall for oss som kjørte billøp på Storhilderen på 70-tallet med GT40 på meier.




Husk hjelm!

Pål.


Foto: Googles bilder.


1 kommentar:

  1. Ja eg må jo bare kommentere litt her også. Denne historien bragte frem gamle minner fra egen barndom i Storesåta. Den omtalte rattkjelken ble kjøpt inn for oppsparte midler på Samvirkelaget("Kopen")i Blomsterdalen i slutten av 1960-årene. Tom'en (min bror) kjøpte sin samtidig. Rattkjelken fikk et nytt liv på Storhilderen. Etterhvert som du ble eldre og mopeder og biler ble mer interessant endte rattkjelken nesten på bosset under din fars kjellerrydding. Tilfeldigvis kom jeg forbi på luftetur med schãferen Romi dengang vi bodde i Tytebærbrekko. Rattkjelken ble tatt med og i hemmelighet helrestaurert gjennom mange seine kveldstimer. Da den fremstod som ny ble den lagt under juletreet og forært til min sønn Anders som var begynt å nærme seg rattkjelkealder. Til og med det originale "vognkortet" jeg sirlig hadde fylt ut med kulepenn og emballert i klar plast var fortsatt festet med 4 tegnestifter på undersiden av treverket. Jeg innrømmer at jeg tyvlånte den noen ganger når Anders hadde lagt seg. Se for deg din godt voksne men lekne onkel Aia på rattaren nedover "Brekko" forbi Kurt'n (sjefen din) en sein kveldsstund. Eller på stålis nedover gangveien mot Bildøybroen før "strøaren" hadde vært der. O' barnslige lyst...! Rattkjelken fikk et nytt liv i mange år men endte som garasjefyll i Austegardsvegen. Til slutt måtte jeg med tungt hjerte følge den på siste reis til gjenbruksstasjonen på Straume. Hvil i fred!

    Hilsen onkel Aia

    SvarSlett