Til neste år ...

Av: Pål Samuelsson
I 1981 fylte jeg 9 år. Jeg fikk en Citizen digital klokke av mamma og pappa til bursdagen. Det føltes som om jeg hadde tatt ett steg inn i «fremtiden». Året etter kom samme klokke med kalkulator(!), og jeg var ikke lengre så kul. Nå, 38 år senere, har vi fått svar på hvordan «fremtiden» ble. I 1981 var vi jo helt sikker på at biler kunne fly når vi kom til år 2000. Vi var også overbevist om at briller som kunne se gjennom klær ville være allemannseie, kanskje så tidlig som 1995 … For ikke å snakke om roboter… En slik ville jo alle ha i garasjen, bare vi bikket 1000-årsskiftet. Hvordan gikk det egentlig …?

En av de absolutt tøffeste bilene i 1981, og trumf-kortet i min bilkortstokk, var Jaguar XJ 5,3. Den slo det aller meste i stokken. Med V12 og 287 hester, kunne den nå en toppfart på 230 km/t. Det var kun skipsredere som hadde råd til denne eksklusive rasekatten.

Biler kan fortsatt ikke fly, i hvert fall ikke særlig høyt. Teknologien er på plass, men vi har sannsynligvis ikke markedet og behovet på plass enda. Men vi har fått lavpris flyselskaper, som langt på vei har bremset utviklingen av den flyvende bilen. Roboter har vi fått, selv om de ikke er helt slik som vi så dem for oss i 1981. I dag kan roboter sveise og skru, de kan klippe gress eller støvsuge. De kan også styre bilen din dersom du skulle sovne.

Jaguar anno 2019 kan ikke fly, men den kan så vanvittig mye mer en XJ 5,3 fra 70- og 80-tallet. Jaguar I-Pace anno 2019 er en fullelektrisk firehjulsdrevet rakett, som med litt vinger og et par ror, sannsynligvis ville lettet med litt motvind i luggen. Siden hele gulvet består av batterier, veier den nok litt mer enn en høyvinget Cessna 172, så det bli nok landjorda på I-Pace enda noen år.

I-Pace er beviset på at Charles Darwins naturlov også gjelder for biler. I-Pace har alle de gode egenskapene, ikke bare fra sine katteforfedre i Jaguar-slekten, men fra genene i bilhistorien generelt. Ta f. eks kjøreegenskaper; Ett stort og bredt hjul i hvert hjørne, med lavt tyngdepunkt, drevet frem av to el-motorer, fordelt på fire drivhjul. Det er jo «skolens løsning» på perfekt kjøredynamikk. Å trekke hjulene helt ut i hvert hjørne, har frem til nå vært forbeholdt småbiler og racerbiler. Men det er ganske smart, også for større biler. Det gir handlefrihet og rom for kupé-designerne, det gir større akselavstand og plass til flere batterier, og dermed lengre rekkevidde. Økt akselavstand gir også bedre retningsstabilitet, og enda bedre kjøreegenskaper under akselerasjon og nedbremsing. Designmessig, faktisk ganske stilig også. Overheng foran og bak på biler, vil nok lide samme skjebne som vår egen hale …

Virker det? JA! Med 400 hester og 700 Nm, så virker dette. Til tross for batterier, er egenvekten «kun» 2.133 kg. Det er rimelig beskjedent, når en har ytelser som en 50 tonns lastebil. Det er i tillegg svært så underholdende. Med dynamisk luftunderstell kan du bestemme klaringen til asfalten, og altså gjøre den om fra SUV til «GT-RS-SPORT» på ett sekund. Ulike kjøreprogrammer gir deg også muligheten til å utnytte dette til det fulle. Fra null til 100, bruker denne sparsomme 4,8 sekunder. Det er raskere enn nesten alle sportsbiler i hele verden. Smak litt på den. 

Det kan virke som om motor-optimalisering av bensin- og dieselbiler har nådd sitt potensiale. Det er et tidsspørsmål før de store massene skjønner sammenhengen mellom pris og effekt. For i stedet for en Porsche, kan du nå kjøpe en «lommelykt» med like mange hester til halve prisen. Jeg er redd det er elektroner og Ohms lov som gjelder fremover. Og det er med el-biler som med internett, digitale kameraer og veiavgiften, - de er kommet for å bli. Det mest kjente eksempelet på en virksomhet som ikke forsto dette, er Kodak. Altså, darwinisme i praksis.

Det har gått opp et lys for noen og enhver som produserer biler kun med fossile motorer. Vi kan like det eller ikke, men strøm er inn. Det er liksom ikke bare de gule lampene som lyser lengre. For når ett av verdens største oljeproduserende land, Norge, truer med å selge ut sine eierandeler i oljeproduserende selskaper… Så vi må bare lære oss å like elektriske biler, - og jeg er godt i gang. Så lenge de leverer 400 hk, syns jeg oppgaven er rimelig overkommelig …

                               

Jaguar, har i tillegg tenkt på sånne som oss, som sannsynligvis vil slite med overgangen fra lyd til stillhet. For dypt inne i den digitale «klokken» i midtkonsollet anno 2019, er det en ekstra «knapp» som gir deg motorlyd i kupéen. Jo mer gass, jo mer lyd. Lyden simulerer en motorsterk 6-sylindret bensinmotor, og er akkurat passelig lav og avstemt. Den kunne selvsagt vært høyere og mer fremtredende, men da ville det ikke vært en Jaguar.

I-Pace, e-tron eller Tesla? Det er selvsagt helt opp til deg. Alle biler har noe, men I-Pace har alt, unntatt briller som ser gjennom klær da. De kommer visst til neste år … 😊

Tusen takk for turen, Stig-Inge og Sandven, nå også i Åsane😊

TISSE FØRST ...

Av Pål Samuelsson

Kan du huske den sitrende følelsen du hadde i barneårene da rattkjelken var trukket opp bakken, og du gjorde deg klar for neste nedfart? Du skulle egentlig ha tisset for fire turer siden, minst, men holdt deg enda en tur. Du hadde akkurat snudd kjelken, snurret trekke-tauet rundt rattet, mens du kjente t-skjorten klebe seg fast til den svette ryggen. I kveld, i en alder av 46, kom denne herlige følelsen tilbake. Bli med på Gokart-åpning på Straume …

Jeg har svært begrenset erfaring med gokart-kjøring. Anslagsvis har jeg deltatt på 5-6 events fordelt på de siste 25 årene. Men, jeg har kjørt mye rattkjelke, og svært mye bil. Så har jeg sammen med eldstemann, Lars, fulgt med på formel 1-sirkuset. 14. mars starter ny sesong i Australia, så da er det på´an igjen.  Hamilton, Vettel og Verstappen, er våre store forbilder, og er blant de mest profilerte førerne. Som guttunge var det Martin Schanke vi kranglet om å være, der vi satt med snåttete kalde neser, bak de store kjelkerattene. I kveld var jeg Lewis Hamilton, i det hjelmen ble trukket ned over hodet, sammen med rulle-gardinen …

For Påls bilblogg var eksklusivt invitert til åpningen av Bergen Gokartsenter på Sotra, nærmere bestemt, Straume. I tre år har herrene Petter og Johnny gått svangre med ideen om å benytte deler av det gigantiske parkeringshuset under Sartor senter til motorsport. Og i dag var det storslått åpning med lokale kjendiser på plass, som ordfører, og selveste Kjellemann.

Motorsport og parkeringshus er to motsetninger, som i utgangspunktet byr på et par utfordringer; støy og eksos. Hva gjør man da? Jo, man gjør som nordmenn flest, man tenker grønne tanker, og kjøper elektriske «biler». Skeptisk …? Vel, det var jeg også. Men det var helt til jeg fikk prøve …

Gokartene er helt rå, og byr på en akselerasjon som overgår det aller meste. I utgangspunktet klarer disse franske gokartene 90 km/t, men er justert ned til regelverksgrensen for utleie-gokarter, som er 50 km/t. Kartene kan justeres i fire ytelsesnivåer, og har i tillegg en super-boost-knapp på rattet, som kan aktiveres fra sentralbordet. Knappen gir deg 30 sekunder med ekstra adrenalin pr. løp. Kan det bli gøyere?

Banen, som er bygget over de to nederste parkeringsdekkene, er helt vanvittig sprek, og til tider ganske krevende hvis målet er å kjøre fortest (og det er det jo selvsagt). Den svinger seg gjennom 400 meter med hårnåler, strekk og bend, som virkelig setter kjøreegenskapene dine på prøve. Mens jeg satt i gokarten og ventet på tur, passelig tissetrengt, prøvde jeg å pusse støvet av gammel kunnskap fra et kjørekurs i England for noen år tilbake. Begreper som «breaking point», «turn in» og «Apex» ble brått borte, og erstattet med adrenalin og tunnelsyn så snart det ble min tur. Ikke engang skjermen med rundetider klarte jeg å få med meg. «Turn in» var blitt til «all in»…

Du vil kanskje tenke at opplevelsen blir litt «stusselig» uten motorlyd og turtall. Det var i hvert fall min tanke før oppstart. Den heftige akselerasjonen dreper umiddelbart savnet av lyd, og herfra til mål blir du fullstendig grepet av neste sving. Du glemmer umiddelbart lyd, og det faktum at du nå er i overkant tissetrengt …  

Ut fra pit lane var jeg nr. to, men like etter bakken ned til det nederste parkeringsdekket, var jeg nr.1. «Lewis Hamilton» tok ledelsen, som han vanligvis gjør, noe som ga ham tittelen i 2018-sesongen. Her var det bare å koste på. Første runde er alltid litt nervøs. Dekkene er kalde, og viljen i overkant varm. Litt logring med halen, men så legger stillheten seg, og du blir i ett med bil og bane. Du er 9 år igjen, og suser over blåisen med rattkjelken på tvers forbi huset til fru Bergersen. Ekte glede, mann mot maskin, og etter hvert; mann mot mann (og i noen tilfeller mann mot kvinne), når de ti gokartene har spredt seg ut over de 400 meterne med blank betong. «Ikke lov å kjøre forbi i svingene», formanes det før start. Egentlig en ganske grei regel, som gjør at du må planlegge ditt neste trekk, enten før svingen, eller ut av svingen. Så kan du også være heldig å få litt hjelp av ett og annet blått flagg, fra en av de mange baneassistentene som overvåker galskapen.

Når jeg trillet tilbake inn i pit lane, passelig våt på ryggen, hadde jeg faktisk ikke lyst til å gi gokarten videre til neste. Selv om jeg nå var så tissetrengt at jeg kunne grine, hadde jeg lett kjørt 10 runder til.

Når det blir din tur, så husk å tisse først. Jeg vurderer å gjøre som Hamilton, og resten av Formel 1- gutta, og sette inn kateter ...

Grattis med superflott gokart-anlegg Johnny og Petter!