TAPAS

av Pål  Samuelsson

I sommer gikk ferien til grenseområdet mellom det sydvestlige Frankrike og det nordlige Spania, innerst i Biscayabukten. I det som omtales som Baskerland, ligger kystperler som Biarritz, og Sant Jouan de Luz på fransk side, og ikke minst spanske San Sebastian, like over grensen. I disse vakre omgivelsene ligger tapas-barene tett som hagl, og det var i dette området den spanske mattradisjonen med de deilige smårettene ble født.

Slektninger

Spanske Seat er tilbake her på bjerget, med et spennende modellutvalg. Seat-historien tar vi en annen gang, men Seat var rimelig godt etabler her en periode med modeller som Ibiza, Cordoba, Leon og Alhambra. Alle hadde de tyske fettere og kusiner, da eierne, da som nå, var mektige VW.

I dag satses det på nytt i Norge. Ikke helt ulikt Skoda, er Seat det friske pustet, som tilbyr alternative modeller bygget på kjente VW-plattformer. Selv om det blir vanskeligere og vanskeligere å finne igjen deres henholdsvis tsjekkiske og spanske identitet, blant alle VW-knappene og bryterne, har de fortsatt snev av egenart. Det blir imidlertid lettere og lettere for trente biløyne å skimte  VW-modellen som skjuler seg under skallet.

Kjente og kjære knapper, og to USBer... Flere bak.

Påls bilblogg kjørte Seat Tarraco 2,0 TSI med 190 hester her om dagen. Tarraco er en relativt sprek SUV, med 7-seter og er dermed et alternativ til VW-konsernets Skoda Kodiaq og VW Tiguan Allspace. På utsiden av gjerdet står konkurrenter som Ford Kuga, Mazda 5, Toyota Rav for å nevne noen.

Potent uttrykk, her med 20 tommere som fyller godt ut i buene.

Min første tanke er at Seat er modige som lanserer slike biler i det landet i Europa som har kommet lengst i å parkere sine fossile SUVer. For det er en del år siden disse bilene lå øverst på salgsstatistikkene. Selv om også Seat har varslet en hybrid-løsning like rundt hjørnet, begynner konkurransen også her og dra seg til. Og spørsmålet om en skal velge bensin eller diesel har dessverre dødd ut i kantiner og på spiserom for flere år siden her hjemme i det oljeproduserende Norge.

Men lar vi storpolitikk og klimautfordringene ligge, så er Seat Tarraco en gavepakke til småbarnsfamilien. Sammenlignet med sine søskenbarn, er den litt rimeligere, men fortsatt relativt kostbar, med en prislapp 614.000, inkludert to ekstra seter på bakerste rad. Fordelen, i motsetning til sine slektninger, er at du da får nærmest alt utstyr med i prisen.

 

Plassmester

Testet versjon har en sprek 2-liter med turbo og trekk på alle fire hjul. Den oppleves som stille, høyreist og komfortabel. Den har all den plass du drømmer om, og den kan trekke den største campingvognen. Fra midtkonsollen og frem er dette en VW. Nærmest alle knapper og funksjoner finner jeg igjen i min egen Octavia VRS. Til og med "gaupeørene" bak rattet ser mistenkelig like ut dem jeg girer med frem og tilbake til jobben. Det nye og kule, er det digitale dashbordet, med tre ulike oppsett. De aller fleste har dette på plass i dag, og her innfrir Seat med et alternativt speedometer og turteller-oppsett. Den nye senter-plasserte info-skjermen er også fin, og trekker inntrykket i riktig retning.

SUV er likestilt med god høyde over havet. Utsikten og følelsen av kontroll over trafikkbildet er upåklagelig. Setene er rause og  interiøret pent og eksklusivt. Særlig likte vi den tversgående, noe utstikkende, listen som deler det øvre og nedre dashbordet. På Audi-vis strekker den ut bilens innvendige bredde, og gir en følelse av soliditet og kvalitet. Det innvendige volumet sluker alt fra unger og fotballnett til store barnevogner og IKEA-reoler. Selv med alle billettene utsolgt, har du plass til 700 liter med kjegler og svette fotballdrakter. Følelsen av volum forsterkes selvsagt av panoramataket, også det mistenkelig likt en annen bil jeg kjenner godt. Uansett, smart med gjenbruk, som sannsynligvis reflekteres i prisen.

Girkassen er 7 trinns DSG, som kunne betydd Dritrask Sports Girkasse. Uansett, det er slik den oppleves, særlig i modus "Sport". Den har også andre alternativer, ut fra humør, føre eller politisk orientering (les miljø). Kassen girer som en DSG skal, og når du velger "miljø" kan du kjøre meget smart og billig, selv med bensin. Litt trening med bruk av gass og brems gjør at dette flyter helt uten friksjon i nedoverbakker, og en liten tøtsj på bremsen gjør at girkassen griper inn og gir deg akkurat passelig motorbrems til at fartsgrensen overholdes og at bensinpumpen hviler. Hvis du ikke vil drive «miljø-sport» fikser den adaptiv cruise-kontrollen jobben, dog med marginalt høyere forbruk.

Under skjørtefoldene skjuler det seg en liten overraskelse, positiv så dann ...

Fremover-lent

Utvendig er dette uten tvil den fineste av søskenbarna. Kodiaq har i mine øyne et ærlig design, og er tro mot sine røtter og sine søsken. Tiguan er forutsigbar og noe mer kantete i uttrykket. Seat derimot, har elegante linjer, en overraskende «fresh» front, som garantert vil få bilfolket til å spørre seg -«hvilke bil var det...?». Frontlyktene er villere, grillen mer aggressiv og uttrykket betydelig mer fremover-lent.

Hekken har også sin egenart og sødme. Du blir rett og slett glad av å kjøre bak en Tarraco. Det som kunne gjort humøret enda bedre, var om de hadde fisket frem i dagslys de to eksosrørene som skjuler seg under skjørtet. For under skjørtefolden skjuler det seg en stor potte på tvers, med utblåsning i begge ender. Kanskje like greit å ikke provosere med slikt i 2019. Det føles uansett godt å vite at de er der...

 

Det nye og friske i mine øyne er en SUV på bensin. Du får den selvsagt med diesel også. Selv har jeg én bensinbil og én el-bil. Bensinbilen handler kun om følelser, og el-bilen kun om økonomi (og miljø...). Nå kan du faktisk velge bensinen, også basert på kognitive tankerekker og sunn fornuft. Forskjellen på forbruk mellom bensin og diesel er i ferd med å viskes ut. Selv har jeg kjørt Bergen-Voss med min bensin-turbo på 0,55. Ikke så veldig gøy tur, men jeg tror ikke jeg kunne gjort det vesentlig bedre med en TDI. Hovedforskjellen i dag er støy og pumpeprisen. Fortsatt er det 1-1,5 kr dyrere med bensin, men dreiemomentet og fordelingen av energien langs turtallskurven er også i ferd med å jevne seg ut, takket være optimalisering av turbotrykk både under og over midten. Med bensin, leverer denne hele 400 Nm fra 1750 o/min. Det er tall som kun var 2-litere på diesel forunt, for kun få år siden.

Fin designdetalj som gir det lille ekstra ...

Tjekkisk pils og tysk bratwurst

I blant alle VW-komponentene har Seat beholdt noe av sin egenart. Seat Tarraco er på mange måter som spansk Tapas. Tapas får deg til å se på mat med litt nye øyne. Et herlig måltid der alle smaksløker blir tilfredsstilt. Tarraco fremstår som en  med alt, som på noen områder overgår tsjekkisk pils og tysk Bratwurst. Det er sammensetningen av alle detaljene som skaper begeistring, ikke helt ulikt alle de smakfulle detaljene i tapasrettene.

Seat er en bil som dekker alle dine behov, men som likevel representerer et utradisjonelt valg fordi bilmerket relanseres etter flere år ute fra det norske markedet.

Vi ønsket å utfordre gamle ferievaner i år, etter mange år på sommerferie i opptråkkede stier langs Middelhavet. Hva med å prøve noe nytt? Noe ekte, noe ukommersielt, helt uten neon-skilter og norske aviser på annethvert gatehjørnet. Derfor Biscaya og Baskerland, med sine rene Atlanterhavsstrender, sin vakre arkitektur og med sine uberørte gamle-byer. For oss en innertier, og et feriemål som garantert vil bli resirkulert.

Tapas i San Sebastian.

Fin bil

På tallerken foran oss havnet Tarracoens «utseende» øverst på min liste. Rett og slett en fin bil. Men også sammensetning av løsninger og utstyr, herunder 7 seter og firehjulstrekk og fortsatt mye plass igjen. Den scorer også høyt på å gi eierne handlefrihet i forhold til bruksområder, den har en artig respons og den fremstår som kvalitetsmessig imponerende sammenholdt med pris. Og spør du meg, vil det være smart å prøve en Tarraco, før du gjør et valg i dette segmentet.

I sommer var det nysgjerrigheten mot alle mulighetene som lå i en tapasmeny, som fikk oss til å besøke disse tapasbarene i baskernes rike. Før kunne vi lese om flerbruksbiler og kinderegg-løsninger med tre i én. Nå kliner Seat til med tapasmeny. Du blir garantert begeistret, du blir garantert imponert og du vil garantert få smake noe du aldri før har smakt. Og viktigst av alt; Jeg tror du vil like det…

Masse lykke til med lansering av nye tapas-retter, Møller bil Seat på Kokstad!

Fun fact: Tapas er en spansk mattradisjon som består av mange ulike småretter eller snacks. Kilde: Wikipedia.

Foto: Pål Samuelsson

FORNYBAR ENERGI

Av Pål Samuelsson
Denne uken kunne vi høre at miljøvernere ikke syns noe om vindmøller(!). Det samme kommer fra alle ordførerne som muligens må sette opp noen vifter på sine nakne hauger og hamrer. Da begynner det å bli vanskelig dere. Alle vil ha vindkraft og fornybar energi, men ingen vil ha vindmøller …? Til vi har løsningen, har jeg muligens funnet en aldri så liten energikilde …

Mens det krangles om vindmøllenes arrdannelser i naturen, dro vi på Motor Cross stevne på Bømlo, og lot oss imponere av barn og unges motorlek i herlig vårsol. Sotra – Bømlo er en herlig formiddagstur, og en perfekt anledning til å teste noe spennende på fire hjul. Stian, hos Møller bil på Kokstad, anbefalte en strøken TT fra 2016, som nylig var kommet inn. Audi sitt lille vakre ikon har tiltalt meg siden den kom i 1998.

Audi har klart å etablere TT som et bil-ikon. Til tross for at designet kan gi assosiasjoner til både 911 og Beetle, har den en solid egenart og identitet, som har holdt det gående i over 20 år. Bilen finnes i et mangfold av modeller, med og uten tak, med fire, fem og seks sylindre, ja til og med på diesel. Ytre mål, kupéstørrelse og takprofil er omtrent uforandret på disse årene. Front og hekk har fått flere løft, det samme har modellprogram og teknikken under de runde og bestemte formene. Fra den første generasjonen i 1998, med 180 og 225 hester, finnes det i dag råsterke TT RS, med 400 hester fra 5 sylindre. Rett bak denne, finnes to 2.0 TFSIer på hhv 310 og 230 hester, samt en 1,8er på 180 hester. Altså noe for enhver smak.

Vi lånte 230 hesteren. For øvrig samme motorteknologi som står i min Skoda RS, med seks trinn DSG, og en vilter eksos, som sender deg rett opp i ringene når programmet settes opp i «tussebye». Da promper og smeller det litt ekstra, og du bare må smile, og faktisk av og til le. Med 230 hester, trykker den deg godt bak i de deilige S-line-stolene. 0-100 går på 5,3, men vil du bruke ett sekund mindre, kan du velge 310-hestersversjonen. For øvrig samme alternativet som finnes i S3, Golf R, m. fl. Vil du fortsatt ha mer G, drar du den helt ut, og går for 2,5-literen med Walter Røhl-lyd, som treffer 100-merket ned mot 3-tallet. Alle modellene med quattro, selvsagt.

Det er nettopp kombinasjonen quattro, ett hjul i hvert hjørne, korte fjører og lavt tyngdepunkt som gjør dette til stor moro. Ja, den går nok kjempefort også, men det er i svingene du virkelig får brynt deg. Her er det ikke bilen som er begrensningen, men sneglehuset i det indre øret ditt. Denne ligger på veien som en «svele» fra Sunnmøre. Og uansett hvor mye rømme og syltetøy du legger på, så henger den fast. Rett og slett en aldri så liten gokart. Den lave vekten, kombinert med turbodrag, gir et enormt moment på lave varv. Og den kommer som en kule opp fra det store dypet.

Dette er ikke en bil du bare «hiver» deg inn i. Den har en forholdsvis lang og tung førerdør, type «roadster», med lekre konvekse ruter, selvsagt uten ramme. I tillegg til å bøye deg ned for å komme inn under den lave taklinjen, må du samtidig løfte benet over en solid dørstokk. Dernest vippe hoften over de deilige sidestoppene, du minutter senere vil lovprise, når gokarten forsøker å kaste deg ut av salen i svingene. 

 

Du klatrer rett og slett ned og inn i en racerbil. Ferdig innklatret og fastspent, har du ikke lyst til å klatre ut igjen. Ratt, sete, pedaler og fot-hviler er helt perfekt satt opp. Noen ganger får du bare den følelsen av at menneske og maskin er «ett». TT er rett og slett bygget rundt deg.

Knapper og «gadgets» er smart plassert oppunder midtkonsollet, og «Audi-hjulet» i midt- konsollet gir deg hundrevis av innstillingsmuligheter på det heldigitaliserte dashbordet. Fancy, og absolutt fortsatt hypermoderne i 2019. Musikkanlegg, type Bang Oloufsen, er magisk. Her må du ta deg tid til å finne frem din aller beste spilleliste, men samtidig huske å skru helt av i ny og né, slik at de to pottene der bak også får underholde deg med snerr og spark.

Audi TT 230 er en bil du etter kort tid blir glad i. Det er utvilsomt en bil med sjel. Den er utrolig behagelig i «Comfort», og lett å kjøre ned mot 0,6 hvis du bare vil kose. Men samtidig potent og sint om du påkaller alle tilgjengelige ressurser. Bakseter …? Vel, to stk. for barn, for å være helt ærlig.

Jeg kunne skrevet mye mer om denne herlige vognen fra Møller-gjengen på Kokstad, men den må rett og slett oppleves. Vi smilte i hvert fall til og fra Bømlo i herlig solbrillevær. Ola, nevø og Motor Cross-utøver, sørget for høydepunktene på Crossbanen dypt inni Bømla-skogen, bare et par stenkast og en liten kjøretur fra vindmølleparken på Fitjar. Vindmøller er ikke bra for naturen likevel, skal man tro noen ivrige miljøforkjempere. Men ikke fortvil, Audi TT gir energi, og det på en måte som får frem både smil, varme og ekte glede. Og skulle du gå tom, så er det bare å klatre inn igjen. Energien fra Audi TT er nemlig fornybar😊.

Fun fact: TT står for «Tourist Trophy», som var et rally der det Audi-eide NSU gjorde det godt i sin tid. Kilde: Wikipedia.

Foto: Pål Samuelsson 

Til neste år ...

Av: Pål Samuelsson
I 1981 fylte jeg 9 år. Jeg fikk en Citizen digital klokke av mamma og pappa til bursdagen. Det føltes som om jeg hadde tatt ett steg inn i «fremtiden». Året etter kom samme klokke med kalkulator(!), og jeg var ikke lengre så kul. Nå, 38 år senere, har vi fått svar på hvordan «fremtiden» ble. I 1981 var vi jo helt sikker på at biler kunne fly når vi kom til år 2000. Vi var også overbevist om at briller som kunne se gjennom klær ville være allemannseie, kanskje så tidlig som 1995 … For ikke å snakke om roboter… En slik ville jo alle ha i garasjen, bare vi bikket 1000-årsskiftet. Hvordan gikk det egentlig …?

En av de absolutt tøffeste bilene i 1981, og trumf-kortet i min bilkortstokk, var Jaguar XJ 5,3. Den slo det aller meste i stokken. Med V12 og 287 hester, kunne den nå en toppfart på 230 km/t. Det var kun skipsredere som hadde råd til denne eksklusive rasekatten.

Biler kan fortsatt ikke fly, i hvert fall ikke særlig høyt. Teknologien er på plass, men vi har sannsynligvis ikke markedet og behovet på plass enda. Men vi har fått lavpris flyselskaper, som langt på vei har bremset utviklingen av den flyvende bilen. Roboter har vi fått, selv om de ikke er helt slik som vi så dem for oss i 1981. I dag kan roboter sveise og skru, de kan klippe gress eller støvsuge. De kan også styre bilen din dersom du skulle sovne.

Jaguar anno 2019 kan ikke fly, men den kan så vanvittig mye mer en XJ 5,3 fra 70- og 80-tallet. Jaguar I-Pace anno 2019 er en fullelektrisk firehjulsdrevet rakett, som med litt vinger og et par ror, sannsynligvis ville lettet med litt motvind i luggen. Siden hele gulvet består av batterier, veier den nok litt mer enn en høyvinget Cessna 172, så det bli nok landjorda på I-Pace enda noen år.

I-Pace er beviset på at Charles Darwins naturlov også gjelder for biler. I-Pace har alle de gode egenskapene, ikke bare fra sine katteforfedre i Jaguar-slekten, men fra genene i bilhistorien generelt. Ta f. eks kjøreegenskaper; Ett stort og bredt hjul i hvert hjørne, med lavt tyngdepunkt, drevet frem av to el-motorer, fordelt på fire drivhjul. Det er jo «skolens løsning» på perfekt kjøredynamikk. Å trekke hjulene helt ut i hvert hjørne, har frem til nå vært forbeholdt småbiler og racerbiler. Men det er ganske smart, også for større biler. Det gir handlefrihet og rom for kupé-designerne, det gir større akselavstand og plass til flere batterier, og dermed lengre rekkevidde. Økt akselavstand gir også bedre retningsstabilitet, og enda bedre kjøreegenskaper under akselerasjon og nedbremsing. Designmessig, faktisk ganske stilig også. Overheng foran og bak på biler, vil nok lide samme skjebne som vår egen hale …

Virker det? JA! Med 400 hester og 700 Nm, så virker dette. Til tross for batterier, er egenvekten «kun» 2.133 kg. Det er rimelig beskjedent, når en har ytelser som en 50 tonns lastebil. Det er i tillegg svært så underholdende. Med dynamisk luftunderstell kan du bestemme klaringen til asfalten, og altså gjøre den om fra SUV til «GT-RS-SPORT» på ett sekund. Ulike kjøreprogrammer gir deg også muligheten til å utnytte dette til det fulle. Fra null til 100, bruker denne sparsomme 4,8 sekunder. Det er raskere enn nesten alle sportsbiler i hele verden. Smak litt på den. 

Det kan virke som om motor-optimalisering av bensin- og dieselbiler har nådd sitt potensiale. Det er et tidsspørsmål før de store massene skjønner sammenhengen mellom pris og effekt. For i stedet for en Porsche, kan du nå kjøpe en «lommelykt» med like mange hester til halve prisen. Jeg er redd det er elektroner og Ohms lov som gjelder fremover. Og det er med el-biler som med internett, digitale kameraer og veiavgiften, - de er kommet for å bli. Det mest kjente eksempelet på en virksomhet som ikke forsto dette, er Kodak. Altså, darwinisme i praksis.

Det har gått opp et lys for noen og enhver som produserer biler kun med fossile motorer. Vi kan like det eller ikke, men strøm er inn. Det er liksom ikke bare de gule lampene som lyser lengre. For når ett av verdens største oljeproduserende land, Norge, truer med å selge ut sine eierandeler i oljeproduserende selskaper… Så vi må bare lære oss å like elektriske biler, - og jeg er godt i gang. Så lenge de leverer 400 hk, syns jeg oppgaven er rimelig overkommelig …

                               

Jaguar, har i tillegg tenkt på sånne som oss, som sannsynligvis vil slite med overgangen fra lyd til stillhet. For dypt inne i den digitale «klokken» i midtkonsollet anno 2019, er det en ekstra «knapp» som gir deg motorlyd i kupéen. Jo mer gass, jo mer lyd. Lyden simulerer en motorsterk 6-sylindret bensinmotor, og er akkurat passelig lav og avstemt. Den kunne selvsagt vært høyere og mer fremtredende, men da ville det ikke vært en Jaguar.

I-Pace, e-tron eller Tesla? Det er selvsagt helt opp til deg. Alle biler har noe, men I-Pace har alt, unntatt briller som ser gjennom klær da. De kommer visst til neste år … 😊

Tusen takk for turen, Stig-Inge og Sandven, nå også i Åsane😊

TISSE FØRST ...

Av Pål Samuelsson

Kan du huske den sitrende følelsen du hadde i barneårene da rattkjelken var trukket opp bakken, og du gjorde deg klar for neste nedfart? Du skulle egentlig ha tisset for fire turer siden, minst, men holdt deg enda en tur. Du hadde akkurat snudd kjelken, snurret trekke-tauet rundt rattet, mens du kjente t-skjorten klebe seg fast til den svette ryggen. I kveld, i en alder av 46, kom denne herlige følelsen tilbake. Bli med på Gokart-åpning på Straume …

Jeg har svært begrenset erfaring med gokart-kjøring. Anslagsvis har jeg deltatt på 5-6 events fordelt på de siste 25 årene. Men, jeg har kjørt mye rattkjelke, og svært mye bil. Så har jeg sammen med eldstemann, Lars, fulgt med på formel 1-sirkuset. 14. mars starter ny sesong i Australia, så da er det på´an igjen.  Hamilton, Vettel og Verstappen, er våre store forbilder, og er blant de mest profilerte førerne. Som guttunge var det Martin Schanke vi kranglet om å være, der vi satt med snåttete kalde neser, bak de store kjelkerattene. I kveld var jeg Lewis Hamilton, i det hjelmen ble trukket ned over hodet, sammen med rulle-gardinen …

For Påls bilblogg var eksklusivt invitert til åpningen av Bergen Gokartsenter på Sotra, nærmere bestemt, Straume. I tre år har herrene Petter og Johnny gått svangre med ideen om å benytte deler av det gigantiske parkeringshuset under Sartor senter til motorsport. Og i dag var det storslått åpning med lokale kjendiser på plass, som ordfører, og selveste Kjellemann.

Motorsport og parkeringshus er to motsetninger, som i utgangspunktet byr på et par utfordringer; støy og eksos. Hva gjør man da? Jo, man gjør som nordmenn flest, man tenker grønne tanker, og kjøper elektriske «biler». Skeptisk …? Vel, det var jeg også. Men det var helt til jeg fikk prøve …

Gokartene er helt rå, og byr på en akselerasjon som overgår det aller meste. I utgangspunktet klarer disse franske gokartene 90 km/t, men er justert ned til regelverksgrensen for utleie-gokarter, som er 50 km/t. Kartene kan justeres i fire ytelsesnivåer, og har i tillegg en super-boost-knapp på rattet, som kan aktiveres fra sentralbordet. Knappen gir deg 30 sekunder med ekstra adrenalin pr. løp. Kan det bli gøyere?

Banen, som er bygget over de to nederste parkeringsdekkene, er helt vanvittig sprek, og til tider ganske krevende hvis målet er å kjøre fortest (og det er det jo selvsagt). Den svinger seg gjennom 400 meter med hårnåler, strekk og bend, som virkelig setter kjøreegenskapene dine på prøve. Mens jeg satt i gokarten og ventet på tur, passelig tissetrengt, prøvde jeg å pusse støvet av gammel kunnskap fra et kjørekurs i England for noen år tilbake. Begreper som «breaking point», «turn in» og «Apex» ble brått borte, og erstattet med adrenalin og tunnelsyn så snart det ble min tur. Ikke engang skjermen med rundetider klarte jeg å få med meg. «Turn in» var blitt til «all in»…

Du vil kanskje tenke at opplevelsen blir litt «stusselig» uten motorlyd og turtall. Det var i hvert fall min tanke før oppstart. Den heftige akselerasjonen dreper umiddelbart savnet av lyd, og herfra til mål blir du fullstendig grepet av neste sving. Du glemmer umiddelbart lyd, og det faktum at du nå er i overkant tissetrengt …  

Ut fra pit lane var jeg nr. to, men like etter bakken ned til det nederste parkeringsdekket, var jeg nr.1. «Lewis Hamilton» tok ledelsen, som han vanligvis gjør, noe som ga ham tittelen i 2018-sesongen. Her var det bare å koste på. Første runde er alltid litt nervøs. Dekkene er kalde, og viljen i overkant varm. Litt logring med halen, men så legger stillheten seg, og du blir i ett med bil og bane. Du er 9 år igjen, og suser over blåisen med rattkjelken på tvers forbi huset til fru Bergersen. Ekte glede, mann mot maskin, og etter hvert; mann mot mann (og i noen tilfeller mann mot kvinne), når de ti gokartene har spredt seg ut over de 400 meterne med blank betong. «Ikke lov å kjøre forbi i svingene», formanes det før start. Egentlig en ganske grei regel, som gjør at du må planlegge ditt neste trekk, enten før svingen, eller ut av svingen. Så kan du også være heldig å få litt hjelp av ett og annet blått flagg, fra en av de mange baneassistentene som overvåker galskapen.

Når jeg trillet tilbake inn i pit lane, passelig våt på ryggen, hadde jeg faktisk ikke lyst til å gi gokarten videre til neste. Selv om jeg nå var så tissetrengt at jeg kunne grine, hadde jeg lett kjørt 10 runder til.

Når det blir din tur, så husk å tisse først. Jeg vurderer å gjøre som Hamilton, og resten av Formel 1- gutta, og sette inn kateter ...

Grattis med superflott gokart-anlegg Johnny og Petter!