av Pål Samuelsson
Du akket og stønnet, men det var ingen vei utenom. Mamma var lei maset og tytet. Du måtte ut og lufte "vete". Først ett lag med ull, så to par sokker, før du endelig kunne stige ned i denne romdrakten av en oljebukse, laget av et tykt gult gummistoff. Deretter var det på med regnjakken, i det samme tykke stoffet, utenpå bukseseler og ull. Så støvler, hue og hetten... Ferdig forseglet fra alt liv på utsiden, stod du der på trappen, kastet ut av din egen mor, ikke særlig klar for lek og barnslig utfoldelse. En ridder i en ubevegelig rustning som etter en kort stund kjente etter... -Jeg må tisse.
Den nye Modeoen har markedet ventet på lenge. To år etter sin opprinnelige Europa-lansering dukket den opp i Norheimsund i 2014 (!) som den første demobilen i Norge. Da i en nydelig plomme-rød kombicoupé-versjon, som om den var ikledd Hardangerbunad, på vei til sin første bilutstilling på Vestlandet. Rett og slett nydelig.
Tvilling i Amerika
I sommer så vi bilen på hvert gatehjørne på Manhattan, New York, da som NYPD-blues. I USA har bilen rullet i ca to år under navnet "Fusion". Tilnærmet identisk som sin europeiske tvilling, men to år eldre, og med eget navn. Forsinkelsen her hjemme skyldes flytting av produksjon fra ett land til ett annet, med påfølgende fagforeningskamp og ytterligere forsinkelser. Slikt driver de ikke med "over there", derav forspranget.
Til tross for en treg fødsel her hjemme har designet stått seg meget bra. Litt som en årgangsvin i wine-cooleren, har den i mine øyne lagret seg pen. Stramme, smale og rette linjer sender ut signaler om selvtillit og tro på egne ferdigheter. Samtidig som det aldri er noen som helst tvil om at dette er en Ford. Dette underbygges av andre ny-lanseringer fra produsenten, som f. eks. Focus, der søskenlikheten er mer enn slående.
Det siste innen eksteriørdetaljer er på plass, som led-blinklys der den innerste delen tennes først, og lysstrålen ledes utover i retningen du indikerer å svinge. Forfra oppstår det også en illusjon om at blinklysstrålen fra hovedlykten strømmer videre ut gjennom speilhuset. Smart og ordentlig stilig.
Bak er det også god stemning, og akkurat slik far MÅ ha det om han skal skifte bil i 2016; med to rør. På denne er rørene i tillegg integrerte i støtfangerstussene, som aldri blir feil, og som rammes inn av en diskret diffusor i mellomrommet.
Premium
Inne i cockpit er det ikke tvil om at Ford virkelig har forsøkt. Lukt, utseende og kvalitetsfølelse gir assosiasjoner til andre mer påkostede tyske bilmodeller. Ford har tatt et par steg med denne. Riktignok er testmodellen noe påkostet, og har nærmest alt av ekstrautstyr, (inkludert massasjestoler til den nette sum av kr. 30.000), skinnseter med el. instilling, senket understell, panoramatak, AWD, automat, adaptive cruise, ja egentlig alt du kunne tenke deg å krysse av for. Men tilbake til disse setene. Helt fantastisk. Vi trekker litt for kort sittepute og redusert lårstøtte, men trykk på knappen for "massasje" og du kjører bil med et ekstra stort smil. Dette må da være resepten på å roe ned villmannskjørere og kamikase-piloter. Slike seter skulle vært påbudt i alle biler. Du roer deg rett og slett ned, og nyter hver eneste meter.
Kan det bli for mange gir...?
Ut på veien forsterkes premium-følelsen ved at Ford har ytterligere redusert lyden fra utsiden. Girskiftene oppleves som behagelige, men ikke så raske som f. eks. VWs DSG-girbokser. Den har også færre gir, eller trinn, enn f.eks. Volvo, BMW eller Mercedes sine siste modeller. Nå er jeg ikke kjent med at det er en konkurranse der ute om å ha flest gir, men jeg tror 9 av 10 ville valgt modeller med flest gir hvis de fikk velge... Hvorfor? aner ikke, men sannsynligvis fordi vi alltid tror at flest er best... Kanskje på Autobahn i Tyskland, men på svingete vestlandsveier på Sotra...? Kanskje ikke. Alle biler legger seg stort sett i det høyeste giret når en har oppnådd marsjfart. Det betyr bare at du får ett girskift ekstra i en Volvo, eller tre ekstra i en Mercedes... Er det eksklusivt og bra og gire seg gjennom 9 gir hver gang du skal opp i fart? Hmmm, skeptisk. Seks gir holdt i massevis da vi var på tur, og jeg savnet aldri et gir mellom 2. og 3., og heller ikke et 7. eller 8. gir. I fin norsk marsjfart la den seg til ro på 1.500 merket, på et meget behagelig støy- og forbruksnivå.
Griseørene på rattet er også kjekt å ha, men sannsynligvis kjekkere i biler med enda kraftigere "pumpe". Men tross alt; godt å vite at "ørene" er tilgjengelig i tilfelle "tusse-byen" skulle komme...
Forutsigbar
Motoren virker OK. Vi er litt bortskjemte i Europa hva angår dieselmotorer. Med snart 15 års dieselrevolusjon og stadig utvikling av både effekt og moment sparker ikke 400 Nm og 180 hester slik det gjorde før. Nå er det helt normalt å ha 200 dieselhester og 500 Nm med seg til og fra jobben, men ikke misforstå. Denne "pakken" fungerer helt supert, men den skiller seg liksom ikke ut, og du får ikke gåsehud hverken her eller der når pedalen legges mot matten. Men det gjør du ikke i noen andre biler med disse verdiene, uavhengig av merke og modell.
Er den for myk? Dette understellet skal jo som sagt også passe en blaut amerikaner. Svaret er nei. Den er godt avstemt i forhold til sitt tiltenkte brede marked. I tillegg gir fabrikksenkningen far en liten følelse av medlemskap i klubben. Men uansett er det mor, barn og UP som styrer farten, og den er som regel langt under det du kan få til med 180 hester og 400 Nm. Den elektroniske styringen var også påtagende "ekte" i sin tilbakemelding, og en kunne faktisk kjenne "naturlig" motstand i enkelte situasjoner. Egentlig litt positivt overrasket her også.
Tilbake på trappen og regnværet på 70-tallet. Etter å ha overbevist mamma om at det ikke er falsk alarm, men at "ridderen" faktisk må på do, får jeg audiens i gangen og hjelp til å ta av "gummidrakten". Og da først går det opp for deg hvor tette og omsluttende disse regnklærne er. For med ett slår den i mot deg, fisen du lurte ut i det mamma lukket døren bak deg, for en liten time siden. For hvor skulle den ta veien? Forseglet mellom gummi og ull lå den der og ventet på deg, og nå tok den deg med garden nede. Du kjente bare glede, som bare gutter og menn kan kjenne, når de uforvarende stumper inn i sin egen promp. Slik, akkurat slik, fikk den nye Ford Mondeoen meg til å føle. En ekte, men underfundig glede. Jeg så den rett og slett ikke komme...
Slit´an, og takk for turen Thomas! Et godt valg!
Foto: Pål Samuelsson
Du akket og stønnet, men det var ingen vei utenom. Mamma var lei maset og tytet. Du måtte ut og lufte "vete". Først ett lag med ull, så to par sokker, før du endelig kunne stige ned i denne romdrakten av en oljebukse, laget av et tykt gult gummistoff. Deretter var det på med regnjakken, i det samme tykke stoffet, utenpå bukseseler og ull. Så støvler, hue og hetten... Ferdig forseglet fra alt liv på utsiden, stod du der på trappen, kastet ut av din egen mor, ikke særlig klar for lek og barnslig utfoldelse. En ridder i en ubevegelig rustning som etter en kort stund kjente etter... -Jeg må tisse.
Den nye Modeoen har markedet ventet på lenge. To år etter sin opprinnelige Europa-lansering dukket den opp i Norheimsund i 2014 (!) som den første demobilen i Norge. Da i en nydelig plomme-rød kombicoupé-versjon, som om den var ikledd Hardangerbunad, på vei til sin første bilutstilling på Vestlandet. Rett og slett nydelig.
Tvilling i Amerika
I sommer så vi bilen på hvert gatehjørne på Manhattan, New York, da som NYPD-blues. I USA har bilen rullet i ca to år under navnet "Fusion". Tilnærmet identisk som sin europeiske tvilling, men to år eldre, og med eget navn. Forsinkelsen her hjemme skyldes flytting av produksjon fra ett land til ett annet, med påfølgende fagforeningskamp og ytterligere forsinkelser. Slikt driver de ikke med "over there", derav forspranget.
 |
| NYPD Traffic at Time Square juli 2015. |
 |
| Et skarpt "blikk". |
Det siste innen eksteriørdetaljer er på plass, som led-blinklys der den innerste delen tennes først, og lysstrålen ledes utover i retningen du indikerer å svinge. Forfra oppstår det også en illusjon om at blinklysstrålen fra hovedlykten strømmer videre ut gjennom speilhuset. Smart og ordentlig stilig.
Bak er det også god stemning, og akkurat slik far MÅ ha det om han skal skifte bil i 2016; med to rør. På denne er rørene i tillegg integrerte i støtfangerstussene, som aldri blir feil, og som rammes inn av en diskret diffusor i mellomrommet.
 |
| Fin og sportslig hekk. Aldri feil med RS-blå Ford. |
Premium
Inne i cockpit er det ikke tvil om at Ford virkelig har forsøkt. Lukt, utseende og kvalitetsfølelse gir assosiasjoner til andre mer påkostede tyske bilmodeller. Ford har tatt et par steg med denne. Riktignok er testmodellen noe påkostet, og har nærmest alt av ekstrautstyr, (inkludert massasjestoler til den nette sum av kr. 30.000), skinnseter med el. instilling, senket understell, panoramatak, AWD, automat, adaptive cruise, ja egentlig alt du kunne tenke deg å krysse av for. Men tilbake til disse setene. Helt fantastisk. Vi trekker litt for kort sittepute og redusert lårstøtte, men trykk på knappen for "massasje" og du kjører bil med et ekstra stort smil. Dette må da være resepten på å roe ned villmannskjørere og kamikase-piloter. Slike seter skulle vært påbudt i alle biler. Du roer deg rett og slett ned, og nyter hver eneste meter.
Kan det bli for mange gir...?
Ut på veien forsterkes premium-følelsen ved at Ford har ytterligere redusert lyden fra utsiden. Girskiftene oppleves som behagelige, men ikke så raske som f. eks. VWs DSG-girbokser. Den har også færre gir, eller trinn, enn f.eks. Volvo, BMW eller Mercedes sine siste modeller. Nå er jeg ikke kjent med at det er en konkurranse der ute om å ha flest gir, men jeg tror 9 av 10 ville valgt modeller med flest gir hvis de fikk velge... Hvorfor? aner ikke, men sannsynligvis fordi vi alltid tror at flest er best... Kanskje på Autobahn i Tyskland, men på svingete vestlandsveier på Sotra...? Kanskje ikke. Alle biler legger seg stort sett i det høyeste giret når en har oppnådd marsjfart. Det betyr bare at du får ett girskift ekstra i en Volvo, eller tre ekstra i en Mercedes... Er det eksklusivt og bra og gire seg gjennom 9 gir hver gang du skal opp i fart? Hmmm, skeptisk. Seks gir holdt i massevis da vi var på tur, og jeg savnet aldri et gir mellom 2. og 3., og heller ikke et 7. eller 8. gir. I fin norsk marsjfart la den seg til ro på 1.500 merket, på et meget behagelig støy- og forbruksnivå.
Griseørene på rattet er også kjekt å ha, men sannsynligvis kjekkere i biler med enda kraftigere "pumpe". Men tross alt; godt å vite at "ørene" er tilgjengelig i tilfelle "tusse-byen" skulle komme...
Forutsigbar
Motoren virker OK. Vi er litt bortskjemte i Europa hva angår dieselmotorer. Med snart 15 års dieselrevolusjon og stadig utvikling av både effekt og moment sparker ikke 400 Nm og 180 hester slik det gjorde før. Nå er det helt normalt å ha 200 dieselhester og 500 Nm med seg til og fra jobben, men ikke misforstå. Denne "pakken" fungerer helt supert, men den skiller seg liksom ikke ut, og du får ikke gåsehud hverken her eller der når pedalen legges mot matten. Men det gjør du ikke i noen andre biler med disse verdiene, uavhengig av merke og modell.
Tilbake på trappen og regnværet på 70-tallet. Etter å ha overbevist mamma om at det ikke er falsk alarm, men at "ridderen" faktisk må på do, får jeg audiens i gangen og hjelp til å ta av "gummidrakten". Og da først går det opp for deg hvor tette og omsluttende disse regnklærne er. For med ett slår den i mot deg, fisen du lurte ut i det mamma lukket døren bak deg, for en liten time siden. For hvor skulle den ta veien? Forseglet mellom gummi og ull lå den der og ventet på deg, og nå tok den deg med garden nede. Du kjente bare glede, som bare gutter og menn kan kjenne, når de uforvarende stumper inn i sin egen promp. Slik, akkurat slik, fikk den nye Ford Mondeoen meg til å føle. En ekte, men underfundig glede. Jeg så den rett og slett ikke komme...
Slit´an, og takk for turen Thomas! Et godt valg!
Foto: Pål Samuelsson
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar