søndag 27. september 2015

BILLEMANN OG BOLLEMANN OG GJE-MEG-EN

Av Pål Stian Samulsson

Derrick, iført lang grå frakk, står konfronterende ansikt til ansikt med enkemannen Karl Heinz. Med bryl i håret, og med myndig dyp røst, «knekker» detektiven sitt offer, som bryter sammen og tilstår hvordan han og elskerinnen Ursula tok livet av konen. En skapdør åpner seg, og den unge elskerinnen, Ursula, hopper frem i bare undertøyet og retter en pistol mot helten. Men assistenten Harry, som står i bakgrunnen, trekker lynraskt sin pistol og fyrer av to skudd. Ursula segner om, og blir liggende død på teppet, selvsagt med skrekkslagne åpne øyne.


Tirsdag kom nemlig «Derrick» og «Harry» på visitt til Angeltveit, alias Steinar og Victor. Mordet var begått, og kriminalbetjentene kom hvinende inn på tunet med hver sitt ladde «våpen»: En 530dA X-drive M-sport fra 2011, og en strøken tysk "sofa", 730d fra 2008, facelift-utgaven av modellen skapt av den britiske katastrofetegneren Chris Bangle (Som hadde en «greie» med å ødelegge bagasjeromslokk når han tegnet biler, derav uttrykket «Bangle butt»...).

BMW 730d 
Dette skulle altså bli uken for BMW. Jeg hadde knapt rukket å parkere 5eren fra lørdagens prøvetur før «kriminalbetjentene» stod på døren, og det midt i nyhetene. Du tenker kanskje, -nei nå er Derrick på villspor…? -Han burde jo vært i Tyskland og pågrepet styremedlemmene i VW-konsernet for å ha tøyset med utslippstallene. Nei, Derrick og Harry hadde viktigere ting fore, så her var det bare å slenge fra seg fjernkontrollen og la VW seile i sin egen kø. To pent brukte BMWer hadde nemlig funnet veien til Sotra. Begge nyfriserte, direkte fra «justervesenet», med oppgraderte maskiner. Hvem bryr seg vel da om utslippstall som ikke stemmer…? Ikke Derrick og Harry… For å være helt ærlig er jeg personlig mer opptatt av eksosrørene enn hva som kommer ut av dem.



Her hadde jeg altså fått to strøkne tyskere i oppkjørselen, som nesten ingen hadde råd til ny. Og nå, noen år senere, er altså «Billemann» halvert seg i pris, mens «Bollemann» er nedskrevet med over 70 %. Begge var utrolig fine eksemplarer, med lite kilometer, strøkent interiør og svært godt dokumenterte servicehefter. Og begge med den deilige malende BMW-lyden du faktisk kunne tenkt deg å ha på ørene når du ligger i badekaret.


M-sport er rett og slett vakkert.
Her var det bare å la seg «arrestere», og bli med inn i den mest moderne, nemlig «Billemann». En 530 med alt, -absolutt alt. M-sport-seter med elektrisk uttrekkbar lårstøtte, som selvsagt alle biler skulle hatt, soltak, «griseører» på rattet, det største og verste stereoanlegget og sånn kan jeg fortsette. Rett og slett alt.

Etter at Harry hadde løst håndjernene, fikk jeg snurre litt på rattet. En tur til Misje, tyskernes ferieparadis, hvor lyr- og palefiletter fiskes rett inn i tyske bobiler, ga bekreftelse på at dette virker. Og med det tyske politiet om bord, ble ikke dette noe fartsetappe, men en stilstudie i hva en firehjulsdrevet veldreid dame kan utrette i kurver… Og for noen kurver. Å treffe perfekt på midten og justere forsiktig med rattet, samtidig som en øker pådraget ut, gir en fantastisk rus. Rusen forsterkes ytterligere av «oljefatene» som ligger oppunder bagasjerommet og avgir de deiligste dype seksstemte toner.


BMW 530d X-Drive
På Misje snur vi og prøver turtallssperren. Ja, det står til liv. Nå smiler Horst Tapper også, mens Harry Klein er blitt hvit rundt knokene som holder fast i håndtaket over høyre bakdør.
Vi har alle mye å tape, og holder oss under de strenge myndighetsgrensene. Jeg er jo tross alt mistenkt for «mord», og vil ikke gjøre situasjonen verre med et førerkortbeslag. Da ville verden rast sammen, men mord kan vi altså leve med…

Tilbake på åstedet, byttes «Billemann» ut med «Bollemann». En helt annen vogn, som definerer forskjellen på Derrick og Harry. «Sofaen» er ubeskrivelig komfortabel. Hundrevis av knapper og en belysning som får brylkremmen til å glinse i rødt. Med 100.000 km er bilen knapt innkjørt. Baksetene er ubrukte, og det lukter umiskjennelig «Derrick». Ja, det er litt tre-fjøler her og der, men ikke engelsk lyst nøttepålegg, men dypt konservativt og stramt edeltre. Egentlig greit, fordi det passer til hele pakken, og akkurat slik Derrick ville ønsket å ha det.


Vanvittig mye bil for under 300,000
Ut på veien er dette tungt, langt og bredt. Du får egentlig ikke lyst til å terge turtelleren, men bare nyte strømmen av komfort og aristokrati. Bare lytte og kjenne. Den legger seg en smule i kurvene, og du merker vekten. Men når utspekulerte mord skal løses, er det greit med litt arbeidsro og tyngde. For Derrick kjører sjelden utrykning. Det overlates til Harry og hans «Billemann». Nei, Derrick representerer tankekraft og sofistikerte avhørstaktikker, nøye planlagt på vei frem til åstedet i et rullende «kontor» som får britiske Chesterfield til å blekne.

Men «Bollemann» er også bygget for fart, men ikke kurve-fart. Nei Derrick kjører korteste vei til åstedet, langs Autobahn, med cruisecontrollen på.  Harry derimot, drar i (det elektroniske) brekket, og slipper «Billemann» løs på de svingete skogsveiene rundt byen, med en blinkende Cojac-lampe på taket.



Nytt! Motorrommet i 730d. Pent og ryddig.
Jeg misunner selvtilliten til «Derrick», som kjøper en 7 år gammel drømmebil, absolutt uten bekymring for motor-ras eller en girkasse «i sju steiner». For her vil det koste å reparere selv den miste elektriske kontakt. Prisen på godt under 300.000 er egentlig latterlig tatt i betraktning hva man får, gitt at det fortsetter å virke. Særlig målt opp mot hva den faktisk kostet ny. Med begrenset kjørelengde, nye bremser og ny-flushet kasse, kan vel dette ende med frelse, løslatelse og god stemning. For om jeg skulle velge mellom de to, slik de fremsto på «åstedet», der Harrys «Billemann» koster det dobbelte av Derricks «Bollemann», ville jeg valgt bilen til Derrick, rett og slett fordi Derrick ville.


Ubrukte bakseter i 730en

«Haben si angst, Karl HeinZ», avslutter Derrick tørt, mens enkemannen ledes bestemt ut til en ventende BMW. Så kommer vignetten vi alle elsker, og ikke minst, vi assosierer med store BMWer: 

Dada - dada - dada….. dadadada - dadada………


Billemann eller bollemann?
- Gje-meg-en…!



lørdag 19. september 2015

LAMMESTEIK


Lørdag er den beste dagen. Og en lørdag uten handling, eller hus- og hageprosjekter er den aller beste. I dag var en sånn lørdag. En rå lammestek var klargjort for en dag i ovnen. Preppet med hvitløk og rosmarin ble «kveldskosen» forlatt i ovnen på behagelige 70 grader. Så var det ut å prøve bil…

Åsane og Jæger,  BMW. Jeg ble liksom ikke ferdig med denne 5-serien. Jeg stod skuffet tilbake sist jeg prøvde 520d. Hva kan en egentlig forvente av en to-liter? Vel, ikke så mye, var konklusjonen sist. Men det finnes håp. For den har en bror. Riktignok på bensin, men den også har kun 2 liter, og bærer det sagnomsuste emblemet 528i. Er det her viltsausen har gjemt seg, sausen som vi savnet hos dieselen? Og finner jeg spor etter bestefaren 528i fra 80-tallet, som jeg så stolt eide tilbake i 1996?



Med 245 hester, firehjulstrekk og BMWs automatkasse i sport-modus var dette en helt annen rett. Det var deilig å få gjenoppleve en BMW-turteller som sprellet opp mot 7-tallet, og endelig kjenne korsryggen bli presset inn i seteryggen igjen. Det var også helt OK å føle hvordan den trakk pusten og satte seg ned på hekken, før den umiddelbart sendte det andre store instrumentet til værs.

Ja, det er en firer, og (dessverre) ikke en 2,8 liter med 6 hull i rekke. Men lyden er faktisk ganske så frisk. Selv på tomgang hører du at det er noe «muffens» på gang. Litt hes og rumlete i eksosen. En svær hekkpotte med to «jubber» har mer enn nok å jobbe med når ventilatorene settes på. Med to turboer er det ganske vilt det som skjer etter 4.000. Å tenke seg til 0-100 på 6 tallet med en så stor stasjonsvogn er en ting, men å sitte på, og kontrollere det, er magisk, og tar meg faktisk tilbake til 1996. Men verden har gått fremover. Ja, faktisk med to sekunder. Så mye raskere er dagens 528 i forhold til bestefaren. Og mindre anstrengt og betydelig mindre dramatisk, men det er kun til BMWs magiske 4.000-grense passeres. Da er ikke dette en to liters stasjonsvogn lenger. Da holder du deg fast i rattet til en potent sportsbil som trygler om mer. For slipper du gassen opp aldri så lite, så jamrer den med indikatorene rett til værs, og trygler om å få helt en liten skvett til med viltsaus over den dobbelventilerte lammesteken der fremme. Jeg kjente at jeg gledet meg til kvelds. Her luktet det rosmarin og lam.

BMW 528i X-drive anno 2012 er et langsteikt og mørt kjøttstykke. Tilberedt på 70 grader, ikke over flere timer, men over flere tiår. Den er så mør at den kjører nesten av seg selv. Så utrolig lett og kompakt, samtidig som komforten strømmer gjennom ryggen, vel vitende om at «sport» er et tastetrykk og en «kick down» unna. Dagens «lammestek» hadde ikke M-sport konfigurasjon, og «sport-knappen» endret kun gir- og gassrespons, og altså ikke understellet. Greit nok for meg. Bilen er ikke mykere enn den må være. Jeg har faktisk hørt BMW-folk anbefale 5-serien uten M-sportsunderstell da den oppleves som for hard til hverdags… Jeg er enig i at den er tøffere med sin frontspoiler og noe lavere «set up», men heller «comfy» enn «cool», så lenge det er 245 hester under pedalen.

BMW og bensin har utviklet seg videre siden vi nordmenn sluttet å kjøpe dem. Vi her på berget har nesten glemt BMW på bensin. Dieselboomen har lagt denne, og mange andre bensin-ikon, i skyggen. 520d, 525d og 530d har stått for salget, og knapt noen har etterspurt bensinmodellene. Vi tenker at de bruker så mye bensin… Men det gjør de faktisk ikke, men selvsagt bruker de mer når du gir gass, men det gjør endelig en dieselmotor også. Særlig 530d… Men du får selvsagt ikke i pose og sekk. Diesel har momentet fra starten, mens bensin krever turtall før hodet presses inn i putevaret. Men med to turboer er det ikke så stor forskjell. Det oppleves i hvert fall tilstrekkelig, og vel så det, når sausen renner gjennom de myke trappene i girkassen og ut på veien gjennom fire hjul.
To turboer i stedet for én, og girkasse med så mange gir at du ikke greier å følge med, leverer bilen den rette følelsen til sjåføren.  Og så til det beste; nesten lyd- og vibrasjonsfritt, men samtidig røft og rampete når du klemmer på den.



Dette er uten tvil den gøyeste stasjonsvognen jeg har kjørt på lenge. Kanskje er dette den ultimate familiebilen for familien med litt større barn. Her har en god plass, høy grad av komfort, rimelig forbruk (i Eco mode), kombinert med rå kraft om far skulle få seg en «tusse-bye»… Med nye 275 mm bak og 245 mm fremme, på 19 tommere, ser den heller ikke så verst ut, selv uten M-pakke. Grove dekk kombinert med 4WD gir også et fantastisk veigrep, og en ikke ubetydelig fremkommelighet (på vinterdekk).

I BMW-sammenheng er dette mye bil for pengene. For kr. 519.000,-, med 45.000 km og 24 mnd. BMW-garanti, får en altså denne steiken med seg hjem. Jeg vet ikke med dere, men jeg kjenner det rykke litt i sjekkheftet. Det ligger et halvt dusin slike på finn.no nå, men de ser ut til å bli liggende, og prisene faller stadig. Denne falt 10.000 bare nå i helgen. Den rimeligste på nettet er en sedan med bakhjulstrekk til kr. 455.000. En gåte spør du meg, for dette er det nærmeste en kommer et røverkjøp i forhold til nybilpris. Det samme gjelder for så vidt lillebroren 328i med samme maskin. Her kan en også gjøre gode kjøp.
Dette var opptur; ja beint frem en godt krydret lammesteik med høstens rotgrønnsaker i en kremet viltsaus… Dessert?

-Nei takk, jeg er mett!