-PLEASE, GO AND MEET YOUR INSTRUCTOR IN THE RED FERRARI!

Hvor mange ganger har du drømt om å få tømme girene på en Porsche, eller kanskje en Ferrari uten å havne i fengsel og bli satt i bunnløs gjeld? For ikke å snakke om en Lambo, eller kjenne litt på utsikten fra en engelsk trebenk (Aston Martin) samtidig som du stanger mot turtallssperren med 12 sylindre og doningen truer med å slippe taket i underlaget i det du mater på, bort fra apex og tviholder på en mer eller mindre stø kurs mot utgangen av kurven… Du er omgitt av et motorbrøl mens svetten hagler… Men med ett er det en eller annen som vekker deg opp fra dagdrømmen, og du innser at det får bli en annen gang… eller kanskje i et annet liv.

En god times biltur nord for London, nærmere bestemt på Heyford Park i Oxfordshire, like ved motorveien M40, ligger et aldri så lite eventyr for menn og kvinner som oss. De med litt ekstra bensin i blodet, eller et rullende gen som har tatt litt ekstra plass i livet. For her, på en nedlagt amerikansk flybase har nemlig sportsbilentusiastene i ”U Drive Cars” etablert seg med kjøreopplevelser østen for sol og vestenfor måne, eller skrevet på en annen måte; opplevelser fra en annen verden. I hvert fall for meg med mine referanserammer hjemme fra ”berget” hvor en kan telle antall bilbaner på én finger…

Hvordan havnet jeg her? Vel, jeg har vel tidligere innledet en og annen blogg med hvor heldig jeg er som har en svoger som har minst like mye bensin i årene som jeg. Min lillesøster og denne bilgale svogeren skjenket meg nemlig en kjøreopplevelse i 40 års gave for et par måneder siden. Og nå passet det seg slik at mor, far og barn kunne dra på besøk til denne rause familien som altså har gjort briter av seg.

ORD SOM STIKKER

Ved avreise Eshare, London kl. 08.00 lørdags morgen var det med spenning og med antydning til litt skrekkblandet fryd vi satte oss i bevegelse på Londons fantastiske motorveinett. Tre -og firefelts veier knyttet sammen av fantastiske rundkjøringer med 2 og 3 felt, eksemplarisk skilting både langsetter veien og i selve veien gjorde turen nordover til en stilstudie på hvordan veinett kan bygges. Jeg visste egentlig ikke så mye om denne gaven, annet enn tre kjente stikkord, som i utgangspunktet var tilstrekelig informasjon for meg frem til dette tidspunktet. Dette var stikkordene Ferrari, Aston Martin og Lamborghini… Og er det noen ord som stikker så er det vel dem…

                                                                                                                                                                    

Mercedes SL63 BRABUS. 730hk på to dekk... Ikke mye skryt å få av Mr.Clarkson her, men "who cares...?"

Et vrangt batteri gjorde sitt til at vi ikke fikk kjøre M40 nordover med ”turbosvogers” siste ervervelse, nemlig en SL 63 med Brabus-logo. Egentlig litt leit, men vel fremme blant gamle flybunkere, var gamle amerikanske bombefly byttet ut med prima varer som puttet Brabus og defekte batterier på kontoen for glemte saker ganske kjapt… Og dermed følte vi heller ingen forventningspress hva angikk kjøreferdigheter da vi ca kl. 09.15 krabbet ut av en leid Vauxhall Corsa(!) foran innsjekken til ”U Drive Cars”. Det var allerede samlet seg et 20-30 talls håpefulle briter som sannsynligvis også kjente litt på ærefrykten som så smått var begynt å spre seg i kroppen.



Sliten med absolutt på dekk... bokstavlig talt. Lavprofil ikke oppfunnet på 60-tallet...



En kjapp innsjekk ble unnagjort hvor alle de obligatoriske kryssene ble tikket av (forsikring og forsikring og forsikring), samt telefonnummer til nærmeste pårørende. Ok, jeg svelte en tåre, noterte nummeret til fruen, og kunne med ett høre vår kjære prest, Terje Ånnerud forette i min egen begravelse langt der bak i mitt eget hode, med noen trøstende ord til de som ble igjen: … -Vel vel, han dro i hvert fall herfra med et smil om munnen, og forsikringen sørget for at alle skader ble betalt…


GAMMEL SIRKUSHEST

På andre siden av innsjekkingsbygget var bilfolket allerede begynt å strekke litt på beina. Her hadde allerede lukten av oppvarmet stål og blyholdig bensineksos fra en litt småsliten E-type begynt å spre seg ut over de enorme arealene med nedlagt flybase. Så mange som 13.000 amerikanere hadde hatt sitt virke her. I 1994 var det slutt. Amerikanerne hadde nye kriger å krige og andre fronter å holde. Basen ble nedlagt, og til tross for våre bilvenners iver etter å holde liv i deler av tarmakken, lå det noe spøkelsesaktig over de mosegrodde flyhangarene.

E-typen med effektanlegg rigget for lett racing var et syn, for ikke å snakke om opplevelsen og gleden lyden gav oss. Og den gamle engelske lorden orket kun et par runder i slengen, før den svingte tilbake til Pit lane for å hvilte seg noen minutter før den på nytt trakk pusten og galopperte tilbake i manesjen.

Vi ble delt inn i grupper på 15-20 personer, og holdt innenfor en inngjerding til alt var klart. Herfra kunne vi se bort på det som skulle gi livet ekstra mening denne dagen, og sannsynligvis også uker og år fremover… To Ferrari 360 Modena. To Aston Martin DB9 og to Lamborghini Gallardo. I tillegg var det oppstilt en knall gul Porsche GT3, en trimmet Nissan GTR (600 hk) og en Audi R8 4,2. Vi var booket inn på de tre førstnevnte. Nå skal vi ikke være hovne på noen måte, men R8 hadde vi kjørt to år tidligere på vårt eventyr i Malaysia hvor vi begge fikk teste R8 i 5,2 liters versjon. GTR og GT3 får vi ta en annen gang. I dag var det store volum og biler med 8 og 10 og 12 sylindre som skulle få vår oppmerksomhet.

     

"Datablad" på dagens testobjekter. Fine verdier...



Ett og annet "tjuvtriks" var det å lære. Så lett i teorien, men straks litt verre i praksis...



SAFETY BRIEF

Vi fikk mange gode tips og råd fra en av de mange instruktørene på stedet som samlet oss foran en tavle. En 10 minutters gjennomgang av det som best kan kalles for basic racing teori var nyttig for å få mest mulig ut av dagen, og ikke minst ut av bilene. Deretter bar det inn i en ventende minibuss og en kort kjentmannsrunde på dagens bane. Først en 90 graders høyre. Deretter straka vegen inn i sjikane, ny slette, før en måtte gjennom en 210 graders venstre, som kastet deg direkte over i en svak høyre for å få førerne til å smake på tyngdepunktoverføring. Ny slette med sjikane, en laaaaang venstre og siste ”indre” før runden var komplett

-Mr. Hagjinis…???
- That´s me!

 Min eksilsvoger, Mr. Hagenes er nok vant til at det norske stedsetternavnet hans fra Sotra har blitt vridd og vendt på i alle fonetiske retninger etter mange år i Østen. For han gjenkjente øyeblikkelig ”gjeterens” anrop om å stige ut av innhengningen, og møte ved den sølvfargede Gallardo-oksen. Roger manglet kun en rød klut der han gikk forventningsfull mot den spreke tyren. 

Jeg stod noe slukøret tilbake blant resten av ”kvigene” i inngjerdningen, mens jeg så Roger terge opp sitt første bytte.

-Mr. Samjuels´n!
Selv om det hørtes ut som om den kvinnelige kveggjeteren lokket på ”Same-julenissen”, hvem nå enn han er, skjønte jeg umiddelbart at det var meg hun kalte, da det ikke var verken  samer eller julenisser på stedet.

MANUELL GIR OG KLØTSJ FRA BRATTHOLMEN…



Firkløver: 360 Modena, med R8, Gallardo og en Catherham 7 i bakgrunnen.



- Please, go and meet your instructor in the red Ferrari… Smak litt på den setningen… Finnes det en vakrere setning i denne verden…? 

-Okey!, kom det kort og avmålt fra undertegnede ”nisse”. Jeg hadde lyst å slenge på et ”honny”, men fant fort ut at dette var verken tid eller sted til å briljere med engelske ord og uttrykk. Fokus kveitebollen, FOKUS!

360en var lav. Vel inne hilste jeg høflig på instruktøren. Jeg gav ham mitt rundeskjema som han krysset av på, og som han noen minutter senere skulle skrive en kort evaluering på.  I likhet med alle de andre bilene på stedet var Modenaen høyrerattet. Jeg fryktet ikke dette i det hele tatt, så lenge bilene var utstyrt med automat, og aller helst padleårer bak rattet. Denne derimot, var en ekte racerbil med 6 trinns manuell kasse fra Italia. Hvordan skulle dette gå? Å kjøre optimalt med fullt pådrag og gire med venstre…? Det hadde jeg ikke gjort før… Jeg ble med ett tørr i munnen, og så samtidig at Roger hadde terget Gallardoen ut fra Pit Lane, og dro av gårde mot banens entringspunkt og sin første sving.

-You can start her up, Paul! Jeg vridde om nøkkelen. Etter litt kinning kom det myteomspunne brølet fra ”baksetet”. 400 hester fra V8eren. Her blir det liv. Kløtsjen kjentes ut som pedalen i ”909en”, en gammel Arnabuss fra slutten av 60tallet som jeg fikk lov til å løse bak bussgarasjen i Brattholmen i 1981. Jævlig tung.

Jeg koblet inn 1. gir på den karakteristiske Ferrari-girvelgeren med sine tydelige utfreste metallspor som angir hvor en skal føre spaken mellom hvert gir. Sportskløtsjen kom nydelig, og vi var i gang. Inn med 2. Vi passerte banens entringspunkt. Instruktøren begynte umiddelbart å peke på ”turningpoint, and look for your apex and flat out….” Vi var i gang. Før jeg visste ordet av det var Ferrarien i 5. gir, og verken høyreratt eller venstregiring så ut til å plage meg nevneverdig. Kløtsjen som virket så tung, var nå leken og lett. Jeg tok meg til og med i å gi ”hesten” mat mellom nedgiringene inn i første harde venstre. For en bil. For en opplevelse!

Det er merkelig hvordan en får tunnelsyn og sanser stenges ned når en virkelig må konsentrere seg om en oppgave. Lydbilde ble borte en stund. Det samme ble instrumentene. Jeg husker jeg så etter tallet som anga hvilke gir jeg hadde inne, men ikke en eneste gang leste jeg av speedometer eller turtall. Ferrari 360 Modena sparket godt fra seg. Og det var en stor opplevelse, og en og annen gang treffe på disse punktene før, under og etter sving, for så å dra til ut av kurven. Vi bygget oss sagte opp. Lamborghini neste…

EN SAME-JULENISSE OG EN TYREFEKTER
En oppglødd Same-julenisse og en nydøpt ”tyrefekter” oppsummerte sine runder og sammenlignet sine evalueringer. De hadde ingenting å skamme seg over og hadde fått scor på 84 og 86 prosent. Vi hadde hatt en god start.



Lambo Cockpit. Ikke så verst utsikt her...



Så var det min tur å fekte mot tyren. Dagens mest seriøse instruktør var ”Gallardo-sjefen”, som tok imot meg på innsiden. For en jobb.. . Gallardoinstruktør… Når det er sagt, var han også den som fremsto som best. Han var tydelig i sine forventningsavklaringer før avreise. Her måtte en vinne tillit og gjøre seg fortjent til å strekke strikken til det ytterste. Han hadde åpenbart lært en lekse eller to.

Rolig inn i første høyre. Fortsatt 2., litt mer pedal og så flatt ut inn med tredje, så fjerde før vi slapp opp, inn igjen med 3. gjennom første sjikane mot venstre..  Tillit ble bygget opp sving etter sving, og så var det endelig grønt lys fra Mr. Gallardo: Flatt ut, inn med 4. før skiltet ”Breakingpoint” ble passert i anslagsvis 160-170. Hard bremsing. Rattet vibrerte, inn med 3. av bremse, inn med 2. og kraftig rattutslag mot venstre, til høyre og venstre albue tangerte hverandre. Perfect line Samiuelniss´n… Rattgrepet ble opprettholdt gjennom den 210 grader lange hårnålen og jeg matet forsiktig på med mer, mens rattet ble korrigert motsatt og bilen nærmet seg nytt svingpunkt mot høyre. En liten korreksjon og pedalen var igjen i gulvet og turtelleren sprellet oppå 9-tallet… For en gave. For en bil!

Selv med ekstra lyddemping på enderørene var ikke Lamborghiniens V10-hyl til å ta feil av. Skyvet som kom var helt spesielt, og den kjappe girkassen gjorde at gassen kunne holdes nede hele veien og det var bare å nappe seg gjennom girene helt til neste sjikane… Dette var uten tvil, til nå, dagens høydepunkt, og jeg hadde mer enn tre runder igjen, pluss en Aston Martin…

Igjen ble det tid til en liten debrief i Pit Lane mellom de to svogerne som nå virkelig hadde kjørt seg varm. Nervøsitet og ærefrykt var borte. Adrenalinpumpene var blitt justert og leverte nå passelige doser, og endorfinene ble mer og mer fremtredende.  Vi opplevde ekte glede om sant skal sies!

Lamborghinien utfordret meg selvsagt på kjøreferdigheter og ikke minst psyke. Det skulle bare mangle, for med sine 327 hester pr. tonn (510 totalt), sier det seg selv at dette krever mye trening for å håndtere.  Bilen (og instruktøren) fikk meg til å bryte egne grenser, særlig knyttet til fartsavpasning inn mot sving, og ikke minst i forhold til gasspådrag ut. Når en flytter på en slik komfortsone skyldes det først og fremst disse bilenes enorme bremsekapasitet og ikke minst unike veigrep. Det er som om det ikke er biler, men skinnegående farkoster med svære elektromagnetiske bremser. Her er det mennesket som helt klart er begrensningen, fortsatt...

Vi innkasserte nok en bra evaluering, og var fortsatt godt inne på 80 tallet hva angikk utnyttelse i prosent

So, Mr. Samie…. Paul, there you are. Please step over to the Aston over there, please.

- Any time, honny. Nei, motet sviktet igjen. Jeg nikket bare høflig og tuslet bort til 2 tonn med engelsk treverk. DB9. 263 hester pr. tonn. 64 hester pr. tonn mindre enn Gallardo. Jeg var skeptisk, men når forventningene er lave blir ofte resultatet maksimalt. Ganske riktig...  

For hvilke bil, hvilke bremser og hvilke lyd. Som engelsk sportsbil er det bare å tikke av for alle engelske sportsbilkriterier: Lav smal frontrute, stort volum, mange sylindre (12), nøttetreverk, stor grill osv… Men du verden for en opplevelse det var å nesten tømme 4. gir, og sekunder senere være i stand til å klare hårnålsvingen. Selvsagt blir 2 tonn meget merkbart når en skal skyve doningen ut av en venstre og direkte over i en høyrekurve. 6 liter V12 festet like bak fremakslingen veier sitt, og det var ikke akkurat ordet ”sportsunderstell” som først slo meg der jeg kjente de fysiske lovene krenge denne ”Land Roveren” fra venstre til høyre. Men det var selvsagt kun godt merkbart i denne ekstreme vektoverføringsfasen.

DRØM, PORNO ELLER VIRKELIGHET?

Det at bilen er fylt med flis må selvsagt også kommenteres; Det er ikke mye som irriterer meg mer enn trepaneler i en sportsbil. Men ikke en eneste gang, ikke i ett eneste sekund, irriterte det meg at DB9 hadde et interiør som sannsynligvis kunne vært spikret sammen av en litt over snittet flink sløydlærer. Bilen hadde en magisk måte å feste all oppmerksomhet til selve kjøringen. Underbygget av lyden fra en superdeilig 12er på 450 hester, ble dette et meget hyggelig bekjentskap, og dagens desidert største positive overraskelse.

Lamboen var selvsagt dagens klare vinner. Den scoret høyest på alle parametre. I tillegg hadde den utfordret oss desidert mest av alle tre. Dagens sjarmpris gikk til 360 Modena for sitt ekte racerbiluttrykk. Både av utseende, men først og fremst for det noe klassiske tungkjørte oppsettet; med manuell gir og tung kløtsj som plutselig ble til verdens letteste så snart  en hørte det velkjente snerret fra ”baksetet”.

Så skulle du en vakker dag, eller natt, høre følgende deilige setning; “Please, go and meet your instructor in the red Ferrari”, så har du enten rotet deg inn i en våt drøm, eller inn på filmsettet til en pornofilm, eller det beste av alt: Du har sannsynligvis tatt turen til Heyford Park for en dose med ekte glede…

Tusen takk for en fantastisk gave aunt Toll and uncle Rodge!

Pål