DUNDERSALT OG CHILIPEPPER

Oppvakte lesere har nok fått med seg mitt hat/elsk forhold til Ford. Jeg har vært i ”kjelleren” med en Scorpio, og nå altså i himmelen med en ”pimpet” Galaxy og en spretten Fiesta Sport med 3 dører og styling(!). Sistnevnte en 40-årskrise vil noen hevde. Kjøreglede, pareres det herfra. For du kan si hva du vil om Ford og dens noe brokete fortid, men du verden for en forvandling… Spenn setebelte for Ford Focus RS.

Det skjer mye spennende rundt dette bilmerket om dagen. Design har vært et varemerke siden Anglia så dagens lys for et halvt århundre siden. Ikke alt like vellykket, men de har alltid våget å utfordre. I disse dager lanseres nye modeller med revolusjonerende små, men effektive bensinmotorer som vil sette ny standard i årene fremover. Stikkordet er innovasjon, for et bilmerke som har forstått at en må være representert i alle segmenter skal en henge med.

 ”POWER”
Men det som kanskje har havnet litt i skyggen av Forddesign og mange hverdagsmodeller er sannsynligvis Fords til tider hysteriske sportskreasjoner. Lotus (Cortina), RS, ST og ikke minst Cosworth, får de fleste biløyebryn til å løfte seg litt ekstra over halogenpærene. Ekstreme sportsmodeller med ekstreme ytelser har levert kompromissløs kjøreglede til sivile motorentusiaster, så vel som profesjonelle bilsportsteam i over 40 år. Oppskriften er enkel: ”Power”.

Med dette som bakteppe, er jeg som mange av dere, en ivrig bruker av finn.no. Man følger jo med. Finn er sannsynligvis den beste bil-etterretningskilden vi har i dag, i tillegg til et utall nettaviser som oppdaterer deg flere ganger daglig om bilnyheter verden over. Vi har alle våre favorittsøk på finn, og en av mine er den lokale Fordforhandleren Sotra bil på Straume. For hvis du har interesser for Ford sine sprekeste, bør du merke deg disse karene på Straume. De har nemlig blikk for dette spillet.

Sotra Bil på Straume.

Pr. nå står det tre ”festkarameller” på flisene inne hos Egil og co. En Ford Mondeo 2.0 SCTI med 203 hester, en Focus ST med 226 hester og selve rosinen i Ford-bratwursten, nemlig Focus RS med 305 hester. På torsdag klarte jeg ikke å stå imot lengre. Jeg tok mot til meg og ringte Egil…

NÅR ENDEN ER GOD…
Når en ser Focus RS bakfra forstår selv svigermor, som aldri har hatt førerkort, at her er det ekstra knall i dunderpadden. Det oser av testosteron, hockeypulver og alt som svir og brenner. De to grove eksosstussene avslører egentlig det meste. Dette er ikke en ulv i foreklær, men en ulv i ulvepels. Det du ser er det du får. Og når du samtidig vet at Focusen er utstyrt med Volvo sin sinte og sure T5R maskin på to og en halv liter, fordelt på 5 hull med turbo og toppen full av ventiler, blir det fort fest og god stemning der lyden kommer ut. 305 hester lager mye lyd når dimensjonen på rørene er grov. Og når turbotrykket er doblet i forhold til lillebroren ST, blir også koret bak soloartisten rimelig heftig. Innsug og dump gir overraskende fin ”klang”, og bidrar til å gjøre lydbilde komplett. Du kan stå lenge å høre på en RS… For når enden er god, er som regel lyden fantastisk.

UTFORSKE ELLER UTFORDRE
For dette må ikke forveksles med GTI-segmentet. Der har lillebroren ST etablert seg med samme motorblokk, men med ”kun” 226 hk. RS er S3/M3/ Impreza/EVO materiale. Hadde RS vært et resultat av en bilkåt guttunges garasjebygging med hjemmelaget vinge og enderør av en annen verden, ville vi stemplet den som harry og vulgær. Men med Fords legendariske RS-stempel på hekken, blir dette sofistikert og bilerotisk, ikke helt ulikt ”vingebilen” Sierra Cosworth fra 80-tallet.

Fine "klokker"

Jeg kjenner at jeg faktisk er spent og nervøs idet nøkkelbrikken overtas. Det skal være ærefrykt og respekt når en skal utforske en slik sportsvogn. Og legg merke til at jeg skriver utforske og ikke utfordre… For det knytter seg et par kjernespørsmål til denne gateraceren; Det ene spørsmålet er hvorvidt den klarer å opprettholde kontakten med moder jord når all kraften skal ha feste gjennom kun to drivhjul. Ford utviklet først RS med tanke på AWD, men vekt og forbruk satte en stopper for dette. Dermed ble pengene lagt ned i en ny forstilling som skulle gi optimal angrepsvinkel til underlaget og dermed få best mulig tak. Det andre stridsspørsmålet er at bilen etter sigende kan kreve sin mann i sving, og at en understyring ikke nødvendigvis lar seg løse med brått å slippe opp den største ”lakrisen”. Altså mange ting i hodet på den spente testføreren i det ”sjekklisten” ble gjennomgått utenfor godtebutikken.

FLY FLYET

Eksemplaret ”vårt” er en 2010 modell kjørt 15.000 km. Bilen er solgt ny i Norge og har alle garantier frem til mai 2013. Ny kostet bilen ca 850.000. I dag, 2 år senere, er prisantydning 679.900,-. Mye peng for en Focus, men nå er altså dette ikke en Focus, men en RS. Hadde jeg hatt pengene hadde jeg sannsynligvis kjøpt den kun basert på utseende. Rett og slett rå! På finn er det nå fire RSer for salg og en RS 500 som er om mulig enda råere med sine 350 hk, kun produsert i 500 eksemplarer.

Med ”sjekklisten” unnagjort har jeg blitt litt bedre kjent med dagens turkamerat. ”Sukkertøyet” på midten av dashbordet lyser opp med sine analoge trykkmålere. Dette blir spennende. Store klokker rett foran meg med tallverdier en dieselrytter ikke er vant med, vil kunne distrahere piloten og ta nødvendig oppmerksomhet bort fra veien. Jeg bestemmer meg før håndbrekket løses om å ”fly flyet”, og ikke henge meg opp i alle søtsakene i cockpit. Det kan fort gå galt…

En aldri så liten "bombe"...

BOMBER OG GRANATER
Vi rusler ut på motorvegen. Turbomotorer får varmen i seg før vi legger press på vakuumeteret på midten av dashbordet. Været er langt fra ideelt for prøvekjøring av 305 hester på to hjul. Regntunge byger kommer tett, og gir langt fra optimal friksjon. Man forstår øyeblikkelig at noen akselerasjonstest er fånyttes under disse forholdene. Men når bilen har fått litt fart er 3. giret gulle godt i motbakke, og grepet opprettholdes. Rattet påvirkes overraskende lite av det som går gjennom hjulene. Dette er ingen grevling, og det nye hjulopphenget har nok tatt bort mye av det som tidligere rev og slet i armene til ivrige turboryttere med forhjulstrekk. Well done Ford!

Når 4.000 merket passeres utløses bomber og granater. Den turtallsvillige Volvopumpen blir til et troll! Det freser og blåser og instinktivt presser jeg inn kløtsjen og neste gir… Hva skjedde! Fy f…
 - Har jeg gjort deg noe….? Forden ble med ett steik forbanna!

TERGE TROLLET
Denne kan skremme livdriten av hvem som helst. Jeg forstår nå hva den ene motorjournalisten mente da han skrev at det sannsynligvis kun er Henning Solberg som kan temme dette udyret… Dette skal definitivt ikke utfordres… Jeg vet ikke om jeg tørr å utforske så veldig mye heller. Men lyden. Du bare må bortpå en gang til. En femsylindret turbo kan faktisk utkonkurrere det meste hva angår lyd. Ford har på en måte skapt en bil som innbyr til faenskap. Lydbilde er nesten fraværende under normal kjøring, men du vet at trollet lar seg terge. Du bare må... Dekkstøyen er litt fremtredende, men med 235 i bredde på nesten null i profil blir det mye veikontakt. Men så lenge turtallet holdes under 2-2.500 rpm ligger vakuumeteret i ro, og motoren virker sivilisert. Men i det du løser litt på snippen er det på`an igjen. Herlig.

BAMSEKLEM
Setene er typisk racinginspirerte ”Recarobøtter”. Kompromissløse med kun fire manuelle innstillingsmuligheter, fremover eller bakover, og seteryggen frem eller bak. Man regulerer ikke setehøyden i en racerbil. Tyngdepunktet skal være lavt. Men for en deilig sidestøtte! Det er som om du sitter fast i en deilig bamseklem mellom Recaro-stoppingen. Bilen vil liksom ikke gi slipp på deg, og du må faktisk anstrenge deg litt for å vippe låret opp og ut når turen er over. Understellet er hardt og usivilisert. Etter bare noen få hundre meter har du inngående detaljkunnskap om underlaget du nettopp har passert. Bilen ville vært ypperlig for Statens vegvesen til å kartlegge hull og ujevnheter i vegnettet. Du kjenner det meste. Men det er ikke en mangel, men kun en bekreftelse på at Ford på dette punktet har tatt oppgaven alvorlig. Så blir det opp til kjøper å vurdere om dette passer til hans eller hennes bruk(!)

Styring oppleves som tung, men presis. En for lett styring ville visket bort racingopplevelsen, samtidig som det ville gitt bilen mer grevlingtendenser under akselerasjon. Motstanden oppleves som nødvendig. Likevel er det mulig å oppleve komfort i daglig nyttekjøring, selv om jeg muligens vil anbefale et aldri så lite nyrebelte, (eller at samferdselsministeren brukte litt mer penger på asfalt).

Vi kjørte bilen på det meste av underlag; nylagt asfalt, utslitte fylkeskommunale veier og på brostein. Det sier seg selv at dette fungerer best på jevne flater, aller helst med litt svinger. Ikke så mye av dette på vestlandet dessverre, men vi kan jo håpe på en bedring nå som statsbudsjettet legges frem til uken…(!)

”BACK IN BLACK”
Dette er en bil som utvilsomt vekker oppsikt. En tur gjennom Bergen sentrum gjorde inntrykk langs travle lørdagsfortau. Mange snudde på hodet, og noen pekte. Selv et utrent øye ser at dette ikke er vanlig stein. Og et utrent øre hører åpenbart at dette ikke er kjedelig hverdags-pop. Her oser det av rock and roll, og skulle jeg fått velge et lydspor i CD-anlegget til denne kraftpakken måtte det blitt ”Back in black” med AC – DC. Bilen vekker også øvrig trafikk rundt deg. Ikke mindre en to ganger i løpet av en time opplevde jeg pimpete ungdomsbiler på hekken som ville leke… Uten at jeg tok utfordringen, er jeg redd de ville blitt svært skuffet idet vinge, rør og dufuser hadde forsvunnet i det fjerne…

Bli godt kjent med bilen.

Hadde jeg prikket inn 7 rette og fått en telefon fra Hamar kunne jeg skrevet kontrakt i dag. Dette er en bil jeg aldri ville blitt lei. Vær -og føreforhold gav ikke entydige svar på de to spørsmålene innledningsvis, men bilen vant uten tvil min respekt. Samtidig så appellerer den nok litt ekstra til meg som nyfrelst Fordmann, og med mine sterke Volvoaner. En kan på mange måter si at jeg fant meg selv igjen i denne bilen. For med det beste fra Ford motorsport og det beste fra Volvos motorhyller, blir resultatet sviende sterkt: Dundersalt og chilipepper.

Takk for turen Egil!

Pål

Foto: Pål Samuelsson/ Lars H. Samuelsson 

”FLERBRUKSBIL”

Mercedes E-klasse Coupé er en bil med meget sterke tradisjoner. Jeg skal ikke begi meg ut på noe historisk tilbakeblikk. Til det er det for mange kunnskapshull, men i likhet med mange av dere bilelskere der ute, kjenner jeg igjen en når jeg ser en.

Min bilgale kompis Steinar, er som tidligere omtalt meget hardt angrepet av dette ukurerbare bilviruset. Ikke bare det, men alle bilene til Steinar har stort sett vært strøkne eksemplarer med ettermonterte 20” felger… Hans Mercedes E-klasse 220 CDI Coupé fra 2011 er intet unntak. Selvsagt i Avantgarde versjon. Sjelden har jeg hatt mer utfordringer med å fotografere en bil. Selv uten blits ble glans og skinn fra den blankpolerte klarlakken vel sjenerende for sensitive linser. Bilen har selvsagt fått full lakkbehandling fra kyndige bilhender. (Her har du gjort en grundig jobb Lars…). For går du med planer om å kjøpe bruktbil privat på Sotra, så kjøper du enten av Steinar eller av Knut`n fra Landro. De vasker nemlig hele bilen…



Solbriller påkrevd...



Hvilke bil er dette? Vel, hvis jeg ikke hadde prøvd, tatt på eller kjent på, ville jeg nok karakterisert den som fullstendig ubrukelig som en familiebil. Men det var før vi la ut på en aldri så liten søndagstur. Steinar selv karakteriserer bilen spøkefullt som sin ”flerbruksbil”, som får ham defineres som en bil med 20 tommere og barnesete(!).

Eksteriørmessig er dette enda en perle fra fabrikken med stolte coupétradisjoner. Med sine fire seter vil denne garantert bli like klassisk som sine forgjengere. Alle detaljene er på plass; senket taklinje, rammeløse vinduer uten B-stolper, arm som serverer deg bilbelte og et meget smakfullt interiør, for å nevne noe som røper modellidentiteten. I Avantgarde-utførelse er den 20 mm lavere en standard, noe som gjør at 20 tommere gjør susen. Når ”dekkfreaken” Steinar i tillegg har lagt på intet mindre enn 285 bredde bak, begynner dette å svinge. Det høres vulgært ut, men kombinert med riktig felginnpress er dette faktisk ”berre lekkert!”

                  Et rusk...?

Ekstra stor stjerne i Avantgardegrillen pynter selvsagt også opp der fremme. Hvis du lurer på om dette fortsatt er tysk, skal du åpne panseret, og all tvil feies til side: ”Ordnung”, enkelt og greit(!)

Vi starter opp den velkjente evighetsmaskinen på 2,2 liter, som ikke er helt ukjent i taxikretser. En maskin som altså ikke blir sliten med det første. Motoren har i denne versjonen 170 hester. Den leveres som kjent i to andre versjoner; en strupt versjon på 136 hk (200 CDI) og en biturboversjon med 204 hk (250CDI). Sistnevnte med 500Nm, mens ”vår” modell slipper løs 400Nm på relativt lavt turtall. Fireren er sivilisert og sterk. Automatkassen stjeler nok litt pepper, og sammenlignet med en DSG-kasse går girskiftene uvant sent med en del sluring. Det gjør egentlig ingenting, da dette først og fremst oppleves som en ”glider” og ikke som en sportstourer. Her er det komfort og myke overganger som teller. Selvsagt i en verstingversjon med AMG eller Brabusemblem på koffertlokket vil dette kunne bli sportslig. Og jeg håper for Mercedes sin del at girboksene da er mer virile. Men selv med slike heftige logoer på hekken vil nok bakhjulstrekk sette sine klare begrensninger, noe ”the Stig” har bevist for oss mer enn en gangJ

Ut på tur er dette virkelig behagelig. Progressiv servostyring oppleves som meget praktisk på små flater med lav fart, mens den bidrar til den klassisk noe late, men presise følelsen når ”flygelet” tas opp i fart. Et herlig tykt ratt med masse knapper hjelper selvsagt også på den tyske kvalitetsfølelsen. Setene er bedre enn jeg assosierer Mercedes med vanligvis. Min noe nerdete tilnærming til seter, og særlig sportsseter, fikk meg igjen til å hente meterstokken. Hele 54 cm lang sittepute. Noe av det beste jeg har målt, og som slår bl.a. Volvo ned i kineserstøvlene. Her blir en ikke sur og trøtt selv om turen blir lang. Sidestøtten vitner om en radikalt mer sportslig bil enn det du faktisk kjører, men litt ekstra sidestøtte har vel aldri skadet noen…

Bilen oppleves som sterk i mellomregisteret, og har utpreget dieselegenskaper mellom 40 - 80 km/t. Bestemmer du deg for å dra forbi i overgangen mellom en 60 og en 80-sone, blir du sannsynligvis like overrasket som bilføreren i bilen som plutselig blir liggende bak deg. Men bilen er faktisk ganske potent fra stillestående posisjon også. 0 – 100 oppgis til vel 8 sekunder, som ikke er verst i en bil som veier vel 1600 kg (pluss ekstrautstyr). I tillegg er det jo moro når en kan kjøre på 0,5 l pr. mil, selv med litt aktiv stil.

Fine linjer, som garantert kommer til å stå imot tidens tann.

Alle biler i Norge er dyre. Men dersom du kan frir deg fra dette et lite øyeblikk, kan faktisk Mercedes coupèdrømmen realiseres for ca 450.000,-. Dette er relativt mye penger. Men for disse pengene får du altså relativt mye bil, og relativt ny bil, sett i forhold til norske (syke) forhold. For etter søndagsturen vår har jeg endret oppfatning, og ser at en coupè kan være noe så kreativt som en flerbruksbil…(!) En må selvsagt være villig til å tenke litt ”utenfor boksen”, og vri og vende litt på oppleste og vedtatte definisjoner. Steinar sin definisjon holder for meg, for å kjøre bil og smile er også et bruksområde. Og trenger du plass til kun fire, ser jeg absolutt ingen grunn til å velge ”der grosse transport wagen” eller den kjedelige taxi-versjonen med fire dører. Min stemme går uavkortet til gledessprederen med opptil flere bruksområder, og gjerne med 20 tommere og barnesete…

Takk for turen Steinar!

Pål

Foto: Pål Samuelsson

SAME SHIT, NEW WRAPPING?

Volvo har etter mitt syn levd farlig ganske lenge i et marked preget av innovasjon og raske behovsendringer hos stadig mer kresne og målbevisste kunder. La meg forklare hvorfor jeg mener Volvo fort kunne lidt samme skjebne som ”brossan” SAAB: Ingen bil i Golf-segmentet, ingen MPV, og smått med SUV. La gå med XC 60, en bil jeg har prøvd, men som etter min mening ikke lever opp til prisen sammenlignet med Q5 eller X3. Storebror XC 90 kan ikke regnes med lengre, siden den for lengst er gått ut på dato.

 Men med lanseringen av nye V40 har Volvo sannsynligvis tatt et viktig steg inn på tryggere grunn. Volvo er for første gang siden 340 og 360-modellene fra 70 og 80-tallet tilbake i Golf-markedet. Den sportslige C30 ramlet litt utenfor, og appellerte ikke til Golf-kundene med sine 4 seter og med sitt litt for trange bagasjerom. Sammenlignet med A3, Corolla, Focus og Golf ble den litt for lite folkelig og litt for spisset mot en eksklusive golfspillende(!) kundegruppe med V-gensre og seilersko.

Men nå er Volvo altså tilbake i denne knallharde konkurransen, flere måneder før bl.a. BMW som også har bestemt seg for å bite i det sure Golfeplet med sin 1 Serie GT som sannsynligvis blir vist frem på Parisutstillingen til uken. Men Volvo bør ha gjort sakene sine bra denne gangen, for det har aldri vært hardere konkurranse enn nå. A3, i30, B-klasse, Focus, Corolla, Mazda 3 osv… Alle er de her nå, så velkommen etter.

Laila, vår fantastiske venn gjennom mange år, var blant de aller første som bestilte nye V40 her i landet. Bestillingen gikk inn i mai, og bilen ble levert en stolt eier sist torsdag. Med linjer fra bl.a. P 1800, og selvsagt med tydelige aner til sine litt eldre brødre V60 og V70, blir nok dette det store samtaleenme i damenes neste klubb hvor biler blir stadig mer i vinden(!). En nydelig frontspoiler, sannsynligvis ”lånt” fra Audi A4, gir en fin og aggressiv avslutning ned mot asfalten. Den store grillen med sine inntrukne ribber gir et pent ansikt, og har presset vekk de små ”lampettene” som har rotet til utrykkene til storebrødrene S, V og XC 60.

 Interiøret er rett og slett smakfullt. Herlig sidestopp med tøffe synlige sømmer gir liv i delskinnet. Men det mest innovative må være instrumenteringen som er 100 % dataanimert. Alt fra speedometerpil til blinklysindikator er animert grafikk. Tøft, og jeg ser umiddelbart mulighetene dette vil gi fremover. Med enkel programmering vil om kort tid alle nye biler ha all verdens instrumentering tilgjengelig ved kun å vri knappen på blinklyshendelen. Dette er nok bare begynnelsen. Ford har også kommet et stykke på vei her med sitt Convers-system, og nå også Volvo. Vi som elsker biler med litt ekstra instrumentering som ”oil”, ”amp” og ”boost” kan glede oss over denne utviklingen…

 Motoren er den velkjente 1,6 literen fra PSA som snart finnes i halvparten av alle bilene som ruller i Europa. Volvo har økt effektuttaket fra 109 hk til 115 hk på de siste generasjonene i likhet med Ford. Alt fra Fiesta til S80 har denne sliteren mellom forbeina. Ikke den helt store forlystelsen, men den duger i nye V40 takket være dreiemoment godt inn på 200-tallet.  Seks trinns kasse gir også lavt turtall og dermed lavt forbruk. Her er det ikke umulig å kjøre Bergen-Oslo for en 200-lapp (!). Prislappen vil selvsagt variere avhengig av utstyr, men sammenlignet med konkurrenter som A3, Golf og Fokus kommer du selvsagt ikke utenom nye V40.

 Komfortmessig er dette overraskende bra. Ordet støysvak blir urettferdig å bruke, for du forbinder ikke dette med støy. Både motor og asfalt er kneblet mer enn en kunne forvente av en bil i denne klassen. Dekkvalg har selvsagt mye å si for lydopplevelsen fra underlaget, men her var det rimelig stilt.

V40 oppleves ikke som særlig kjapp, men ikke la deg lure. Et blikk ned på de store animerte tallene midt i speedometerklokken gjør at du fort blir tatt litt på sengen… Litt ekstra pepper gjennom hårnålene gjør at du får lyst til å utfordre den nye ”Golfen”. Dette er et meget godt utgangspunkt for en D5-maskin og litt R-design. Antar den pakken er på vei, gjerne kombinert med den varslede XC40 med fire propeller.

Linjen over dørhåndtaket er tydelig hentet fra stilikonet P1800

 Dette er ikke ”same shit, new wrapping”. Her kommer Volvo med noe nytt; Ikke bare hva angår design og innpakning, men også hva angår interiør, instrumentteknikk og komfort. Dette gjør det stadig mer utfordrende å hete ”Golf”, enten en er pakket inn i Fordpapir, Toyotaplast eller VWpapp. For utfordrerne står i kø. V40 er absolutt en verdig representant som du absolutt bør vurdere dersom du skal handle i dette markedet. Innpakningen er jeg ikke helt sikker på ennå, men med sitt nydelige designslektskap til sportsikon som P 1800 og et delikat interiør som trekker kvinnelige klubbmedlemmer til Volvobutikkene, heller jeg mot Sellofan.

Takk for turen Laila. Godt valg!

Pål

Foto: Pål Samuelsson

FORSPRANGET LIGGER I FØLELSENE

Verden har utviklet seg. I hvert fall skal en dømme ut fra den teknologiske utviklingen hos Audi. Og i hvert fall for dem som fortsatt tror på den gamle klisjeen om at menn ikke har følelser. For når Audi selv påstår at forspranget ligger i teknikken, tror jeg faktisk på dem. Og hva angår menn og følelser tror du kanskje at dette blir meget komplisert… Men en tur i den nye Audi A6 3,0 TDI med biturbo gjorde at mange av disse brikkene falt på plass. Heng med.



Med 20 tommere og "naturlig senkesett" sendes det ut riktige signaler...



Ler hele veien til banken
Man takker ikke nei til en prøvetur i nye Audi-dieselen med 313 hester. Det er etter slike prøveturer en virkelig reflekterer over ord som ”pris” og ”fornuft”, selv om dette for meg handler mest om følelser. For med denne bilen er det kun én liten hake, nemlig prisen, og dermed så rammes også fornuften. I England koster herligheten £44.000(!), altså i underkant av 400.000,-. Her hjemme, vel det doble, pluss utstyr... Altså må en legge fra seg fornuften på utsiden før en sitter seg ned i de herlige setene, i hvert fall hvis målet er å kjøpe. For kjøper du denne bilen er det bare én person som ler i hele Norge, og han heter Jens. Og da snakker vi ikke om Jens fra Torbjørn Egener´s Karius og Baktus, men Jens fra ”eventyret” om hvordan stikke mest mulig kjepper og moms inn i alle hjul som triller. Pris på testet versjon her hjemme: 1.200.000, pluss(!). Utfordrende å koble følelser til et slikt tall, med mindre det er en lottoutbetaling…

Det hjelper også med litt "RS-pynt" i midten...

Magi
Men vi lar slike detaljer ligge til valget, og tar selvsagt på oss smiletrynene på en dag som denne. Ikke engang en regnskur kan ødelegge dette. Våt vegbane gir egentlig bare mer bilopplevelse i en slik grensesprengende oppfinnelse. For dette er teknisk magi til tannhjulsspissene. Quattro og 8 trinns tiptronic bidrar til grep og sportslige overganger. Men det nye underverket er selvsagt de to turboene som arbeider i ”sømløse sekvenser” slik at det ikke finnes noen hull eller svake punkt i det etter hvert så lange dieselregisteret. Og det merkes.



Assosiasjonene melder seg i retning ”racerlastebilen” Q7 TDI 6,0 V12 som jeg rattet rundt en bane for et par år siden (se bloggarkiv fra januar 2011). Et dieselminne jeg regnet med Audi ville la meg få ha i fred i noen år til. Men det varte altså kun frem til i dag. Det er selvsagt mange ulikheter mellom den nye ”wonderdiseselen” i A6 og ”Le Mans dieselen” i Q7. Men kanskje den mest merkbare er reaksjonsevnen i den nye. Turboforsinkelsen som preget ”lastebilen” er kraftig redusert i ”varebilen”. Likheter er det også en del av, derav assosiasjonene selvsagt: Ta for eksempel den overveldende kraften som kommer og røsker tak i deg der du sitter og aner fred og ingen fare. For dette er en stor og tung stasjonsvogn(!) Men dette til tross, den rå og brutale kraften banker deg bak og inn i de polstrede S-line sportsstolene og det føles ikke helt ulikt kraften fra de 12 dieselhullene i storebroren Q7 på seks liter. Den nyfødte lillebroren er faktisk fire tideler kjappere til hundre enn det store trollet.

To ting på en gang, minst…
Audi A6 3,0 TDI med 313 hester fremstår som kompromissløs og veldig ”RS-ish” på den ene siden, og vanvittig ”komfy” og ”layed back” på den andre. Takket være elektronikken, gjør de ulike konfigurasjonene dette til et ”multi tool”. Ved å velge ”comfort” på menyen løses stive og harde muskler i Audiunderstellet opp.  Luftbelger og understell mykner og rattet blir med ett lett og sløvt… Dette er Play Station på hjul,- og litt til.



Plat Station 3? Nei dette er "dash´n" i et bilspill i skala 1/1

  Bilen oppleves som kompromissløs fordi det rett og slett ingen ende vil ta når hjulet stilles på ”Dynamic” og motoren får mat og luft.  RS-aktig fordi den er omtrent like kjapp og har et brutalt, nesten vulgære lydbilde i denne konfigurasjonen. De to overlappende sekvensielle turboene sørger for et jevnt tilsig av luft under høyt trykk absolutt hele veien, samtidig som 6 sylindre på en halv liter hver skaper bunndrag og gode arbeidsvilkår for en diskret og nesten umerkbar tiptronic-boks. Maks uttak fra 1.450 o/min. sier vel sitt.

Lydmessig har Audi satt en helt ny standart med denne modellen. Med sine nye lydaktuatorer (nytt ord?) montert i eksossystemet skapes den mest fantastiske racingmusikken du kan tenke deg. Selv den klassiske Audifemmeren i hr. Røhls beryktede Sport Quattro S1 blekner i dette lydbildet. Faktisk er lyden så rå og potent at den kan forveksels med edle sportsbiler med stolte aner og tradisjoner. Ingen nevnt, ingen glemt. Lydbilde forutsetter selvsagt at Playst… bilen settes i Dynamic-mode.

Hvordan vil du ha bilbeltet strammet...?

”The sky is the limit…”
Hvordan føles alt dette, satt sammen, i en større kontekst kjørende oppover en fjellside. Vel det bør ikke overraske noen om dette føles som verdens kanskje beste stasjonsvogn. Dette er en bil som uten problemer kan gi deg dotter i ørene og trykkfallsyke oppover hårnålene(!). For her snakker vi ikke om å spise høydemeter, men høydekilometer(!). Motorpressen har sammenlignet prestasjonene med RS6, og det er i virkeligheten ingen overdrivelse når A6en flyr fra 0 til 100 på 5,1 sekunder. Legger du på £ 9.000 i England får du nå den samme kraftpakken i A7, da riktignok 2 tideler ”tregere” til 100-merket. Har du nylig kjøpt Audi med ”bare” 245 hester, så anbefaler jeg deg ikke å prøve denne. Du vil garantert få ødelagt hele den dagen, og sannsynligvis også de to, tre neste...  



Ryddig...



 Hvor skal dette ende? Hvor går grensen for hvor mye chilipepper vi skal putte inn i en ”hverdagsmiddag”. Sinte miljøtenner har ikke bitt nevneverdig fra seg i Audipelsen ennå. I så fall er huden under rimelig tykk. Sant nok er ikke disse bilene lengre store miljøsvin, og utmerker seg ikke særlig negativt på dieselforbruk og utslipp. I tillegg har tyskerne rimelig gode utviklingskår og meget gunstige avgiftsordninger som ikke straffer hester og volum. Dette gjør nok sitt til at kraftgalloppen ikke ender med det første. For oss bilinteresserte er det en bra ting, men for oss nordmenn er jeg redd grensen er nådd for de aller fleste av oss, sett fra et økonomisk perspektiv. Vi syns vel alle at 315 hk var mye da RS2 kom i 1993, for ikke å snakke om 340 hester i M5 da den kom med 24 ventilers topp i 1992(!). Nå er disse tallene nesten doblet med nye generasjoner M5 og RSer. Men Audi har også for alvor forstått hva som ligger av potensial i en diesel når de med 313 hester leverer tilnærmet samme prestasjoner som en RS6 med neste 600 bensinhester. Audis Le Mans-satsing på diesel har altså lyktes, sett fra et teknologisk perspektiv.

Nok motor?
Gadgeds-faktoren er sannsynligvis på sitt høyeste der ute akkurat nå, og du skal være rimelig ”bilnerdete” og ha tilgang til hyppig banekjøring skal du utnytte dette fantastiske ”bilspillet”. For nyvinningen har strengt tatt betydelig mer motorkraft enn du noen gang kommer til å trenge…

”Man kan ikke få nok motor”, pareres det fra Bjarte og kompis i førerstolen. Han smiler bredt, høy på endorphiner mens han åpner vinduer og soltak på gutteaktig vis for å slippe inn litt lyd(!). Vi omringes av herlig biturbosus og hissige dype snerr som slår tilbake fra tunelltaket over oss. Kompis Bjarte er også bitt av bil-basselusker og kjenner sannsynligvis hvordan fornuften sagte med sikkert bryter ned argumentasjonsrekken han har bygd opp for å overbeise hun der hjemme...  Bjarte er nok ikke alene om å lete rådvill etter et halmstrå, eller kognitive molekyler i egen hjerne som kan få gullet ”hem”.

Men til den prisen blir det sannsynligvis en umulig oppgave, med mindre følelsene får slippe til i beslutningsprosessen. Da kan alt bli mulig, til og med en Audi med to turboer. Visst har vi gutter følelser.

Forspranget ligger i følelsene.

Pål

"ELLER TILSVARENDE..."

-Nå må du se å få leiet den bilen Pål! Daglig, i ukevis før ferien, mottok jeg påminnelser fra min bedre halvdel.
-Vi kan ikke risikere å stå på flyplassen med 5 kofferter og ingen bil…”

Dårlig med koffertplass, men ekte glede for en stor jente...

En litt småhektisk nedtrapping inn mot ferie gjorde sitt til at far utsatte og utsatte. Når bestillingen endelig ble sendt var det likevel med god margin. Det europeiske bilutleieselskapet Centaura hadde biler i alle kategorier, og i år som i fjor valgte jeg i kategorien ”familievennlig”- Nemlig en ”Fiat Doblo, eller tilsvarende” som det stod foran rubrikken som fikk mitt kryss. I fjor ble det en flett ny Peugeot Partner med skyvedører, litt komfort og bøttevis med sjarm.  Altså ”tilsvarende”.

Fiat Doblo...

Vel nede på den spanske landjorda på Murcia-flyplassen gikk jeg selvsikkert mot bilutleieskranken for å innkassere vår Partner. Etter å ha tapt den vanlige kampen om barneseter, som jeg hadde reservert og betalt for, måtte jeg enda en gang godta og bli lurt, og punge ut med nye 48 euro for et surt sete… -No, no sir. There is no reservations for an ekstra seat… Hva kan man si…?

Så kom sjokket! Jeg fikk faktisk bilnøklene til en Fiat Doblo(!) Jeg kjente en svak nervøsitet spre seg i kroppen. Ikke bare hadde leiebilen blitt 150 euro dyrere enn i fjor, men den skulle altså vise seg å bli vesentlig simplere…

Med raske skritt gikk jeg med to koffert trekkende etter meg mot parkeringsplassen. Familien kom halsende bak, sammen om de tre siste koffertene, alle med hjul, heldigvis. Plass nr. 52… Jeg strakk tidlig på nakken for å se etter denne vannskapningen. Der…

Praktisk italiener... Men skal italienere være prakriske?

Nei, nei, nei… Hvit, klumpete og usedvanlig stusselig. Kun én bakdør? Kapsler? Jeg trykte frenetisk på nøkkelen, men ingen blinklys ble tent, ingen klikking i dørlåser. Hva er dette? Jeg undersøkte nøkkelen. Ingen knapper her… Bare en nøkkel… Jeg måtte låse opp på gamlemåten. Inne i doningen skinte det øyeblikkelig gjennom at dette var et fremkomstmiddel, punktum. Høydejusterbare lys og aircon utgjorde ekstrautstyret. Resten manglet.

Alle de 5 koffertene ble slukt bak de to midtdelte bakdørene.  Italiensk funksjonalisme… Biler fra Italia skal ikke være praktiske, men raske, sinte og av dårlig kvalitet. Her var det kun kvalitetsstempelet som levde opp til forventningene… Ekkelt.  Vi startet opp den digre skoesken, og rullet mot utgangen. Far var trist, mor var lettet; alle koffertene var tross alt sikret plass den siste etappen.

Så bar det ut på motorveien etter å ha koblet opp vår medbrakte Garmin hvor ”Siv Jensen” guider oss mot Alicante med sin lett hese fløyelsstemme. Hvem i all verden har overtalt lederen i ”klovnepartiet” til å snakke veianvisninger inn på en GPS-maskin?  For visste man ikke bedre kunne en sverge på at det var ”sinte-Siv” som stod for anvisningene; ”Kjør inn i rundkjøringen… og ta andre til… høyre…  … rekalkulerer…”


Motorvegen inviterte raskt opp til dans med sine ertende 120 km/t skilt. Men det var ikke akkurat ”dansesko” jeg trakterte under klamme turis føtter… Jeg rørte noen ekstra ganger med dieselpinnen mellom setene, men det begynte kun å bråke og riste. Det som under litt endrede forutsetninger kunne blitt en elegant spansk Flamenco mot spansk tarmakk, ble kun til en traust masurka i en usexy tilkneppet bunad. Sagte økte farten, og 120 opplevdes som 160... Skummelt.



Det skal godt gjøres å havne i vanskeligheter med disse karene bak rattet på en Doblo...

Jeg så i sladrespeilet. Ungene var stille. Sannsynligvis vettskremt. Heller ikke nakkestøtter i baksetet hadde italienerne spandert på denne kjipe lirekassen. Stakkars unger…? Hva hadde jeg gjort???

Det er egentlig ganske uforutsigbart dette med leiebil. I fjor fikk vi altså en ny Partner med masse utstyr, fin lettkjørt diesel og masse sjarme. I år, en to år gammel ”varebil” med 80.000 km på måleren, totalt ribbet for utstyr og sex-appeal. Som om ikke de var nok; til 1.000 kr mer(!). Urettferdig.



Feriebilen i 2011. Partner med utstyr og sjarm.



Jo da, vi klarte oss. Bilen gjorde jobben. En og en halv tank senere satt vi igjen på Murciaflyplassen solbrune og passelig fortumlet over at ferien igjen var over… Hvor var dagene blitt av, og hvordan er det mulig å lage en så kjedelig bil? Spørsmålene var så mange. Tankene gikk til bildesigneren som hadde funnet mening og glede i å skape Doblo. Hvem kunne finne glede og yrkesstolthet ved tegnebrettet når oppgaven ble løst med slike streker? Hvile forhold hadde han eller hun til biler? Hvilke bil vokste vedkommende opp i? Hvilke referanser og assosiasjoner hadde dukket opp på netthinne når oppgaven ble mottatt fra den strenge designsjefen? Totalt ubegripelig for oss som tross alt kan finne stor glede i en ”tilsvarende”…

Pål

Foto: Pål Samuelsson 

HELGENEN OG CHRISTIAN TYRANN

Sverige. Hvilke assosiasjoner melder seg. Volvo, selvsagt. Deretter Saab, kanskje ABBA, mye blått og gult.. Kanskje et par sommerminner fra 70-tallet etter en campingtur til ”utlandet” med en isblå metallikk Volvo 144 Grand Luxe fra 1973? Eller kanskje en episode av krimhelten Beck og hans ”sympatiske” hjelper, Gustav, i Mikael Persbrandts eminente skikkelse. Men definitivt Volvo, særlig traktorene merket ”Sport” ”GT” eller ”GL”.


Vel, for første gang besøkte Åse og jeg Stockholm i forrige uke. Fem dager uten unger. Kun oss to; kjærester i nesten en hel uke. Sommer, sol og hotell. Ingen matpakkesmøring til haugevis av unger, ingen vekkerklokke og ingen ”sett inn i maskinen etter dag…”, men kun spise og gå… Deilig.

Etter 10 års ekteskap var det på tide å ta seg en tur. Stockholm, en storslått europeisk by i Skandinavia…(?) Unike arkitektoniske perler på rad og rekke, den lune skjærgården tett inn på bylivet, for ikke å snakke om ”Gamla Stan”, med sine middelhavsaktige smau og bakgater. For her, i det trangeste og mest bortgjemte smuget, innerst inne i en trang brukskunstforetning, hvor gamle tre-leker og antikke postkort preget tak og vegger fant jeg henne. En kulturskatt av de sjeldne; nemlig en sort Volvo P1800 Sport i skala 1/18. Selveste ”helgenenbilen” som Roger Moore gjorde verdenskjent og til et sportsbilikon på slutten av 60-talet. For de av dere som nå begynner å lure på om forfatteren har en liten hjerneskade, så skal jeg ta meg tid til en liten oppfrisking:

 

Hver gang vi er utenlands skal det medbringes hjem en bil i skala 1/18 som skal pryde bilsamlingen som jeg har etablert sammen med Lars, vår eldste sønn, hjemme på garasjeloftet. Bilen skal fortrinnsvis komme fra det besøkte landet, og aller helst være et ikon, i hvert fall for oss(!). Etter en London-tur hvor gatene bokstavlig talt rant over av ubeskrivelig flotte og uoppnåelige biler fra hele Europa, sett med norske avgiftsøyne, ble vi enige om, Lars og jeg, at skulle vi noen gang klare å bygge opp en samling av tøffe biler, måtte det bli i skala 1/18. Så nå er vi i gang. Pr. nå teller samlingen 5 ikon fra ulike tidsepoker, de fleste, ikke overraskende, fra 60-tallet(!)  

P 1800 sport fra en meget fin vinkel... Detaljrikdommen er tilfredstillende.





Stortorget. Bygget har like mange
kalksteiner på fasaden som antall adels-
hoder som trillet gatelangs i 1520. 



For her, bare et lite steinkast og en liten spasertur unna Stortorget og det svenske slott blåste det plutselig en historisk vind gjennom de trange huspassasjene. Her hvor danskekongen, Christian II, eller Christian Tyrann som svenskene kalte ham, i 1520, halshugget vel 90 av svenskenes adelsmenn. Her hvor hodene hadde trillet og blodet rent tykt over brosteinen. Her, altså på historisk grunn, hadde Volvoen gjemt seg, og for lengst gitt opp håpet om at en hjerneskadet ”nordbag” skulle ”Redda Joppe, død eller levande”. I en nedstøvet pappeske stod den bak plastglass på en sokkel. Litt stiv i prisen, men jeg var klar til å handle… Men det var helt til jeg oppdaget avvikket.

En annen tid. Polisens nærvær og Nobel Museet
vitner om et  nytt Stortorg i fred og fordraglighet.

”Hva f…. Se Åse!”, som et barn sukket jeg oppgitt, nesten på gråten mens jeg pekte mot plastemballasjen og bilens frontrute. Kun en vindusvisker…? Kun et sort hull der den andre skulle ha vært. Esken ble åpnet, bilen snudd og ristet (meget forsiktig selvsagt), men ingen visker var å se. Det endte med et litt slukøret kjøp, men til redusert pris. Jeg hadde sikret meg en svensk klassiker til samlingen vår, dog ikke i helt perfekt stand.





Leketøysbutikkene var av det antikke slaget... Til høyre Saabs nye sportsstol.... Synd de gikk konk...



”Vel, det er nok sikkert mange originale P1800er som mangler mer en kun en visker”, trøstet Åse sin ”gutt” der vi satt på flyet hjem til virkeligheten. Halvt våken, halvt i søvne kunne jeg med ett se for meg Christian Tyrann herje der inne i den noble lekebutikken på nattestid. Der han til hest i sin røde ridderuniform plaget livet av gamle tredokker og stramme tinnsoldater med sitt knivskarpe sverd… En natt måtte også ”helgenen” møte krigsherren. En vindusvisker ble ofret i et hardt sverdslag, men han kom seg unna den kompromissløse og blodtørstige tyrannen fra Stortorget.

Fine detaljer...

Så vidt hjemme, så vidt ute av bilen på tunet, løp jeg opp på garasjeloftet med ”håndbagasjen”. Jeg dro med meg et stjerneskrujern i farten slik at ”helgenen” skulle få stå selv uten denne sokkelen med fire skruer. Av med teip og opp med eskens lokk… Da skjedde det utrolige:En liten blank knappenål-lignende gjenstand gav fra seg et søtt lite dunk mot bordplaten. Som i sagte kino spratt den opp og ned noen ganger på bordplaten foran meg før det endelig gikk opp for meg hva dette var.

”Vindusviskeren fra Gamla Stan!”. Nok en gang; et øyeblikk av ekte glede skapt av en vindusvisker i skala 1/18. Et lite ”knips”, så var den tilbake på plass. Det gode hadde vunnet over det vonde. Helgenen hadde brukt sin magi og slått tilbake mot Christian Tyrann.  Viskeren var nå vår, sammen med kanskje den gjeveste svenske sportsvognen gjennom alle tider, Volvo P1800 Sport, dog i skala 1/18…

Pål

Foto: Pål Samuelsson