KUNSTVERK ELLER MAKKVERK?

I juni 2001 skjedde det mye betydningsfullt i mitt liv. Kort oppsummert ble jeg far til Frida, vår nummer 2. Jeg fridde til min Åse, og et meget skjebnesvangert bruktbilkjøp ble inngått... Vi hadde en kjedelig og litt for liten Nissan Sunny. Fars stolte Beamer ble solgt to år tidligere, til fordel for hustomt og nybygg på Møvik.

Undertegnede jobbet som politibetjent på Fyllingsdalen politistasjon, og hadde ny V70 med turbo og blåe lys som ”firmabil”. Kunne jeg klare å tette noe av dette gapet mellom privat –og firmabil nå som Sunnyen skulle byttes ut?

Målet den gang var en 940 med litt sprut. Men med nytt hus og to studielån var ikke svensken innen rekkevidde. Hva kunne vi få for 130.000? Vi ville prioriterte størrelse, sikkerhet og så nytt som mulig. Airbag og ABS var i vinden. Dette var før finn.no, så Bergens Tidende og lokale bilforhandlere måtte saumfares.

Så kom vi over dette marerittet av en vogn, for ordet bil er ikke verdig i denne sammenheng. På en lokal bilforetning stod den, stygg som en frosk, men spekket med utstyr, og til en behagelig pris. 1995 modell Ford Scorpio med 80.000 km på telleren, rikelig med plass, airbags, el. sete, tåkelys, lettmetallfelger, ABS, rollo, oppvarmet frontrute, osv osv… Prisen var satt til 164.900,-. Etter litt pruting og utsetting ble vi enig, og 130.000 ble overført. 130.000! Det verker i hele kroppen bare å skrive beløpet, selv så mange år senere. Til og med 13.000 ville vært ”too much”.

Vel vel. Vi feiret bryllup sommeren 2002 med Porsche, fri bar og god stemning. Så var det tilbake til virkeligheten. Det endte med motorhavari, hvor 4 sylindre brått ble til tre. Forferdelig å kjøre hjem fra sommerferie med nedlesset bil med kun tre venner igjen under panseret. Far var ”klikkeklar”.

En stempelring hadde brukket og ripet opp sylinderveggen i nr. 4. Dette førte til at olje ble trukket opp gjennom ”arrene” i sylinderveggen, og hele kysten ble røyklagt av uforbrent svart motorolje. Resultat: Ny motor(!). Dette skulle være Fords sliter, Fords svar på Volvos B20. 2.0 DOHC (doble overliggende kammer ett eller annet…) som var levert i hundretusenvis av Sierraer og Scorpioer ”world wide”. Ford hadde aldri hørt om problemer med denne motoren før… Sikkert…

Ny maskin, nye lodder, nye gevinster. Men vi var ikke så lenge i paradis. Radiatoren røk. Ny radiator. Hvor mange kjenner du som har skiftet radiator på en ”moderne” bil? Så var det luftmengdeføler… Higsting og hosting…

Ny sommer, ny tur. På vei oppover kysten til Nordfjordeid, ble Forden mistenkelig tung på rattet. Vi hadde akkurat parkert campingvognen på Møvik etter 2 uker med vogntrekking i Danmark. Litt ”traktor pulling” skulle jo ikke ta livet av en tysker i dette flate landskapet. Men ved Sandane i Gloppen kommune var det rett før jeg måtte gi opp. Først og fremst av sikkerhetsmessige grunner. Det var nesten umulig å snu på rattet, selv i 80 km/t. Vi kjempet oss over fjorden og inn på Eid. Her ble bilen parkert og taxi bestilt.



- Rattstammen din e utsleten og må skiftast.

- Come again!

- Eg seie de at rattstammen din e utsleten.

- Ratt… ka for nåkke…?

Det ble retur med Fylkesbåtane fra Selje til Bergen. Tenk deg en barnefamilie med fullt opplastet feriebil som må tømme innholdet i bagasjerom og skiboks inn på akterdekket på hydrofoilen ”Kommandøren” fordi rattstammen sviktet(!). Kjenner ingen lignende historier jeg. Forsikringsselskapet dekket turen, men ikke rattstammen. 12.000,- kostet det å skifte rattstamme på en Ford Scorpio fra 1995. (Egentlig kostet det 16.000, men verksmesteren syns så synd i oss strandede turister fra Bergen, at han slo av 4.000 (!). Det heter empati, og er et fremmedord for mange i denne bransjen).

En kommer vel ikke dypere enn dette, tenker kanskje du. Nei en gjør kanskje ikke det, med mindre vi snakker Ford Scorpio… For året etter røk kløtsj, girkasse og begge drivakslingene. Altså hele drivlinjen skiftet på to år… pluss luftmengdeføler, rattstamme og radiator. Kan ikke bli glad i noe sånt. Går ikke an det. En blir psykotisk og sur. Orntlig sur.

En Scorpio er knapt nok et transportmiddel, rett og slett fordi den har så mye ”nedetid”, og rett og slett fordi den kan skremme andre veifarende rett ut av veien med sitt grimme blikk.

Skal en bil kun være praktisk og sikker og tjene et fornuftig formål? Vel det spørs hvem du spør. Clarkson og Co har stilt spørsmålet om bil kan være kunst. Svaret fra de lærde er et rungende NEI fordi bilen har et formål. Kunst skal i følge lærde ikke ha noe praktisk formål. De av dere som har sett dette programmet husker sikkert at Clarkson definerte en Alfa Romeo som kunst fordi den ikke hadde noe formål. Den var elendig å kjøre, hadde elendig kvalitet og i tillegg var den angivelig håpløs upraktisk. Når jeg ser tilbake på denne stygge illojale Scorpioen, kan den faktisk sies å komme inn under denne kategorien. Et stykke kunst.

Sannsynligvis da som abstrakt kunst fordi vi ikke kan se hva den skal forestille. Som kunstverk ville den sannsynligvis blitt hengende ved siden av bilder av Kadinsky eller Pollock (representanter for abstrakt kunst, lært i skrivende stund på Wikipedia):



Her er Wikipedias definisjon:

Abstrakt kunst blir i dag primært brukt om nonfigurativ kunst, altså malerkunst som ikke forestiller eller etterligner gjenstander.




Ford Scorpio har etter min mening ingenting med den ellers så kjente gjenstanden bil å gjøre, hverken hva angår utseende og kvalitet. Derfor abstrakt. Så fikk vi den på plass også.

Jeg følger litt med på det som har med bil å gjøre. Og jeg skuler selvsagt også til Ford, selv om vi her i huset lovet hverandre ”ALDRI MER FORD” da det kapittelet ble lukket i 2004. I dag ser jeg at Ford har flere tilsynelatende praktiske familiemodeller i MPV-klassen som f. eks S-Max. En tøff (dette sitter langt inne) vogn med glasstak, 7 seter og haugevis med utstyr til en forholdsvis rimelig penge, etter norsk standard vel og merke. Men hvorfor lar jeg meg trekke i den retningen igjen? Er det kun fordi bilen virker tøff med 19 tommere og sportsunderstell. Glasstak, er det så fantastisk? Eller er det de samme mekanismene som lurte oss i 2001 som nå kommer til overflaten igjen? MYE FOR PENGENE? Fikk vi mye for pengene den gangen? Vi fikk jo ingenting for pengene. Umulig å selge på bruktmarkedet var den også. Historien endte med 40.000 lapper i innbytte hos Møller. Altså 90.000 i tap, pluss reparasjonskostnader på disse tre årene, deriblant en rattstamme til 12.000(!). Tørr ikke tenke på hvilke bil jeg kunne kjørt rundt i disse tre årene tatt i betraktning økonomien i dette, omgjort i renter og avdrag. Sannsynligvis en superbil av ett eller annet slag.


Et tips fra et annet motorhode, med stor troverdighet, i f.b.m. min søkend etter "nybil", gjorde at jeg undersøkte denne 7-frakteren nærmere. Vel 550.000 for toppmodellen? OK, tenkte jeg. La meg (prøve å) legge vekk fordommene og lete opp noen eksemplarer på finn.no. Med et åpent sinn: 163 hk, 7 seter, automat, el. førersete(!), glasstak, bla bla… Jeg  klarte det ikke. Sannsynligvis skadet for livet etter dette Scorpio-kunstmakkverket. Takk, men nei takk. Hvor mye får jeg i innbytte om to år mon tro?  Selvsagt har jeg en forventning om at det er skjedd ting med Fordkvaliteten på de siste 15 årene, men tørr jeg å satse familieøkonomien? Fortjener de en ny sjanse? Det finnes jo minst 20 alternativer jeg heller ville eid. Så hvorfor utfordre skjebnen?

Vår Scorpio var like giftig som navnebroren Skorpionen, og den merket oss for livet. Kunstverk skal pryde vegger og sokler, ikke garasjer. Hadde du hengt en Scorpio opp på veggen, eller plassert den på en sokkel, er jeg sikker på at den ville ramlet ned. Slik er det bare med tingenes iboende faenskap.

En bør være sunt skeptisk til alle biler. Men møter du en Scorpio på din vei, så styr unna, for det er det ikke sikkert Scorpioen kan…

Jakten på ”ny bil” fortsetter, med ett alternativ mindre.

Pål.

Kilder: Googles bilder og finn.no

VOLVO XC70 AWD – TOKDYR AT KÖPA!

Jeg vet ikke helt hvor det begynte, men ett eller annet sted på veien var det flere som ville bli som Land Rover og Range Rover, for ikke å snakke om pioneren Landcruiser. Men alle uten å gi slipp på det beste fra stasjonsvognen. I mine bilarkiver fra 80 tallet (Tyske Autokatalog fra 1983-88) finner jeg tidlige ”all road” spirer som ikke slo helt an. Det var tungt å konkurrere mot lave Monzaer og staslige Forder i XRi utførelse. Det var GTI-feber, biler med seksere og etter hvert børstraktorer som Gelenderwagen og Pajero. I garasjearkivet mitt finner jeg høye utgaver av Peugeot 504 stv. i en versjon som het Dangel. Ikke mange som har hørt om den, men vi snakker høy og slank med drift på alle fire og faktisk finere en originalen(!). Jeg finner også høyreiste utgaver av VW Golf og Fiat Panda. Det verste eksempelet er selvsagt britisk, og er en offroad-kloning i kabrioletutførelse med Rang Roverskrog med front fra Granada(!) Den parringsleken var nok spesiell.

Men på slutten av 90 tallet leverte Volvo en V70 på ”stylter”, med all wheel drive og sorte grove rails. Med utsparring til ekstra eksos i hekken, grovere grill i sort og levert i Volvos opprinnelige GL-farger, bet de autofile på kroken. Det skulle ikke mer til for å vekke massene. En genistrek fra våre brødre over kjølen. Selvsagt puttet Volvo oppi den tverrstilte femmeren med 193 hester og 20 ventilers topp. Etter datidens stasjonsvognstandard var dette rimelig heftig. Fatter hadde en vanlig V70 med denne herlige momentkilden boltet fast mellom støtdempertårnene. Litt ”Audiaktig” femmerlyd, som sammen med et ”romslig” eksosanlegg gav fin klang under belastning.

Og nettopp Audi var det som kastet seg rundt og presenterte sin A6 i all road-drakt tidlig på 2000-tallet. Samtidig videreutviklet Volvo sitt konsept, og i likhet med Audi ble det sorte skjermbreddere i plast, skjørt og sorte støtfangerdetaljer. Alt dette, kombinert med ekstra bakkeklaring, trekk på alle fire (Quattro og Haldex) og grove takrails, gav assosiasjoner til gummibåter på taket og jorden-rundt-ekspedisjoner. Det geniale var at alle umiddelbart kjente igjen stasjonsvognen under, og dermed var det ”ja takk begge deler”, eller ”to for en”. Det vil si; to for prisen av i hvert fall en og en halv. For dette var jo ikke akkurat rimelige utgaver.

Jeg har liten eller ingen erfaring med quattrosystemet. Men jeg vet at dette er permanent, altså ”på” hele tiden. Volvos system bygger på en Haldexløsning som kobler inn og ut bakakslingen ved behov. Dette har sine fordeler og ulemper. Fordelen er først og fremst drivstoffbesparing ved kun å ”dra på” en aksling under vanlig kjøring. Ulempen er, eller var, at bakakslingen brukte noe tid før den koblet inn ved behov. Dette erfarte vi bl.a. i politiet hvor Volvos første generasjon Haldex på V70 AWD kunne by på falsk trygghet under utrykningskjøring. Dette så både politihunder og folk gikk fra hoverende smiletryner til svette angstballer på millisekunder da hekken plutselig slapp. Den moderne løsningen i dagens Volvo reagerer nå innefor disse viktige millisekundene og redder dagen for både folk og dyr i denne underlige Kardemommebyen blant 7 fjell.

At dette er en av verdens sikreste personbiler

trenger du ikke lese deg til. Den oser av ”safety”.

Nå har jeg altså prøvekjørt en av de siste. Hvit med sort plastikk. Det høres billig ut, men det ser bra ut, og det føles solid. Bilen er merkbart større utvendig enn vår vanlige V70. Det gikk først opp for meg da krabben ble rygget inn i garasjen. Den var betydelig høyere og mer volumiøs i sine former. At dette er en av verdens sikreste personbiler trenger du ikke lese deg til. Den oser av ”safety”.

Inni er det lite overraskelser, med mindre det er noen år siden du satt i en Volvo sist. I så fall ville du fått sjokk. For i dag har Volvo den mest innovative midtkonsolløsningen på markedet. Med sin tynne dekorplate, ofte i børstet stål, med knapper og triks som sender assosiasjoner til Bang & Olufsens strenge design, fremstår dette som alt annet enn traust.

Utstyrsmessig har du mange (dyre) muligheter. Automatgir koster ca kr. 34.000,- mer enn manuell. Du kan velge integrert navigasjon, telefon, blindsonekontroll (BLIS), adaptiv Cruise med avstandsholder, soltak, parkeringshjelp, aktive xenon, fargede glass, barneseter, bakseteunderholdning, osv osv.

Motormessig kan det være litt vrient å orientere seg. For i det nye karosseriet, som kom høsten 2007, finnes det frem til i dag en rekke alternativer. Den finnes også i et forhjulsdrevet alternativ, i likhet med VW Cross-modellene, så ikke la deg lure…

Her kan du få dieselmaskiner på 163, 175, 185 eller 205 hester. Bensinsliteren er den opprinnelige lavtrykksturboen som etter hvert fikk 200 og 210 hester. Senere kom også rekkesekser på 3,2 liter og 238 hester. Yamaha sin korte tverrstilte V8er på 315 hester, som sitter i en og annen XC90 og S80, har meg bekjent ikke funnet veien til XC70, i hvert fall ikke i Norge.

Utstyrsnivå, priser og de mange ulike motoralternativene vil jeg anta har gitt Volvos bruktbilssjefer en del hodebry. For i dag kan du faktisk finne 2008-2009 modeller med automat og 185 hester på samme prisnivå som en 2011 modell med manuell kasse og 163 hester. Sist nevnte med betydelig mindre kilometer på telleren og med det nye doble eksosanlegget og tilsvarende dreiemoment som den gamle. Som kunde er det en utfordring å manøvrere i dette farvannet. Du skal vite hva du vil ha, og hva utstyret var verdt da bilen var ny, for ikke å trå feil. Så har du dette evinnelige maset om fabrikkens definisjon om årsmodell og faktisk registreringsdato. Det siste gjelder i følge forbrukerombudet. Her syndes det ”big time”, også av Volvo. Som potensiell kunde blir jeg rett og slett sur når en bil blir presentert som en 2009 modell på finn.no, for så å finne ut at bilen er registrert i august 2008. Fusk spør du meg.

Min prøvetur var i en 2008 modell med 185 hester, med noe så sjelden som manuell girkasse og 6 gir fremover. Bilen passerte 82.000 km under testing, og hadde gått sin tre første år i Tyskland. Ikke et perfekt eksemplar, verken hva angår utstyrssammensetning eller tilstand, men likevel en verdig representant av arten.

Dette er bra for store og små, og kombinert

med VOLVOS integrerte barneseter har du

fornøyde Kabelsatan-kunder med deg hele

veien ned til denne sjelløse pengemaskinen

i sør.

Man sitter høyt, betydelig høyere enn i en vanlig 70. Dette er ikke SUV-høyde, men like høyt som i en flerbruksbil av type Touran eller Galaxy. Dette er bra for store og små, og kombinert med VOLVOS integrerte barneseter har du fornøyde Kabelsatan-kunder med deg hele veien ned til denne sjelløse pengemaskinen i sør.

Det som imponerte mest var uten tvil ballansen mellom kraft, komfort og veigrep. Her kan du, hvis du vil, holde fartsgrensen, og vel så det, rundt de strammeste hårnåler. Skal du vri denne karen av veien må du rett og slett sikte på grøften. Ingen SUV (som jeg har kjørt), inkludert X5 med Dynamic Drive, Cayenne Turbo eller Q7, (kanskje med unntak av V12 TDI) har vesentlig bedre grep. Selvsagt fordi disse har høyere vekt og høyere tyngdepunkt. Men det er likevel et tankekors at SUVer er så ”poppis” når all fysikk tilsier at lavt tyngdepunkt gir best ytelser, kjøreegenskaper og komfort. Men nok en gang; verden vil bedras.

Første gir gir assosiasjoner til lastebiler, og er tomt etter ett sekund. Rett og slett litt for kort. Deretter er det bare moro. Meget rask respons med sine 400 NM og et herlig løft på nesen. Bilen er åpenbart støyisolert med et ekstra lag i forhold til sine lillebrødre. For her kan du ”glemme deg i tredjegir” og bli varslet av en superivrig turteller som med ett peker rett opp. Setene er i beste Volvotradisjon, verdensklasse. Mange justeringsmuligheter, rikelig med lårstøtte kombinert med mykt skinn. Alle ergonomiske behov er ivaretatt.

Av ekstrautstyr på denne, vil jeg fremheve den elektroniske avstandsholderen som virker sammen med en adaptiv fartsholder. Kort fortalt virker den som en konstant fartsholder, uansett hellingsgrad på veien. I tillegg måler den avstand til forankjørende, som gjør at avstanden forblir konstant. Avstanden kan i likhet med farten justeres opp og ned.

Hva er negativt? Foruten om prisen, kan jeg finne ett og annet å pirke på rent designmessig. Litt ”knotete” skjermbueløsninger bak, som gir et synsbedrag om at bakhjulene ikke står helt i senter av skjermbuen, bilen sett fra siden. Så finner jeg det utrolig ”klossete” av Volvo å levere denne type grove biler med 16” felger. Det blir myyyyye gummi og lite felg. Ikke særlig sexy i standardversjon. Her må en minst ha 18 tommere skal det smake av noe som helst. Testbilen var utstyrt med soltak, en fin detalj som gav lys og luft til førermiljøet, men noe redusert takhøyde. Faktisk skallet både mor og far hodene våre i karmen første gang vi skulle inn og ut.

Hybrider liker jeg rett og slett ikke. Biler

hører ikke sammen med stikkontakter,

skøyteledninger og strøm. Biler skal

lage lyd og vibrasjon…Kall meg

gammeldags, men der går min grense…!

Så er det ikke til å komme fra at Volvo mangler en 3 liter diesel med grom sekserlyd og 500 NM, som kan hamle opp med BMWs 535xd, Audis 3.0 TDI all road, og Mercedes 350 CDI 4 matic.­­­ Her har Volvo en utfordring hvis de vil ta det siste steget. Kombinerer de dette med en hybridløsning, ville de sannsynligvis vært et lite hode foran i markedet. Det siste er ikke et subjektivt råd, men et taktisk objektivt markedsrettet råd. Hybrider liker jeg rett og slett ikke. Biler hører ikke sammen med stikkontakter, skøyteledninger og strøm. Biler skal lage lyd og vibrasjon…Kall meg gammeldags, men der går min grense…!

XC 70 er etter mitt skjønn det nærmeste en kommer en optimal familiebil. Prisen ødelegger selvsagt det perfekte bildet. Synd at vi bor i et av verdens fattigste land som gjør at staten stikker av med så mye kjøreglede og trygghet fra så mange barnefamilier. Nei, jeg sier som den svenske biljournalisten da storebroren XC 90 ble lansert i 2003. ”Den perfekta familjbilen, synd den er tokdyr at köpa”. Den kostet da ca 350.000 svenske kronor ny.

Hva skal vi si da, herr Carlson?

Pål.

foto: Pål samuelsson /Googles bilder.

VERDENSMESTER I REDWOOD

Her er en historie fra virkeligheten
om en dyktig bilfører, tidligere yrkessjåfør
med lang fartstid bak store og små ratt.
 

Hvordan er det med kjøreferdighetene dine? Er du blant de beste du også? Rask med ”fingeren” mot yrkessjåføren som presser seg frem på trange vestlandsveier. Eller himlende øyner som stikker seg inn i det redde ”farmortrynet” i det hun stryker speilet ditt med venstrefoten filene på kløtsjen på vei inn i den trange parkeringslommen på Rema for å handle billig kamfer?

Vi er sannsynligvis blant de beste vi to… eller? Her er en historie fra virkeligheten om en dyktig bilfører, tidligere yrkessjåfør med lang fartstid bak store og små ratt. Jeg har selv vært vitne til flere spektakulære unnamanøvere, smarte og raske avgjørelser som har reddet dagen for både store og små utført av denne ”verdensmesteren”. Vi snakker om ”Gunnaren”, min kjære far med både buss, tankbil og all verdens Volvoer på merittlisten. Vel, hovmod sto for fall… som alltid.

Litt kjapp med avsjekking av mur i

høyre sidespeil, og så var det gjort.

Min like bilinteresserte mor, Kirstien, dog ikke like merittert i trafikken, var i ferd med å få påskrevet sitt pass. Vi skal tilbake til midten av 80-tallet. En lettet mor og Shelldame var på vei hjem fra en av sine mange kveldsvakter på Shellstasjonen på Straume. Hun kjørte en fin 240 GL og hadde akkurat koblet inn reversen. Hun skulle rygge den krevede øvelsen, ned bakken langs muren til høyre og inn i garasjen på Storhilderen nr. 18. Litt kjapp med avsjekking av mur i høyre sidespeil, og så var det gjort. Høyre skjermbue bak ble tredd elegant inn på gråsteinsmuren, og der sto hun… fast(!) 

Vel, ”sensor” kom raskt til i tøfler, og sannelig var det skryt å få…

Så var det poden sin tur, få år senere, med en sliten 244 DL fra 1975. Med et rykende ferskt førerkort var det så som så med fartsavpasning ned mot båthavnen på Døsje. En betongbil kom ”krypende” oppover, mens Bjarte, Ola og undertegnede kom flygende nedover. Så, full stopp etter en mørk høyrekurve. Bjarte klarte ved et under å stoppe sin stylede XR3i kopi i tide. Ola likeså med sin 320i. Undertegnede derimot, klabbet inn den store pedalen i midten, og kom på fire stive. Etter å ha skrelt ”huden” av hele venstresiden på en Mazda 626 i motgående, fra støtfanger til støtfanger, endte ferden i hekken på Ola´s 320. De av dere som kjenner styrkeforholdet mellom en 244 og en 320, kan muligens se for dere resultatet. Kort fortalt brakk Olas eksosanlegg midt under bilen. Eneste synlige merket på den gamle svensken var et rundt sotmerke i gummilisten på støtfangeren etter 320s eksosrørmunningen.

 Sterke scener utspant seg på ”ulykkesstedet”.

Vridde polerte skjermbuelister, 626 sjåføren

sint som et lemen, forståelig nok, og så…

Så bar det ut av bilen, akkompagnert av min ubrukelige copilot Roar´s øredøvende latterkrampe, for å motta folkets hyllest. Sterke scener utspant seg på ”ulykkesstedet”. Vridde polerte skjermbuelister, 626 sjåføren sint som et lemen, forståelig nok, og så… Hjem å motta en saklig evaluering fra sensor og far ”Gunnaren”. På tunet fikk unge lovende en rimelig klar leksjon i fartsavpasning og ”ungdommen i dag - tirade”, som faktisk sitter den dag i dag…!

Så, en vakker vårdag, noen år senere. 244 var for lengst blitt spiker, og en 240 GL med snute fra 1985 var nylig byttet mot en staselig 740 i rødt. Mor og far skulle på tur. Bilen var kjørt ut av garasjen og sto klar i bakken utenfor, med nesen pekende opp og frem. Far satt utålmodig og ventet på at mor skulle finne den rette vesken i det overfylte veskeskapet til akkurat denne turen. Redwoodporten var med et enkelt trykk på fjernkontrollen lukket og låst bak den meritterte sjåføren. Den truede tresorten fra regnskogene i Sør- Amerika skinte om kapp med bilen, med sine fem strøk med blank Benar UVR treolje. En port som sannsynligvis ville plassert familien ettertrykkelig på miljøkartet, om Bellona hadde tatt turen forbi. Men akkurat nå var det andre farer som truet dette møbelet fra Amazonas bredder.

Kjerring og vesker kom omsider på plass. Høyrefoten hvilte fortsatt trygt på bremsepedalen og kløtsjen lå flat mot gulvet. Yrkessjåfører bruker definitivt ikke håndbrekk ved bakkestart, uansett helningsgrad. Man bare gjør ikke det. Bilen i gir, og med en brå, men bestemt forflytning av høyrefoten fra brems til gass skjedde det: Kanskje med så mye som 4000 rpm ble kløtsjen sluppet til gripepunktet, og hele verden raste med ett sammen. I hvert fall den staselige garasjeporten. Med treflis og hengsler knakende rundt ørene på de to Volvofantastene, sto den røde svensken med ett midt inne på garasjegulvet… igjen(!). Den beine Volvo- hekken med hengerfeste og stor støtfanger hadde gjort en skikkelig jobb. De to nederste portelementene var knust til fyrstikker, og det som var igjen, hang og slang i skakkjørte skinner og ”rare” fjører. Ikke bare feil gir Gunnar, men ”feil vei”!

Kirstien kunne hovert, og innkassert all verdens seire og billige poeng, men innså at mannen hadde det vondt.

Noen enkle, men meget høylytte banneord ble avsagt, før skadene ble inspisert. Det hadde gått bra, men selvtilliten hadde nok fått seg en real knekk. Uten nevneverdige protester stilte hovedpersonen opp på bilder foran den i-stykker-kjørte porten, vel vitende om at dette var noe han bare måtte gjennom, og som sannsynligvis ville bli brukt mot ham. Bildet pryder i dag diplomet ”Gunnaren” ble tildelt kort tid etter bragden, fra girspakeklubben ”Revers”, for årets manøver.

Foruten om utbedringer, ble rutine for igangsetting endret. Porten skulle ikke lengre lukkes før en var kommet seg helskinnet opp i veien. Det ble mindre kommenterende kjøring, og ydmykhet ble oppdaget som et ord som også kunne benyttes i tilknytning til egen kjøreadferd. Den egentlige årsaken, ”pilot error”, ble kostet under et teppe sammen med rester av redwoodflis og garasjehengsler, og aldri mer nevnt.

Forslag til korrigerende tiltak: Innføring av sjekkliste før avgang.

 Kirstien: Åpne garasjeport…

Gunnaren: Check, OK

Kirstien: Sikkerhetsseler festet…

Gunnaren: Check, OK

Kirstien: Gir i nøytral posisjon...

Gunnaren: Check, OK

Kirstien: Tenning på…

Gunnaren: Check, OK

Kirstien: Sjekk varsellamper…

Gunnaren: Check, OK

Kirstien: Sjekk instrumenter…

Gunnaren: Check, alle veskenivåer avlest, OK

Kirstien: Faen, feil veske… Begynn på nytt du. Eg må hente den brune stråvesken min…

Hvem sa det var enkelt…?

Nå feier vi alle for egen dør, eller garasjedør, eller det som er igjen av den…

God helg :)

Pål.

foto: Googles bilder

HVOR KOMMER GALSKAPEN FRA?

Volum: 2664 ccm…!

Vi spilte bilkort. Den ene spurte den andre om vekt og volum, antall hestekrefter, antall sylindre og ikke minst 0-100 og toppfart angitt i km/t.

"Ja, for de tre hadde jo den samme motoren,

etter at svenskene inngikk samarbeid med

franskmennene på midten av 70-tallet. Alle

visste jo det… (!)"

2664 ccm? Hvis den andre hadde fulgt med i ”biltimen” så visste han at den som spurte satt med enten en Volvo 264 GL fra 1975, eller en sølvgrå Peuget 604 SL eller ”søsteren”, en fet Renault 30 TS. Ja, for de tre hadde jo den samme motoren, etter at svenskene inngikk samarbeid med franskmennene på midten av 70-tallet. Alle visste jo det… (!) Hvis det ble spurt om volum: 8194 ccm, visste den andre at kortet var tapt, for her sto en overfor selveste ”volumbilen” i kortstokken; en sort 2 dørs Cadillac Eldorado med hvitt vinyltak fra Uniten med åtte svære ”høl” under panseret.

”Go Bang” het kortene, og vi er tilbake til 70-tallet. Kjøkkeninnredningen var nymalt i signalgrønt. De tidligere hvite Agnes takplatene var akkurat tørket i ny brun coleur. Vakkert! Mutter var hjemme, og på stuen gikk tepperenseren (!) etter år med innendørs røyking. Ellers var det nålefilt og panel, gardinbrett i respateks med lange lysstoffrør, datidens spotter. Jo da flott alt sammen, men Steinar og jeg brydde oss katten i 70-tallets interiørmoter, bare vi kunne isolere oss på rommet med bilkort og tekniske data. Vi var døv for alt annet.

Kortene var utvilsomt den mest utslitte kortstokken i vårt hus, nesten litt loddene. Her var det alt fra Moskwitsch til Volvo, for ikke å glemme trumfkortet, en rød Jaguar med 5,3 liters V12er og 287 hk. Vi spurte hverandre ut og inn, byttet kort, tapte og vant med like stor iver. Time inn og time ut.

"Dette var i 1981/82 da Volvo introduserte

240 med ketchupturbo (155 hk)..."

Ut på nyåret hvert år kom Bilavisen som vedlegg til Bergens Tidende. Dette var en oversikt over alle nye biler som ble importer og solgt i det nye året. Dette ble sirlig tatt vare på, og pugget på onsdagskvelder i den organiserte bilklubben til Steinar, Leif Arne og undertegnede. En kveld i uken benket vi oss med notatblokk, bilavis, bollekake og saft. Mødrene bakte og guttene skrev; og det til krampen tok både fingre og blyanter. Tekniske data på alle årets biler ble notert i nykjøpte notatblokker, og sirlig ført inn til siste side var dekket. Bilene i bilavisen var presentert alfabetisk fra perm til perm. Som Volvofan, hadde jeg derfor ingen problemer med å holde motivasjonen oppe. Det beste kom jo mot slutten av avisen når vi kom til bokstaven ”V”. Dette var i 1981/82 da Volvo introduserte 240 med ketchupturbo (155 hk) og siste generasjon 264 GLE (156 hk) som skulle avløses av den eksklusive ”diplomatbilen” 760 GLE (den også med 156 hk).

"Hun som med den oppkneppende blusen fikk tenåringsspirene til å strekke litt ekstra på

nakken hver gang hun bøyde seg over pulten

for å hjelpe til med gangestykkene(!)."

Du verden for en hobby! Det var også på denne tiden at mutter, Kirsti tok Steinar og meg med til by´n og Grieghallen på bilutstilling i regi av Mazda. Her opplevde vi RX-7 for første gang, og trodde vi hadde lært oss forskjellen på en konvensjonell stempelmotor og en rotasjonsmotor, eller wankel som det også kalles. Men der kom selv vi til kort… Tror ikke japanerne skjønte det selv. Hodene til disse to ”bilpsykoene” holdt på å skru seg av gjengefestene blant alle synsinntrykkene. Her så vi også Mazdas første forsøk på å møte konkurransen fra den relativt ferske VW Golf GTI, nemlig Mazda 323 GT. Denne skulle vi senere få se igjen på Foldnes skole med den sexy lærervikaren Gunn bak rattet. Hun som med den oppkneppende blusen fikk tenåringsspirene til å strekke litt ekstra på nakken hver gang hun bøyde seg over pulten for å hjelpe til med gangestykkene(!). Det var ikke alle som påkalte hennes oppmerksomhet som hadde behov for hjelp med doble konsonanter eller utdyping av Olav Trygvassons kristning av kongerike. Og jeg som trodde det var bilen vi måpte etter da hun passerte hver morgen på vei til skolen. Jeg ser i ettertid at de andre gutta muligens hadde litt mer ”blikk for spillet” enn undertegnede, som kun så GT-merket på hekken av denne sorte vepsen. Uansett; kul dame i kul bil.

En annen viktig kilde til bilens fortreffelige egenskaper, var, som jeg har nevnt i en bisetning tidligere, all verdens ”bilporno” på Shellstasjonen på Straume, eller Nor som stasjonen het da. Her sto ”Kirstien” i kassen fra 1980 og frem til hun pensjonerte seg for få år siden. Det var ikke uvanlig at enkelte ettermiddager ble tilbrakt på en barkrakk bak vindusviskerne med hodet nedsenket i et Wheel, eller et Bilsport. Som voksen familiefar på frivakt midt i uken, mer enn 20 år senere, kunne jeg fortsatt stivne på denne barkrakken med en ”brele-bolle” fra ”Kirstien”, og oppmerksomheten rettet langt inn i et eksemplar av Autobørsen.

Så, etter at vi var stelt og lagt, runget plutselig en kjent vignett fra svart hvitt fjernsynet i stuen. Vignetten lignet litt på den som introduserte Sportsrevyen på denne tiden, men var likevel særegen og lett å kjenne igjen for en bilnerd. NRKs ”Trafikktips”, med John Herwig Karlsen. 5 intensive minutter med korte informative tips om hvordan opptre i trafikken. Som bilgal sønn i huset fikk jeg alltid amnesti når jeg kom ”rusende” inn på det nyrensede stueteppet i pysjamas og Volvocap fra Knutsen og Træen, for å få med meg ukens tips. De kunne ikke annet enn le…(!)

Vi var ”altetende” og konsumerte store mengder bilstoff gjennom året. At det er en sammenheng mellom læring og motivasjon var vi levende eksempler på. Mange av disse detaljene sitter den dag i dag.

Hvordan kan det ha seg at vi ble så hekta? Arv eller miljø? Min tilnærming støtter seg til sosiologiens grunntanker om sosial kontroll og påvirkningskraft. Enkelt fortalt innebærer dette at de som står deg nærmest, såkalte primære uformelle kontrollører påvirker deg mest, og former dine holdninger, kanskje ” for life”. Altså opphavet, eller foreldrene dine,- på godt og vondt. Kriminologien forklare ofte kriminell adferd med slik påvirkning. Derfor kan også påvirkning fra bilinteresserte foreldre forklare min sterke hig etter bilstoff. For de var meget interessert etter datidens målestokk. Hva kan du stille opp med når faren din kjører buss og moren din selger bensin. Men ingen regel uten unntak. Mine to søstre vokste opp i det samme miljøet. Men de er totalt uinteressert. Ikke et fnugg av miljøskade der i gården.

”Tolla”, min lillesøster aspirerte som 5-6 åring som sidemann sammen med meg og fatter på en av hans bussruter. Men etter få mil, ble det lagt ned veto, da denne ultra sosiale jentungen tok midtgangen med storm, og snakket med alle passasjerene. Nådestøtet kom da hun midt på Liaflaten med bussen full av mennesker ropte frem til en søvnig bussjåfør og hans dypt konsentrerte sønn: ”Der feis eg pappa!” Nivået på min forlegenhet kan ikke beskrives. Hadde jeg hatt krefter til å åpne motorkassen hadde jeg sannsynligvis tatt turen inn i den seksylindrede dieselen og blitt der. Jeg hadde ikke vært så flau siden vi (fatter og jeg) kjørte tankbilen til Ole tom for diesel på Skogsvåg med ikke mindre enn 6000 liter diesel på tankbiltanken der bak. ”Go to hell with Shell!”

Etter dette flaue lillesøsterstuntet ble det slutt på hennes utadvendte gjesteopptredener. Meg eller hun. Jeg ble valgt!  

Motivasjon og persepsjon (tolking av sanseinntrykk) henger nøye sammen, og det er fascinerende å erfare hvor mye mer en får med seg når en er interessert. Vi har alle lest på lekser og prøver hvor tema interesserer oss like mye som forholdet mellom israelere og arabere i Midtøsten. Mildt sagt tungt. Men gi oss et bilblad, eller sett på en gammel episode med Top Gear og vi kunne skrevet ett plettfritt referat.

“The nothing box” er altså ikke tom. Den er faktisk full(!) Full av tekniske Volvodata, kompresjonstall, toppfarter og all verdens kjempenyttig samtalemateriale om en skulle møte en likesinnet. Og det kan jo skje når som helst…

-         2664 ccm?, Søren, du har Volvoen no…?

-         2664 ccm! Din tur!

-         Eg òg har 2664…

-         Peugeot`n eller Renaulten?

-         Vi`kkje si det…

-         Toppfart 180…

-         Eg òg…

-         140 hk

-         Fa… 136.

-         Eg visste det. Du hadde Peugeot`n… Gi meg kortet

God bedring!

Pål J

Foto: Googles bilder