U-SVING VED PIGGDEKKAUTOMATEN

Jeg innleder i toppteksten på bloggen med at ”nothing boxen” min er fylt med biler og drømmer. Hva betyr egentlig det? Hvorfor fylle et tomt rom med biler og drømmer? Svaret er ikke entydig, langt der i fra. Sannsynligvis er det en slags overlevelsesstrategi, eller en hverdagsflukt for et hektet motorhode med en vanlig lommebok. Alle mennesker har en drøm. Jeg håper i hvert fall det. Selvsagt handler det ikke om bil for alle, og alle mine drømmer involverer heller ikke en bil, men snarere kanskje 10 eller 20 av dem, minst...

Fra vår uforglemmelige tur til Audihimmelen i Malaysia.

”Lær å bli glad i hverdagen, - det er dem det er flest av”. Sitatet kommer fra ”hverdagspresten” Karsten Isaksen, kjent som foredragsholder og engasjert samfunnsborger. Hvorfor gå og kvi seg et helt liv til mandager og nye arbeidsuker når det stort sett er dem vi står overfor. Det må da være noe bra, noe spennende eller morsomt som venter der ute, uansett hvilke navn dagene har…? Er det letter for bilinteresserte drømmere, eller er det bare et spørsmål om innstilling?

For meg kan dette overføres til hverdagsbilen. Ta for eksempel ”Primusen” vår, eller den late ”Svensken” med xenon og ”lettiser”. Så lenge det ikke strømmer mengder med ”stål” inn på kontoen, eller Turid eller Birgitte fra Norsk Tipping fortsetter å ignorere mitt telefonnummer om lørdagskvelden, blir det inn til videre tæring etter næring. Jeg skal fortsatt klare å glede meg over at en femsylindret diesel låter mye vakrere enn en firesylindret oljepumpe, og at en English Racing Green ”Primus” er mye finere enn en asiat i sølvdrakt. Men la oss være ærlige her; jeg hadde nok ikke hatt navnet mitt særlig lenge i vognkortet på disse to hverdagskompisene om telefonen fra Hamar skulle ringe en vakker lørdagskveld, trur eg…

”Følg drømmen”. Jeg vet a søren hvem som sa det, men sikkert et dusin poeter og en rekke statsledere opp gjennom tidene. Og det hadde jeg gjort sporenstreks… Det vil si, jeg ville satt meg inn i ”Primusen” og satt kursen mot bilmetropolen Bergen med et stooort smil om munnen. Endelig min tur, ville jeg nok tenkt! Men hvor skulle jeg kjøre? Til Kokstad, Åsane eller Minde…?

"Volvo for life...or..."

Jeg hadde sannsynligvis blitt stående ved piggdekkautomaten på Knarrevik å gruble. Hva har du lyst på akkurat nå? Familiebil, sportsbil, kabriolet, veteran, SUV, superbil (!), tysk, italiensk eller britisk? Sort, hvit eller English Racing Green? Og hva med kjerneverdien vår ”Volvo for life”? I dag ville jo en spill ny XC 70 i hvit utførelse med den nye 205 hesters dieselen med doble blås og store hjul, vært en drøm for en familie som oss. For ikke å snakke om T6`n med rekkesekser og litt testo. Men ville disse fortsatt vært attraktive alternativer med ferske 7-8 millioner på kontoen? Ville de nådd opp? Der er jeg redd kjerneverdien ville fått seg en real trøkk…

Mental forberedelse er en nyttig beredskap i alle tenkelige og (ikke minst) utenkelige situasjoner. Jeg har drevet litt med den ”idretten” i mitt forrige yrkesaktive liv, og vet at en enkel gjennomgang i eget hode før alvoret starter, kan redde vakten, eller dagen, dersom den store prøven skulle melde seg. Problemet med drømmer er at de er like dynamisk som regjeringens helsepolitikk. De skifter nærmest fra dag til dag, og det finnes absolutt ingen forutsigbarhet. Fødestue med leger og pleiere en dag, til kun en jordmor med sugekopp den neste. Eller Audi Q7 om onsdagen og BMW X5 på torsdagen. Mild sagt utfordrende for både vordrende mødre og bilgale fedre…

Audis egen R8 i racingutførelse, Malaysia 2010.

På den annen side er det dette som gjør drømmer så fantastiske. Du kan ”shoppe” og angre uten bekymring for verditap og mandagsbiler fra helvete. Det er en viktig del av den uendelige prosessen med å holde drømmen levende. Og så er det at på til gratis. Justere, tune, omlakkere, senke, installere, vaske, polere, plukke ekstrautstyr, osv. Det er utfordrende å være klar, og det vil kreve usannsynlig mye forarbeid og sammenligning om drømmen skulle bli en realitet. Ville jeg greie det?

I forhold til min interesse for biler har jeg kjørt uforskammet få. Jeg er selvsagt takknemlig for de mulighetene jeg har fått, og priser gudene, Lars og ”onkel” Roger for alt dette. Men du verden så mange uprøvde vogner det er der ute. I hvert fall om en teller med alle ikon fra midten av sekstitallet og frem til i dag. Bare de italienske ville gitt meg valgets kvaler i 9 år. De sier at vin er vanskelig. De folka der har ikke mye peiling på bil (og jeg har ikke særlig peiling på vin). Derfor er det fort gjort å gå på polet, men et evighetsprosjekt å finne drømmebilen.

Eliminasjonsmetoden kunne være en grei tilnærming, men prinsippet strider med alle bilinteressertes emosjonelle tvangstanker. Når en har valgt vekk de franske og japanske, står en igjen med flere dusin grombiler du aldri ville ”eliminert”. Hvordan velge mellom f. eks. en GT3 RS og en F430. Kanskje et dårlig eksempel dersom du ikke liker stillas i baksetet, som Clarkson kaller veltebøylearrangementet i tyskeren. Men nettopp derfor finnes det samlere: Vinsamlere, våpensamlere, frimerkesamlere og bilsamlere. Det er jo det motsatte av eliminasjonsmetoden. Det å skaffe seg et eksemplar av alle Ferrarier, Lamboer og Aston Martiner før en dør er en ganske bisarr, men unektelig fantastisk tidtrøyte. Men summen av alle laster er visst nok konstante. Det betyr at det sannsynligvis er knyttet en masse bekymringer til det å eie en samling av internasjonale kulturskatter på fire hjul også. Sannsynligvis, uten at jeg kan nevne så mange akkurat nå.

Så hvor går turen fra piggdekkautomaten? Sannsynligvis blir det en tvilsom U-sving når morgenrushet over den snart helt tette Sotrabroflaskehalsen har lagt seg. Hjem til PC og finn.no. Alle bilinteressertes, alle skrotnissers og ikke minst alle nysgjerrig-Perers beste venn. Hjem å lete litt til etter denne berømte nåla i høystakken, som skal fylle tomrommet denne mandagen.

I morgen er det en ny dag. En ny deilig hverdag med en herlig hverdagsbil med en ny hverdagsdrøm om å kjøpe en fantastisk drømmebil. Kanskje det er din tur til helgen…?

Følg drømmen. Vær mentalt forberedt, og kjør rett frem ved piggdekkautomaten.

Pål

Foto : P. Samuelsson/ R. Hagenes

THELMA OG LOUISE

- Sistemann ned er en Lada!             

Det var alltid rikelig med snø i gaten da vi vokste opp. Vår største fiende var ikke mildvær og regn, men ”brøyteren” og strøbilen. Vi samlet oss oppe i veien hvor vi barrikaderte oss bak rattakebrett og ski når disse ”jævlene” kom med blinkende gule lys med sorte singelstein i strøkassene sine, eller gule rustne brøyteskjær som høvlet skihoppene våre ut av veien som en kakespade mot marengsbunn. På Storhilderen var det samhold, og mang en ”brøytis” gjorde vendereis og ga opp, til ekte jubelscener blant hjemmesydde skidresser og kalde ”snåttete” barneneser.

Utstyret var mangfoldig. Det var Åsnes treski, eller korte jet-ski i plast festet med fire reimer til digre ”snow joggers”. Skiene hadde riller, og gav assosiasjoner til Mercedesbaklykter. Det var selvsagt en og annen ungdom på Atomic Soft eller Gold Cup slalåmski, men dette hørte til unntakene, med mindre du het Drønen til etternavn, da hadde du sannsynligvis to par, minst…

Men selv et par Fischer RC4, eller noe så sjeldent som et par Atomic Team Bionic ble for treski å regne sammenlignet med rekken av blanke treoljelakkerte rattkjelker som sto oppstilt på holken oppe i veien klar for ”løp”. Rattkjelkene var, som navnet indikerer, meiekjelker med ratt og stigbrett. Flotte møbler som under de riktige forhold kunne passere både 40 og 50 km/t med 7-8 åringer bak rattet (!) Det var med disse vi lærte å ”kjøre” en doning med ratt. Det var med rattkjelkene vi første gang rattet kontra og breisladdet på klink is i bakken ned forbi huset til Bergesen. Og det var med rattkjelken det gikk fryktelig galt for Bjarte og Steinar en mørk vinterkveld på slutten av 70 tallet…

Løypen var ikke spesielt bratt eller krevende. Det begynte med stolpen oppe i veien, forbi vårt hus, rundt den mørke høyrekurven med Andersen, full fart forbi Franken og Misjen, før det var maks bremseeffekt og ”turn in” 90 grader venstre over krøn ned den bratte bakken til Bergesen, Isagerene og målgang opp bakken til Selstøen (!) Det var mange feller og triks. Det var alltid to og to sammen på kjelken, og alle hadde en Blodstrupmoen i seg i det starten gikk, og posisjoneringen til The Bergesen Hill var i gang. Det var tillat å sparke ”lett” borti hekken til nabokjelken, og forsøke å flippe dongen rundt, eller presse stigbrett mot stigbrett som på ekte gangsterfilmvis. I løpet av noen hektiske vinterkveldstimer var vi Le Mans-førere, eller kjente filmstjerner i heftige GT 40er. For det var GTen som lå øverst på våre lister, mens Lada lå definitivt nederst.  

Min rattkjelke hadde jeg arvet av onkel Arvid, eller onkel Aia som vi kalte ham. Dette var en staselig vogn med ekstra monterte reflekser både fremme og bak, i hvit og rød utførelse. Så vidt innkjørt i Blomsterdalen 15 år tidligere. I tillegg hadde kjelken både hånd –og fotbrems. Uten å skryte, var kjelken blant de raskeste i feltet, godt innkjørt med sølvsvix under stålet. Nettopp av den grunn kom ”Kirstien”, min mor, for de av dere som ikke er lokalkjent, løpende etter meg opp etter veien med en hjelm i den ene hånden.

-Pålen! Pålen! Hjelmen! Jeg var en tidlig utgave av Nure, den overbeskyttede kompisen til Linus i Svingen, for de av dere som har fulgt den gjengen. Litt flaut, men egentlig mest stas, for hjelm er og var påbudt i alle billøp.

For dette med hjelm skulle vise seg å ikke være så dumt… For min bestekompis og motorhodekamerat Steinar og jeg var faste makkere. Han var min ”Mysil Bergsprekken”, makkeren til Blodstrupmoen, som gjorde faenskap mot Reodor Felgen under selveste finaleløpet i Flåklypa Grand Prix. Når startskuddet gikk var vi ett, og med lynet til onkel Aia under oss var det ingen som kunne tukte denne besetningen, så sant vi kom oss gjennom Andersensvingen med kjelken pekende rett vei…

Men en kveld stilte ikke undertegnede og ”lynet” til start, uvisst av hvilke grunn, så Steinar ble ”kartleservikar” for Bjarte. Bjarte var to år eldre enn oss, og tok ofte mer risiko enn det som var sundt for både helse og sjel. Det var tilfelle også denne kvelden, og som første ”bil” til ”turn in” ved Bergesen, tok sentrifugalkreftene overhånd, og sleden tok av som om den var koblet til Reinsdyr. Ingen rekkverk, men en 3- 4 meter skråning med stein og grus ble overflydd, før tyngdekraften seiret og slapp ”Thelma og Louise” ned i uren. Blant rattkjelkeflis, skibriller og blod lå de der… Skadet i et billøp(!). Dette ble førstesidestoff i alle skoleaviser, og samtaleemne nummer en i alle O-fagstimer på Foldnes i de neste dagene. Riktignok slapp de fra det med hjernerystelse (Steinar) og en brukket arm (Bjarte). Bjarte lærte en viktig lekse om rett fartsavpasning før ”turn in”. Steinar lærte sannsynligvis at ”Kirstien” ikke var så dum likevel, og at Hjelm og ”billøp” hører sammen. Og gamle Bergesen ble sendt ut av kjerringen for å sette opp rekkverk.

Selv om Bjarte og Steinar utvilsomt ble sist, og dermed rundens Lada, var det heldigvis ingen som minnet dem om det. Filmen om Thelma og Louise har for lengst gått inn i historien blant klassikerne. Bjarte og Steinars rattkjelketur er også en klassiker, i hvert fall for oss som kjørte billøp på Storhilderen på 70-tallet med GT40 på meier.

Husk hjelm!

Pål.

Foto: Googles bilder.



MARLY OG FISEN

Vi ble etter hvert større, vi ”snåttiker” fra Storhilderen, og apachene ble etter hvert parkert i overfylte boder. Når ”pubishårene” gjorde seg synlige på ellers så glatte overlepper og komfe-pengene var trygt innkassert, ble moped det neste naturlige målet.

Jeg hadde min første ”moppe-tur” som 14 åring, dog ikke lengre enn fra snuplassen og opp til Franken og tilbake. Kunne ikke ta ”trafikalt selvmord” ved å kjøre opp i svingen til ”Kirstien” med haukeblikket og ”løpeskoene”. Det ville være ensbetydende med kjøpeforbud og null mopedlapp når tiden var moden, altså to år senere… Vi snakker her om den mest sikkerhetsbevisste moren i hele byggefeltet, som utstyrte sin akende sønn, nemlig meg, med hjelm allerede på slutten av 70-tallet (!). Her måtte en handle med list og kløkt. ”Kirstien” var viden kjent blant gutta nedover gaten for sitt raske steg, etter at hun innhentet Stigen og Bjarten til fots, etter noen revestreker, sikkert 10 år tidligere, minst. Fra den dagen gikk ”Kirstien” i nr. 18 for å være den raskeste moren på hele feltet.…

Bjarte var første mann ut med ”moppe”. En trimmet MT-5 med cupini-styre og 350 dekk bak. Det var selvsagt med denne jeg hadde min jomfrutur. Den store spenningen var knyttet til denne myteomspunne girkassen, hvor første gir var ett klikk ned, fri opp mellom 1. og 2. og resten oppover. Hvordan klare å gire fra 1. til 2. uten å havne i ingenmannsland, og ruse motoren kraftig og bli utsatt for høye lattergaul fra kompiser som plutselig ikke opplevdes som kompiser lengre….? En klassisk nybegynnerfeil som måtte unngås for en hver pris. Utrolig flaut med Roar og Bjarte stående som tilskuere, nærmest klar for å innkassere denne seieren. Men ikke denne karen. Med en bestemt venstre vrist nøkket jeg girspaken over fri og rett i andre. Kløtsjen ble sluppet ut, og lettelsen var stor da svinghjulet tok tak og videreformidlet kraften til bakhjulet. Bjarte og Roar følte seg nok rimelig snytt. Den første turen hadde gått fint. Nå kunne jeg det…

Det ble en og annen ”tju-tur” på noen meter her og noen meter der, men stort sett holdt vi oss på matten til lappen var på plass. Så var det å skaffe seg en knallert. Nesten alle gikk for Honda MT-5 med cupini-ratt. MT-5 var crosseren med spordekk og høye skjermer. En kul sykkel, men det var ikke alltid lett og finne et bra eksemplar. Disse ble solgt på folkemunne, og fikk du høre om en, så var det som oftest for sent. En annen uting med disse crosserne var det høytsittende eksosanlegget som spydde ut blårøyk og koks som satte seg rett i kjøredressen, eller dunjakken som den egentlig het. Dermed luktet en av oljeblanding og koks i alle friminutt på kalde vår -og høstdager på Bildøy, stedet det alltid blåste.

Etter mye frem og tilbake kom jeg over en strøken sort MB-5 på Knappskog. MBen var broren til MTen, men i ”racingutførelse”. En stusselig moped som selv med sin doble sal og sorte kåpe, likevel ikke lignet grisen. Rett og slett ful. Det greie med sykkelen var at den hadde samme motor, og stort sett de samme delene som MTen. Dermed snakket vi alle det samme "mekkespråket". I tillegg lå eksosen langs bakken og jeg trengte ikke å bekymre meg for kokslukt i "dynen".

MBen gikk usannsynelig tregt. Jeg turde ikke sette på trimsett. Til det var konsekvensene for store. Jeg ville miste både skilt og lapp, få bot og i verste fall bli anmeldt. Ikke bra...

Jeg hadde imidlertid et bedre alternativ som ikke kostet noe, som ikke ble definert som trimming og heller ikke ville gi meg et rulleblad, nemlig å ta ut ”fisen”. Ja du leste riktig. ”Fisen” var en lang lyddemper på ca 20 cm som satt fastskrudd inne i eksosanlegget på mopedens høyre side. Ved å fjerne en skrue, kunne en trekke ut hele stasen med en knipetang, og vips, toppfarten økte fra 50 til 60-65 km/t på en god dag med gunstige vind – og solforhold. Hvis en kombinerte dette med litt aktiv filing av utblåsningsmanifoilen og en aldri så liten skylling med kaustisk soda gjennom eksosrøret, kunne en til og med få oppleve å se 70-tallet på måleren. Men mye måtte stemme, og en måtte i tillegg gjøre seg rimelig liten bak den lille sorte kåpen…

Det ble selvsagt mye kjekkere å kjøre moped når doningen ga fra seg litt lyd. Det er rett og slett gøyere å kjøre en V8er med litt rust i eksosen, enn en trøtt firer med tette rør. Lyd er stas, du kan spørre hvem du vil, bortsett fra fru Nakken da, eller Marly som hun kalles blant venner.

For dette var mens veien inn og ut av Storhilderen fortsatt gikk over haugen med skiltet forbi Nakken, Våge´n og Haukedalen. Og når første time på Sotra videregående skulle rekkes til klokken fem over åtte, var det lett utveksling og brukbart turtall på knallerten opp etter veien. Forbi ett og annet soverom med første generasjon pensjonister på Storhilderen, med kjappe girskift og rikelig med mellomgass, var nok desibelnivået til tider over tillatte verdier. Lite visste jeg om at klokkeradioene på soverommene var armert til å ga av først ved nitime-tider.

Vekkerutinen ble altså endret fra og med den dagen Pål fjernet ”fisen” fra eksosen. For Marly ble dette en ny tidsregning. Før og etter. For hun våknet med et brak kl 07.55 da lydmuren ble brutt utenfor vinduene, sannsynligvis så hårruller og klokkeradioer spratt vegg i mellom nattbordene. Hvor lenge dette pågikk har nok gått i glemmeboken. Men maskinistfruen gjorde sitt ytterste, og gjennom nitidig etterforskning og innhenting av diverse etterretningsopplysninger, ble det ”Kirstien” som fikk de ubehagelige spørsmålene rundt kaffebordet på Royal Kro en lørdagsformiddag. For her samlet de seg, Storhilderen Vel, og vel så det. Blant tippekuponger og kaffekopper i tett Petterøesskodde satt de med handleposene sine og snakket om løst og fast fra uken som gikk på Straumes svar på Børsen. Denne lørdagen var tema en svart moped uten ”fis”…

”Kirstien” ante uråd, men spilte med, latet som ingenting, skulle sjekke, skulle undersøke, skulle spørre ”Pålen”, kanskje Pålen hadde en kamerat..?

Mindre enn fem minutter etter returen fra Sartor, mens varene fortsatt lå i fokusposene, var ”fisen” tilbake i potten… Med grei melding om at Marly hadde klaget på grov motordur fra en svart moped, og nå var det nok. Tilbake til original stand! NÅ! ”Kirstien” var sjefen.

Altså finnes det sannsynligvis et rangsystem blant disse kvinnene, eller Storhilderen Walkers som de også kaller seg. Kanskje det er eldstemannsprinsippet som gjelder, der Marly sannsynligvis er Presidenten. På denne tiden var ”Kirstien” etter alderen å bedømme kun en enkel ”hang around”, og måtte nok adlyde walkersene sine strenge statutter om indre justis, og sønnen måtte ”ofres”. Det går også rykter om ville lukkede fester på fjellet, og julebord uten ektefeller som får selveste englene fra Helvete til å blekne. Ektefeller blir vist nok forvist til enkle lutefisklag, alene, der de må trekke fisken selv, uten stell, uten omsorg fra disse harde jernkvinnene.

Skulle nå MC-klubbene komme til Sotra, og disse "asfaltgutta" i Brattholmen vise seg å være store slemme gutter med tegneserier på armene, kan jeg anbefale disse kompromissløse jernkvinnene fra Storhilderen til "ryddejobben". For du kødder ikke med Marly og the Walkers.

Honda eller Harley, en fis er en fis.

Pål

Foto: Gooles bilder