Vi ble etter hvert større, vi ”snåttiker” fra Storhilderen, og apachene ble etter hvert parkert i overfylte boder. Når ”pubishårene” gjorde seg synlige på ellers så glatte overlepper og komfe-pengene var trygt innkassert, ble moped det neste naturlige målet.
Jeg hadde min første ”moppe-tur” som 14 åring, dog ikke lengre enn fra snuplassen og opp til Franken og tilbake. Kunne ikke ta ”trafikalt selvmord” ved å kjøre opp i svingen til ”Kirstien” med haukeblikket og ”løpeskoene”. Det ville være ensbetydende med kjøpeforbud og null mopedlapp når tiden var moden, altså to år senere… Vi snakker her om den mest sikkerhetsbevisste moren i hele byggefeltet, som utstyrte sin akende sønn, nemlig meg, med hjelm allerede på slutten av 70-tallet (!). Her måtte en handle med list og kløkt. ”Kirstien” var viden kjent blant gutta nedover gaten for sitt raske steg, etter at hun innhentet Stigen og Bjarten til fots, etter noen revestreker, sikkert 10 år tidligere, minst. Fra den dagen gikk ”Kirstien” i nr. 18 for å være den raskeste moren på hele feltet.…
Bjarte var første mann ut med ”moppe”. En trimmet MT-5 med cupini-styre og 350 dekk bak. Det var selvsagt med denne jeg hadde min jomfrutur. Den store spenningen var knyttet til denne myteomspunne girkassen, hvor første gir var ett klikk ned, fri opp mellom 1. og 2. og resten oppover. Hvordan klare å gire fra 1. til 2. uten å havne i ingenmannsland, og ruse motoren kraftig og bli utsatt for høye lattergaul fra kompiser som plutselig ikke opplevdes som kompiser lengre….? En klassisk nybegynnerfeil som måtte unngås for en hver pris. Utrolig flaut med Roar og Bjarte stående som tilskuere, nærmest klar for å innkassere denne seieren. Men ikke denne karen. Med en bestemt venstre vrist nøkket jeg girspaken over fri og rett i andre. Kløtsjen ble sluppet ut, og lettelsen var stor da svinghjulet tok tak og videreformidlet kraften til bakhjulet. Bjarte og Roar følte seg nok rimelig snytt. Den første turen hadde gått fint. Nå kunne jeg det…
Det ble en og annen ”tju-tur” på noen meter her og noen meter der, men stort sett holdt vi oss på matten til lappen var på plass. Så var det å skaffe seg en knallert. Nesten alle gikk for Honda MT-5 med cupini-ratt. MT-5 var crosseren med spordekk og høye skjermer. En kul sykkel, men det var ikke alltid lett og finne et bra eksemplar. Disse ble solgt på folkemunne, og fikk du høre om en, så var det som oftest for sent. En annen uting med disse crosserne var det høytsittende eksosanlegget som spydde ut blårøyk og koks som satte seg rett i kjøredressen, eller dunjakken som den egentlig het. Dermed luktet en av oljeblanding og koks i alle friminutt på kalde vår -og høstdager på Bildøy, stedet det alltid blåste.
Etter mye frem og tilbake kom jeg over en strøken sort MB-5 på Knappskog. MBen var broren til MTen, men i ”racingutførelse”. En stusselig moped som selv med sin doble sal og sorte kåpe, likevel ikke lignet grisen. Rett og slett ful. Det greie med sykkelen var at den hadde samme motor, og stort sett de samme delene som MTen. Dermed snakket vi alle det samme "mekkespråket". I tillegg lå eksosen langs bakken og jeg trengte ikke å bekymre meg for kokslukt i "dynen".
MBen gikk usannsynelig tregt. Jeg turde ikke sette på trimsett. Til det var konsekvensene for store. Jeg ville miste både skilt og lapp, få bot og i verste fall bli anmeldt. Ikke bra...
Jeg hadde imidlertid et bedre alternativ som ikke kostet noe, som ikke ble definert som trimming og heller ikke ville gi meg et rulleblad, nemlig å ta ut ”fisen”. Ja du leste riktig. ”Fisen” var en lang lyddemper på ca 20 cm som satt fastskrudd inne i eksosanlegget på mopedens høyre side. Ved å fjerne en skrue, kunne en trekke ut hele stasen med en knipetang, og vips, toppfarten økte fra 50 til 60-65 km/t på en god dag med gunstige vind – og solforhold. Hvis en kombinerte dette med litt aktiv filing av utblåsningsmanifoilen og en aldri så liten skylling med kaustisk soda gjennom eksosrøret, kunne en til og med få oppleve å se 70-tallet på måleren. Men mye måtte stemme, og en måtte i tillegg gjøre seg rimelig liten bak den lille sorte kåpen…
Det ble selvsagt mye kjekkere å kjøre moped når doningen ga fra seg litt lyd. Det er rett og slett gøyere å kjøre en V8er med litt rust i eksosen, enn en trøtt firer med tette rør. Lyd er stas, du kan spørre hvem du vil, bortsett fra fru Nakken da, eller Marly som hun kalles blant venner.
For dette var mens veien inn og ut av Storhilderen fortsatt gikk over haugen med skiltet forbi Nakken, Våge´n og Haukedalen. Og når første time på Sotra videregående skulle rekkes til klokken fem over åtte, var det lett utveksling og brukbart turtall på knallerten opp etter veien. Forbi ett og annet soverom med første generasjon pensjonister på Storhilderen, med kjappe girskift og rikelig med mellomgass, var nok desibelnivået til tider over tillatte verdier. Lite visste jeg om at klokkeradioene på soverommene var armert til å ga av først ved nitime-tider.
Vekkerutinen ble altså endret fra og med den dagen Pål fjernet ”fisen” fra eksosen. For Marly ble dette en ny tidsregning. Før og etter. For hun våknet med et brak kl 07.55 da lydmuren ble brutt utenfor vinduene, sannsynligvis så hårruller og klokkeradioer spratt vegg i mellom nattbordene. Hvor lenge dette pågikk har nok gått i glemmeboken. Men maskinistfruen gjorde sitt ytterste, og gjennom nitidig etterforskning og innhenting av diverse etterretningsopplysninger, ble det ”Kirstien” som fikk de ubehagelige spørsmålene rundt kaffebordet på Royal Kro en lørdagsformiddag. For her samlet de seg, Storhilderen Vel, og vel så det. Blant tippekuponger og kaffekopper i tett Petterøesskodde satt de med handleposene sine og snakket om løst og fast fra uken som gikk på Straumes svar på Børsen. Denne lørdagen var tema en svart moped uten ”fis”…
”Kirstien” ante uråd, men spilte med, latet som ingenting, skulle sjekke, skulle undersøke, skulle spørre ”Pålen”, kanskje Pålen hadde en kamerat..?
Mindre enn fem minutter etter returen fra Sartor, mens varene fortsatt lå i fokusposene, var ”fisen” tilbake i potten… Med grei melding om at Marly hadde klaget på grov motordur fra en svart moped, og nå var det nok. Tilbake til original stand! NÅ! ”Kirstien” var sjefen.
Altså finnes det sannsynligvis et rangsystem blant disse kvinnene, eller Storhilderen Walkers som de også kaller seg. Kanskje det er eldstemannsprinsippet som gjelder, der Marly sannsynligvis er Presidenten. På denne tiden var ”Kirstien” etter alderen å bedømme kun en enkel ”hang around”, og måtte nok adlyde walkersene sine strenge statutter om indre justis, og sønnen måtte ”ofres”. Det går også rykter om ville lukkede fester på fjellet, og julebord uten ektefeller som får selveste englene fra Helvete til å blekne. Ektefeller blir vist nok forvist til enkle lutefisklag, alene, der de må trekke fisken selv, uten stell, uten omsorg fra disse harde jernkvinnene.
Skulle nå MC-klubbene komme til Sotra, og disse "asfaltgutta" i Brattholmen vise seg å være store slemme gutter med tegneserier på armene, kan jeg anbefale disse kompromissløse jernkvinnene fra Storhilderen til "ryddejobben". For du kødder ikke med Marly og the Walkers.
Honda eller Harley, en fis er en fis.
Pål
Foto: Gooles bilder
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar