I 1965 rullet en liten boble ut fra VWs fabrikk
i Wolfsburg. En beskjeden liten kar, med kun 34 hestekrefter, men likevel plass
til 5 personer. Kanskje en av bilhistoriens største revolusjoner, som bidro til
at bilen ble et realistisk fremkomstmiddel for alle, og ikke en luksusvare forbeholdt
kun de rikeste.
Av Pål Samuelsson
For få måneder
siden ble den samme bilen lokalisert under et låvetak på Østlandet av
VW-entusiasten Arne, en venn og god kollega. For 32 år siden ble bilen satt
bort for å «dø». Kun beskyttet av et saltak fra en tilstøtende låve, og etter
hvert omslynget av ugress og busker som sannsynligvis syns synd i den gamle
tyskeren.
Saltak og
slyngplanter
Arne fikk nyss om bilen, og tok kontakt med eieren, en eldre gårdskone som
kunne fortelle om gode minner fra en svunnen tid. Ikke mindre enn tre fuglereir
og 8 vepsebol måtte fjernes, før bilen var klar for henger-transport over
fjellet til Bergen.
Saltak og
slyngplanter hadde tatt overraskende godt vare på bilen. Litt rustsveising på
innerskjermer, noe retting her og der, så var karosseriet OK. Målet til Arne
var ikke en mint-utgave med klarlakk og krom, men en patinert og godt brukt
boble i perfekt teknisk stand. 1200-motoren trengte litt omsorg, men uten
særlige inngrep roterte 55-åringen kun ved hjelp av litt olje, strøm, nye
plugger og rengjøring av bensinsystemer. Smått utrolig. Våren og forsommeren
ble flittig brukt i garasjen. Bilen måtte bestå EU-kontroll, som innebar nye
opphengs- og forstillingsdetaljer, nye lyspærer, dekk og felger, nye bremser,
samt litt småfiks som ikke satte Arne nevneverdig på prøve.
Bilen har også
fått kledelige rødlakkerte stålfelger med ekstra innpress, blanke kapsler og justerbare
dempere. Innvendig har «reir- og bolplassen» fått nye tepper og en grundig
reingjøring. Resultatet er aldeles strålende. Er surfe-brett på
tidsriktig takgrind, et par godt brukte kofferter i baksete og en kul
Whisky-label fra den samme epoken, gjør bilen til et muntert blikkfang ute blant
all gråsteinen. En
veteranbil-drøm ble virkelighet for en rimelig penge, og en kulturskatt er
berget, klar for mange nye mil.
Grusveier og stabbesteiner
En kjøretur i solskinnet på Ågotnes i dag, understreket at dette er en bil som
gir tilbake i bøtter og spann. Å sitte seg inn i en boble fra 1965, i så godt
som i original stand, får frem smil og latter. Det rister og bråker litt,
A-stolpene kommer nesten opp i neseborene dine, samtidig som du er i konstant berøring med sidemannens skuldre. Var det virkelig så trangt? Rattet er en
historie for seg, med sin enorme diameter og sitt tynne gods.
Det er mange
50-60 åringer som har «vokst opp» i en boble (og kanskje til og med blitt laget
i en, - det er i så fall imponerende akrobat-kunst). Historiene hagler etter
hvert som vi stanser opp og møter folk. – «Eg satt i hølo, bak baksete, heilt
frå Sotra til Strømmen i ei sånn i 63!».
Johnny forteller
ivrig om sitt barndomsminne, knyttet til farens boble, en 57-modell med delt
bakrute. Sommerferien gikk østover, opp Måbødalen, og på gruslagte veier over
Hardangervidden. Hele dagen gikk, før han stiv og lemster kunne stige ut av «hølo»
i Strømmen. Tenk at de la ut på sommerferie, på 50-60 mil, med full oppakning,
med knapt 30 hestekrefter, langs smale bratte grusveier og skarpe stabbesteiner(!)
Den gang måtte
du virkelig «kjøre» bilen. Dette var biler med såkalt «lynne». Noen dager
startet de rett og slett ikke. Ingen visste hvorfor, det var bare en slik dag. Ingen
servo, kun biceps og triceps. Girskifte gikk stort sett greit, da denne hadde
synkronisering, men likevel måtte du lytte til turtall, og bruke litt tid
gjennom fri, får å få lagt inn neste. Bare det å se i speilet bringer frem et
smil. Kun ett speil på venstre side, men det er så lite at du så vidt ser deler
av parkeringsstripen bak deg.
«En valp i
huset»
Det er selvsagt ikke
bare å kaste seg over et slikt prosjekt. Man trenger både kunnskap, verktøy og
et sted å stå. Så trenger man selvsagt en forståelsfull ektefelle som syns det
er greit at far (eller mor) flytter ut i garasjen en stund … Men uansett, boble
er visst nok noe av det enkleste å skru på. Enkelt, men genialt
torsjonsoppheng, fire bolter, et par slanger og fire ledninger, så er motoren
løs, luftkjøling og ellers relativt rimelige og tilgjengelige deler. Internett
flommer også over av kilder til nyttig informasjon og bilvenner som chatter,
deler videoer og som er mer enn villige til å hjelpe.
Det du får, kan
nesten ikke måles i penger. Uansett, for en relativt rimelig penge, (selvsagt
målt opp mot hvilke utgangspunkt bilen har, og hvilke muligheter du har til å
skru selv), får du en bil som gir deg ekte glede fra dagen den startes opp.
Det er som få å
en valp i huset. Det har jeg opplevd selv. Du får mange bedårende blikk på de
første turene, og folk stanser opp og beundrer. Alle vil «klappe», se og ofte
dele et minne, eller en historie. Veteranbil og valp er direkte kontaktskapende,
og bryter ned barrierer mellom folk. Men, det er med veteranbil som med hund, det
er nok ikke for alle. Det lukter litt, den skal ha trim og fra tid til annen må
du ta den med til «dyrlegen». Alt koster, men den kyndige kan selvsagt styre
dette til en viss grad selv.
Mange deler
lidenskapen til Arne. I vårt distrikt ser vi synlige beviser på dette langs Sotra-veiene
hver torsdag, når veteranbil-folket samler seg i hopetall på Rong i Øygarden for
å snakke bil. «Torsdagsklubben» har tatt fullstendig av, og viser den store lidenskapen
for gamle biler og motorsykler. Jeg har absolutt ingen problemer med å forstå
dem. Skulle du få lyst på, ligger det ca. 1.500 veteranbiler på finn.no til enhver
tid.
Takk for turen
Arne, og grattis med «valp»!
Foto: Arne Aarvik og Pål Samuelsson
