Nå er det på høy tid å dele noen ord
om bil igjen. Det siste året har vært travelt med
endret jobbsituasjon, noe som har ført meg inn i pendlernes verden. Og mye kan sies om det å være pendler, men for meg betydde det å bryte med et viktig prinsipp …
endret jobbsituasjon, noe som har ført meg inn i pendlernes verden. Og mye kan sies om det å være pendler, men for meg betydde det å bryte med et viktig prinsipp …
Her ute, ytterst i havgapet, rusler livet videre, minutt for
minutt. Langs smale svingete veier, over enda smalere buede broer, som knytter
et mylder av øyer sammen til en fantasiverden. Landskapet bader i et vær du
aldri forventer når ferien legges til Vestlandet. For å komme til dette stedet
må du slå inn «Askvoll» på GPSen, en frodig grend ytterst i Sunnfjord. Herfra
går det en søvnig ferge to-tre ganger for dagen rett vest i havet, forbi fjellkolossen
Alden, som på uforklarlig vis stiger rett opp fra havdypet. I le av dette
fjellet, legger fergen til på Værlandet, langt der ute. Dette er starten på et
av landets aller vakreste øyrike, via veier og broer, over Melvær og videre
til utposten Bulandet.
Geologene hevder grunnen er mer enn 440 millioner år
gammel, og består av en blanding av lava fra Grønland og grus fra sydlige
Europa. Som gjennom en svært lang prosess, som hadde blitt i overkant kjedelig
å se på NRKs minutt for minuttsatsning, er blandet sammen, og fremstår i dag
som Konglomerat. Omtrent som non-stopp innblandet i melkesjokoladen. Rart, men
veldig fint.
I dette øyriket kjører jeg lydløst omkring. Ja, jeg kjører i
min egen elbil(!). Dette er altså prinsippet som ble brutt tidligere i år, da
pendlerhverdagen mellom Ågotnes og Mongstad innhentet meg. Å pendle 18 mil tre
ganger i uken kan ikke forsvares med min Skoda RS, med 95-oktan på tanken.
Hverken økonomisk eller miljømessig. Det vrir seg også litt, å tenke på alle
kilometerne som ville rullet inn på telleren, med en slik bilpraksis. At
kjøregleden ville vært stor med Skoda-pendling, er hevet over enhver tvil. Men
når en regner på prisdifferansen mellom de to alternativene, var det relativt
enkelt å få meg over på strømsporet.
Det ble en ny Kia med sjel, eller «Mons» som vi kaller den. Forholdsvis lav investeringskostnad, grei rekkevidde og markedets beste garanti. I tillegg den el-bilen med minst feil(!). Fin? Nei, det syns jeg ikke, men den har alt tilgjengelig utstyr, inkludert panoramatak og kjøling av svette rumper. For det kan nemlig forekomme at en kniper skinkene litt ekstra tett sammen, nærmest som en refleks, når rekkeviddeangsten tar deg. Da er det bare å trykke på denne knappen, hvis du har strøm da …
Å teste en Kia Seol electric på Påls bilblogg er i overkant
nerdete, så jeg skal ikke plage deg med detaljene her, annet enn at vi er
positivt overrasket. Bilen leverer, og gjør jobben som sparebøsse og
transportmiddel. Helt sikkert på linje med Nissan Leaf og VW Golf. Men den har ingenting ved seg som appellerer
til min autofile legning. Eller …
Ikke før vi kjørte av fergen på Værlandet: Jeg kan med
hånden på hjertet si, sannsynlig i likhet med 95% av alle dere andre som har
kjøpt elbil, at jeg kjøpte denne bilen kun av økonomiske grunner. Jeg har spart
tusenvis av kroner i drivstoff, bompenger og veiavgift siden februar. Hva med
miljøet da? Vel, jeg har tenkt, sannsynligvis som alle de andre, at jeg ikke kan
gjøre noe med dette alene. Og hvilke valg og disposisjoner lille meg gjør, har
tilnærmet null effekt på gress og fisk.
Men å kjøre her ute i havgapet, med soltaket på vid gap, med
spektakulære fjell, hekkende sjøfugl og matfatet rett utenfor frontruten, fikk
meg til å reflektere. I dag fikk jeg se alt dette fine og skjøre, og det helt
uten å legge igjen spor. Det føltes ganske godt. Nei, jeg har ikke blitt gal.
Jeg har ikke meldt meg inn i MdG, og jeg skal ikke slutte å fly. Jeg skal
heller ikke selge Skodaen, Gud forby, men det var noe der, som traff meg i et
svakt øyeblikk. Det passet så utrolig bra med Mons på Bulandet. Veien innbydde
ikke til hverken fart eller kurvekjøring, jeg savnet ikke lyden fra smellende
potter og ei heller lukten av varm eksos fra en potent oljebrenner. Hva var det
som traff meg?
Det var naturen. Kunne jeg ikke fått den samme opplevelsen
fra Skodaens deilige seter med soltaket åpent? Dessverre. Jeg tror ikke det.
Det ville vært som å ta meg seg Donald Trump til lunsj på Skaugum. Han ville
trampet i begonia-bedene, dyttet Harald bort fra bufféen og lagt et teppe med
dårlig stemning over Sonjas hjemmelagde iskake. Nyanser? Nei, det blir så
tydelig med den klovnen, og det ble så tydelig for meg der ute i havgapet.
Jeg er sannsynligvis i bevegelse, i likhet med alle andre. Og
dette svake øyeblikket ble plutselig så sterkt, og dyttet meg ett steg videre. Men
jeg vil avslutningsvis sitere en god kollega og hjernevasket bilmann: «Jeg kommer aldri til å slutte å kjøre bil
med fossilt brensel, med mindre det blir forbudt». Min gode kollega, meg selv,
og mange med oss, har altså et godt stykke igjen.
Pål.
Foto: Pål Samuelsson