DET ER IKKE HELT OVER ENDA ...

Typebetegnelsen F-150 «Raptor», gir i mitt hode assosiasjoner til amerikanske jagerfly og dinosaurer. Eller hva sier du til F-4 «Phantom», F-14 «Tomcat» eller F-16 «Fighting Falcon»? De tre sistnevnte er jagerfly, med stilige F-numre, og et enda kulere Nato-navn. Dinosaur? Kanskje fordi navnet antyder noe i den retning, og fordi den rett og slett er noen lysår unna det som regnes for å være politisk korrekt for en bil i dag. Men selv om amerikaneren Ford F-150 «Raptor» har reptile gener, og faktisk kan fly, er det altså en bil. Jeg har klatret helt opp i styrehuset, og snurret aldri så lite på roret. Bli med opp i luften!

Av Pål Samuelsson
I dag kan du sannsynligvis gjøre hundrevis av feilvalg hvis du skal kjøpe ny bil. Særlig i fht biler som ikke går på strøm, eller biler som ikke har en eller annen form for hybridløsning. Men selv i disse klassene kan du sikkert gjøre feilvalg, da vi ikke vet så mye om teknologien som kommer i morgen. Her er det altså mye tørr kvist, og folk er skremt helt inn i el-bilbutikkene. Diesel- og bensinbiler selges omtrent ikke lengre. Halve befolkningen har kjøpt el-bil, og den andre halvparten sitter og venter oppå dette strømgjerdet, og håper det hele snart skal gå over.

Men så har vi noen få unntak der ute; de som lever og handler som om ingenting har skjedd. Spør du dem om Tesla, den nye pedalen til Leaf, eller forsøker å starte en diskusjon om hvor mye billigere det er å pendle med el-bil … Ja da ser de på deg som om du var en stein. Utenfor står det kanskje en helt ny Q7, ikke e-tron. Neida,- den med 8 sylindrer og diesel, eller en Cayenne med både turbo og bensin.

Det er noe pirrende med dette, og bryte med det som er politisk korrekt. Og selv om det fortsatt er helt lovlig, er det ikke rart om man i dag føler seg litt «utenfor» samfunnet, og litt «bad ass», når man slipper ut noen få gram CO2 mer enn naboen. Du vet han som med sin koreansk produserte el-bil dømmer deg litt med blikket, når du står der på tomgang foran postkassene.

Ford F-150 «Raptor» er absolutt en slik bil. En bil som får miljøministeren til å vurdere sin stilling, og MDG til å begå statskupp. For «Raptor» er på mange måter en dinosaur med sin store vekt og brølende bensinmotor. Men på den annen side er den en gavepakke til alle oss som trodde det hele var over. Rent teknologisk er det ikke en dinosaur, men snarere et lite teknologisk kunststykke. 3,5 liter V6, bensin med to turboer, har nemlig økt effekten fra ca. 410 til 450 hester(!), sammenlignet med utgående modell som hadde V8er. Verden har altså gått fremover …

Men hva skal vi bruke den til? Det korte presise svaret fra eieren i dette tilfellet er å trekke tung henger, samtidig som hele familien skal være med. Henger fylt med motorsykler, verktøy og til og med en liten camping-avdeling i fronten, med fire køyer. Slikt veier, og da må det både hester og newtons til. Det er selvsagt også svært «handy» med lasteplan. Man vet jo aldri, men plutselig er det behov for et mål med ved, kanskje en hjort, IKEA-tur, sommerferie, påskeferie, hjelpe en nabo, brøyte et tun, slepe en buss, flytte et handlesenter, eller kanskje en bro… hvem vet?

Å kjøre en Raptor er helt magisk. Høyden over havet gir deg en følelse av makt. Og dimensjonene rundt deg minner om en amerikansk kinosal der du velter deg i deilige luksus-stoler med elektriske innstillinger.  Midtkonsollen er også fra Amerika, med plass til fire store Cola, en bøtte med popcorn, i tillegg til en svær nistepakke som varer helt til Stockholm. For dette er amerikanske Ford, selvsagt, med alt du forventer fra en amerikansk pick-up med bakseter, med unntak av V8eren da. Men så snart du legger på litt høyrefot, og den 10-trinns (!) store/lange automatkassen begynner å jobbe, savner du ikke V8eren. Jeg forsøkte å holde styr på giringen med de manuelle padleårene som stikker ut fra rattstammen, men fant fort ut at 10 gir var i meste lage å telle på. Det gikk rett og slett i ball for meg. Men det er helt sikkert greit å kunne klemme litt på minus-åren nedover Tokahjelet, med 3 tonn henger på hekken …

Ellers er lydopplevelsen som forventet, - litt for lav. Men heldigvis, «Super crew» har et lite elektrisk (selvsagt) skyvevindu som vender ut mot lasteplanet. Det er nærmest obligatorisk å åpne dette i tunneler og under akselerasjoner, gjerne med henger. Og når vi snakker om lyd; Bang & Olufsen tar selvsagt over når du vil ha en avveksling fra turboene.

Ser en litt nærmere på utforming på eksteriør og ikke minst understell, blir en litt undrende. Men, uten å gjøre det til noe stor sak, så er dette en av svært få serie-produserte biler som skal tåle en flytur, og samtidig lande uten at energien slår luften ut av både dekk og fører. Derav litt grove dekkdimensjoner med mye luft, og ikke minst litt ekstra «shock absorbers» i kjent RS-blå utforming under overflaten. Husk å koble av hengeren før du evt. tester dette …

Du kvepper selvsagt litt de første gangene du ser i sidespeilet. Det litt som å kjøre kileformede Ferrarier der du egentlig ikke får noe særlig inntrykk av bredden før du ser avstanden til autovernet i speilet. Det er imidlertid rart hvor raskt man blir vant til dette, og det hjelper selvsagt å ha vært noen ferieturer til Danmark og Sverige med campingvogn.

I det du klatrer inn i styrehuset tenker du «trailer», men når du klatrer ned igjen, etter turen, er alt dette snudd på hodet. «Trailer» har blitt til «Cayenne Turbo» med lasteplan. For 637 Nm trekker denne opp til hundre på 5,3 sekunder. Det føles ganske drøyt når man sitter der oppe i høyden og kjenner etter. Den er selvsagt grov og svær med sine dekk og svulmende kropp, noe tillatt vogntog-vekt på over 7.300 kg(!) vitner om. Med sine knappe seks meter, blir nesen stikkende ut i nesten alle sammenhenger. Når den i tillegg måler 2,4 meter fra speil til speil, må du like å kjøre bil, og aller helst unngå parkeringshus …

Å dra på tur med hele familien i en Raptor må være himmelrike på den autofile jorden. Alle sitter godt, alle ser godt og alle er trygge. Lydbildet er helt fantastisk, og plassen på 2. seterad er gigantisk. Glasstak gir også lyse og trivelige lokaler, som alle kan like. I den grad en ikke skulle føle seg sikker i et slikt tog, kan jeg berolige med at også sikkerhetsselene er utstyrt med air-bags. Og dersom det skulle bli for kjedelig med asfalt og motorveg, kan man alltids ta en etappe helt utenfor veien, eller rett og slett fly gjennom luften som et amerikansk jagerfly.

Dinosaurene utryddet …? Det er ikke helt over enda.

Foto: Pål Samuelsson

I ET SVAKT ØYEBLIKK

Nå er det på høy tid å dele noen ord om bil igjen. Det siste året har vært travelt med
endret jobbsituasjon, noe som har ført meg inn i pendlernes verden. Og mye kan sies om det å være pendler, men for meg betydde det å bryte med et viktig prinsipp …

Her ute, ytterst i havgapet, rusler livet videre, minutt for minutt. Langs smale svingete veier, over enda smalere buede broer, som knytter et mylder av øyer sammen til en fantasiverden. Landskapet bader i et vær du aldri forventer når ferien legges til Vestlandet. For å komme til dette stedet må du slå inn «Askvoll» på GPSen, en frodig grend ytterst i Sunnfjord. Herfra går det en søvnig ferge to-tre ganger for dagen rett vest i havet, forbi fjellkolossen Alden, som på uforklarlig vis stiger rett opp fra havdypet. I le av dette fjellet, legger fergen til på Værlandet, langt der ute. Dette er starten på et av landets aller vakreste øyrike, via veier og broer, over Melvær og videre til utposten Bulandet. 

Geologene hevder grunnen er mer enn 440 millioner år gammel, og består av en blanding av lava fra Grønland og grus fra sydlige Europa. Som gjennom en svært lang prosess, som hadde blitt i overkant kjedelig å se på NRKs minutt for minuttsatsning, er blandet sammen, og fremstår i dag som Konglomerat. Omtrent som non-stopp innblandet i melkesjokoladen. Rart, men veldig fint.

I dette øyriket kjører jeg lydløst omkring. Ja, jeg kjører i min egen elbil(!). Dette er altså prinsippet som ble brutt tidligere i år, da pendlerhverdagen mellom Ågotnes og Mongstad innhentet meg. Å pendle 18 mil tre ganger i uken kan ikke forsvares med min Skoda RS, med 95-oktan på tanken. Hverken økonomisk eller miljømessig. Det vrir seg også litt, å tenke på alle kilometerne som ville rullet inn på telleren, med en slik bilpraksis. At kjøregleden ville vært stor med Skoda-pendling, er hevet over enhver tvil. Men når en regner på prisdifferansen mellom de to alternativene, var det relativt enkelt å få meg over på strømsporet.

 

Det ble en ny Kia med sjel, eller «Mons» som vi kaller den. Forholdsvis lav investeringskostnad, grei rekkevidde og markedets beste garanti. I tillegg den el-bilen med minst feil(!). Fin? Nei, det syns jeg ikke, men den har alt tilgjengelig utstyr, inkludert panoramatak og kjøling av svette rumper. For det kan nemlig forekomme at en kniper skinkene litt ekstra tett sammen, nærmest som en refleks, når rekkeviddeangsten tar deg. Da er det bare å trykke på denne knappen, hvis du har strøm da …

Å teste en Kia Seol electric på Påls bilblogg er i overkant nerdete, så jeg skal ikke plage deg med detaljene her, annet enn at vi er positivt overrasket. Bilen leverer, og gjør jobben som sparebøsse og transportmiddel. Helt sikkert på linje med Nissan Leaf og VW Golf. Men den har ingenting ved seg som appellerer til min autofile legning. Eller …

Ikke før vi kjørte av fergen på Værlandet: Jeg kan med hånden på hjertet si, sannsynlig i likhet med 95% av alle dere andre som har kjøpt elbil, at jeg kjøpte denne bilen kun av økonomiske grunner. Jeg har spart tusenvis av kroner i drivstoff, bompenger og veiavgift siden februar. Hva med miljøet da? Vel, jeg har tenkt, sannsynligvis som alle de andre, at jeg ikke kan gjøre noe med dette alene. Og hvilke valg og disposisjoner lille meg gjør, har tilnærmet null effekt på gress og fisk.

Men å kjøre her ute i havgapet, med soltaket på vid gap, med spektakulære fjell, hekkende sjøfugl og matfatet rett utenfor frontruten, fikk meg til å reflektere. I dag fikk jeg se alt dette fine og skjøre, og det helt uten å legge igjen spor. Det føltes ganske godt. Nei, jeg har ikke blitt gal. Jeg har ikke meldt meg inn i MdG, og jeg skal ikke slutte å fly. Jeg skal heller ikke selge Skodaen, Gud forby, men det var noe der, som traff meg i et svakt øyeblikk. Det passet så utrolig bra med Mons på Bulandet. Veien innbydde ikke til hverken fart eller kurvekjøring, jeg savnet ikke lyden fra smellende potter og ei heller lukten av varm eksos fra en potent oljebrenner. Hva var det som traff meg?

Det var naturen. Kunne jeg ikke fått den samme opplevelsen fra Skodaens deilige seter med soltaket åpent? Dessverre. Jeg tror ikke det. Det ville vært som å ta meg seg Donald Trump til lunsj på Skaugum. Han ville trampet i begonia-bedene, dyttet Harald bort fra bufféen og lagt et teppe med dårlig stemning over Sonjas hjemmelagde iskake. Nyanser? Nei, det blir så tydelig med den klovnen, og det ble så tydelig for meg der ute i havgapet.

Jeg er sannsynligvis i bevegelse, i likhet med alle andre. Og dette svake øyeblikket ble plutselig så sterkt, og dyttet meg ett steg videre. Men jeg vil avslutningsvis sitere en god kollega og hjernevasket bilmann: «Jeg kommer aldri til å slutte å kjøre bil med fossilt brensel, med mindre det blir forbudt». Min gode kollega, meg selv, og mange med oss, har altså et godt stykke igjen. 

Pål.

Foto: Pål Samuelsson