KAFFEKOKER

Av Pål Samuelsson
To tidligere skolekamerater fra Voss møtte tilfeldigvis på hverandre i Oslo etter mange år. De begynte å snakke sammen om gamle dager og om yrkesvalg. Den ene hadde etablert seg som standup-komiker i hovedstaden, mens den andre jobbet som barista. –Barista…? Spurte standup-komikeren. –Hva er det, lurte han på. Den tidligere skolekameraten la ut om hvordan han malte kaffebønner, blandet kaffesorter og serverte espresso, Café cortado, cappuchino, latte og americano på en fancy kaffebar i Tigerstaden.

En tur i Skoda Octavia RS forrige helg hadde på alvor vekket min interesse for dette prisgunstige tsjekkiske bilmerket med tyske aner. RSen tok meg selvsagt med storm, med sine 230 hester, sine putrende potter og sitt spreke interiør. Skoda Octavia RS er spydspissen i Octavia-programmet, men det finnes en rekke andre modeller som har truffet blink i det norske markedet. Og bilene, som sannsynligvis vil appellere til flere og flere her hjemme, er vogner som kombinerer firehjulstrekk og bensin, til en forholdsvis rimelig penge.

4X4 uten tillegg i pris

Derfor måtte vi bare prøve en slik representant, nemlig Skoda Octavia Scout med 180 hesters TSI, DSG og det aller meste av utsyr. Drift på alle fire kommer nå uten tillegg i pris, og betaler du kr. 388.000,- får du én med det aller meste. Slenger du på et panoramatak, et hengerfeste og fire vinterdekk, kommer du i ca. 400.000,-. Da får du en bil med rikelige kraftressurser, god plass (50 l større bagasjeplass enn Volvo V70), garantert fremkommelighet og 5 års sikkerhetsnett i form av garantier tilsvarende VW og andre velrennomerte europeiske bilmerker.

Etter å ha hatt RSen mellom fingrene helgen i forveien var det med nedskrudde forventninger vi trykket på startknappen. Etter få hundre meter kom den første positive kommentaren fra passasjerene.- Gu kor stille han går… Når en har kjørt diesel de siste 11 årene, blir dette veldig behagelig. Understellet tar fartsdumpene over Kokstadflaten på samme imponerende måte som en XC 70. Godt hevet over terrenget med sine sorte skjermbuer sluker den ujevnheter og asfaltpest på en meget uanstrengt måte. DSGen girer lynraskt, og i vanlig Drive-modus legger turtelleren seg fint til ro rundt 1.500-merket. Forbruket tangerer de kjente 2 liters dieselbørsene, og ligger på rundt halvliteren. Turboen hjelper deg fra lave turtall, og gir deg nok moment til å holde turtall og forbruk på et fornuftig nivå til og fra butikken. Men vi skal ikke handle hverken melk eller brød i dag, og blinker oss inn mot Rådalen og Fanafjellet.

Sportgir

Testet versjon har ikke girvelgere på rattet, men eget sport-spor på girvelgeren mellom setene. Med et enkelt trekk i spaken endrer symbolet i bordet seg fra D5 til S3-4. Den girer altså ned og finner giret den på det varmeste anbefaler at du fortsetter med, og tipser deg om at når 3. er tomt, er det 4. sin tur. Vel, det skulle nok jeg klart å finne ut av helt selv.

Opp gjennom hårnålene trekkes det en ekstra gang i spaken, og S2 får turtelleren til å ta tak fra 4.000. Det stille og noe fraværende lydbilde tar nå den plassen det fortjener, men vi savner selvsagt popcorn-poppingen fra potten der bak. Vi skytes oppover kneikene, og «S3» får så vidt skinne mot oss fra instrumentpanelet før S2 må hjelpe oss inn mot første sving. Veigrepet er fantastisk, og bilen krenger bemerkelsesverdig lite i det vi skytes ut av svingen. Bare så det er sagt; 180 hester på denne vekten skaper ikke halleluja-stemning og trykk i mellomgulvet, men likevel blir vi imponert over hvor lettpustet og villig den klatrer. Svingene absorberes udramatisk i hastigheter langt over det som kan karakteriseres som komfortabelt. Ved å «låne» litt av motgående kjørefelt inn i de «mørke» kurvene åpner svingene seg noe tidligere, og en kan utnytte et noe større areal og dermed legge på litt ekstra både inn og ut. I denne rollen tar Scouten oss med storm og smilet kommer frem. 

Forhjulstrekket gjør stort sett hele jobben alene, og du skal passere en del grenser før haldexen på bakakslingen trer hjelpende til. Dette er på mange måter som en XC 70, men med betydelig lavere vekt og med noe stivere oppsett. Denne må du faktisk kjøre av veien med vilje, med mindre du skulle bli overrasket av olje eller is i veibanen. 0-100 gjør den unna på 8 sekunder, som må sies å være fine verdier for en familie. 

«Mye bil for pengene»
Interiøret er ikke BMW, Audi eller Mercedes-kvalitet. Det virker noe simpelt hva angår materialkvalitet, særlig dashbordet, som preges av plast og billig-paneler. Men kjøreegenskaper, teknologi, sikkerhet og garantier står seg i en sammenligning med de dyreste merkene. Nå har store deler av den norske befolkningen også oppdaget det jeg her påpeker, da Octavia for øyeblikket er Norges mest solgte stasjonsvogn. Seter og sittekomfort, skinn og utstyrsnivå for øvrig, opphever likevel det meste av det noe «kjipe» inntrykket du får av all plasten.

Begrepet «mye bil for pengene» defineres nemlig i Skoda-brosjyrene. Så er det selvsagt dette med merker og status som fortsatt gjør det litt ekstra stas å trille ut en BMW eller en Mercedes fra bilbutikken. Og man får en noe høyere posisjon blant naboer og kolleger når en triumferende kjører mellom de faste destinasjonene i lokalmiljøet; hjem, jobb, butikk og idrettsanlegg. Men flere og flere blir sittende med de mørke tunge tankene når servicer skal betales, og verditap-regnskapet gjøres opp. Er de virkelig verdt
2-300.000 mer?

Fint skal det være…
En ny Volvo XC 70 D4 med 163 hk, automat, med skinn og adaptiv cruise controll får en nå på kampanje for kr. 559.000. Så kommer vinterdekk, hengerfeste og litt her og litt der, altså ca. 600.000. Dette er i Volvo-sammenheng et historisk godt tilbud. I flg. Frydenbø har bruktbilsalget på Volvo XC 70 stanset opp som følge av at utgående XC70 skal ut. Men for 200.000 mindre får du altså en fullutrustet Scout med en moderne bensinmotor, DSG, adaptiv fartsholder, større lastekapasitet og betydelig bedre ytelser. Du får også en «grønnere» bil og det siste innen sikkerhet. Hvorfor skal jeg velge Volvoen?

Samtidig, i Oslo; Standup-komikeren ser spørrende på sin gamle skolekamerat, flakker med blikket mens han med sin beste vilje forsøker å forstå, før han retter blikket tilbake til sambygdingen og uttaler på bredt vossamål: - Barista….? - Du koka kaffi din kuk…

POPCORN

Tilbake på 70-tallet skulle det ikke så mye til for å skape god stemning på et grønt Sigdalskjøkken, med linoleum på gulvet og gardiner i to rader, både oppe og nede. Den store ribbepannen ble fisket frem fra skapet og en god klatt med fett lagt i bunnen. Den store platen merket H.B. (høyre bak) ble satt på 1400 slik at både strømmåler og fatter gikk i rød alarmberedskap. Deretter ble bunnen i den dype pannen dekket med popcorn…

Omtrent på samme tid var Skoda kanskje det bilmerket jeg syns aller minst om. Rare biler fra Tsjekkoslovakia med bagasjerom foran og motor bak. En liten stakkar, nesten uten hestekrefter, og med et noe tafatt og trist uttrykk. En østeuropeisk «boble» som ikke sendte ut noen autofile signaler på mine mottakerfrekvenser. Og var du så uheldig å få kortet med Skodaen på hånden under et slag med bilkort, var spillet tapt.  

Men usedvanlig mye bensin har rent gjennom forgasserne siden 70-tallet. Europa fikk en ny vår med Berlinmurens fall, Tsjekkoslovakia ble til Tsjekkia og Slovakia, og Skada ble en del av VW-konsernet. Og fra den dag har salgstallene økt lineært med kvaliteten. I dag er Skoda Octavia landes mest solgte stasjonsvogn.

På bilmessen på Straume forrige helg var det Skoda-standen som fikk mesteparten av min tid. For Skoda var blant de få som hadde giddet å presentere spissen i modellprogrammet sitt, nemlig Octavia RS. For hvis ikke du presenterer dine GTIer, RSer, og Turboer på en messe, hva er da vitsen med å delta? Stikkordet er blikkfang og kundens oppmerksomhet. Her var Skoda (og Møller) smart. De fikk i hvert fall mye av min tid…

I tillegg kjørte de tøffe kampanjer på 4WD, og i neste måned (november) sier ryktene at 4WD gjøres tilgjengelig helt uten tillegg i prisen på modellen Octavia. For prisene er hyggelige, også målt med norske avgiftsøyne. Utstyrsnivået i standardversjoner er imponerende. Eller hva sier du til en ny Octavia Scoute med 180 hk bensin til kr. 388.000,-. Jo du får 4WD, DSG (automat) og adaptiv cruisekontroll inkludert, og ikke minst et digert bagasjerom på 610 l. Det eneste jeg savnet var panoramatak, hengerfeste og vinterdekk. Totalen kommer da på ca. 400.000,- og det før rabatter.  

Men dette skal altså handle om Octavia RS, nå med 230 hester, og det aller meste av utsyr. Jeg bestilte prøvekjøring torsdag, og stilte hos Møller på Kokstad lørdag med nesten hele familien. Jeg har sagt det før; lørdag er den beste dagen(!)

Fargene hvit, sort og rød spilles perfekt ut over hele modellen på en usedvanlig smakfull måte. Får se for deg dette: Hvitt karosseri. Sorte griller, sort defuser bak og fire sorte 19 toms felger. Røde bremsekallippere og røde sømmer i stoler og seter. Kombinert med senket sportsunderstell, doble rør med innlagte høyttalere fra Audi(!), og sportstoler som får selv Audi, BMW og Ford til å blekne, treffer dette deg der du er svakest. For ikke bare er stolene himmelsk å sitte i, de får innbytterbenken på Camp Nou til å se ut som kirkebenker. Jeg må bare avbryte inspeksjonen, for jeg kjenner at hele kroppen er i ferd med å gå i kontrakt-modus. Denne bilen har jeg virkelig lyst å eie…

Inne i bilen, med alle stroppet fast, er det rikelig plass til to voksne og tre barn/ungdommer. Panoramataket får frem det pene interiøret, og skaper ytterligere lys og god stemning rundt sjåføren. Utstyrsmessig er dette en med alt. DSG og RS-knapp som sender computeren i midtkonsollen rett inn i kjøreprogrammet. I tillegg til «Sport» har den «individual»-innstilling der du kan velge din egen set-up. Lydanlegget er av typen premium med ekstra høytalere og sub-kasse. Stor navigasjon hjelper deg rundt svingene, og ryggekamera av en slik kvalitet at du faktisk kan bruke det under rygging.

Men det er først når en trykker på startknappen at hele sanseapparatet blir stimulert. Et lett trykk på pedalen, og gåsehuden melder seg. Min første innskytelse var: Går den bare på tre…? Er det en boxer…? Dette måtte jeg finne ut av. Inn med «Drive», ut på veien. En sjelden kvikk respons, og VWs raske DSG-giring får frem smilet umiddelbart. Lyden er rett og slett rå. Assossiasjoner til Porsche og Ferrari melder seg når en trekker ut på 2. gir i sportmodus og napper inn 3. med åren på rattet. I det 2. slipper, gir den fra seg et snerr du ikke vil tro er mulig. Er dette en Skoda? Helt rått. Det er selvsagt ikke uforbrent bensin som tenner i pottene der bak, men en finurlig Audi-oppfinnelse i form av en høyttaler som genererer lyd tilbake i kupeen i fht gasspådraget du hadde da du skiftet gir. Jeg er en «sucker» for lyd, så det er mer enn godt nok for meg, og får frem smil og latter hver eneste gang det nappes i årene. Når korsryggen i tillegg blir slengt inn i setene hjelper det selvsagt på.

RSen er kvikk og kaster ikke bort et eneste tidel på noen av girskiftene. Kun litt ekstra lyd. Fra lave turtall drar TSI-en villig, med en dyp Subaru Impreza-lignende lyd, som spisser seg til en herlig topp når de 230 hestene frigjøres mot slutten av reisen. Opp Fana-fjellet biter den seg bemerkelsesverdig godt fast, selv på våt asfalt. Litt «grevling» når 1. giret tømmes, men ikke mer enn vi kan like. Med 350Nm fra 1.500 rpm, og 230 hester fra 4700 rpm, klarer denne 0-100 på 6,7 sekunder. Det er imponerende. Bilen er i tillegg lettkjørt, passe stiv, men ikke for hard til dagligdags bruk. Det høye momentet på lave turtall gir de samme fordelen du finner med dagens dieselmotorer. Lett og uanstrengt. Finish og materialvalg er pent. Utstyr og lay out i «dash`n» og i midtkonsoll holder høy autofil klasse.

Det store usikkerhetsmomentet ved å kjøpe RSen ny er selvsagt verditapet. Ett år gammel RS (med 220 hk) koster ca 100.000 mindre enn en ny. På den annen side er bensin på full fart inn igjen, og mange som i dag kjører diselbørser med over 200 hester vil nok etter hvert søke over i dette segmentet. Forbruket er ikke avskrekkende med 0,53 på landevei og 0,62 på blandet. Men skal du ha det gøy og bli underholdt må du nok opp mot literen på milen.

For når fettet i pannen hadde smeltet rundt alle maiskornene, og lokket lagt på av trygge mamma-hender, var det bare å sette seg ned på linoleumen og vente. Etter noen få minutter kom de første små poppene, og plutselig var det full krig i pannen. Vi ungene krøket oss sammen der nede på gulvet, og frydet oss over popping og smelling fra pannen, ikke helt ulikt følelsen du får i en Skoda RS over Fanafjellet.