-Nå må du se å få leiet den bilen Pål! Daglig, i ukevis før ferien, mottok jeg påminnelser fra min bedre halvdel.
-Vi kan ikke risikere å stå på flyplassen med 5 kofferter og ingen bil…”
-Vi kan ikke risikere å stå på flyplassen med 5 kofferter og ingen bil…”
 |
| Dårlig med koffertplass, men ekte glede for en stor jente... |
En litt småhektisk nedtrapping inn mot ferie gjorde sitt til at far utsatte og utsatte. Når bestillingen endelig ble sendt var det likevel med god margin. Det europeiske bilutleieselskapet Centaura hadde biler i alle kategorier, og i år som i fjor valgte jeg i kategorien ”familievennlig”- Nemlig en ”Fiat Doblo, eller tilsvarende” som det stod foran rubrikken som fikk mitt kryss. I fjor ble det en flett ny Peugeot Partner med skyvedører, litt komfort og bøttevis med sjarm. Altså ”tilsvarende”.
 |
| Fiat Doblo... |
Vel nede på den spanske landjorda på Murcia-flyplassen gikk jeg selvsikkert mot bilutleieskranken for å innkassere vår Partner. Etter å ha tapt den vanlige kampen om barneseter, som jeg hadde reservert og betalt for, måtte jeg enda en gang godta og bli lurt, og punge ut med nye 48 euro for et surt sete… -No, no sir. There is no reservations for an ekstra seat… Hva kan man si…?
Så kom sjokket! Jeg fikk faktisk bilnøklene til en Fiat Doblo(!) Jeg kjente en svak nervøsitet spre seg i kroppen. Ikke bare hadde leiebilen blitt 150 euro dyrere enn i fjor, men den skulle altså vise seg å bli vesentlig simplere…
Med raske skritt gikk jeg med to koffert trekkende etter meg mot parkeringsplassen. Familien kom halsende bak, sammen om de tre siste koffertene, alle med hjul, heldigvis. Plass nr. 52… Jeg strakk tidlig på nakken for å se etter denne vannskapningen. Der…
 |
| Praktisk italiener... Men skal italienere være prakriske? |
Nei, nei, nei… Hvit, klumpete og usedvanlig stusselig. Kun én bakdør? Kapsler? Jeg trykte frenetisk på nøkkelen, men ingen blinklys ble tent, ingen klikking i dørlåser. Hva er dette? Jeg undersøkte nøkkelen. Ingen knapper her… Bare en nøkkel… Jeg måtte låse opp på gamlemåten. Inne i doningen skinte det øyeblikkelig gjennom at dette var et fremkomstmiddel, punktum. Høydejusterbare lys og aircon utgjorde ekstrautstyret. Resten manglet.
Alle de 5 koffertene ble slukt bak de to midtdelte bakdørene. Italiensk funksjonalisme… Biler fra Italia skal ikke være praktiske, men raske, sinte og av dårlig kvalitet. Her var det kun kvalitetsstempelet som levde opp til forventningene… Ekkelt. Vi startet opp den digre skoesken, og rullet mot utgangen. Far var trist, mor var lettet; alle koffertene var tross alt sikret plass den siste etappen.
Motorvegen inviterte raskt opp til dans med sine ertende 120 km/t skilt. Men det var ikke akkurat ”dansesko” jeg trakterte under klamme turis føtter… Jeg rørte noen ekstra ganger med dieselpinnen mellom setene, men det begynte kun å bråke og riste. Det som under litt endrede forutsetninger kunne blitt en elegant spansk Flamenco mot spansk tarmakk, ble kun til en traust masurka i en usexy tilkneppet bunad. Sagte økte farten, og 120 opplevdes som 160... Skummelt.
 |
| Det skal godt gjøres å havne i vanskeligheter med disse karene bak rattet på en Doblo... |
Det er egentlig ganske uforutsigbart dette med leiebil. I fjor fikk vi altså en ny Partner med masse utstyr, fin lettkjørt diesel og masse sjarme. I år, en to år gammel ”varebil” med 80.000 km på måleren, totalt ribbet for utstyr og sex-appeal. Som om ikke de var nok; til 1.000 kr mer(!). Urettferdig.
 |
| Feriebilen i 2011. Partner med utstyr og sjarm. |
Jo da, vi klarte oss. Bilen gjorde jobben. En og en halv tank senere satt vi igjen på Murciaflyplassen solbrune og passelig fortumlet over at ferien igjen var over… Hvor var dagene blitt av, og hvordan er det mulig å lage en så kjedelig bil? Spørsmålene var så mange. Tankene gikk til bildesigneren som hadde funnet mening og glede i å skape Doblo. Hvem kunne finne glede og yrkesstolthet ved tegnebrettet når oppgaven ble løst med slike streker? Hvile forhold hadde han eller hun til biler? Hvilke bil vokste vedkommende opp i? Hvilke referanser og assosiasjoner hadde dukket opp på netthinne når oppgaven ble mottatt fra den strenge designsjefen? Totalt ubegripelig for oss som tross alt kan finne stor glede i en ”tilsvarende”…
Pål
