PÅL´S BILBLOGG: "GULE SIDER" OG EN MOBILTELEFON

Det er mange spørsmål som presser seg frem gjennom pannelappene der du forventningsfull sitter bak rattet og venter på at køen skal ta slutt. Hvorfor er det kø her da? Hvor skal alle disse menneskene? Hvorfor kan ikke folk flytte nærmere jobben sin, eller få seg en jobb nærmere huset sitt? Men hva med selve mirakelspørsmålet; hvorfor skal det ta over 20 år å kartlegge, konsekvensutrede, miljøutrede, planlegge, prosjektere og til slutt bygge en betongkloss over et sund…, eller bore et hull gjennom et fjell? Det er da 2012, er det ikke…? Vel, deler av svaret ligger nok begravd i alle de vanskelige verbene du nettopp leste.

Mange faktorer spiller selvsagt inn. Og i tillegg til fysiske forhold, som f. eks. vær og vindforhold, kan politiske vinder snu opp ned på lovnader og vedtak annen hvert år, alt ettersom hvem som går til topps i popularitetskonkurransene som avholdes ved kommune -og stortingsvalg. Så kommer 14 dagers klagefrister med påfølgende år med klagebehandling og anking. Herlig og konstruktivt, for ikke å snakke om samfunnsøkonomisk.

Jeg forstår selvsagt at det kan bli litt tynt med kun ”gule sider” og en mobiltelefon for å realisere et slikt prosjekt. Men et begrep som dyreplageri blir for småtterier å regne i forhold til hva tusenvis av mennesker og næringsliv må lide seg gjennom hver eneste dag i tiår før det endelige forløsende vedtaket kan fattes og broer og tunneler bygges.

En samferdselsmessig utfordrende natur. Men veldig flott...

For folk flest bosatt på vestlandet er det utfordrende å forflytte seg internt i regionen. Og det har det vært i alle tider. Stikkordet er geografi, eller kornåkre som det kalles på Østlandet. Vi har fjell og fjorder, øylandskap og høyfjell. Ja, og til og med noen byer. Dog litt spredt, men til forveksling lik de som finnes andre steder i verden. Og flere av byene handler med hverandre. I tillegg finnes det butikker og selskaper som transporterer varer mellom fjorder og nes. Noe av dette er så viktig for A.S. Norge at det kalles primærnæringer og bokstaver som BNP er ofte brukt fra Stortingets talerstol om disse varene. På vestlandet kan vi ikke stole på tog, trikk eller t-bane, for vi har faktisk ikke slikt (bortsett fra kardemommetrikken fra Bergen til Nesttun). Ei heller et godt busstilbud. Bussen passer nemlig ikke til aktive barnefamilier som må innom SFOen og barnehagen før middag og fotballtrening. Buss er dessverre blitt en ”best før-vare” utgått på dato for svært mange, totalt blottlagt for fleksibilitet. Vi må derfor ty til bil eller båt. Vi er altså ikke Østlandet eller Sørlandet, men et folk med identiske behov som østlendinger og sørlendinger. Er det ikke rart?

Men det er et tankekors at en Sotrabro skal ta lengre tid å prosjektere, planlegge og bygge enn en ny hovedflyplass på Østlandet. Jeg skulle tro at absolutt alle samfunnsinteresser ville tjent alvorlig stort på å redusere saksbehandlingstiden på oppføring av en bro med 10-15 år…(?). For jeg kan ikke i min villeste fantasi forestille meg hvorfor ikke 10 år, eller 3650 dager skulle være tilstrekkelig på å kartlegge absolutt ALLE positive og negative sider en bro ville frembringe på begge sider av sundet. Selvsagt blir Hansen og Svendsen sure fordi husene deres må rives. Men gi dem en skikkelig kompensasjon, så blir det nytt hus i dag og ny bro i morgen. Vi har da råd til det. For dette er det jo deg og meg som må betale uansett. ”Bompenger”. Vi er så vant til dette ordet at vi for lengst har gitt opp håpet om å få noe igjen for veiavgiften. Vi vil ikke ha penger til bro, bare tillatelse til å sette den opp.

La oss bli enige om en ting med det samme: Har vi brukt for en ny bro? Vel, ingen diskusjon der antar jeg, med 26.000 biler over pr. døgn og køer i begge retninger morgen og kveld er den grei. Med det spørsmålet avklart skulle vi vel egentlig ha vært godt i gang med brokarene nå...(?) Men nei… Det skal gjøres skikkelig. Så skikkelig at folk dauer av kjedsomhet og alderdom i køen, så seigt at bedrifter legger ned og flytter, eller så usedvanlig sirupaktig at innbyggere mister troen på politikere og det offentlige system. Og det siste er vel strengt tatt det mest alvorlige. For hva vil skje med samfunnet vårt når ingen lengre har tillit til de som disponerer våre felles verdier og skal ta viktige avgjørelser på vegne av fellesskapet?

Vi er altså enige om at vi trenger ny veiforbindelse. Vi føler oss rimelig sikre på at køene ikke kommer til å gå over av seg selv, og vi er smertelig klar over at det er vi billister som må betale for herligheten (inkludert uttredelser, planlegging og alle de andre dyre og tidkrevende verbene). Skulle ikke det meste være avklart da? Hva venter vi på?

Jeg har mobiltelefon, hvis du har ”gule sider”.

Pål