Så har vi vinket farvel til enda et bilfamiliemedlem. Den english racing grønne Primeraen, eller ”Primusen”, dro fra oss i dag, til forhåpentligvis et bedre og lengre liv i Sunnfjord. Den litt late japaneren med en litt slapp 1600 klarte ikke opptakskravet til to nye år på hullete vestlandsveier. EU-kontrollen ble vel tøff. Og kanskje var det nettopp disse dårlige veiene og alt saltet som satte en brå stopper for vårt 6 år lange forhold. Med den noe slitte salgskommentaren ”mye bil for pengene” ble den ”gitt bort” i dag med kun 148.000 km på telleren...
Jeg tar ikke til tårene slik jeg faktisk gjorde i 1981, da fatter byttet ut vår 144 Grandluxe med en sjelløs Peugeot 504 stv. Men det er rart med det, for en person med litt over snittet interesse for bil: Det er alltid litt vemodig å ta farvel. ”Primusen” ble faktisk kjøpt ny av svigerfar hos Nissan i 1998, og har vært i familiens eie siden. Men når en har begrensede muligheter (og evner) til å skifte på forstillingsdetaljer og rustne bremserør, er det vel egentlig bare å rette blikket fremover mot nye erobringer. Takk for turen. Det ble vel 50.000 fornuftige kilometer med langt mellom de store autofile høydepunktene.
Så denne deilige følelsen av nyorientering, hvor ettermiddager, kvelder, - ja hvert eneste ledige minutt blir tilbrakt på finn.no. Vi har alle vært der, og sannheten er vel at vi alle lengter litt tilbake dit, overraskende kort tid etter at ny bil er kjøpt. For denne ”jaktfasen” er helt fantastisk. Personlig er jeg en pyse hva angår pruting, kjøp og salg. Nei, for meg handler det om bekjentskapen med en ny modell; prøvekjøring, dagdrømming og visualisering av ulike doninger i egen garasje og i egne hender. Hvem, eller hva blir det neste?
Ok, litt jordledning folkens. Økonomiske begrensninger slår inn. Vi har for mindre enn 6 måneder siden kjøpt oss en nesten ny nr. 1 bil. Galaxyen stråler fortsatt, og vi har ikke angret et sekund på det kjøpet. Den bilen blir vi bare mer og mer glade i. Nå er det altså bil nr. 2. som skal lokaliseres. Med en tenkt ramme på ca 150.000,- kan en faktisk kjøpe (eller lease) noe helt nytt (liten og slapp), eller kanskje en stilfull klassiker (upraktisk, kul, men med stor risiko). Spennet er uendelig stort, og revesaksene er mange og spisse (!). I tillegg er dette en priskategori som sannsynligvis har det største utvalget (!) Jo, dette kan bli en seig og deilig vår. Utfordringen blir å klare seg med én bil til det umulige valget er tatt.
Man kan si mye om EU-kontrollen, men den er nok for trafikksikkerhets beste. Men når det er sagt, er det litt bittert å konstatere at det fort kan koste deg 20.000 å holde liv i en stakkers ”krokanpinne” i to nye år. I hvert fall når det egentlig er de hullete vestlandsveiene som skulle fått seg en overhaling. To ganger ned i det samme hullet kan brått og uventet ryste en bærearm og en fjær så pass at livet ebber ut på stedet for mange rynkete japanere… og tyskere for den saks skyld. 
Men samtidig gir EU-kontrollen, riktignok når det går galt, oss autofile verdens beste alibi til å handle noe ”nytt og spennende”. Ikke en kvinne i verden kan angripe oss da med sure utsagn der vi sitter bak dataskjermene; ”bytte nå igjen???” og ”fin den vi har…” eller ”Vi har mye mer brukt for en ny …” osv.
Sorry! Må ha det, bare må ha det...
Pål.
