MED RATTET PÅ FEIL SIDE

Etter å ha tilbrakt 5 dager av høstferien i verdensmetropolen London sammen med min Åse og våre tre søte små, skjer det noe med gamle fastgrodde holdninger til et helt land og til et helt folk. Du tror kanskje mitt inntrykk av England, engelsk imperialisme og ikke minst engelskmenn endret seg radikalt. Vel kanskje det.

Toppen av Big Ben et mektig skue.

La meg forklare. Mitt første møte med England og engelskmenn var først og fremst gjennom engelskboken i 4. klasse ved Foldnes skole. Der ble vi introdusert for ”Dick”, ”Mary” og  ”John” og alle de andre ”røverne” i den engelske leseboken ”Going up?”. Små drypp fra engelsk dagligtale og engelsk dagligliv, som etter år med egen utfylling og ytterligere år med påfyll har blitt til en blanding av ”fleip og fakta” som vi senere har bygget vår engelske virkelighet på.

Vår lærer, Sonja, forklarte på bred sotradialekt hvor stort alt var der borte. Hvor god te de hadde, og ikke minst at bilene kjørte på feil side av veien, og at de til alt overmål hadde rattet på mutteren sin side. Hvor dum gikk det an å bli… Ja for det meste ble målt i forhold til en eller annen størrelse som hadde med bil å gjøre. Da, som nå…

I tillegg hadde vi unger et vagt forhold til englandsbåten, eller Bolero som den het. De fleste av oss hadde mødre som hadde vært på ”jentetur” til New Castle med denne ”dreamlineren”, og som kom hjem med brune engelske klær og snop som smakte rart…

Så var det selvsagt språket da, som vi måtte bruke lang tid på, ja faktisk resten av skolegangen, for å lære… Engelske konservative detektiver har også satt sitt preg på min holdning til kolonimakten. Det samme har sportsbiler laget av treflis og nøttetre hvor ordet kvalitet først og fremst var forbundet med deres konkurrenter fra Italia… witch pretty mutch says it all. Så ble jeg eldre og forsto litt mer av voksenting som politikk og økonomi, og satte umiddelbart landet i ”klovne-båsen”, etter å ha sett TV-opptak fra Underhuset hvor såkalte velutdannede, høykonservative kvinner og menn hylte og bar seg i munnen på hverandre iført kapper og parykker. Og sånn går nå dagene, også i år 2011… Dette har ikke vært et land som har vekket min nysgjerrighet, for å si det mildt.

Når sant skal sies var ikke høstferien 2011 mitt første besøk i England. Men mine to forutgående helgevisitter var ikke preget av aktverdig innsamling av relevant informasjon om hvordan England og engelskmenn egentlig er. Men snarere hva som skiller en norsk halvliter fra en engelsk pint, ivrige barprissammenligninger og selvsagt den kjempefine Spice Girls-moten(!). Men dette siste besøket var mitt til nå lengste, og mitt til nå første, sammen med ungene. Vi skulle ”oppleve” London, og forsøke å lære litt om byen og litt om kulturen.

Houses of Parliament.

Det første som slår deg når du kommer ut blant folk i London er at 12-13 millioner mennesker synes i bybildet, for å si det mildt. Tirsdag kl. 11.30 ser Piccadilly Circus ut som Ole Bullsplass på 17. mai. Du verden så mange mennesker det er alle pokkers steder. Uansett når og hvor, får du assosiasjoner til alle maurtuene opp etter stien mot Fjell festning. Alle travelt opptatt på vei til et eller annet viktig sted. Alle med målbevisste blikk, tusenvis i formsydde dresser, smarte briller, skjørt eller trange drakter. Gatwick flyplass, Victoria Railway station, Picadilly Circus, London eye, undergrunnen eller hos Marks and Spencer. Et velorganisert og velsmurt transportsystem sørger for at alle de 12 millioner menneskene kommer seg til og fra. For ikke å snakke om alle de som ikke er der; millioner av uregistrerte beboere som også fyller gater og tebanevogner. Og den kollektive transporten virker. Tog, bane og buss. Det eneste fremkomstmiddel som ikke fungerer er bil. Da er du plutselig tilbake på Sotrabroen midt i rushtrafikken. Selv med rushtidsavgift er det sentrale London en sammenhengende 24 timer lang kø. Bybildet preges selvsagt av London cabs og London busser.

Denne lille rakker`n vant også våre hjerter...

Men det første som slo oss var alle luksusbilene som opptok plass i bybildet. Toyota Corollaer og Vauxhall Astraer var trygt parkert i garasjene sine i utkant-London, og for lengst byttet ut med månedskort på undergrunnen. Men BMWer, Aston Martins og Range Rovers var overrepresentert i sentrumskøene, kun avbrutt av en og annen S-klasse med stram uniformert sjåfør. Pengefolket tar åpenbart ikke undergrunnen, og pengefolket tar seg åpenbart råd til litt rushtidsavgift. Men du verden så god tid de må ha, vi som hele tiden har hevdet at ”tid er penger”. Så feil har altså vi nordmenn tatt…

Jeg kjøpte selvsagt en obligatorisk Clarkson-bok på flyplassen ved ankomst Gatwick. Denne gangen med hans muntre klaging og skråblikk på det engelske samfunn gjengitt fra hans faste avisspalte i The Sun fra 2008 til 2010. Greit å ha en referanse når en skal prøve å forstå alt en ser og hører i løpet av 5 hektiske dager, og da skader det heller ikke at referenten også er litt over snittet interessert i bil.

Top Gear-generalen syter og klager på sitt eget ironiske underfundige engelskmann-vis om rødhårete byråkrater (the gingers in the Government) som kaster tusenvis av nye lover i hode på sine landsmenn, om miljøvernerne som ødelegger moroa og om engelske kjendiser og selebriteter som tar alt for stor plass, ikke helt ulikt Clarkson selv(!). Så mens samfunnsrefseren henger ut James May for sin promping, og terger lille ”Hamster” for sin høyde, tar vi steget om bord i en av Londons mange seightseeingbusser på Piccadilly.

Londonbuss i cabrioletutførelse ga minneverdige inntrykk for store og små.

En rundtur i Londons historiske gater gjorde inntrykk på store og små. Vi nordmenn står rent arkitektonisk fattige tilbake etter en slik runde i busscabrioleten. Hva har vi egentlig å skilte med her hjemme på berget? Nidarosdomen? Det er i hvert fall det første som slår inn i min pannelapp der vi sitter lamslåtte av britenes storslåtte imperialistiske design og arkitektoniske skatter som ruller forbi langstrekte nakker i deilig oktobersol.

Vel, vi har jo en og annen steinfestning og noen stavkirker, men resten er vel egentlig satt sammen av mer eller mindre beine skoesker, Slottet og Operaen inkludert. Vi blir rimelig full av respekt og underdanighet når vi ser hva vår store-store-stor bror har greid å bygge med klossene sine. Westminister Abbey og Houses of Parliament parkerer oss greit tilbake i Bronsealderen, for ikke å snakke om Trafalgar Square hvor admiral Nelson skuer ut over Themsen fra sin søyle etter å ha vunnet slaget om Trafalgar i 1805. Nelson var mannen som aldri skulle vært i Marinen, da han hadde kun ett øye og en arm, og til alt overmål heller ikke kunne svømme. Kanskje det ligger noe her, en slags forkledd amerikansk drøm i den britiske folkesjelen om at alt er mulig. Noe engelsk bildesign også har høstet anerkjennelse for gjennom sin E-type, sin Mini og ikke minst sitt udødelige Range Rover design. Nevnte jeg Rolls Royce?

Rolls Royce, et statussymbol selv i England.

Så har britene dieseltogene! Vel, vi snusfornuftige miljøvennlige nordmenn rynker umiddelbart på nesen, men ikke engelskmennene og hr. Clarkson. Miljøvernerne har enda ikke klart å ta knekken på dieseltogene som hundrevis av ganger dagelig pumper ut folk og Nox fra stasjonene i Marylebone, Paddington og Victoria. Men du verden så herlig for en trailerentusiast å høre 8 stk.  8 sylindrede dieselmotorer løse 8 togvogner ut av perrongen. Se, eller rettere sagt, hør for deg 8 Mercedes Actros V8 lastebilmotorer som samtidig ruses opp til 4000 rpm, for så, på signal, slipper kløtsjene fri slik at 8 vogner med stål og dresser trekkes opp til 120 km/t i løpet av sekunder… Nevnte jeg sort eksos fra blanke sidepipes tilsvarende amerikanske Peterbilter og Kenworther…? Jeg trodde ikke mine egne øyn…eh ører. Myten om England og sort kull og olje lever i beste velgående, i hver fall i mitt hode.

Så var det bilene da. I Gerrards Cross, ca 30 min togtur nordvest for England hvor vi bodde, tydet huspriser og bilparker på at finanskrisen ikke har nådd øysamfunnet helt ennå. Alle kvinnene hadde hver sin SUV. Ikke X5 3.0d eller XC90 2,4. Nei, nesten uten unntak X5 M, eller XC90 V8. Heller ikke 6-serie var å finne under målet 650i. Jeg trodde jeg hadde funnet en den siste dagen utenfor hotellet, men tror du jammen ikke det var en M6… ?

Intet mindre. Kun det beste og største godt nok her

Til og med i cabrioletutførelse. For oss blir dette eventyrberetninger fordi vi er vant til et helt annet regime. For oss er bil fortsatt en luksusgjenstand. I England er bil først og fremst et fremkomstmiddel der du selv står fritt til å definere eget behov, uten å bli sendt i avgiftskroken for å skamme deg.



Pagani-butikken ved Marble Arch.



Så, på ett av våre sightseeingstopp ved portalen Marble Arch, ved inngangen til Oxford Street, kom vi over godtebutikken som får Autostrada til å se ut som en Brustad bu(!). En Pagani-butikk med en vaskeekte Zonda på innsiden. Lars og jeg løp det beina kunne klare mot butikkdøren, med slevet dryppende fra åpne munner. Men skuffelsen var stor da perleporten var stengt. Vi så en dresskledd herremann bak en mørk polert edeltre-pult noe lengre inne i lokalet. Men denne St. Peter-skikkelsen løftet ikke en gang på hodet for å se på den slevende faren og den rabiate sønnen, som nå klorte på det nypolerte vinduet. Etter nærmere øyesyn ble vi også oppmerksomme på en SLS og en gul Lambo-okse der inne på grensen til Guds himmelrike. Vi dunket også klovene våre mot noen naturtro trøbiler i skala 1/2, sannsynligvis beregnet for sønner av betydelige rikere sjeiker enn undertegnede, selv om jeg også jobber i oljerelatert virksomhet. Men mitt forsøk på telepati med St. Peter nådde dessverre ikke gjennom det tykke herdede glasset. De fleste salgsobjektene var dekorert med lapper hvor det sto skrevet ”DO NOT TOUTCH”. Altså var det sannsynligvis ikke gamle Samatha Fox-låter de spilte på innsiden… Vi fikk et hardt møte med den engelske snobben, og vi ble dessverre ikke funnet verdig… Men bare vent, triumferte vi, for vi kommer tilbake med bilgale onkel Roger, og da skal det bli fingermerker og Samantha Fox hele veien til Royal Albert Hall. 

Mye moro for store og små, men dessverre stengte dører. 

Men nøysomme nordmenn som vi er, nøyde vi oss med Londons største ”show room” som tross alt er gatene og ikke minst Londons største ordentlige lekebutikk, nemlig Hamleys i Regent Street. I nest øverste etasje finner du skalamodellene, hvor de dyreste koster like mye som en pen ungdomsbil med skilter her hjemme. Etter en lengre debatt mellom far og sønn om hvilke kriterier som skulle legges til grunn for kjøp av en 1/18 skalabil ble vi enig om følgende. Engelsk (Siden vi vitterlig var i England), sportsbil, ikon/klassiker. Vel du har kanskje gjettet det allerede. Vi kjøpte en english racing green Jaguar E-type cabriolet fra 1961. Synd å innrømme det, men det var simpelthen en aldeles nydelig vogn. Utstillingen vår rommer nå to biler, og nye eventyr venter der ute. (Far gleder seg for første gang til neste ikea- tur, da vi skal kjøpe glassmonter til garasjen…)

Når det gjelder gatene, er kanskje Oxford – og Regent street de største ”utstillingsvinduene” hvis du vil se potente og tøffe kjøremaskiner. ”Se og bli sett” får en ny betydning når en oppdager bilene, og ikke minst eierne, idet luksusdoningene triller opp og ned forbi engelske søyler og utskjøringer i steinfasadet. Heldigvis gir tett trafikk og tallrike røde lys mange muligheter til å ta doningene nærmere i øyesyn, og til vår overraskelse; til bileierens store glede. Stolt og kry over at noen endelig så akkurat deres skjønnhet og deres vellykkethet får oss nesten til å rødme. For å trykke den norske selvtilliten ytterligere ned i sølen, kjøpte jeg novemberutgaven av Top Gear Magazine med oppdaterte britiske bilpriser. Det er ikke akkurat munter lesing for en som akkurat har betalt skjorten og litt til for en Ford.

Se og bli sett. Selv en Aston drukner i Regent Street.

Men et aldri så lite plaster på såret fikk vi da vi oppdnget at 90 prosent av Londons mini-caber (ikke den klassiske London Caben, men 7 seter-drosjer en må ringe og bestille), var nye Ford Galaxyer med diesel og 18 tommere. Selvsagt valgt ut fra en helhetsvurdering av kvalitet, kjøreegenskaper og engelske krav til stil og design(!) Vi pustet selvsagt lette ut, og fikk med ett litt hjemlengsel.

 

Biler i alle fasonger. Legg merke til juvelen bak "småtten"





Hva med en Beetle i leoparddrakt?



Så hr. Clarkson, vi liker landet ditt, og fremfor alt byen din. Vi er imponert over folkets vilje til å reise kollektivt, vi digger bilprisene og utvalget, gjestfriheten og de hjelpsomme menneskene på alle togstasjonene, vi elsker lyden av togene, vi likte til og med maten og den engelske frokosten. For ikke å snakke om godtebutikkene og lekebutikkene… Men dere kjører fortsatt på feil side av veien, og bilene deres har fortsatt rattet på mutter´n sin plass. Ikke rart det er kø…

Pål.

Foto: Pål Samuelsson