PLASTER PÅ SÅRET

Som en heldiggris jeg er, fikk jeg et overmåtelig raust tilbud her om dagen. To blanke sorte tyskere skulle hentes i Oslo og kjøres tilbake til Hansabyen i vest. Mine tjenester var ønsket. Egentlig var det lenge snakk om å hente ”jagerflyet” Mercedes SLR Mclaren. Sølvpilen med eksosstubber stikkende ut under forskjermene… Men når sant skal sies er det kanskje en mening med alt. 626 hester over Hardangervidden kunne fått selveste Lars Monsen til å krype helt ned i soveposen da Messerscmitten sannsynligvis hadde hørtes helt til Finse.

Forventningsfull stund like før avmarsj.

På Gardermoen stod vi tre karer på trappen, utvilt og klar. Vi speidet etter gutta fra Autostrada, Norges fremste godtebutikk, hvor hyllene bugner over av godsaker fra Tyskland og Italia. Det var ikke vanskelig å finne skattene. Vi gikk mot lyset på korttidsparkeringen. Lyset fra to nypolerte sorte skinnende avgiftsvinnere, sett fra statens side, i hvert fall. Du verden så tøft!

En Audi A8 3,0 TDI 2011 modell, og for meg, selve rosinen i SUV-pølsa, Porsche Cayenne 3,0 med den nye dieselmotoren. En rask gjennomgang av knapper og gadgeds; det vil si, så raskt det lar seg gjøre å lære to slike teknologiske underverker på 15 minutter. Bare midtkonsollen til Cayenne gir assosiasjoner til maskiner som forflytter seg i noe høyere luftlag en denne potente SUVen vanligvis gjør. Audien står heller ikke tilbake for noe hva angår nonstop-faktor. Autostrada har gjort seg flid med klargjøring. Begge bilene hadde gått ca 10.000 km, men både så og luktet som om de kom rett fra de respektive fabrikker. Vi gledet oss til en hel fredag på rv. 7 i potente kjøremaskiner.

Jeg fikk første økt i Cayenne. Lars og Johnny som er eldst, og nærmest en bestefartittel, tok første turn i Audien. Jammen kledde de den doningen godt. Dette var egentlig en riktig fordeling tenkte jeg, der jeg satt høyt og dønn fast i polstrede seter i skinn og alcantarra; A8 er jo en typisk gubbebil, for eldre satte menn, som f. eks direktører, skipsredere og lottomillionærer. SUVen jeg satt i, passer best for den aktive ungdommelige familiefaren med mange jern i ilden og en sportslig livsførsel. Vel, det er vel ingen som ser mitt lille ”alderstillegg” på magen hvis jeg senker den elektriske stolen ned og bak mot ”center of gravety…”. Dette var nok den beste fordelingen for alle.

Herlig buet dash.

Nøkkel på venstre side og et dashbord som bare ser ut til å bli mer og mer kompakt og innbydende for hver modell som lanseres. Interiørmessig tror jeg dette er den absolutt flotteste SUVen i den grad smak og utseende kan diskuteres. For en midtkonsoll! Her har Porsche bevist overfor britene at det går an å gjøre det eksklusivt og sportslig på en og samme tid uten å sage ned en hel skog. England: TRE ER UT!

Et fantastisk møbel

Med ”Satnaven” programmert mot hovedstaden i vest bar det gjennom skogene mot Nannestad og Hønefoss. Tette granskoger og flotte østlandsveier tapetsert med elgskilt og høye elggjerder. Vel, elgefar, jeg har aldri vært så godt forbredt på et møte med skogens majestet som nå. Jeg er redd Cayennens kileform ville kastet elgbiffen over taket, hvis bilen ikke rett og slett, på elegant vis, hadde steget over hele oksen… Uansett følte jeg meg tryggere enn på lenge. Og sannsynligvis ville elgen ha rimelig gode ods hadde jeg valgt å bremse og svinge unna. Det ble rimelig fort klart for meg at her er det mann og ikke bil som er begrensningen…

"Satnaven" i gluggen til høyre var meget smart plassert. All info fra bil ser en gjennom rattet. Genialt.

Men elgen holdt seg hjemme, mens jeg de første 20 km forsøkte å sette meg inn i midtkonsoll, automatisk fartsholder og multi multi multi-funksjonsrattet med F-1 gir og og….ALT MUL(T)I…

Ikke så tørst som en skulle tro.

På Nannestad stanset vi og fylte opp tankene. Cayennen har 100 liters dieseltank. Med en dieselpris på ca 14 kroner literen, blir det en slant når Jeepen skal ha mat. Men forbruket vil nok overraske mange, og særlig byråkratene i avgiftsdepartementet som sannsynligvis tror at biler som dette bruker både 2 og 3 liter på mila, og forurenser mer enn selveste elgefaren i Nannestadskogene… Vel slik er det altså ikke. Denne potente 3 literen er utstyrt med ikke mindre enn 8 gir fremover, som, så lenge du klarer å holde deg unna de to ”Sport-knappene” på midtkonsollet, sørger for lave behagelige turtall med redusert forbruk. I tillegg finnes div. sparesystemer som bl.a. stenger ned hele maskinen når du stanser og legger foten på bremsen, eller setter girvelgeren i Parkering. Ved å flytte foten fra bremsen startes fôringen opp igjen, og bilen finnes verken trøtt eller gretten etter den lille luren. De første gangene dette inntreffer, blir du litt nervøs, og tror du er blitt sviktet av teknologien, men NAF og Viking forsvinner fra dine tanker i det bremsefoten flyttes. Jeg tror ikke dette representerer en markant drifstoffbesvarelse, men alle monner drar. Denne funksjonen lar seg også overstyre fra midtkonsollen, som alt annet for øvrig. Uansett, tankmåleren viste 2/4 da vi fylte opp, og måleren viste nøyaktig det samme da jeg svinget inn på tunet vårt på Møvik vel 50 mil senere. Ikke verst, med tanke på at det er 242 hester som skal mates, og at dette var en tur med høyst varierende belastninger. Forøvrig like mange hester som fatter hadde i sin Volvo B58 buss, som kunne frakte 70 passasjerer. Det setter tingene i perspektiv...

Facelift gjør godt

Med fulle tanker snegler vi oss bak campingbiler og det som er igjen av sydeuropeiske biltursiter som svinget feil i ett eller annet veikryss mye lengre sør på kontinentet. Ett og annet krabbefelt i svake oppoverbakker gir en forsmak på hva som bor der fremme mellom Ferdinans karakteristiske Porscheskjermer. Var det ikke en svak turbinlyd jeg hørte? Av med radiopraterne i NRKs Reiseradioen… Jo, jammen har de klart å bevare litt av den gode stemningen, lydteknikerne fra Stuttgard. Tenk hadde de støyisolert den kanskje flotteste lyden bilverdenen har å by på. Jeg gledet meg til de små klatreetappene, og bestemte meg allerede nå for å kjøre Granvintraséen utover langs Hardangerfjorden når så langt kom. Dette var uten tvil en bil for svinger og bakker. Synd Audi tok Pikes Peak-navnet i bruk til Q7 da den ble presentert i sin tid. Cayenne hadde virkelig kledd det navnet hakket bedre.

Etter Hønefoss bar det inn på rv. 7, og Hallingdal. Kanskje en av de kjedeligste veistrekningene vi har, med unntak av Setesdalen… Men det var før Cayenne. Selv den tregeste bobil, for den var nede i 37 km/t, (avlest på det digitale speedometeret i Porschen), i skiltet 80 km/t sone, var humøret på topp. Med aktiv lesing av veimerking, valg av rett gir (ikke lett når en kan velge mellom 8 fremover og ett bakover), ble Hallingdal kattens lek med musene, eller rottene som enkelte av disse bobilene må sies å være i trafikken.

Her har du alt du trenger.

Rattets F-1 gir var aldeles fantastisk og passet perfekt inn i min hånd-anatomi. Høyre håndbakk på tommelen matet inn høyere gir, mens høyre ring -og lillefinger trakk opp lavere serier fra rattets bakside. Et tall i displayet midt foran føreren sørget for orden i tallrekkene. Borte var tynne ”plastikk padler”. Her var det tilslipte sølvbarer pusset med den mykeste stålull delikat innfelt i rattets ”ti på to grep”.

Så var det pause og matbit på Geilo. Vi diskuterer våre inntrykk og erfaringer, og ”direktørene” var skjønt enige om at A8en var ”komfy” og innbydende. Diskret, skal ingen beskylde Audien for å være, med sitt sinte led-ansikt og sitt nedsenkede karosseri. Bakfra på noen billengders avstand kan et utrent øye faktisk ta dette for å være en A4. Ikke kjekt når direktørens investering blir forveksels med lagermedarbeiderens A4 når hele bonusen tross alt gikk med til ”glideren”. For ”Glideren” ble min ”arbeidsplass” de neste milene over vidden og ned til Eidfjord. Interiørmessig, fantastisk innbydende og eksklusiv, men det dype mørke treverket trekker litt ned i et ungdommelig guttesinn. Motormessig har 3-literen lagt på seg litt. Den yter nå 250 hester og leverer fortløpende gjennom en fantastisk Audiskasse. Selvsagt med Quattro. De store klassiske direktørrattene, som var å finne i gamle A8er, BMW 7er og Mercedes S-klasse er for lengst byttet ut med små ”GT-ratt”. Som i Cayenne, er midtkonsollen i ferd med å bli bilens midtpunkt, bokstavelig talt. Her er det plassert all verdens moro. Nesten litt frustrerende å gå fra Porschen til Audien nå som jeg endelig hadde lært meg anatomien i Jeepen. Jeg sliter litt i begynnelsen med å finn ut av gir og Crusiekontroll, men når kodene er løst, blir dette en stor opptur. Størrelsesmessig er dette blant de lengste og tyngste bilene på markede, men likevel har det lyktes Audi å ”down size” denne låveveggen til et stabbur. Rett og slett ”knubben” som vi sier om tette kompakte folk her vest. I f.h.t. Cayenne, som tross alt er en høyere bil, kan Audien likevel ikke måle seg i svinger med litt pådag. Bilen ble på langt nær kjørt opp mot sine yttergrenser, men en snikende følelse av understyring spredte seg i korsryggen i enkelte svinger. Her føltes det som om Porschen hadde mer å gå på enn den lave fetteren.

Idrettsutøveren mot (den spreke) direktøren

For meg ble Audien en komfortabel, potent luksusbil, men som jeg finner det utfordrende å identifisere meg med. Designmessig, utrolig tøff, men alt for lik sin lillebror. Dessuten sender den ut et litt satt signal som gir assosiasjoner til ord som ”middagshøyde”, ”sigar” og ”styremøte”. Ord jeg ikke er klar for å gi meg i kast med, verken økonomisk eller følelsesmessig, som bileier, hvis du skjønner…

A8 ble et flott bekjentskap, og en fantastisk referanse for Cayennepepperet. For på Fergekaien var Porsche igjen ”min”. Nå skulle beine veier og slake kurver byttes ut med det ypperste av trange, svingete og hullete vestlandsveier. Jeg kunne ikke komme meg fort nok gjennom Vallavik tunnelen, ut av køen og ned til fjorden. Hardangerfjorden, hvor den gamle stamveien mellom Bergen og Oslo er hugd inn i fjellet og stabbesteinene er det eneste som skiller deg fra fjordens dyp. Jeg vinket til ”skipsrederne”, som tok turen over Skjervet og ned til Voss hvor de sannsyligvis skulle nyte sigar og cognac i dype Chesterfieldssalonger og snakke om "bestefarting"...

Utdrag fra midtkonsollen. Her er det samlet mye glede.

”Sport” ble valgt i oppsettet på midtkonsollen. Bilen trakk seg villig sammen ned mot hullene i asfalten. ”Sport” ble deretter valgt på kjøreprogrammet, også den knappen på midtkonsollen. Girkassen takket og bukket idet spaken ble trukket tett inn til hoften og håndbakkene lagt bestemt inn på sølvbarene på rattet. ”Ti på to”. Rattgrepet som gir deg betydelig bedre kontroll og feedback enn en kul hånd letter henslengt over rattet. Her har ungdommen mye å lære…

Jeg hadde nesten glemt hvor spektakulær disse veiene langs fjorden var. Nå er det 7 år siden sist jeg kjørte her, den gang med VW Touran og campingvogn. Livredd for å møte en trailer og rygge de 2-300 meterne til første og beste møteplass… Nå var det ikke rygging som bekymret mest, for her var det både ryggekamera og parkeringsassistenter. Nei, men møtende trafikk og knivskarpe bergnabber som sannsynligvis hadde åpnet Ferdinand som en King Oscar sardinboks. Prislappen og bileierens ansikt sto med ett tindrende klart foran meg. 1,3 mill. er mye peng. Jeg nappet et par ganger i ”sølvbaren” på rattet og fikk ned hastigheten og la inn ekstra sikkerhetsmarginer så lenge den gule stripen i veien var fraværende. Og det var den ganske lenge. Men du verden for en artig bil. Nå hadde jeg fått den inn i hendene. Ett hjul i hvert hjørnet. 4,84 m. lang, men føltes ikke en cm lengre en 3 meter der jeg rattet og girte meg gjennom haringlandskapet. Den nye ”looken” gjorde sitt til at jeg helle ikke følte meg ansvarlig for å komme trekkende med noe stygt eller kontroversielt inn i dette naturlandskapet som trues av både høye brokar og tallrike monstermaster.

Øystese og Norheimsund passeres. Det er blitt fredags kveld, og haringene spiser sin taco mens jeg tar fatt på Tokahjelet. En stilstudie av norsk veikultur, et lappetappe av svinger og tunneler i skjønn forening, men du verden så moro. Uten å bryte en eneste fartsgrense, kan denne lange kneiken kjøres med aktiv ”sølvbar-bruk”, bremser (!) og aktivt gasspådrag ut av kurvene som gjør at Kvamskogen kommer før du aner. Bilen er ikke i nærheten av sitt bristepunkt, mens føreren har hendene fulle, selv med innlate sikkerhetsmarginer. Det var nesten deilig å nå igjen en bobil fra Italia på toppen, slik at ”Walther Røhl” fikk seg en liten pust i bakken.

Fin avslutning på en fin dag og en fin bil.

Jo lengre jeg kjørte og kjente, jo mer gikk det opp for meg at dette sannsynligvis var ganske nært den komplette bil; Potent og villig, med rå egenskaper tatt i betraktning vekt og størrelse. 0 -100 på 7,6 er akseptabelt for en traktor. Komfortabel og romslig er den også, særlig i kupeen. I tillegg er den forholdsvis rimelig hva angår forbruk. Vi må ikke glemme at det var slett ikke Porsches mening at denne bilen skulle koste godt over en million kroner. I England koster Porsche Cayenne 3,0 V6 TD £ 46.338,- (kilde: CARmagazine.co.uk, 16. august 2011). Altså oppnåelig for hundre tusenvis av nordmenn hadde vi bodd i England, eller hadde vi hatt europeisk avgiftsnivå her hjemme…

Lyse trivlige lokaler, og så så god plass...

Her er det kun en ting å trekke, og det er pris. Men det er altså ikke Porsches feil. Porsche har på finurlig vis klart å beholde merkeidentiteten, følelsen av det kompromissløse til tross for vekt og størrelse. For en som i utgangspunktet var forespeilet retur i SLR med vinger, ble dette årets plaster på såret. Et sår som var grodd lenge før vi var kommet hjem.

Nok en gang, takk for turen ”onkel L”, og takk for godt selskap Johnny.

 

Pål.

SIGNINGSFERD

For et folk og en bygd er det å tilpasse seg en ny tid med alskens teknologi og duppedingser neimen ingen spøk.  Traktor, melkemaskin, data og I-phone er eksempler på objekter som har møtt hard ved hos skeptiske innbyggere, som i likhet med mange andre, syns alt var bedre før i tiden.

”Datamaskin? Nei det skal aldri inn i dette huset! Eg hakkje så mye i frysen at eg trenger en hersens maskin for å holde orden”. Dette kunne vel vært pipen til en hver far for mindre enn ti år siden. I dag har de fleste en lap top eller en smarttelefon tilgjengelig, mine foreldre intet unntak. Likevel er det vel fortsatt slik at vi stadig blir overrasket over alt som skjuler seg i fryseren.

Vi kan selvsagt diskutere hvor nyttig alle duppedingsene har vært, men de fleste har tjent et godt og aktverdig formål. Men utfordringen ligger i lynne til oss mennesker. Vi er nemlig to ting på en gang; nemlig vanedyr, og flokkdyr. Altså ingen god kommunikasjon for utvikling, særlig når vanen tilsier at vi er skeptiske til endring. Da er det tungt å være den nysgjerrige, lærevillige personen som skal omvende hele flokken til å se lyset og nytten i det som for alle de andre er en trussel og fremstår som totalt ”ubrukelig” i den store sammenheng. Hva skjer f. eks. når en bygd får uniformert politibil for første gang?

Etter endt praksisår på Politihøgskolen, på midten av nittitallet, hadde jeg fikset sommerjobb på Selje lensmannskontor i ytre Nordfjord. Onkel Jon, som var lensmann i Stryn på den tiden, hadde godsnakket med gamle Lefdalen ”uta i Seljene”, og snart var Pål og flyttelass på vei til et to måneders opphold som lensmannsdreng på Stadt. Spennende.

Selje lensmannskontor var plassert midt i Selje sentrum, i lé for selve Stadhavets herjinger blant båtbyggere, ferieturister og et kloster. På lensmannskontoret var det foruten om undertegnede og lensmannen, en politiførstebetjent i halv stilling. Ikke akkurat et slagkraftig ensemble, men likevel god stemning og ny tro på fremtiden da jeg ankom med Fylkesbåtane en junidag i 1995.

Onkel Jon, som nok hadde en skjult agenda med hele sommerjobben, hadde store planer om å gjenoppta geskjeften som sauebonde ute i fjorden når han bare fikk napp i pensjonen om få år. Min gamle Grandtante, ”tante Inga”, tidligere jordmor og kjøpmannsenke på Stadtlandet, var uten livsarvinger og satt på et ikke ubetydelig gårdsbruk med diverse sjøeiendommer på Leikanger i dette distriktet. Den skjulte agendaen var at ”lensmannsspiren” skulle slå seg ned i Selje, finne seg en ”kveite” og overta gård, hermetikkfabrikk og krambu etter tante Inga i ”Leikong” sentrum. Da kunne ”nye” og ”gamle” lensmannen ”koke i lag” i ytre Nordfjord, dele beiter og ikke minst gå til anskaffelse av en felles vær og drive saueavl. Fullstendig meningsløst for meg, men selve toppen av lykke for den gamle ”Strynelensmannen”.

For en bilinteressert lensmannsspire var Selje et eldorado. Med en ressurssituasjon tilsvarende et nedtappet fjellvann, var det selvsagt vaktsamarbeid med lensmennene i Vanylven på Sunnmøre og Måløy i Vågsøy. Altså store distrikter med store avstander. I dag forteller kilder i etaten at ”fjellvannet” er ytterligere nedtappet, slik at det i dag kun er èn patrulje som dekker strekningen Strynefjellet – Måløy, inkludert sideveier(!) etter kontortid. Ikke kjekt å havne i en trafikkulykke på Strynefjellet når vakthavende ligger og sover i Vanylven, over én og en halv times utrykningskjøring unna. Det er heller ikke kjekt å føle på denne utilstrekkeligheten som melder seg for utrykningspersonellet som må forholde seg til en slik hverdag. Men lange ”blåturer” blir det jo.

Første dagen på lensmannskontoret fikk jeg høre at vi skulle få ny politibil til bygden. -Ikke hva som helst heller, uttalte lensmannen rundt det stille lunsjbordet. Jeg kjente umiddelbart en forventning… Hadde de bestilt 850, slik som lensmennene rundt Bergen akkurat hadde fått. De første ”svenskene” med fem sylindre og orntlig go` lyd. Eller hadde de kjøpt 940 er med ekstra ”vifte”. Kanskje de hadde hørt om mirakelkurene til vår kjære Lohman på bilverkstedet nede i Bergen… Vel dette tok nok litt av… Ut med språket lensmann. Hva har dere bestilt…?

- Vi har bestilt ein uniformert politibil…
- Ja…. Kalla??
- Ja, du skjønner…Eh… vi har ikke hatt det i Selje før.
- Bil?
- Jo, bil har vi hatt, men aldri uniformert med blåe lys og sirener…
- Det blir ”knasht”, men kalla…

Gamle Lefdalen var ikke umiddelbart enig i denne ”knasht”-beskrivelsen, og kunne nok tenkt seg flere rolige dager med en slapp og sivil Ford Mondeo på utsiden. Selvsagt visste alle hvem som kjørte denne knallrøde Mondeoen. Det var ikke det at han ikke lengre kunne snike seg uoppdaget inn på sine medborgere. Nei, for det hadde han aldri drevet med uansett. Nei, det var dette nye, dette ukjente. Hvordan ville ”flokken” reagere. Hva ville ”Buggvald” si når han så dette muskedunderet med røde og hvite striper og en stor blå saftblander på taket. Hva med Jacob på traktoren og Sivert i Siloen. De hadde jo aldri gjort noe gale før, så hvorfor øke beredskapen og skremme opp ”buskapen” med en ”black and white” i bygden. Måtte de nå begynne å skjule hjemmebrenten sin skal tro? Kunne en ikke føle seg trygg med en liten lerke innabords selv i travle slåttetider heller nå? Det store samtaleemne kom nok til å bli konsekvensene av et synlig politi på Stadlandet. En diskusjon som kunne skake folket så pass at lensmannen ble alene mot hordene. Ikke bra i et lokalsamfunn bygget på sunt bondevett, tradisjoner og gjensidig tillit.

Mandagen etter reiste lensmannen og jeg til Måløy for å hente ”nyvinningen”. Toyota Camry, 2.2 stv. med 136 hester.

-To viskere på bakruten?  - Rygger dere mye her oppi distriktene, lurte jeg. Lensmannen ble også litt betenkt, før han sa stille: -Vi har mykje veir, veldig mykje dårlig veir...

For meg var dette bilvalget helt greit. Jeg kom fra 850 med 140 hester, dog med kun én visker på hekken. Men jeg var strålende fornøyd. Jeg hadde bare gode minner fra Camryen til gamle Dyrøyen som tok oss rundt Sørlandet på ferietur bare få år i forveien. 16 ventiler og twin cam. Jo da, Vi skulle nok bli gode venner vi to også. Dette var jo en spell ny bil med saftblander på taket. For øvrig med egen bryter plassert på midtkonsollen, mellom betjentenes spisse albuer. Ikke særlig smart plassering av bilens kanskje viktigste bryter…

Bilen var helt super. Jeg hadde tross alt kjørt alt fra gamle 240er til til slappe Caravelle-majer i løpet av mitt første år i uniform. Så dette var ”überklasse” for meg. Bilen kjentes ganske lik ut som Volvos 850, men var nok litt kortere i pusten, grunnet litt mindre volum, og noe høyere vekt, i hvert fall føltes det slik. Begge var forhjulsdrevet, og følelsen av understyring kom fort i de første svingene med saftproduksjonen i gang på taket.

Så en av de første dagene med ny bil ville førstebetjenten vise meg rundt i det fantastiske distriktet. Stadlandet har mye å by på, selv for en ”kul” politistudent som sannsynligvis var mer opptatt av neste utrykning enn førstebetjentens detaljkunnskaper om gårds -og bruksnummer. Men selv undertegnede våknet når sandstrendene rundt Stadten åpnet seg i vik etter vik rundt det nedslitte steinete landskapet. Fjellet ”Kjerringa”, med utsiktspunkt, Dragseidet, stedet hvor kristningen av Norge startet i år 997 da Olav Tryggvasson kalte ”leirarane frå fire fylke til tings her for å få dei til å ta mot den nye trua”. Kilde http://www.seljekommune.no/.   

Så fikk jeg levende skildringer fra Selje kloster hvor sagnet om st. Sunniva lever i beste velgående, og er turistattraksjon nr en i den værutsatte kommunen. Og været kan en best oppleve fra Kjerringplatået, Vestkapp 497 m over det brusende frådende havet som har skremt vannet av mer enn en jongmann opp gjennom årenes løp. To viskere på bakruten kan nok komme godt med i dette barske miljøet, tenkt jeg i mitt stille sinn.

Vi hadde en fantastisk rundtur i denne turistmagneten. Bøndene var midt i slåtten, og sannelig gjorde den uniformerte bilen inntrykk. Høygafler ble sluppet ut av ellers så flittige og solbrune hender. Traktorer kjørte ut, og selv tyske turister så ut til å blendes av denne blanke ”glideren” der førstebetjenten seig gjennom svingen i lusetempo på jakt etter nye attraksjoner å vise frem. I Leikanger sentrum pekte folket åpenlyst mot oss, og trakk frem ungene i det vi gled forbi for å vise dem fremtidens samfunn. Rettssamfunnet med synlig forebyggende politi, som arbeider målrettet og problemorientert etter nøye planlagte strategier og analyser.

Turen endte nede på Drage, bokstavelig talt Norges utkant, og sannsynligvis et sted der det aldri før har vært uniformert politi, i hvert fall ikke med bil. Her steg førstebetjenten rolig og avslappet ut av bilen for å innhente en underskrift i en namssak. Jeg ble sittende og beundre dette stedet… I det førstebetjenten strakk ryggen ut av døråpningen kvepte han til! Han ble stående pinne stiv i døråpningen før han fikk summet seg og stakk hode inn igjen i kupeen til undertegnede.

- Blålysene står på!!! Blålysene står på!!! Han hadde plutselig fått små rykninger under det ene øyet, som om vi hadde utført en aldeles skrekkelig handling.  Hvor i helv... er knappen. Hvor er knappen til blålysene? Panikk. Scenen som utspilte seg kunne like godt ha vært hentet fra en fremtidig oppfølger til den svenske storfilmen ”Cops”. Det ble rimelig klart for meg at blålys ikke ble brukt hvert år på disse kanter. Hvor lenge hadde de stått på da? Ahh, det forklarer tyskernes vennlige kjøreadferd og alle høygaflene som falt langs veien… Vi som hadde lovet lensmannen å integrere den nye bilen på en pen og pyntelig måte for å beholde publikums velvilje og ikke unødvendig skremme opp et ellers så rolig og avstemt folk… Vel, nå var skaden skjedd, men sannsynligvis ikke så gale at det ikke var godt for noe. For i kjølvannet av denne hvite Toyotaen var det stor oppstandelse, begeistring og kanskje litt berettiget frykt hos en og annen luring med urent mel i posen. For etter vår signingsferd over Stadlandet med blåe lys var politiet med ett blitt synlig for sitt publikum. Gudene vet hva de tenkte om oss der vi satt, men var det egentlig så unormalt å ”feire” en slik begivenhet med litt ekstra belysning? Dette var jo kanskje det største som hadde skjedd Stadlandet siden Tryggvasson gikk i land for 1000 år siden. Og bilen var virkelig verdig sin konge og sitt folk med sine to viskere på hekken…

 

Pål

-NÅ KOMMER JEG OG TAR DEG!

- På med belte, ellers får vi bot!

En velkjent trussel fra forsetet, glefsende bakover mellom setene til de søte små. Her skal det bygges sunne sikkerhetsholdninger, og bøter skal vi i hver fall ikke ha. Vi kjenner oss kanskje igjen, noen og en hver, i vår iver etter å komme oss kjapt av gårde. Selvsagt bruker vi bilbelte, og vi bruker det for ikke å bli skadet, eller…?

Hvordan klarte vi å få et helt folk til å bruke sikkerhetsbelte? Vel, svaret er selvsagt sammensatt og mangfoldig. I tillegg er det vel fortsatt slik, at noen velger vekk denne ”pysestrikken”, som den ble kalt i Sogn og Fjordane.

Jeg er oppvokst i en tid der bilbelter var ekstrautsyr, i hvert fall i baksetet. Selv om det var ”Volvo for life” kom det ikke seler i baksetet før i 1974/75 hos svenskene. Det vil si at vår 1973 modell kun hadde belter fremme. Min lillesøster satt i et rødt polstret bilsete. Bilsetet var satt inn i den blå Volvoen uten noen form for innfesting. Så ved en eventuell bråstopp ville sannsynligvis lillesøster tatt turen sammen med stolen, riktignok i en polstret stol, men dog.

Men det ble drevet en vidstrakt folkeopplysning på 70 og 80 tallet, en kampanje som fortsatt viser seg langs veiene med store følelsesladde plakater som treffer deg et eller annet mykt sted inne i magen.

Vi som opplevde 70-tallet, husker fortsatt NRKs trafikktips med Jon Herwig Carlsen, Trafikkposten og flere andre helse- og samferdselsrelaterte innslag som viste til skadevirkninger ved kollisjoner. I tillegg husker du kanskje bilder fra Volvos testsenter på 70-tallet med disse gule ”skoeskene ” av noen biler med påklistrede sorte merkebånd og noe så rart som ”dukker” bak rattet. De ble knust inn i vegger og mot busser på kryssende kurs, vippet over på taket og fikk oss nordmenn til å lure på den psykiske helsen til broderfolket i øst. Hvordan kunne de ødelegge helt nye velfungerende biler?

Vel, dette er i dag historie, og ble selve bærebjelken i Volvos merkevarebygging, for å fremståsom en av verdens absolutt sikreste biler.

Som tidligere patruljerende politimann, har jeg en rekke opplevelser som mildt sagt kan settes på kontoen ”pussig”, og noen av dem handler om dette sikkerhetsbeltet. En ”duppedings” som regnes for å være den største og mest effektive livredderen langs norske veier i dag.

"Den bilen gikk som et jagerfly, og tålte alt(!).
Det var god stemning og praten gikk lett
som alltid."

Vi skal tilbake til slutten av nittitallet. Jeg kjørte ytrepatrulje sammen med Jan Ove, en fantastisk politimann, som de aller fleste andre jeg var så heldig å få jobbe sammen med. Vi kjørte 420, en blodtrimmet 940 fullblodsturbo sedan, med manuell girkasse. Den bilen gikk som et jagerfly, og tålte alt(!). Det var god stemning og praten gikk lett som alltid. Plutselig brøt Samband inn på nettet og fortalte ivrig om lensmannen i Nord Hordaland som lå etter en ”kjeltringbil” innover mot Åsane. Her var det bare å sveive i gang saftblanderne på taket, legge inn 2. gir og så sørge for å være først til mølla…

”Gamle” lensmannen, sannsynligvis med høy fergebillettør-lue med hvit pull, skinnjakke og småsko, meldte ivrig fra om posisjoner etter hvert som følge nærmet seg kommunegrensen. Bilen tok av til Salhus og ”Rotthola” til Peder. Pokker! Vi måtte snu og kjøre inn i Salhusveien fra andre siden.

 

"Etter to spark i sidevinduet kom låseknotten
opp, og unge lovende rev opp døren..."

Ingenting var mer spennende enn å kjøre en biljakt i møte. Dette blir utfordrende. Rundt siste sving, på anvisning fra lensmannen, dro vi i brekket på skikkelig amerikanervis og tverret svensken brutalt i veien så saften sprutet fra taket. ”Tjuvraddene” på nordhordalandstokt kunne ikke gjøre annet enn å stanse i all røyken og viraken som oppsto foran dem. Lensmann og ”depjuti” kavet seg ut og løp frem mot de to ”innelåste” stakkarene. Jeg løp frem til passasjeren i ”gangsterbilen”, som på utspekulert kjeltringvis hadde låst døren. Lensmann og depjutien var på god vei til å fullbyrde sin arrestasjon på førersiden, mens jeg slet med en sur og tverr tyv i passasjersetet. Etter to spark i sidevinduet kom låseknotten opp, og unge lovende rev opp døren, kastet seg inn i kupeen til denne livredde vinningsforbryteren og la vekten på. Jan Ove var kommet til, og sto og trippet bak meg. ”Jonatan” ble villig med et lite stykke ut gjennom den trange døråpningen, men så var det bom stopp.

-Ja, bruk no litt makt på han då, kom det strengt, men triumferende over biltaket fra ”gamle” lensmannen, som endelig hadde fått rusten ut av håndjernene sine. Makt for f... Han sitter jo bom fast. Virker ikke tyngdekraften her ute i Salhus…?

Da kommer det beskjedent fra ”Jonatan”, til en lettere stresset og svett konstabel: -Unnskyld betjent,- Eg har bilbelte på meg!

Hvem sa det var enkelt å være politi, for ikke å snakke om røver… Men denne røveren hadde i hvert fall forstått ett og annet om trafikksikkerhet.

Men hvor flinke pedagoger er vi i vår iver etter å oppdra våre barn til å opptre sikkert og ta de rette valgene for de rette grunnene? Jeg har mer enn en gang blitt misbrukt som ”gissel” i uniform av rasende, nesten tiltende foreldre, på jakt etter en enkel løsning. En gang ble jeg f. eks. kontant stanset midt på Torgalmenningen i Bergen under en fotpatrulje av en mildt sagt hysterisk mor. I den høyre hånden hadde hun ”poden” klemt fast i et jerngrep mens hun strenet over til makkeren min og meg uten at ”guttungen” var i nærheten av bakken med verken sko eller såler.

-Der e di Kim Ronny! Ser du de karene der i uniform Kim Ronny? Ser du di? Di e politifolk Kim Ronny!!! Og hvis ikkje du oppførar deg, SÅ KOMMAR DE Å TAR DEG!!! Hun snakket litt sånn som småbarnsforeldre gjør når de ikke har sovet på tre uker, -HØYT OG TYDELIG!

Reaksjonen vår var ikke som mor hadde forventet, og til og med ”Kim Ronny” ble noe overrasket da vi på en vennlig, men meget bestemt måte tok gutten i forsvar, - og moren i ”skole”. Dette handler om pedagogikk og motivasjon. I vår avmakt og søvnløse vrede kan vi lett ty til trusler, men det er ganske meningsløst, og virker ikke særlig lenge. En slik ”ytre motivasjon” kan ikke sammenlignes med den indre motivasjonen, eller lysten som forankrer seg i deg når du forstår sammenhengene, f. eks mellom bilbelte og personskader. Det er disse mekanismene som gjennom flere tiår har fått oss, en hel nasjon, til å bruke bilbelte, ”trur eg”. Det er dette som heter ”holdningsskapende arbeid”, og er en møysommelig og evigvarende jobb som vi aldri må gi opp.

Dagens moral blir derfor litt annerledes: På med bilbelte! Men hvis Politiet kommer og tar deg, må du, paradoksalt nok, for all del huske å ta det av…

Pål