VOLVO 740, TO BLØTKAKER OG EN HVIT DAME

En mandags formiddag for noen år tilbake satte min da unge lillesøster Torhild seg inn i fatters røde Volvo 740 GLE. Hun skulle en snartur på Mekka matvarebutikk på tettstedet Straume for å handle. 

Inn med første gir og masse frigass før kløtsjen ble sluppet løs. Volvoen dro ut av garasjen og klatrer villig opp bakken fra huset. Turen gikk videre opp neste bakke, rundt en hårnål til venstre, før huset til Bjørgen, Hansen og ”Nessetrollet” ble passert på venstre hånd. Så siste kneiken med en utfordrende feildosert sving til høyre, som ledet inn i bakken til rødekorshuset og den nye ambulansestasjonen på Straume. Sannsynligvis 2. gir, i en litt tung og hardt utvekslet 740. Bakken krevde litt fart, et bestemt rattutslag og vips; hovedveien neste. De siste 500 meterne var plankekjøring; gjennom to kryss, en rundkjøring og ”straka vegen” rett frem, så var hun i Mekka, trodde hun…

"De siste 500 meterne var plankekjøring;

gjennom to kryss, en rundkjøring og

"straka vegen” rett frem, så var hun i

Mekka, trodde hun…"

Volvo 740 GLE fra 1986. Min fars 5. Volvo i rekken, og en staselig vogn var det. Dette var 2,3 literen med elektronisk innsprøytning og 131 hk. Passelig lett på ”ræven”, og absolutt mulig, men strengt forbudt, for en leken ungfole å invitere opp til dans. Dette var en stor bil med masse plass. Rikelig med benplass i baksetet og med store nakkeputer, ga dette doningen god komfort. Dette verdsatte vi på våre langturer til Nordfjord, og ”Volvotreff” på gården Kjørstad hvor mutter er oppvokst. På det beste, rundt slutten av 70 tallet, var fire av fire mulige biler på tunet til ”Bestefaren” Volvoer. Far sjøl med 245DL, onkel Eldar med Amazon Sport, Onkel Jon med 245L og ”farsan” med vår 144 GL. One big happy Volvo-family. Dette endret seg kun marginalt inn på 80-tallet. ”Volvo for life” der i gården.

Fremme på Mekka gikk Torhild, eller Tolla som vi kaller henne, kjapt ut av doningen og snudde seg mot inngangsdøren etter å ha lukket den tunge bildøren etter seg. Under denne rotasjonen fikk hun sitt livs sjokk. På 740ens bagasjelokk, oppå et frottéhåndkle, stod nemlig et kakefat med en halvspist hvit dame fra tante Ingas 85 årsdag kvelden før…(!). Preget av sjokk og vanntro, og med et flakkende kontrollerende blikk rundt seg for å se om noen hadde fått med seg denne noe uvanlige konditortransporten, sopte hun kakefatet inn i baksetet. På vei inn på Mekka murret et ny vond tanke i dette avkoblede lillesøsterhode… Hvor i helv…er bløtekakene?

"Derfor ble vår 740s flate bagasjeromslokk

ofte benyttet som ”reserve-kjøleskap”

i en sval garasje. En form for lagring som

krevde litt ekstra av oss alle…"

740 kom i 1985, tre år etter lanseringen av storebroren 760. Sistnevnte var en videreføring av ”gubbevolvoen” 264 GLE fra 1981. 760 hadde sekser, automat og ofte et deilig mykt velurinteriør. Riktignok kom turboversjonen av 760 med 4er, og et viktig prinsipp i Volvos modellbetegnelse ble brutt, nemlig at det midterste tallet i modellbetegnelsen skulle angi antall sylindre. 740 derimot var tro mot gamle Volvokoder, og var en rimeligere utgave av luksusvognen. Med sitt nærmest identiske karosseri opprettholdt den det beste fra toppmodellen. På denne tiden var bildesign preget av rette linjer, og linjal var bildesignernes beste venn. Derfor ble vår 740s flate bagasjeromslokk ofte benyttet som ”reserve-kjøleskap” i en sval garasje. En form for lagring som krevde litt ekstra av oss alle…

Lettere småskjelven, med frykt i øynene returnerte Tolla mot heimen, vel vitende om at hun kom til å møte sterke scener på veien. Hun holdt pusten. Kakefat i krystall var en sak, men krem, jordbærsyltetøy og kneflede bananer noe ganske annet. Hun hadde sett overkjørte katter langs veien før. For ikke å snakke om det året vi telte over 100 pelskjenninger under hjulene langs Jølstervatnet på vei til Nordfjord på påskeferie…Lemenår kalte de det. Men hvordan ville dette ta deg ut, og hva ville folket på Storhilderen tro…?

I ”2. girsbakken”, den med feildossering og kraftig høyresving, like nedenfor den nye ambulansestasjonen fant hun åstedet. Snakk om ulykkessted. Rødt jordbærsyltetøy, banangørr, knust mandelbunn og gul smørkrem iblandet pulverisert krystall. Et under at ikke ambulansefolkene på nabotomten hadde tatt turen. For av synsinntrykket å bedømme, så dette ut som en dødsulykke med utlagt tarm. Den eneste som kjørte utrykning nå, var Tolla. Rett hjem til Mamma og tante Inga for å fortelle om kunststykket, (og for å få hjelp til å skjule alle spor før Vest Nytt journalisten Anders Pamer, som kun bodde et steinkast unna, dukket opp). Tante Inga, som var pensjonert jordmor fra Stadlandet, hadde nok sett verre kaker opp gjennom tiden, og kollapset nærmest i et øredøvende latteranfall når hun fikk høre om den uvanlige transporten. Mutter tok kjapt poenget, og rykket hurtig frem til åstedet utstyrt med rive, kost og vann for å redde familiens ære.

Moralen er: Fest aldri mat, husdyr, eller folk (som arbeider i høyden) til bevegelige maskiner, h.u. biler. Særlig utsatt, og mye brukt, er tilhengerfester, tak, bagasjeromslokk og slepekroker,

                                               og

…sjekk at kjøretøyet er i forskriftsmessig stand og at all last er forsvarlig sikret før oppstart (fritt etter Kjøretøyforskriften) 

God middag!

Pål

Kilde: Googles bilder.

560 HK I STIVBEINT GALOPP

”Han kjøpte patrona på bua, og lunte av likaste sort, og rusla so heim i den trua at no var det endeleg gjort. So henta han katten i hagen og surra med skjelvande hand, patrona på plass under magen, med tridubbelt snøsokkeband”

Simo i Støa fra Jacob Sandes ”Kallen og katten” viste til slutt handlekraft da han med ren dynamitt kvittet seg med kattebeistet så både låve og bakende måtte undersøkes nærmere av både lensmann og prest… Hva har så dette med bil å gjøre? Vel, en vakker vårdag for noen år tilbake stod min gode venn Pelle nok en gang på tunet med sin brors siste erobring, "Aristokatten" Bentley Continental GT…

 "Hva er det med briter og treverk?

Kanskje noen burde hvisket dem i

øret at tre er ut… "

                                                               

Dette var, og er en kraftpakke av dimensjoner. To V6ere ”smeltet” sammen til en uvirkelig W12 med 560 hester, - til da den mest effektfulle bilen jeg hadde sett i levende live. Og for en bil det var…er. Selv om jeg aldri kunne blitt dus med interiøret, og da særlig dashbordet, eller skal vi si trærne, for det gikk sikkert med en liten skog og et par bokser Benar UVR treolje for å produsere det blanke trebordet. Hva er det med briter og treverk? Kanskje noen burde hvisket dem i øret at tre er ut… Eneste fordelen med å kondemnere en Morgan er at hele vraket kan leveres inn som treavfall, med mindre miten har kommet deg i forkjøpet selvsagt. Ikke misforstå, men interiøret i Bentlyen var meget eksklusivt og blankt, men det ga likevel assosiasjoner til pentryseksjonen i mahogni fra Bonanzafabrikken i Øystese på midten av 80-tallet. Jeg vet hva jeg snakker om, for fatter bestilte en slik ”kommode” til sitt snekkeprosjekt tilbake i 1986. Hva er galt med børstet aluminium og carbon…? Til og med Porsches håndsydde dashborddetaljer i brunt skinn er freshere en engelske nøtter.

Så ble det prøvetur. Det er her den skjelvende hånden til Simo i Støa kommer inn…Som fjern slektning av Jacob Sandes etterkommere, (Jacob og min mormor var søskenbarn) har jeg sannsynligvis lettere for å identifisere meg med tekstene til denne beskjedne Sunnfjordingen enn de fleste andre. For i det jeg svingte ut fra tunet og ned bakken mot postkassestativet, la jeg høyre foten kontrollerende inn på bremsepedalen. Da, uten forvarsel, stakk det en ekkel følelse opp gjennom ryggen og inn i angst- og panikksenteret mitt. Da gikk det opp for meg: Denne bilen kostet cirka det samme som huset vårt gjorde… 2 800 000,- Instinktivt gikk bremsepedalen enda en cm ned mot gulvteppet. Dette må du ikke rote til Pål, kom det myndig fra operasjonssjefen i bekymringssenteret mellom ørene. Jeg så overskriftene i morgendagens BA foran meg: Knuste bilen, tapte huset

"Og lydbildet var stort. Hadde

Bentley Continental GT blitt utgitt

på CD ville jeg kjøpt to... "

Jeg kjente svak murring i armene, og en antydning til lett ”mandolinsyke” i det jeg rattet Pentryseksjonen ut på veien… Stille, sivilisert og nesten uten lyd, men det var helt til sylindrene fikk mat…Her var det saft og krutt til Straume og hjem igjen…Med firehjulstrekk og alt dette kruttet ble det rett og slett for mye for uerfarne hender, og jeg gikk fort over i det Jacob ville beskrevet som ”stivbeint galopp”. Dette var et brutalt møte med urkraften. For en som var vant til 200 turbohester og Volvo, ble dette ren voldtekt. Og lydbildet var stort. Hadde Bentley Continental GT blitt utgitt på CD ville jeg kjøpt to...

Superbilenr som dette har utrolig mange egenskaper som skriver seg inn i det ekstreme, men det er ofte små detaljer som fester seg; slik som lyden av en SL-dør som lukkes, den enorme bredden på F430, det lekre interiøret i 911 Turbo, bremseskivene på Q7 TDI V12 osv. Og bremser var det på Grand Toureren også, men først og fremst fra den enorme maskinen. For i det tiptronicen ble tiltet to knepp ned, og 2. giret ”kicket” inn på vei ned Kleivabakken, ble vi begge to hengende i sikkerhetsselen. Du verden for en kompresjon. 6 liter fordelt på 12 hull bremset som om vi hadde utløst en fallskjerm fra bagasjeluken. Den store pedalen på gulvet var plutselig blitt overflødig…

Jeg registrerte at mange motorjournalister klagde og bar seg over slektskapet til VW da Bentleyen kom. De mente å ha avdekket en og annen folkevognknapp mellom all kvisten, og designet var visst nok preget av runde former med bl.a doble runde frontlykter som en rekke andre VW-modeller hadde. Dette stilnet imidlertid da VW-eide Bugatti presenterte verdens raskeste serieproduserte bil, nemlig Veyron med en og annen VW-knapp og frontlykter som vekket assosiasjoner til både Sharan og Octavia (!). Dog ble Bentleyen nesten folkelig i England, ettersom nesten alle fotballproffer i Premier League kjørte GT.

For meg var Bentleyen begge deler; en tysker i engelsk innpakning. Det massive trebordet foran oss sikret forankring til engelske sportsbiltradisjoner på lik linje med Møringenes tilknytning til Ekornes og stressless. Den hadde beholdt slektskapet til den engelske adelen med sine tydelige monumentale linjer, og et engelsk konservativt design som overtydelig sier ”Her er bakskjermene, her skal bakhjulene være, dette er grillen (!), her er baklysene og da må eksosrørene være her osv…Lite overraskelser med andre ord. Det skulle vært artig å se franskmennenes løsning på en tilsvarende designutfordring for tyskerne…

Men det fungerer merkelig nok helt fantastisk, hvis du vel og merke klarer å fortrenge de mest ekstreme synsinntrykkene. Her må en ta inn det en kan av lyd, ytelser og kjøreglede. Jo da, dette var ekte glede, og jeg følte meg virkelig privilegert som tross alt hadde fått denne sjansen. For meg var dette en tysk bil, rent kjøremessig. Potent og nesten leken, ærlig og likevel ekstremt komfortabel. Kanskje den la seg en smule i sving med belastning, men tatt i betraktning alt treverket, motorvekt og kanskje et litt høyt tyngdepunkt på (combi) Coupéen, var vi tross alt imponert. Hvordan gikk det så med min bekymring? Måtte jeg flytte fra gård og grunn etter denne turen…? Vel Jacob oppsummerer prøveturen greit i det 4. verset.

”Han sprang i det same han tende, og skolv enda lunta var lang, men rekna kje med ka som hende då katten fekk sjå kor han sprang. For best som han redd rende frå han som kua i stivbeint galopp, var katten i hælane på han og dansa med lystige hopp”

Til tross for at vi hadde hendene fulle med tyskengelsk dynamitt, gikk det bra til slutt. Men med 560 hester er det ikke langt ned til de siste versene, hvor det ble sendt bud etter både lensmann og prest… Kjør med vet.

Pål.

Kilde: Jacob Sande /Dikt i samling /Guten og grenda.

 

VIVA, AMAZON OG EN GAMMEL KOMMUNIST

På slutten av 70-tallet tilbrakte jeg en del lørdager og søndager i Blomsterdalen hos farmor og farfar. Der var det ferske rundstykker med frø på fra ”Coopen”. Ertersuppe med wienerpølser og hjemmelaget ripsbærsaft. Trygt og godt og is hver eneste gang.

På loftet i Store Såta bodde fortsatt mine to onkler, ”attpåklattene” Arvid og Tom. De var 18-20 åringer, og svært opptatt av biler. Onkel Arvid var den eldste, og kjørte Vauxhall Viva på denne tiden. Men onkel Arvid hadde, til tross for sin unge alder, en betydelig stoltere bilhistorie en denne Vivaen skulle tilsi. Arvid reiste nemlig til Canada som 16 åring og jobbet som alt-mulig-mann på et hotell i den Canadiske villmarken. Alt dette kom i stand etter et tilfeldig møte på Flesland lufthavn tidligere på 70-tallet, hvor Arvid som koffertbærer møtte Loyd og hans kone på norgesferie. Alt stemte, og Loyd og fruen inviterte onkel over på noe som ble et eventyr for en 16 åring. Senere det året sendte eventyr-onkelen fra ”America” et bilde til oss på Sotra hvor han med cowboyhatt og dongeri lå lettere henslengt over panseret på en Ford Galaxie 500. Amerikanere var nemlig ikke hverdagskost på denne tiden, men vår onkel Arvid hadde en. Det var i hvert fall den offisielle historien jeg passet på å fortelle til Steinar og de andre bilgale apachepatruljerende kompisene mine i gaten hjemme på Storhilderen.

Barndomsminnene fra Blomsterdalen forteller om åpne panserlokk og en del motorlugging. Om det var etter Vivaens siste tur til Rådalen, eller om det var fra onkel Arvids Viva-delelager skal være usagt, men både Viva-emblemet og Viva-rattet havnet på min kassebil på Sotra året etter. For meg var dette betydningsfullt; egen bil med ekte merke og ekte ratt. Min far terget både meg og onkel Arvid som stolte ”Viva-eiere” med utsagnet: ”Vauxhall Viva, e bere te å hiva”.

Den neste bilen til Onkel Arvid var en hvit Renault 16 TL. Dermed fikk jeg lære uttrykket ”kjøp Renault og gå”. Kanskje fordi onkel Arvid ofte betraktet bilen fra undersiden mens han prøvde å forstå seg på det ypperste innen fransk ingeniørkunst. Det var med andre ord ikke bare lett å gjøre inntrykk på den etablerte storebroren som tross alt kjørte Volvo GL med metallikk lakk

Min farfar var passe lunken til alt som hadde med biler å gjøre. Selv tok han aldri førerkort, men ”putlet” rundt på moped. Farfar var nok sannsynligvis Blomsterdalens mest nøysomme mann, Fanas siste gjenlevende kommunist og sannsynligvis registrert med egen mappe hos overvåkningspolitiet. Men når det er sagt, var nok mappen rimelig tynn, for farfar så ikke poenget med telefon. Så skulle de avlytte gamle Arthuren, og avdekke hans elleville planer om væpnet revolusjon, måtte de i så fall ty til romavlytting av hus, drivhus og hønsehus… Farfar var nemlig selvforsynt med frukt og bær, grønnsaker fisk og hønsekjøtt. Om det skulle bryte ut krig ville han være totalt uavhengig det kapitalistiske samfunn. Her skulle en klare seg selv, og være naturlig skeptisk til Marshallhjelp og andre vestlige kapitalkrefter. Eventuelle hemmeligheter ble nok kun delt med vekstvillige tomatplanter og lojale hvite italienere. De visste nok alt…

Etter hvert kom onkel Tommen i posisjon til førerkort. Tommen hadde, som sin eldste bror, altså min far, Volvodilla. Han ville gå for en Amazon med stort potensial og egen delebil på kjøpet. Men utfordringen var et heller stramt budsjett som ung elektrikerlærling. Men onkel Tommen var kreativ og så muligheter der andre helt klart ville se begrensninger. Noe ordinært banklån var ikke snakk om den gangen, og farfar hadde begrensede muligheter (og begrenset politisk vilje) til å bidra. Men onkel Tommen visste råd. Han fylte like godt ut skjema fra Statens lånekasse med ønske om kr. 5.000,-. Haken var at søknaden måtte undertegnes av verge, altså far i huset. Med krummet rygg gikk onkel Tommen den tunge veien til farfar for å lure ut en underskrift.



-Studere? Studere hva da? Spurte Arthuren med skarp tone. Onkel Tommen tenkte seg om, men innså vel egentlig at løpet var kjørt før det var begynt…

- Jeg skal studere Amazon…

Både sitatet og Amazonen er for lengst blitt klassikere i vår familie. Bil og delebil ble det. Hvordan den ble finansiert vites ikke, men det sies at Arthuren ble litt lysere rød med årene… Og rød var også Amazonen til onkel Tommen. Bilen var uten støtfanger foran, og hadde tykke angoraplysjtepper i hattehyllen. Det var ABBA arrival på full guffe fra ørten høytalere, og min storesøster Lisbeth og jeg var i Amazon-himmelen på vår første kjøretur uten mamma og pappa. Turen gikk over Fanafjellet. I passasjerstolen fremme satt tante Janne, stormende forelsket og dødskry over å være eksosrypen til vår onkel Tommen.

I dag er det Mercedes for alle penga hos onkel Arvid og onkel Tommen. Arvid er fundamentalist hva angår stjernevognen, og har lovet evig troskap til merket. Til gjengjeld er han da også styremedlem i Mercedesklubben, og stolt eier av ikke mindre enn tre strøkne Mercer, hvorav en nydelig  E320 Coupé fra 1994.

Onkel Tommen har hatt mer varierte bilforhold; alt fra sennepsgul Volvo Express, Escort, Granada, stor Suburban, 960 og Mercedes med diesel. Uansett har de begge bidratt stort til min egen interesse og lidenskap for biler i alle fasonger.

Hva så med den gamle kommunisten? Farfar gikk dessverre bort for noen år tilbake. Hva tenkte han så om sine sønners bilgalskap og kapitalistiske livsstil? Vel, det er det sannsynligvis bare noen visne tomatplanter, søndagsmiddagen og selveste overvåkningspolitiet som vet…

Pål

Foto: Googles bilder/Arvid Samuelsson

VOLVO TURBO KURERTE HUNDEFOBI

Jeg løp som gal innover i skogen med en apport-arm rundt den ene armen, samtidig som lyden fra en bjeffende, tevende og gretten politi - shafer jager centimeter fra skosålene mine. Hva i helv*** er det jeg holder på med…?

 

”Etter hvert ble jeg veldig klar over hvor

det lå beist på innsiden av ytterdørene og

ventet på dagens godbit, - nemlig avisgutten”.
 

Tidlig i tenårene gikk jeg med avisene på Straume. Det var med livet som innsats, i hvert fall fingrer, håndledd og underarmer, i det aviser ble slengt inn gjennom døråpninger. Etter hvert ble jeg veldig klar over hvor det lå beist på innsiden av ytterdørene og ventet på dagens godbit, - nemlig avisgutten.

Jeg utviklet et snev av hundeskrekk i løpet av disse intense rundene. Noe som skulle utfordre min bilinteresse senere. Som operativ politimann kjørte vi ulike patruljer. Alt fra maje, ytrepatrulje, lederbil, sivilpatrulje og hund. Vanligvis ble hundepatruljen bemannet av to hundeførere som var faste makkere med hver sin bikkje i burene bak i bilen. Men ved sykdom, ferieavvikling og avspasering, var det ledig sete og til tider fart og spenning. For hundepatrulje var stor stas. Patruljen fikk de tøffeste oppdragene og de lengste blåturene. Det kunne være bistand til lensmannen på Voss eller ølbrekk på Haus. Alle ropte på hundepatruljen, eller ”Viktor” som den heter på politispråket.

I min tid hadde hundepatruljen rimelig sprekt materiell. Gamle late 240er var byttet ut med 940 fullblods turbo med chip og dump, samt noe slappere V70er med AWD og automat. Oppvakte lesere husker nok denne tiden hvor Bergen politikammer ble hengt ut i lokalpressen for å ha chippet uten å betale hk-avgift… Det opplevdes som litt flaut sett fra innsiden, men ingen er perfekt. Vi må huske på at dette var i chippingens spede barndom, med lite eller ingen fokus på hk-avgift verken fra tollmyndigheter eller pressens side. For her var det kroner å spare på et magert justisbudsjett (som om ikke politimester ”Bastian” hadde nok bekymringer med alt fra Rådmann til ”Beatles-tilstander” blant eldre bergensfruer).

I enkelte tilfeller ble fåmælte 135 lavtrykkshester skremt opp til 220 gamper uten at et eneste øyebryn ble hevet. Bak rattet var det god stemning og smiletryner. Disse motorene var trimmingsvillige, med solide blokker og vell utprøvd teknologi. Under akstest på lukket område kjørte Viktor 410 flettene av en Audi S4. Riktignok var 410 en fullblodsturbo med et litt bedre utgangspunkt enn lavtrykksturboene, men du verden for en aks. Å kjøre hundepatrulje var rett og slett gøy. Men det hadde sin pris…

Ja, for Ole B hadde bikkjen Pinto. En kraftig shafer med et perfekt politihundlynne; Altså gal. Dette var prisen vi unge måtte betale fra tid til annen. På med aportarm og løp til skogs! Her skulle det trenes spor og angrep. Gjerne med innlagte bevoktningsøvelser. Ikke mye kjekt å ligge i fosterstilling mens en gal bikkje med opptrukket overleppe knurrer og freser mens den trekker hardt i apportarmen. Tenk om den plutselig fant den andre armen mer fristene, for ikke å nevne andre kroppsdeler… Men som godt over snittet bilinteressert og hjernevasket på Volvo, var dette prisen jeg betalte. Etter hvert vant jeg over hundefrykten, og hundepatrulje ble rett og slett ren moro med betaling, eller ”trygd” som vi kalte det den gang.

Jeg kjente plutselig den kalde snuten og hørte hundeklynk i hælene. Så var det å rette armen tydelig ut til siden og satse på at dyrets instinkter virket… Knurr, slev og bit. Med et kraftig rykk var jeg på bakken… Hvor er du Ole? Ole! Voff og knurr og enda mer biting. Vinter og vår, og til og med en sommer før Ole B kom slentrende med et strå i kjeften. Han gav de rette forløsende ordrer. Pinto Slipp… Slipp Pinto! Pinto!!! FY!!! SLIPP Pinto!  Pinto NEI!!! Osv…

Så vanket belønning. Enkle pedagogiske prinsipper ble fulgt. Positiv adferd ble gitt positiv oppmerksomhet. Belønning til hund i form av en gummikongle og kanskje en godbit. Belønning til markøren i form av en Volvo-nøkkel. -Kjør du Pål! 

- Viktor 30 det er 1-6.

- Viktor 30 svarer.

- Kjør utrykning til Voss. Lensmannen ber om hurtig assistanse…

- Mottatt!

Hva gjør man vel ikke for en real blåtur i en Volvo med Turbo… Stå på ”Viktor”! Jeg heier på dere!

Pål.

foto: Googles bilder

FRUSTRERT I FERRARI?

Jeg blir enda ertet av Kjersti, konen til min kamerat Pelle, fordi jeg en gang åpnet og lukket døren 4-5 ganger på en Mercedes SL 55 AMG og uttalte med stor innlevelse; ”Kjersti, hør den lyden! HØR DEN LYDEN KJERSTI!!! Jeg var oppriktig imponert og småforelsket i den deilige myke lyden av kvalitet og stil denne døren uttrykte da den ble klemt mot en akkurat passelig avstemte gummipakning i dørkarmene. Vi forsto simpelthen ikke hverandre. Hun hadde ikke lidenskapen. Hadde ikke Kjersti kjent meg, ville hun sannsynligvis ringt Frode og kompisene på Psykiatrisk utryknings team og fått meg innlagt på Sandviken.

Jeg hadde vært på nattevakt. Det var sommersdagen og jeg sov i min søteste søvn med altandøren på vid gap ut mot tunet.

”Før øynene hadde rukket å slå

seg skikkelig på, med lakenmerker

i trynet, stod jeg ute på altanen og

så ned på en av Enzo´s mange sønner. Knip meg i armen, en blå Ferrari 430 på tunet mitt.”

Med hodet godt ned i puten langt vekke i bil-drømmeland hørte jeg rusing av sinte italienske hester. En snerring som ikke var til å ta feil av. I en tilstand mellom våken og sovende kunne jeg ikke forstå hvordan i all verden en lyd kunne være så ekte når jeg tross alt var i bevisstløs tilstand, - eller var jeg^. Sagte men sikkert gikk det opp for meg…Før øynene hadde rukket å slå seg skikkelig på, med lakenmerker i trynet, stod jeg ute på altanen og så ned på en av Enzo´s mange sønner. Knip meg i armen, en blå Ferrari 430 på tunet mitt. Pelle som har fri tilgang til all slags lekkerbiskener på fire hjul gjennom sin bemidlede bilgale storebror, satt bak rattet og ventet spent på reaksjonen fra altanen. Jeg kjente kun glede...

Jeg kan faktisk ikke huske om jeg tok på bukser, om jeg hoppet fra altanen eller om jeg tok trappene. Men før søvnen var gnidd ut av de store åpne kulene, satt jeg i sportstolen ved siden av Pelle med sovehår og den verste lærerånden du kan tenke deg. ”Skinn og bein Pelle, Ferrari i dag altså…”

”Jepp” kom det fornøyd fra Pelle. ”Blir du med på en prøvetur i Øygarden eller?” Jeg så øyeblikkelig alle mulighetene og kjente spyttkjertlene begynne produksjonen av store mengder lyst-enzymer. Men så med ett husket jeg på at jeg var en ansvarlig operativ politimann som skulle være et forbilde i absolutt alle sammenhenger. Alle pokkers tanker kom snikende for å ødelegge denne ”once in a life time” opplevelsen. Hjernens mottrekk var også til stede, og av det høyst kreative slaget, som f. eks, ”det er ingen som kjenner meg i Øygarden”, eller ”det er ingen som ser på sjåføren, bilen får all oppmerksomheten”…osv. Lasse Gustavsson, den brannskadde brannmannen fra Göteborg hadde rett. Som motivator innleder han foredragene sine med følgende spørsmål: ”Hva sa du til deg selv sist du fikk en sjanse?” Tygg litt på den der. ”Jo da”, repliserer Gustavsson, og særlig menn ”Vi reiser oss opp, rak i ryggen og tenker: Dette er ikke noe problem, dette kan jeg fikse…men så...”

Men så kommer all slags negativ tankefaenskap krypende. Plutselig tviler du på de mest opplagte ting. Sånn er vi mennesker, i hvert fall vi skandinaver eller nordmenn, særlig vestlendinger og kanskje spesielt vi beskjedne striler fra Sotra. Vi tørr jo ingenting når vi får den store muligheten. Nei da er det full mandolinsyke og alt er plutselig greit slik det var. Trygghet og stabilitet er god sos når det kommer til stykke. Slik er vi stort sett alle, og jeg er intet unntak…

”Hallo! Ferrari 430 over Rongesletten i 80.

Særlig… Lettere for Steve Wonder å vinne

Le Mans med en Fiat Ritmo uten turbo.”

Jeg innså at dette kom til å bli en av de vanskeligste testene jeg hadde gjennomført. Selveste definisjonen på frustrasjon ville nok åpenbare seg på slettene ut mot Rong… Klaustestene fra Politihøgskolens operative kurs ville bare være små blåbær, for ikke å snakke om rappellen fra Kongsvinger brannvesens snorkelbil. Skjønner ikke at de ikke gjennomskuet meg den gangen. ”Eg e klar”, kom det fra den ikke innkoblede hjernen min i det den samme hjernen forsto at jeg sannsynligvis kunne være uten jobb i morgen. Hallo, Ferrari 430 over Rongesletten i 80. Særlig…Lettere for Steve Wonder å vinne Le Mans med en Fiat Ritmo uten turbo.

”OK, jeg kjører ut. Du kjører inn”.

”Grei skuring”.

Og skuring det ble det. Bare etter noen få hundre meter møtte vi de tre første fartsdumpene ved Ulveset skole. Disse ungene pakkes jo inn i bomull i dag. Hele tre fartsdumper foran skolen. Jeg har aldri sett ungene leke ute i veien her… Italiabiler er ikke designet for norske asfaltfjell på størrelse med alpene. Pelle er en luring og allerede etter første skrubbing hadde han knekt koden og tilpasset kjøreadferden; de to neste ble forsert med bilen stilt opp diagonalt mot humpene, og den nylakkede spoileren fikk leve. (Lars sin Frankriketur tidligere på sommeren hadde fliset opp fronten etter utallige sammenstøt med mygg og veps i god fart og en lakkering var nødvendig…)

Jeg hadde taktikken klar. Jeg bestemte meg for å nyte denne turen og ikke se på fartsmåleren. Det kunne sette meg i et vanskelig dilemma. Pelle ville nok ikke utfordre meg på det området. Jeg fikk lene meg tilbake, nyte akselerasjon og lyd.

Dette var en komplett sportsbil. Hard, stiv, rask, sterk, høylytt, grov og fullstendig malplassert mellom våre klønete hender. Jeg vet ikke med sikkerhet om turen gjorde Pelle til en forbryter eller ikke, jeg hadde jo ikke sett på speedometeret. Uansett var det kjøreglede og måpetryner hele veien.

Jeg fikk overta ett eller annet sted nord for Rongesundbroen. Jeg testet selvsagt akselerasjon uten å forbyte meg mot annet enn turtallssperren mellom 1. og 2. Deretter var det bremsing, aksing, bremsing og atter aksing, og et par harde svinger før vi atter stod på tunet.

En ting som stadig overrasket meg på denne turen, og som fikk meg til å kveppe de første gangene jeg så i speilet, var den enorme bredden. Noen ganger fikk jeg assosiasjoner til campingvognen som jeg dessverre trekker litt rundt på om somrene (Jeg er flink til å sleppe forbi). Jeg fikk inntrykk av at det kun var få centimeter mellom metalliclakken og autovernet. Det ble nesten en besettelse å ikke legge herligheten inn i fortapelsen. Hva skulle vi da si til Lars. At vi ble påkjørt av en enorm jordveps fra Solsvik?

Vel hjemme på tunet hadde jeg nok brutt en og annen regel i Vegtrafikkloven, trafikkreglene og sannsynligvis skiltforskriften. Når sist kjørte du feilfritt i mer enn 3 minutter? Ja kanskje til og med ett og annet bibelvers røk til i det vi med brede bannesuperlativer priset denne gokarten gjennom det fantastiske øylandskapet. Kanskje jeg til og med glemte å bruke blinklys ved Fjell kirke, eller kanskje manglet det et bremselys der bak, det var tross alt en italiensk bil dette… Men jeg hadde ikke følt på denne frustrasjonen som jeg fryktet ved avreise. Vi klarte oss bra, med jobben i behold og faktisk med en ganske så ren samvittighet. Jeg hadde klart testen uten egentlig å tenke over det. Hvordan var det mulig?

Etter å ha reflektert over dette en stund blir konklusjonen at det er så vanvittig mye mer en kun fart som gir kjøreglede. Et par hårnåler, en hard akselerasjon, lydbilde, bremseeffekten, de visuelle inntrykkene fra skinn, instrumenter, til motorens plassering bak herdet glass. Og ikke minst det faktum at du faktisk sitter i en superbil. 

Selvsagt er fart en vital del av opplevelsen, men min fattige trøst fikk meg over kneiken. Jeg kjørte tross alt villmann med gamle Volvoer så å si hver dag på jobben, selv om det ikke er direkte sammenlignbart. Men kanskje av den grunn har jeg fått øynene opp for hele bildet, som f. eks lyden fra bildører som åpnes og lukkes.

Jeg håper de har bilblader på Sandviken…

Pål.

foto: Googles bilder

VOLVO GL OG EN METT DESSERTGENERASJON

I 1971 kjøpte mine foreldre tomt på Straume på Sotra til den nette sum av kr. 12.000. Med et husbanklån på 78.000 skulle de bli stolte eiere av et Bruvikhus med Leca-kjeller. På denne tiden hadde de Lisbeth, min storesøster som da var to. Jeg kom til verden to dager etter innflyttingsfesten, mars 1972.

Min mor hadde gitt opp sin karriere som frisørdame på salongen i Sentralbadet i Teatergaten til fordel for husmortilværelsen på den nylig landfaste øyen i vest. Min far var på den tiden blikkenslager, og klatret på tak i all slags vær og vind stakkar. Tre år senere kom min late lillesøster til verden, og med ett var vi blitt en gjeng. Det året kjøpte fatteren et råskinn av en Volvo etter datidens standart, kun 2 år gammel. Hvordan var det mulig?

Altså et nytt husbankhus, tre barn, to år gammel EPA-traktor med metallikk lakk og sorte skinnseter. Alt dette på kun en industriarbeiderinntekt. Du kan prøve det samme i dag på en lønn, nytt hus, tre barn og en to år gammel V70 med litt ekstra pepper. Komplett umulig. Her er den frem til nå godt bevarte hemmeligheten som våre foreldre har forsøkt å skjule for vår generasjon i en årrekke: Staten utbetalte momsen når huset var ferdig. Jepp. Et såkalt boligstimulerende tiltak på 70-tallet. Folk bygde hus så de var blå i trynet. Kan du tenke deg? I tillegg gjorde en rekordhøy inflasjon sitt til at 78.000 i boliglån ti år senere var en vits. Dette er jo ikke dessertgenerasjon, men snarere ”duk – og – dekket – bord - generasjon med full 7 retters…” Momsrefusjonen utgjorde et ikke ubetydelig beløp etter datidens kronekurser.

Det var selvsagt en og annen fornuftig AK-Per og en og annen snusfornuftig Høyrefyr med kjeften full av sølvskjeer som betalte beløpet tilbake på lånet, men ikke fatteren. Han kjøpte Volvo. Og ikke en hvilke som helst Volvo. Han kjøpte Volvo med sjel. En 1973 isblå 144 Grand Luxe med sort skinninteriør. Den med Volvos første generasjon elektronisk innsprøytning, som senere skulle bli en forbannelse (det for vi ta en annen gang…). Traktoren ytte 135 hk/DIN og brommet litt som en Amazon 123 GT, bare litt hesere og litt mer sivilisert. Jeg kan ennå huske turen til Knutsen og Træen i Åsane da vi hentet juvelen. Jeg kan fortsatt se for meg Volvos toppmodell i utstillingslokalet, en 264 GL i gull metallikk. Det var første gangen jeg så en bil med kun to pedaler. Jeg var nesten fire, men hadde allerede utviklet en vanvittig persepsjon når det kom til biler.

28 år senere, da vi bygget vårt husbankhus, var vi begge i jobb. Vi hadde ett barn, og nummer 2 på vei. Ingen momsrefusjon fra sjonkel Kjell Magne, skyhøye barnehagepriser og dårlig med inflasjon. I tillegg var byggelånsrenten på hele 9,5 prosent. For å få råd til tomt og hus måtte jeg selge min første kjærlighet, en 528i fra 1986. Bilen vi måtte klare oss med var en Nissan Sunny fra 93. Ingen sjel der i gården. Det eneste den hadde til felles med fatteren sin 73-modell var fargen.

Hva skal vi kalle vår generasjon da? Vi som ble straffet med mopedførersertifikat, TS-pakker på førerkortet, studielånsrenter av en annen verden. Så det faktum at barnekullene på begynnelsen av 70-tallet var så store at det ble kamp om skoleplassene. Vi måtte faktisk gjøre leksene våre skulle vi slippe å reise til Arna eller Voss for å få artium. Vi snakker om generasjonen som aldri kom til bordet.…

Men la gå, vi vet hvordan besteforeldrene våre hadde det. De som levde med Gerhardsen. De som bygget landet. De som jobbet og slet hver dag, til og med om lørdagene. De som kun fikk appelsin på Julaften. I likhet med våre besteforeldre kan vi være stolte. Vi har ikke ”badet” oss til noe som helst, men slitt oss til hver en eneste sylinder.

Men jeg klarte aldri å slippe denne GL´n fra 1973. Jeg gråt da fatteren bytte den mot en brukt Peugeot 504 i 1980. Rusten var vist nok i ferd med å ta knekken på den. Hva gjorde denne bilen så spesiell? Volvo solgte på denne tiden biler i bytter og spann. Volvo 245 var en av bestsellerene i avgiftsstaten. Men Volvo solgte nesten utelukkende ordinære De Luxe-modeller med vanlig lakk, stoffinteriør og forgassermotorer. Ingen turteller eller kromlister. Ingen hjulkapsler i polert stål, og heller ikke automat-choke. Kan du tenke deg, automat-choke? Volvoen vår hadde alt dette, i tillegg til Bacco bensinvarmer og håndbrekk på venstre side av førersetet. Mamma og pappa var så stolt og så Volvo-gal, at de priset vognen hver eneste dag. Jeg var frelst, dette var min religion og bilen ble min Gud.

Hvordan gikk det så med disse bilgale dessertspisende foreldrene? Med unntak av denne ene Peugeot-tabben, har det vært Volvo hele veien. 240er, en 740 og et par V70er. Som resten av denne matleie generasjonen er de selvsagt AFP-pensjonister i dag, en ordning vi fra 70-tallet kan skyte hvite biler etter når den tid kommer. Nevnte jeg nedbetalt hus, V70 i garasjen og hytte i Nord Fjord?

Jobbe min sønn? Nei det er vi ferdig med!

Dedikert til dere som vokste opp med hockysveis, passiv røyking og en Appache-sykkel mellom bena.

foto: Goggles Bilder

SJALISIDRAMA I EN 911

29. juni 2002 fikk jeg min Åse i Fjell kirke, men det holdt på å ende med separasjon og skilsmisse bare minutter senere, i begynnelsen av Kolltveittunnelen på vei til fotografen.

Rammene rundt dagen var nøye planlagt. Alt fra mine stramme dressokker til håndlagde bordkort i gull (i hver fall doublé)… Til og med været var med oss denne dagen. For meg var dette selvsagt en stor dag, et veiskille, en stor fest, og kanskje skulle vi kjøre i en sinnsyk tøff bil. For dette med bryllupsbil var et meget viktig tema, i hvert fall for meg. Skulle jeg gå for den sorte lange med stram sjåfør, eller den lille frekke og kjøre selv. Jeg ville definitivt kjøre selv.

Steinar fikk jobben med å finne en ”liten frekk en”. Steinar er min bilgale barndomskompis, som uten å overdrive har eid mellom 50 og 60 biler siden vi fikk førerkort i 1990. Det gikk bare et par timer så ringte Steinar.

- Eg har fikset bil.

- Okey, ka då? Jeg kjente faktisk en klump i magen, så spent var jeg.

- Lars`n sin Porsche. Han sa det som om han hadde fått tak i en Toyota Avensis, og som om dette var en helt vanlig bil…

- Lars`n sin Porsche for f***. Kordan klarte du de?.

- Eg ringte til Lars´n. Han sa det var bare å ta bilen.

- E du sinnsyk mann, eg har jo aldri kjørt en jæ*** Porsche.

- Ikkje eg heller. Koffor tror du eg ringt’an då din stut.

Lars`n sin Porsche var det råeste som gikk på Sotra i 2002, ja kanskje i hele Hordaland. Et smykke av en blå Porsche 911 Turbo 1999 modell. Firehjulstrekk og 420 hester,- bak.

Åse var litt sånn ”what ever…”, for der var hodet fullt av brudebuketter, mansjettknapper, grønnsaker Julienne og hva som skulle pakkes i sekken til ungene som skulle sendes over til Mannseth´n. Jeg for min del hadde fått mer enn nok med denne bilen. Den tok opp hele mitt minne, hele min kapasitet. PORSCHE. Bare bokstavene gjør at spyttproduksjonen øker.

Dagen kom og Steinar hentet bruden og kjørte henne til salongen med denne blå diamanten. Neste gang jeg så henne igjen var i kirken. Bruden altså… Bilen var pyntet med et enkelt silkebånd over panseret. Slik som vi bilgutta liker det. – enkelt.

Etter vielsen bar det ut til folkets hyllest, riskorn og denne bilen. Klumpen var der igjen. Inn med kjerring og kjole, lukke døren, springe rundt panseret lettere stresset, men like rolig og cool utad selvsagt. Inn i cockpit. Endelig. Nøkkelen på venstre side av rattstammen, og en stor turteller i senter midt foran flygeren. Klassisk Porsche. Dette hadde jeg sett tusen ganger i bilblad, men aldri sittet så nært og tatt på. To knepp til høyre og WROOOOOOM!!!

-Hør den lyden Åse, HØR! Masse frigass, til alle de mannlige gjestenes store tilfredsstillelse.

-Stilig, kommer det lett entusiastisk fra copiloten i hvitt.

Enda mer frigass, masse riskorn over frontruten og tunnelsyn... Flat pedal ut av kirkeporten og vi er på vei…

-Kjenn den aksen Åse, KJENN!

- Herlig, kommer det tørt fra den brune skinnbøttestolen ved siden av. Jeg burde nok begynt å ta hintet nå, men ikke denne karen.

Jeg roer litt ned, for jeg var tross alt politimann. Flere av kollegene mine stod igjen på kirketrappen og var nok litt småskeptiske til hele bilen...

Så turn inn i rundkjøringen vest for Kolltveittunnellen, inn med andre og flat pedal mot hullet. Kjole og hvitt var med ett byttet ut med grønn jagerflydress, hjelm og surstoffmaske. Jeg var med ett blitt jagerflyger med fulle etterbrennere.

Sjekk det interiøret Åse! Se de sømmene! KJENN!!! Da brast det for bruden, forståelig nok!

Hva syns du om meg da??!! Var jeg fin i dag??!! Jeg hadde gått forlangt. Denne bilonanien hadde tatt av. Jeg hadde gått i alle fellers mor. Den største revesaksen i skogen…

Jeg hadde oversett hovedpersonen på bryllupsdagen. Selveste bruden. 

Stemningen var litt ”løyen”, men det hele ble ikke bedre da vi kom frem til fotografen i Ebbesvik. Han var nemlig smittet av den samme syken som meg…

Med velkomstkommentaren ”fy f** for en bil, den må vi få med på bildene” forsto Åse at slaget var tapt. Hun tok det likevel med et smil. Bruden fikk tross alt være med på flere av bildene.

Vi ler selvsagt av dette i dag, og bryllupet ble alle tiders og over alle forventninger. Mansjettknapper, grønnsaker og bordkort, alt var perfekt. Til og med turen fra kirke til fotograf ble minnerik. Tenk at en bil kan skape så mye engasjement, så mange assosiasjoner og ikke minst all den gleden.

Nok en gang, takk for turen Lars!

Pål.

foto: Goggles Bilder

GJENSYN MED EN GAMMEL FLAMME

MALAYSIA AUGUST 2010

Som ferdig utdannet politimann i 1996 og nyansatt lensmannsbetjent kjøpte jeg sporenstreks en BMW 528i E28. Bilen var 10 år, men meget pen å se til med tidsriktige BBS-felger, soltak og en original hekkspolier. Litt bredere dekk, et oljeskift og jeg var klar for det selvstendige voksenlivet med en bil som skulle gi meg betydelig kjøreglede og ikke rent ubetydelige serviceregninger… Lyden, lukten og ikke minst draget fra rekkesekseren da den passerte 4.000 rpm var simpelthen fantastisk. Jeg brukte bilen også på såkalt privatbetalt overtid og stod bl.a på Sotrabroen med Cojack-lampe på taket og dirigerte trafikk. Jeg hadde den kuleste ”politibilen” i hele Hordaland, mente jeg i hvert fall selv. Jeg var den siste etterlevningen etter Harald Andersen og Albrigt Sangolt som kjørte rundt i sine privatbiler og løste politioppdrag i Loddefjord på 80 tallet.

Midt på Sotrabroen, på mørke natten skjedde det. Fra undersiden av min blanke Beamer rant det plutselig ut rød automatolje i strie strømmer. Fra cool sheriff til flau idiot på et øyeblikk. Takk Gud for mørket og så å si null trafikk. Bilen måtte taues. Neste gang var det automatgirwireren som røk i det jeg satte girvelgeren i park utenfor lensmannskontoret. Bilen var i ferd med å gi meg et dårlig sheriffrykte i det sagnomsuste distriktet med sine lange tradisjoner med private politibiler. Bilen måtte tauses. Siste gangen Falck bisto var under Puddefjordsbroen noen måneder senere da dynamoen plutselig takket for seg. Jeg husker ennå Johnny, min hoffmekaniker på Straume bensin som ringte hver gang bilen var på verksted og la ut i det lange og det brede om spesialdynamoer, spesialeksos med doble dyre rør, spesial-stabilisatorstag osv. Bilen kostet betydelig mer enn den smakte og ble solgt med tungt hjerte etter fire år.

Det er kanskje den dyreste bilen jeg har hatt hva angår vedlikehold og driftskostnader. Men uten tvil den som gav meg mest glede. Jeg smilte hver gang motoren startet med sin karakteristiske metalliske startmotorinnslag, om det så bare var en snartur bort på butikken for å kjøpe snus. Jeg har mange enkeltepisoder og hendelser som gir meg stor glede å tenke tilbake på. Alt fra enkeltstående forbikjøringer, en og annen kick down-opplevelse, sommerferie til Stryn osv. Alt takket være denne sexy damen på fire hjul.

Så, 11 år senere på andre siden av kloden; på ferie i Singapore med en tur innom Kuala Lumpur og et ubetydelig Auditreff, der møtte jeg henne igjen. Denne gangen i hvitt med de magiske tallene på hekken, 528i. Men i racingutførelse, det vil si med veltebur, tape på frontlykter og lettere styling. Jeg ble fullstendig satt ut. Absolutt nydelig!

                   Sjekk eksos under venstre bakdør. Var det noen som sa spesialeksos...?

                                                       BMW motorsport. Fargene er ikke til å ta feil av. Nydelig vogn.

Og plutselig fra det store intet dukket det opp den ene perlen etter den andre fra min ringe barndom, altså 70 og 80-tallet. Alle i racingutførelse; Alfa Romeo fra 1973, BMW 3 serie i BMW motorsportfarger, Mini Morris Cooper med skjermbreddere fra en annen planet, Toyota Corolla, Catherham 7, Lotus Elan og ikke mindre enn 3 fabelaktige Porsche 911er. Hva var dette? Hvor i all verden kommer disse fra? Vi spurte en utvandret australier om hva som foregikk. Det var Classic Car Race Day, og klargjøring til løp var i full gang.

Et dusin bemidlede middelaldrene menn levde ut sin drøm her en gang i uken med trening og et løp i ny og ne. Dette var utvandrende briter, australiere og en og annen singaporeaner og malaysier som hadde kommet til pengene. Bilene stod oppstilt under enkle partytelt som skygget for den hissige solen som skinte fra sin posisjon i zenith. Små lavkostnads-team bestående av lokale malaysiere hold liv i doningene med enkle midler. Alle løpene foregikk på hjemmebane så utgifter til dyre transporter fantes ikke. Dette var faktisk forholdsvis rimelig moro uten avgifter og tunge investeringer. Men en god del skruing og en hel masse skjel. Som vår australske venn i Alfaen fortalte oss: ”Sist jeg var her, skrudde jeg i fire stive timer og fikk med meg tre svinger før det bar tilbake til teltet…” Det er hverdagen for mange, i hvert fall for de som velger italiensk…

Italiabiler er flotte og full av sjel.

Hvordan gikk det så med min gamle flamme? Jo da, det stod til liv, og vel så det om en skulle dømme etter lyden. For her var det fri eksos. To rørstumper kom ut foran venstre bakhjul. Ingen potter å se. Bilen vant helt klart dagens desibelkonkurranse, men BMW rekkeseksersusen var dessverre borte i denne steinknusende kanonaden. Jeg tok kontakt med ”teamsjefen” og eier av denne bråkebøtten og fortalte om min første kjærlighet. Mannen ble blank i øynene og forsto selvsagt hva jeg mente. Vi var DER fra første ordveksling. Jeg spurte om bilen og fikk alle de svar jeg ba om. Motor og drivverk var originale saker, altså en 184 hk 6 sylinder innsprøytningsmotor, selv om eieren tvilte på om det var noe særlig mer en 140-50 hester igjen i dag...

 

Drønnet når dette perlekjedet av kulturskatter løste sine kløtsjer og svinghjulene dro dem inn på baneanlegget var magisk. Det gjorde vondt i ørene, og Arbeidstilsynets grenser for skadelig støy var for lengst overskredet. Men selv om det gjorde vondt og jeg visste at dette kunne være skadelig høyt, klarte jeg ikke å holde meg for ørene. Jeg måtte bare få dette med meg, absolutt alt! Nest høyest var en Toyota Corolla 1.6 DX fra 1985. Den bråkte som en båregeit, bare mye mye finere…

Vi fikk lurt oss inn ring side og fikk med oss alle ti rundene på Kuala Lumpur-banen. En etter en suste de forbi oss i en avsindig fart. Aldri hadde jeg trodd å få oppleve en Corolla eller flere Coopere passere i 200 km/t. Og så var det Porschene med sine herlige 6 slindrende boxere. For en lyd. For en fart.

     Partyteltet kaster skygge over en sliten Alfa og en lett Catherham 7

Vinneren ble en åpen Catherham 7. Sølvet gikk til Porsche og bronsen til en ekte Lotus Elan med den groveste røsten denne dagen. Vår venn i Alfaen måtte gi seg etter halvgått løp. Girkassen sa takk for seg, og etter et tappert forsøk med låst 2. gir endte ferden ring side med røyk og bravur som bare er en italiener verdig.

BMWen ble blant de siste i mål, men teamsjefen var stolt av sin fører og gledet seg til å ta fatt på andre økt i depotet. Kanskje kan skulle bytte ut en spesialdynamo elle kanskje et spesialeksosanlegg… Det hadde han nemlig trengt…

Teamsjef og fører evaluerer dagens runder.

Pål

Foto: Pål Samuelsson