LØS KANON PÅ DEKK

Nå har han lagt og rullet frem og tilbake på dekket i årevis. Vi har alle frydet og gledet oss over denne konstante utfordreren som har målbundet både statsministre, ordførere og ikke minst gjennomsnittsbriten Mr. Needham. Vi har flere ganger holdt oss både her og der når latteren har tatt oss, eller ristet oppgitt på hodet etter å ha blitt servert en av hans mange verbale breisider.

Top Gear blir helt sikkert aldri det samme igjen. Programmet, som med et lite opphold, har vært BBCs bilmagasin siden 1977. Jeremy Clarkson, en «halvstudert røver» fra Doncaster i sør Yorkshire, fikk programlederjobben førstegang i 1988. Den holdt han til 1999 da han fikk eget talk show på BBC 2. Top Gear ble tatt av plakaten i 2001 for en revitalisering. Da Top Gear kom tilbake året etter var Clarkson igjen med, og hans karriere tok for alvor av. BBC-konseptet ble videreutviklet med bl.a. et eget bilmagasin og et omreisende bil-show. Over 300 millioner seere verden over har latt seg begeistre hver uke.

Clarkson har et sjeldent formidlingstalent, ikke bare på skjermen, men også som skribent. Han har skrevet hyllemeter med bilrelaterte bøker, med sin helt egenutviklede sjanger. Fellestrekk ved hans skriving er hans satiriske innfallsvinkler, hans direkte og uredde stil og ikke minst hans tempererte humor. Ikke alt har handlet om bil. I hans ukentlige søndagsspalter i The Sun og i The Sunday Times har han i årevis harselert med sin samfunnskritiske satire som ved flere anledninger har satt dagsorden i hele Storbritannia, på godt og vondt.

Clarkson har sin bakgrunn som journalist i ulike aviser, men også som frilands- motorjournalist. Hans kanskje beste bok, sett fra mitt ståsted, er «Motorworld» (1996) der han legger ut på en lang verdensomspennende reise og (faktisk) dokumenterer ulike bilkulturer i alle verdensdeler og verdens hjørner. Skildringene hans fra det utarmede bil-Cuba og det utdødde Motor Town i USA vil aldri bli glemt i et engasjert motorhoder. «Motorworld» er også et slags vitnemål om at Clarkson også er en ruvende journalist, og ikke bare en bølle med en penn og eget TV-program.

Nå har angivelig Elefanten gått helt inn i det trangeste hjørnet i poselensbutikken og begynt å fikle med suppeskålene. En kollega fikk seg en «klessing», som i tillegg ble fulgt opp med langdryg verbal utskjelling foran andre kolleger. Angivelig årsak: Ingen varm suppe i skålene etter en lang dag med TV-opptak.

Det sier seg vel nesten selv: Vi værer dessverre at mannen har blitt litt for full av seg selv. I tillegg er det noe som forteller oss at dette kan være en handling utført av en overarbeidet og meget stresset mann. For dette er vel selve definisjonen på farlig stress; å miste kontrollen over sin egen aggresjon.

Uansett, her finnes sikkert mange forklaringer, men svært få unnskyldninger. Og når dette er tredje, eller fjerde gang i løpet av de siste årene at Elefanten har knust noe av det britiske porselenet, hadde ikke BBC-sjefen annet valg enn å la krølltoppen gå.

Noen prinsipper må man ha, og man skal selvsagt ikke slå, og man bør heller ikke skjelle ut en kollega. For meg er det greit at denne kjempen får en pause. Jeg tror virkelig han trenger det. Men i mitt hode blir ikke Clarkson noe mindre bilmann etter dette.

Nå som kanonen er detonert, porselenet kostet opp og omeletten spist, blir det sikkert stille en stund. Jeg føler meg likevel rimelig sikker på at elefanten igjen blir å se i porselensbutikken, at egg igjen skal knuses til omelett og ikke minst, at løse kanoner snart skal rulle hardt inn i skutesiden. Det er bare slik han er, og takk for det…

Go Clarkson!


Pål