Nå
har han lagt og rullet frem og tilbake på dekket i årevis. Vi har alle frydet og
gledet oss over denne konstante utfordreren som har målbundet både
statsministre, ordførere og ikke minst gjennomsnittsbriten Mr. Needham. Vi har
flere ganger holdt oss både her og der når latteren har tatt oss, eller ristet
oppgitt på hodet etter å ha blitt servert en av hans mange verbale breisider.
Top Gear blir helt sikkert aldri det samme igjen.
Programmet, som med et lite opphold, har vært BBCs bilmagasin siden 1977. Jeremy Clarkson,
en «halvstudert røver» fra Doncaster i sør Yorkshire, fikk programlederjobben
førstegang i 1988. Den holdt han til 1999 da han fikk eget talk show på BBC 2.
Top Gear ble tatt av plakaten i 2001 for en revitalisering. Da Top Gear kom
tilbake året etter var Clarkson igjen med, og hans karriere tok for alvor av. BBC-konseptet
ble videreutviklet med bl.a. et eget bilmagasin og et omreisende bil-show. Over
300 millioner seere verden over har latt seg begeistre hver uke.
Clarkson har et sjeldent formidlingstalent, ikke bare på
skjermen, men også som skribent. Han har skrevet hyllemeter med bilrelaterte
bøker, med sin helt egenutviklede sjanger. Fellestrekk ved hans skriving er hans
satiriske innfallsvinkler, hans direkte og uredde stil og ikke minst hans tempererte
humor. Ikke alt har handlet om bil. I hans ukentlige søndagsspalter i The Sun
og i The Sunday Times har han i årevis harselert med sin samfunnskritiske satire som ved flere
anledninger har satt dagsorden i hele Storbritannia, på godt og vondt.
Clarkson har sin bakgrunn som journalist i ulike aviser,
men også som frilands- motorjournalist. Hans kanskje beste bok, sett fra mitt
ståsted, er «Motorworld» (1996) der han legger ut på en lang verdensomspennende reise
og (faktisk) dokumenterer ulike bilkulturer i alle verdensdeler og verdens
hjørner. Skildringene hans fra det utarmede bil-Cuba og det utdødde Motor Town
i USA vil aldri bli glemt i et engasjert motorhoder. «Motorworld» er også et
slags vitnemål om at Clarkson også er en ruvende journalist, og ikke bare en
bølle med en penn og eget TV-program.
Nå har angivelig Elefanten gått helt inn i det trangeste hjørnet
i poselensbutikken og begynt å fikle med suppeskålene. En kollega fikk seg en «klessing»,
som i tillegg ble fulgt opp med langdryg verbal utskjelling foran andre kolleger.
Angivelig årsak: Ingen varm suppe i skålene etter en lang dag med TV-opptak.
Det sier seg vel nesten selv: Vi værer dessverre at
mannen har blitt litt for full av seg selv. I tillegg er det noe som forteller
oss at dette kan være en handling utført av en overarbeidet og meget stresset
mann. For dette er vel selve definisjonen på farlig stress; å miste kontrollen
over sin egen aggresjon.
Uansett, her finnes sikkert mange forklaringer, men svært
få unnskyldninger. Og når dette er tredje, eller fjerde gang i løpet av de
siste årene at Elefanten har knust noe av det britiske porselenet, hadde ikke
BBC-sjefen annet valg enn å la krølltoppen gå.
Nå som kanonen er detonert, porselenet kostet opp og
omeletten spist, blir det sikkert stille en stund. Jeg føler meg likevel rimelig
sikker på at elefanten igjen blir å se i porselensbutikken, at egg igjen skal
knuses til omelett og ikke minst, at løse kanoner snart skal rulle hardt inn i
skutesiden. Det er bare slik han er, og takk for det…
Go Clarkson!
Pål
Pål
