UT PÅ TUR ALLTID SUR,- I ANNLEISLANDET

Vi er eit merkeleg land på mange måtar. Vi blir ofte kalla for ”annleislandet”, ikkje berre av våre grannar, men òg av land og kontinent langt, langt borte. På mange måtar kan vi vel sei oss samde i den skildringa, både med positivt og negativt forteikn. Mange av desse skildringane gjer oss faktisk stolte, og ein skal ikkje sjå lenge på Dagsrevyen ein kveldsstund, før ein forstår at vi faktisk har det ganske bra her oppe i nord. Vi lever etter flotte demokratiske prinsipp, med grunnlov og tryggje menneskerettar i botn. Og dette gjev oss sjølvsagt fridom og mogligheiter til utvikling.

Kanskje på tide å ta i eit tak. Vegar og infrastruktur rotnar på rot mange stader. 

Men viss vi stoggar og dvelar ved ordet utvikling, er det mogeleg noko som strekar i vår elles så velfungerande stat. For korleis går det eigentleg med utvikling av infrastruktur og kommunikasjon her heime på berget? Vel, la oss ta ein kort oppramsing:
 
Fly: Noregs hovudflyplass, Gardermoen, er for liten berre ti-femten år etter opninga. Det same gjeld for Flesland, kor kapasiteten for lengst er sprengd, og rullebane nr. 2 står øvst på ynskjelista.

Jernbane: Bergensbana feira 100 års jubileum nyleg. Det seier vel sitt(!). Og det med dei same svillane og spora som rallarane banka ned for meir enn 100 år sidan. Nye signaturtog er kjøpt, men kapasiteten lar seg ikkje nytta fullt ut grunna gamle skinnegangar, i tillegg til at toglina er truga av snø, stein – og jordskred, dyre-påkøyrslar, usikra overgongar osb. Nordlandsbana endar i Narvik, altså litt nord for midten av Noreg… Debatten om jernbane til Troms har vel gått sidan 50-talet, men nordlendingane har for lengst gjeve opp håpet.

Kollektivtrafikk. I Bergen vart det bygd bybane mellom Bergen og Nesttun som sto klar for ca 3 år sidan. Mange hadde store forhåpningar, som naturleg var, men då bybana stod klar, gjorde utsjånad og fart innbyggjarane smerteleg klar over at dette venteleg kun var ein trikk. Nok ein folkefraktar som skulle kjempa med bilar, bussar, lastebilar og fotgjengarar i et allereie overbelasta overflatenett. Med ein snittfart på ca 40 km/t vart den ikkje konkurransedyktig. Sjølv om bana er full kvar morgon og ettermiddag, skyldast det fyrst og fremst at mange av bussrutane vart lagd ned for å gjere bybana til en ”siger” (til stor forarging hjå fanastrilar som tidligare kunne sitje på bussen). Når det i tillegg vart innrømma hjå ”planleggjarane” at det var ein tabbe og ikkje leggje bybanelina innom byens største arbeidsplass, nemleg Haukeland universitetssjukehus, byrja vi å sjå galskapen. Bybana var altså viktigast for politikarane som eit prestisjeprosjekt med fokus på miljø, og ikkje ein reel praktisk og lønsam folkefraktar kor effektivitet var viktigast. Når denne om nokre år(!) skal forlengjast til Flesland og Åsane blir galskapen komplett. Kor effektivt blir det?

Båttrafikk: Fjordbåtane har for lengst kasta ut dreggane, og det er bra. Vi tek det som eit teikn på at grisgrendte strøk sakte er knytt saman med vegar rundt regionsentra, og mjøl og mjølk fraktast på meir effektive lastebilar. Dog var det slik. No har Regjeringa satt seg som mål at 25% av all godstrafikk på veg skal førast tilbake til sjø. Altså vil dei ta oss 40 år tilbake i tid, og gjere oss treigare, og mindre konkurransedyktige. Dette tek oss vidare til neste folkefrakter…

Alle vil ha bil i dag... Sjølvsagt. Bil gjev fridom.

Nemleg vegtrafikk, på vegar, bruer og tunellar. Ja, for der ligg vi altså 20-25 år bak eksisterande behov mange stader. Og dei fleste av desse stadene er blant dei mest sentrale kva angår verdiskaping og konkurranse, også med utlandet. Stikkorda er ikkje berre olje og gass, men teknologiskaping som til dømes kan gjere oss meir miljøvenlege (!). No skal dieselbileigarane straffast òg. Nok eit døme på dårlege planar. Hadde vi gjort litt ”research” før vi starta denne ”dieselboomen" for ca ti år sidan, hadde vi visst at NoX ikkje er bra for helsa. Som døme kan eg nemne at private dieselbilar er forbode i millionbyen Singapore pga forureining, og har vore det lenge. Vi kunne jo teke nokre telefonar…
 

Kvifor gjer vi aldri noko med eit samferdsleproblem før problema har fått eksistere og utvikle seg i 15-20 år? Kvifor kan det ha seg at heile vårt norske storsamfunn har fått strenge retningsliner om å vere proaktive og førebyggje alt frå sjukdom, kriminalitet, brannar, ulykker, ja til og med lokk på kaffikoppar klarar vi å fikse? Men å forut sjå ein bilkø, ein alt for trong flyplass, eller ein vinter med mykje snø, blir brått rakettforsking. Kor er by –og kommuneplanleggjarane? Kvar er Samferdsledepartementet? Kvar er løyvingane? Og sjølvaste mirakelspørsmålet: Kvar kom desse bompengane frå?

Klisjeen ”verdas rikaste land” er pussig nok ikkje lenger eit argument for å få realisert noko av dette. Land frå utsida ristar på hovuda og trur vi er bankerotte grekarar. Vil vi heller sulte foran brødboksen enn å sprette sparegrisen?



Korleis sikre beredskap på dårlege vegnett?



Her i vest er vi på randen av ei samferdslemessig kollaps. Apati sjåast i augo hjå folk kvar einaste dag i milevise køar, anten dei jobbar i Bergen og bur på Sotra, eller bur i Åsane og jobbar i Bergen. Ein bensintom bil i Fløyfjellstunnellen gjer at alle i Bergen-nord kjem for seint på arbeid(!). Ein trafikkulykke på Bildøy gjer i dag tre øykommunar med meir enn 30.000 menneske, og meir enn 10.000 arbeidstakarar isolerte. Dette er ikkje dommedagsprofetiar, men faktasetningar som kan dokumenterast av alle som bur her, og av alle avisar i landsdelen.

I dag skulle vi sjølvsagt hatt eit ferdigstilt Sotrasamband (eller aller hest for 2 år sidan, då det for alvor begynte å ”klabba” seg til). No skulle vi hatt t-bane (under jorda) mellom Åsane og Flesland, ein via Bergensdalen, og ein via Fyllingsdalen. Samt ein banelineløsing mellom Straume (Sotra) og sentrum. Hadde vi verkeleg vore på gang , ville vi sjølvsagt også rydda terreng og hatt rullebane nr. to open for trafikk på Flesland. Viss du klarar å halde dette scenarioet på netthinna ein augneblink, har du sikkert ingen problem med å sjå at verdiskapinga i regionen hadde vore i et heilt anna gir med alt dette på plass. For vi som køyrer bil veit at 2. gir, ikkje er i nærleiken av 4. og 5. gir. Andre gir er eit akslerasjonsgir. Ikkje eit permanent krabbegir. Med litt visjonar og vyar kunne vi vore på ”motorvegen” no. I staden snakkar vi oss i hel, planlegg, studerar, konsekvensutreier, klagar, behandlar på ny, skiftar lokalstyrar, startar på ny, utvidar planen fordi tida som er gått har gjeve nye behov osb. I mellomtida ”byggjer” vi i staden nye køar og ny frustrasjon.

Vi ser no mot 2021 (tidligast) kva angår ny bruløysing til Sotra. I løpet av dei neste 3-5 åra skal industrigigantane Aker Solutions og FMC auke sine aktivitetar på Sotra. Statoil har investert mykje på Sture, Kollsnes og Ågotnes, og Trollfeltet går nok ikkje lens for gass med det fyrste. Handlesenteret Sartor byggjer på. Det same vil ”bygutane” frå Lie gjere. Altså vil ein ny bruløysing etter alt å døme halde i kanskje 5-10 år før det vert nye køar over Vatlestraumen. Vi kan jo ikkje seie stopp til utvikling. Eller kan vi det, eller bør vi freiste? Eg meinar sjølvsagt ikkje det. Men viss ikkje vi regulerar, fortrinnsvis med økt vegkapasitet, vil dette stogge av seg sjølv, kanskje til og med med eit brak… Visste du til dømes at eksisterande Sotrabru har eit vedlikehaldsetterslep på ca.kr 700.000.000,-? (kjelde: Hordaland vegkontor). Pengar det òg… Vi får håpe den held heilt inn. - Det vert sikkert slitsamt å gå frå trong bru attende til nostalgisk fergjedrift mellom Brattholmen og Bjorøy. Høyrde eg du seie ”kø”?

 

NEDLAGT. Åsnes skifabrikk i Ytre Sunnfjord som bl.a. kjempa mot dårlege vegar i årevis før dei gav tapt.

Kan vi ikkje byggje to bruer då? Ein i nord og ein i syd. Då kan det verta vekstvilkår i 20-30 år utan nye investeringar og køar? Ikkje berre i ein kommune, men i tre. Kva er dyrast? Køar eller bruer?

Dette er ikkje eit innlegg mot fremste stolpe for å fremje bru her eller der, sjølv om eg sjølvsagt er oppteken av verdiskaping, vekst og arbeidsplassar i vår region. Men eg er mildt sagt oppgjeven over kor dårleg vi som ”verdas rikaste nasjon” er til å planleggje infrastruktur, både lokalt og regionalt. Alle blør vi kvar einaste dag som fylgjer av dette. Eg er rimeleg overbevist om at køar over tid kostar oss betydeleg meir enn kva det kostar å byggje ny infrastruktur

Dette handlar heller ikkje om miljøvern. Eg er sjølvsagt for mindre forureining, og føler meg rimeleg trygg på at nye løysingar vil vere miljøvenlege og sikre nye miljøvenlege framkomstmetodar plass. Folk og løysingar må uansett gå i liner og spor, på vegar, over bruer og gjennom tunellar. Miljøvenlege løysningar er ikkje berre dingsar som kan stå på havbotnen, snurre rundt i vinden og produsere straum. Folk må på arbeid kvar dag! Og det er vel ingen som forureinar meir enn bilar i kø…? Miljøargumentet som køyrast for å stogga utbyggjing er derfor ein gigantisk avsporing og gjev i sum eit vesentleg dårligare miljø for kvar time denne krangelen går.

Vi må få fart på vår infrastruktur, viss ikkje, blir vi sitjande fast i 2. gir, og eit av mine favorittordtak  kan bli endra for evig tid: Ut på tur alltid sur…!

Sats på miljøet, bygg infrastruktur, bygg Noreg!      

- Pål

(Denne gong på nynorsk slik at alle skal forstå, - også den nye Samferdsleministeren i dette annleislandet kor vi naturleg nok også heldt liv i to skriftspråk…)

Foto: Pål Samuelsson /General Motors

AKUTT ”ENGINA NOSTALGIA”

Inn på tunet, helt lydløst, som en staslig seilbåt i solgangsbris en tidlig sommerdag. Du husker kanskje Norges fineste 164 som lå ute for salg på finn.no nå i vinter. Lenke til annonsen var å finne på Påls billogg. ”Norges fineste…?” stod det å lese. Tilfeldigheter ville ha det til at det var Knut Erik, mannen til Trine, min kones klubbvenninne som dro det lengste strået og fikk kjøpt dette mirakelet på snart 40 år… Volvo 164 fra 1973, kanskje den fineste årgangen av alle, og kanskje den fineste Volvoen gjennom alle tider… i hvert fall for meg. Dronning Sonja og statsråder kjørte 164. Det samme gjorde skipsredere og diplomater. Dette i en tid preget av oljekrise og Jens Bok Jensen…

Jeg skal ikke ripe opp i min forankring i Volvoer fra 70-tallet, men det var tross alt her min interesse for biler startet. Vår isblå 144 Grand luxe hadde kun én flottere Volvo over seg på rangstigen, nemlig 164. B30 med 6er og litt lengre front. Herlig avrundede former med doble lykter, deilig lyd og svært ofte med et smakfullt interiør. ”Gubbevolvo” på folkemunne.

Kjente karaktertrekk

JUVEL
Knut Erik og guttene hadde tatt juvelen ut på en aldri så liten kveldstur i det tørre og fine juniværet. For juvel er slett ingen overdrivelse hva angår denne bilens tilstand. Nyrestaurert for to år siden, med en finish på eksteriør så vel som interiør som kan ta pusten fra den mest ihuga veteranentusiast. En grundig inspeksjonsrunde avdekket ingen skader eller nevneverdige slitasjer. Dører og karmer så nye ut. Det brune skinninteriøret var i tilnærmet perfekt tilstand. Til og med dashbordet, som ofte blir lyseblått etter år med sollys, var sort som natten. Alle kromlistene var på plass, og ingen rustbobler eller blemmer var å se bak innfestningene. Rett og slett et nydelig eksemplar. Svært imponerende!

Prøvetur ble det også. Å sitte seg inn og starte opp en 39 år gammel "dame" i perfekt stand er en opplevelse. Servostyring som ikke oppleves som servostyring (tung) og pedaler som må trykkes ned med vektige føtter, vitner om en bil fra en annen tid. Likevel oppleves den fire trinns girkassen som presis og uten nevneverdig slitasje. Med kun 140.000 km er denne knapt innkjørt.



Som å komme hjem...



TETT PÅ
Føreren sitter mye tettere på her enn i en moderne bil. I dagens biler ligger vi godt tilbakelent langt der nede, langt der bak. Her derimot, sitter vi oppreist, bare noen tommer fra frontruten og opererer 40 år gammel teknikk med hard hånd. Denne bilen føler du virkelig at du kjører.

Lyden fra rekkesekseren er nesten umulig å høre. Turtelleren løfter seg så vidt opp fra ”gulvet” etter oppstart. Alderen tatt i betraktning, er ikke dette en særlig høylytt dame. Men litt frigass avslører 6eren mellom de forlengede forskjermene. Herlig rekkesekser.  Jeg utløser endelig håndbrekket på venstre side av førersetet.

KONTROLL
Jeg snur meg for å se bakover når doningen skal rygges ut av tunet. Sidespeil den gang er ikke det sidespeil er i dag. Vi ser nesten ingenting i disse blanke flotte kulturskattene. Men fra utkikksplassen bak rattet ser en alle bilens hjørner. For en oversikt! Full kontroll.

Et sjeldent pent eksemplar har funnet veien til Sotra.

Ut på veien. Som sagt er dette en bil du virkelig kjører. Pedalhåndtering er litt utfordrende til å begynne med. Gass og brems sitter uvanlig tett, og er i tillegg mye tyngre enn på f. eks. en Ford Galaxy fra 2011… Rolige girskift gir behaglige overganger. Det tar tid å venne seg til kløtsj, gass og gir. Trening vil nok gi betydelig raskere og mykere overganger enn det jeg klarte på mine to korte turer, med du verden for en følelse av velvære som strømmer gjennom kroppen når 6 sylindre skremmes opp mot 4000-merket. Dette virker akkurat som det skal.

RESPEKT
Selv om jeg store deler av livet har hatt denne bilen som en av mine absolutt favoritter har jeg altså ikke kjørt et eksemplar før i dag. Turen var magisk. Dette er en bil jeg virkelig respekterer. En outsider i alt det tyske som kunne velges den gang. I tillegg er dette storebroren til vår familielegende, 144 GL med blå metallik fra samme år. Respekt. På mange måter var det nesten som å sette seg inn igjen i vår gamle EPA. Alle lydene var der fortsatt; dørene som ble lukket, nøklene som klirrer mot rattstammen og lyden fra pedaler som ble sluppet opp.



Ekte glede for store og små...



Du blir selvsagt rammet av en akutt ”engina nostalgia” etter et besøk som dette. Det banker av entusiasme, engasjement og begjær i bryst og mage. Det finnes ikke noen effektiv kur eller vaksine. Men den verste smerten kan lindres med intensive søk på finn´s veteransider. Men en Volvo 164 av dette slaget finnes det ikke mange igjen av, dessverre. Og vi gleder oss stort over at dette flotte eksemplaret har funnet veien til Sotra hvor vi forhåpentligvis kan få et glimt i ny og ne når solen skinner og Bok Jensen mimrer minner…

Takk for turen i en aldeles nydelig stasvogn, Knut Erik.

Påls bilblogg anbefaler også innlegget ”Kungen av Sverige” fra 2011 som også omhandler ”Gubbevolvoen”.

Pål

Foto: Lars H. Samuelsson/Pål Samuelsson

DEN SISTE SVENSKE – SKEPTISK…



JAKTEN FORTSETTER…
Da vi forlot Besten sist var det Q5 og XC60 på menyen. Målet er altså ny bil med god bakkeklaring, drift på alle fire og automat. Status er 1-0 til Tyskland og Audi over en noe skuffende ”Kina-Volvo”. For å være litt selvransakende, er det å kalle XC60 for en ”Kina-Volvo” ikke ment som et hån mot våre venner i øst. Selv om bilen ikke er ”Made in China”, så eies Volvo i dag av kinesere. Vi skal selvsagt ikke konkludere med at det er grunnen til XC60 fremsto som noe annenrangs hva angår Volvos ellers så stolte kvalitetstradisjon. Men den må likevel tåle å bli sammenlignet med Audiringene, en sammenligning den etter våre begreper ikke helt mestret. Bli med enda en gang til Volvobutikken på Minde:

INVOLVERING. På tunet til onkel Tom, men ingen hjemme.

 I dag var ny avtale gjort med ”kineserne” på Mindemyren, og denne gang skulle Besten, med 7 Volvoer på samvittigheten, prøve en V70 på stylter og trekk på alle fire. En dobbelbooking hos ”sveisene” på flisegulvet hos Frydenbø, førte til at vi fikk med oss en spell ny XC70 med kun 60 km på telleren hjem til Sotra.  Vi gledet oss stort til enda prøvetur.

AKVARIUM ELLER FLATSKJERM?
Jeg må innrømme at jeg har vært svak for XC 70 lenge, og at den for meg fremstår som den mest attraktive modellen på Volvoprogrammet akkurat nå. Selv om den begynner å dra på årene, har den klart å henge med og engasjere meg selv med kun enkle justeringer og tilpasninger. Men jeg er redd det er mange potensielle kunder som har falt av på veien. La meg forklare;

Karosseriet slik det fremstår i dag, kom høsten 2007, og holder vel strengt tatt kun én sesong til, i hvert fall skal en sammenligne med konkurrentene Audi (Allroad), VW (Alltrack) og Subaru (Outback) sine ”crossere”, som er av nyere dato. For med prøveskilt og 60 km på telleren er det ikke nevneverdig mange som snur seg etter XC 70 lengre. Jeg mener vel egentlig at en ny bil i denne prisklassen SKAL synes i bybildet, og ikke bli tatt for å være en bruktbil fra 2008. For oppgraderingene denne multicruiseren har fått i løpet av de siste fem årene er få og noe krampaktige. I 2010 kom ny ”offroadplate” bak med doble integrerte anlegg på hekken, dog ikke på den rimeligere forhjulsdrevne modellen. Nytt av året er informasjonsskjermen som er ”klattet på” på midten av dashbordet, og bryter fullstendig med den ”Bang & Olufsen” inspirerte midtkonsollen som faktisk fremstår som elegant og tidsriktig. Den gamle nedtrekkbare skjermen (fra 2002) stod seg vesentlig bedre der den på ”James Bond-vis” forsvant ned i dashbordet. Etter min mening blir dette som å gå fra LED-TV tilbake til ”Akvariet-TV”.


Bilen har selvsagt den samme 5er blokken som XC 60, og alle de andre D3 og D5 motorene. 163 hester, og 400 NM. Sikkert nok for de fleste forhold, men bilen føles faktisk tung og litt astmatisk i akselerasjonssammenhenger. Girkassen er deilig avstemt med 6 trinn og har muligheter for manuell sjalting. Storebroren D5 med 205 hester har mer å by på, og vil sannsynligvis gi enda større handlefrihet og kjøreglede, særlig for de som trekker vogn og bruker bilen som fremkomstmiddel i ferien. Vi har tidligere etterlyst (en moderne) sekserdiesel hos Volvo, men ser at dette ville fordyret vognen voldsomt (i hvert fall i vårt bildiktatur). Men både BMW og Audi stiller i denne klassen. Hvor er Volvo (XC 70) her?

Førsteinntrykket siger inn...

Førsteinntrykket hos Besten var meget bra. Han uttrykte lettelse over at dette ikke kunne sammenlignes med den stumpe og noe ”kjipe” lillebroren XC 60. Her ga dørene fra seg rett lyd, og de gikk i klem med moderat bruk av makt. Kompakt ratt, selv om vi savnet de solide ”rattpuppene” som de fleste ratt er utstyrt med i dag, like ved ”ti på to” grepet. Sittehøyden er inn forbi kravet, det samme er firehjulstrekksystemet med den kjappe Haldexkoblingen som i løpet av millisekunder hjelper deg om behovet skulle oppstå, enten det er hjulspinn eller sladd som truer.

SETER TIL BESVÆR
Men etter få meter avdekkes noe som muligens kan forhindre XC70 til å bli Bestens Volvo nr. 8. Setene. Ja du leste riktig. Det som har vært Volvos varemerke de siste 10 årene har endret seg dramatisk. Lårstøtten var simpelthen borte. Hovedbruksområdet til Besta og Besten er Sotra - Nordfjordeid – Sotra. En kjøretur på 5-6 timer hver vei. Gode seter er et ”must”. Spørsmålet er om Besten er villig til å legge over en halv mill. i bordet for en bil som ikke gir tilfredsstillende støtte til slitne pensjonistlår.…

Bildene avslører alt for korte sitteputer. Mål avslørte kun 48,5 cm i støtte. Hva har skjedd med "verdens beste seter?"

Dette måtte vi finne ut av. Vi måtte måle. Meterstokken viste 48,5 cm lang sittepute. Vår nyervervede Fiesta Sport fra 2010 ble også målt, og hadde til sammenligning en setepute på 52 cm(!). Sportstolene (med deilig sidestopping) i vår store ”People carrier”, Ford Galaxy, målte 50cm. Altså blir XC70 med elektriske skinnseter til den nette sum av 619.000,- slått av to antatt meget svakere konkurrenter på setekomfort. Hvem skulle tro at Volvo skulle tape ansikt på seter? Hvorfor ikke levere seter med justerbare lårstøtte Volvo? Her kan Audi og BMW sine saker…

-FLY FLYET
Etter denne oppdagelsen gikk luften litt ut av min Volvo-ballong. Vi kjørte faktisk helt til Blomvåg i Øygarden denne lørdagsettermiddagen. Bilen ble ikke utsatt for de store påkjenninger, men vi kjente at dette var en meget solid AWD med godt grep om veien. Litt ekstra pepper ut av svinger og rundkjøringer virket ikke til å provosere nevneverdig. Fartsdumpene sluktes med samme appetitt som Q5 med S-lineunderstell, og selv de største ujevnheter i veien ble ignorert. Støy var heller ikke et tema der vi cruisete nordover i det flotte øylandskapet. Volvo leverer fortsatt XC70 på 17 tommere. Litt bedre enn sist, da det var 16 tommere på menyen. Hvordan kan det ha seg at alle vi autofile for lengst har knekt koden hva angår felger og dekk, mens Volvo fortsatt henger et par tommer bak…. Audi er stort sett på 18 og 19 tommere om dagen. Våkn opp Volvo!Utstyrsmessig er Volvo langt fremme. Vår testmodell hadde grill og frontrute full i elektronikk. Adaptiv fartsholder med nedbremsningshjelp i underbakker, radar, BLIS og kjedekollisjonsassistent og HUD (Head up display) gjør at du nesten kan ta middagsluren bak rattet. Men som min meget engasjerte og flygedyktige onkel Eldar ofte har sagt når vi diskuterer fly og sikkerhetsmessige forhold; - Fly flyet! Ikke glem å fly flyet uansett hvilke problemer du står over for! Altså er det ikke bare piloter som er omgitt av knapper og teknologi. Teknologi, som i kampens hete, kan ta oppmerksomheten bort fra det viktigste, og kanskje det som gir størst glede, nemlig det å kjøre bilen selv. Dette er selvsagt ikke et Volvo-fenomen, men et generelt bilfenomen som i sterkere grad enn noen gang fyller dashbordene opp med mer eller mindre nyttig teknologi. La oss bruke litt mer tid på akkurat det;

Ny møter gammel i Blomvåg, Øygarden kommune.

Rattet på en moderne bil har i dag mellom 50-100 funksjoner, XC 70 intet unntak, dersom du ganger ut alle muligheter. I tillegg er det som tidligere var en hendel på hver side av rattet nå blitt ”mulit-tools” med mer tallrike funksjoner på hver side. Hva om du plutselig får indikert en feil på en av de to-tre skjermene foran deg, eller må lete etter en funksjon på rattet (eller var det på blinklyshendelen…) Husker du samtidig på å ”fly flyet”…?

 

Radar i grillen hjelper med å holde rett avstand til forrankjørende.

Ikke misforstå meg, jeg ”digger” all denne teknologien, men er den anvendelig for oss alle? Besten vil neppe kunne nyttiggjøre seg av alt dette, og slik jeg kjenner ham, er det heller ikke ønskelig. For han liker å kjøre bilen, (selv om det nå altså hadde vært deilig å få litt hjelp med giringen, etter snart 50 år med manuell gir og førerkort).

EBB-FAKTOR
Vi testet XC70 i 2011 også, og konkluderte med at den var ”tokdyr at köpa”, og det er den selvsagt fortsatt, uten at vi skal skylde på verken Volvo, svensker eller kinesere. Vi trekker også for 5 år med samme design og at den opplevdes som litt motorsvak (hos meg). Men det største utropstegnet settes imidlertid på Volvos seteprioriteringer. Her burde kineserne på styrerommet tatt en telefon til produksjonslokalene og justere kursen. Samtidig burde integrerte barneseter blitt standard for å sikre merkevaren ”familie-tilhørighet” og kjerneverdien ”Volvo for Life”. Uansett hvordan de vrir og vrenger på det, er dette en stasjonsvogn på stylter, og (barne)barna ser lite eller ingenting med mindre de løftes opp til vindusflatene.

Volven får pluss for det solide og presise inntrykket som skapes hos føreren, det fantastiske veigrepet og for utstyret som tross alt skal hjelpe de veifarende trygt hjem. Dette er kanskje den siste ”svenske” Volvoen. Neste generasjon aner vi ikke så mye om.  Jeg kan likevel ikke slå meg til ro med om dette er verdt alle disse pengene. Vi kan si hva vi vil om menn og rasjonalitet i forhold til bilkjøp. Når alt kommer til alt er det EBB-faktoren som vipper vekten i rett retning. Igjen ender i hvert fall jeg opp med litt mangelfullt engasjement, noe lavt begjær og relativt beskjedne score på begeistring. Og når det hele krones med kortere seter enn i en Ford Fiesta på under 4 meter, kan jeg ikke gjøre annet enn å rangere XC 70en bak ”kuen” med femtall og fire ringer fra Tyskland.

Jeg er skeptisk Besten…

Pål!